Om å slite med det psykiske

[SailorMoon]

I det siste har jeg slitt med den psykiske helsen og det har vært mange tøffe dager den siste tiden. Det jeg ønsker med å skrive med dette er ikke at folk skal syns synd på meg men å rette søkelyset mot at alle kan slite. 

 

Så hvem er jeg?
Jeg er en klassisk «flink pike» som alltid skal prestere og gjøre mitt beste. Jeg har stort sett vært i 100% jobb etter jeg ble myndig og trives egentlig best med det. I fjord høst bestemme jeg meg for å flytte å begynne på skole ganske langt fra der jeg opprinnelig bodde med kjæresten min. Det var et tøft og vanskelig valg å flytte fra han vi hadde jo aldri hatt et avstandforhold før og jeg var spent på hvordan dette ville gå. Min kjære støttet meg og det var ikke før dagen jeg skulle reise at han viste meg sine sanne følelser at han syns det var jævelig at jeg skulle flytte så langt unna. Vi må nå ta fly for å se hverandre, men det har gått overraskende bra. 

Jeg husker når jeg landet i byen jeg skulle studere i sent på kvelden. Det var mørkt og svart og jeg måtte ta siste flybussen inn til sentrum. Der ble jeg møtt av ei venninne av søskenbarnet mitt (hun hadde jeg aldri møtt før). Hun hadde vært så grei å si seg villig til å hente nøkkel til studenthybelen min og kjørte meg hjem fra sentrum. 

Jeg følte meg nervøs og kvalm og spent når jeg kom fram. Når jeg kom opp på rommet i 24 tiden så var det mørkt der og rommet var nakent og sterilt og det så helt upersonlig ut med første øyekast. Jeg er selvfølgelig glad den dag i dag at jeg fikk hybel. Men når jeg kom dit midt på natten tenkte jeg bare «hva har jeg gjort skal jeg virkelig bo her». Det føltes så fremmed. Der var jeg i en fremmed by i en fremmed hybel og dette skulle bli starten på mitt nye liv. Eller et nytt kapittel i livet mitt om du vil. 

 

Jeg var veldig gir når jeg startet på studiene og syns alt var spennende og nytt. Jeg sugde til meg alt av ny kunnskap både faglig og ellers. Jeg vill lære ALT og være med på ALT i starten. Jeg ville prestere bra på skole og jobben jeg fikk meg ved siden av studiene. Jeg ville delta på fritidsaktiviteter og helst trene 3 ganger i uken.   

Jeg følte meg ofte sliten av alt jeg skulle være med på og alle arenaene jeg følte jeg måtte prestere på.

Det toppet seg når jeg begynte i praksis når jeg kom dit følte jeg en enorm tilhørighet til arbeidsplassen/praksisplassen. Jeg så opp til de som var ansatt der og jeg ville være like flinke som de til ALT og helst med en gang. Ved siden av skulle jeg skrive praksisoppgaven/eksamensoppgaven og flere andre plikter. I perioder ble jeg ofte ringt fra arbeidsplassen og jeg vurderte mange dager å jobbe på arbeidsplassen dag og praksisplassen kveld, men det ble heldigvis aldri noe av.  

 

Etter første uke i praksis var jeg mentalt sliten og jeg tenkte at det måtte være pga av alle de nye inntrykkene. Det går nok snart over tenkte jeg og fortsatte i samme iherdige stil. Jeg ble ikke mindre sliten etterhvert som ukene gikk. Når påskeferien kom lå jeg bare på sofaen og orket ingenting. Jeg oppsøkte legen og trodde jeg hadde jernmangel eller noe annet fysisk. 

 

Han tok mange prøver og jeg fikk beskjed om å sykemelde meg i 2 uker. Da knakk jeg sammen i gråt «jeg kan da ikke bare gå hjemme å gjøre ingenting». Det ville være mer slitsomt for meg konkluderte jeg raskt med. Og legen som var både hyggelig og oppservang fikk meg til å innrømme at jeg syns det var vanskelig å slappe av på fritiden. Jeg tenkte på denne tiden at «man må jo få noe ut av dagen, hver dag alltid. Når jeg har fri kan jeg gjøre alle de små tingene som jeg aldri får tid til når jeg er i praksis eller skole.»  

 

Jeg tror han så problemet ganske raskt egentlig og han ga meg en diagnose som jeg ikke var fortrolig med det første. STRESS IKA sto det på sykemeldingen min. Jeg nektet å være 2 uker uvirksom men gikk med på 1 uke. For da kunne jeg henvises til psykolog og fått orden i tankene mine å bli flinkere å slappe av. 

 

Så uken gikk og jeg følte meg underveis bedre fysisk men mye verre psykisk. Jeg tenke jeg kan da ikke bare sitte inne og ikke gjøre noe som ikke er nyttig for samfunnet. Jeg vil ut å jobbe. Jeg vil være en hverdagshelt som takler alt tenkte jeg. Jeg kom tilbake til legen etter denne uken og vi pratet mer. Jeg fikk bekreftet på dette tidspunktet at det ikke var noe fysisk galt med meg alt lå på det psykiske. Jeg måtte bare lære meg å slappe av.

Det er lett for andre å si at å slappe av ikke er noe problem, men når man har levd sikkert rundt 10 år i et mønster som er usunt så er det ikke så lett. Jeg venter nå på å komme til psykolog men det kan ta litt tid. 

 

Det jeg har funnet ut i den siste tiden er at jeg ikke er den eneste som sliter med det psykiske. Når Jeg ser rundt meg så er jeg ikke alene. Dette er selvfølgelig ikke noe man skal snakke høyt om fordi det er  litt tabu. Jeg skulle ønske det var like lett å gå til psykolog som til fastlege altså like lett å få time og få ryddet opp i ting. 

 

Det går litt bedre med meg nå, men alt er fortsatt tungt. Jeg blir fort sliten. Og jeg er litt lei meg for at jeg ikke kan delta like mye nå som før på ting. Jeg håper ting går oppover og at ting ikke blir like tøft til neste semester.  

Jeg vet at det gjelder å kjenne sine egne begrensinger å gi seg selv en pause innimellom, men det er ikke lett.

 Jeg vil si at jeg var og fortsatt er utbrent. Veien videre føles usikker, men jeg ønsker ikke å gi opp studiene selv om alt butter i mot nå. 

 

Håper kanskje andre som kjenner seg igjen i å være utbrent eller sliter med andre ting kan lese dette og finne trøst i at man er ikke alene med å slite. 

Endret 7. juni 2017 av SailorMoon

[Charlie Brown]

Ønsket om å prestere bra på alle arenaer er nok en ganske så vanlig grunn til utbrenthet, men vi må erkjenne at vi bare er mennesker, og det at det er greit og ikke være best i alt. Det høres mer slitsomt ut enn tilfredsstillende spør du meg. 

 

"Meg først, så resten" tenker jeg. Med det mener jeg min arbeidsdag, men fritid, men helse. Hvis ikke det er i balanse, vil jeg heller ikke prestere som ønsket på ulike arenaer, og faren for å havne i en ond sirkel hvor ting blir mer og mer i ubalanse kan skje. Fokuser mer på hva du virkelig har lyst til å gjøre, og drop den "flink pike"-attiduten hvor du prøver å tilfredsstilt alle andre.

[SailorMoon]

Ønsket om å prestere bra på alle arenaer er nok en ganske så vanlig grunn til utbrenthet, men vi må erkjenne at vi bare er mennesker, og det at det er greit og ikke være best i alt. Det høres mer slitsomt ut enn tilfredsstillende spør du meg. 

 

"Meg først, så resten" tenker jeg. Med det mener jeg min arbeidsdag, men fritid, men helse. Hvis ikke det er i balanse, vil jeg heller ikke prestere som ønsket på ulike arenaer, og faren for å havne i en ond sirkel hvor ting blir mer og mer i ubalanse kan skje. Fokuser mer på hva du virkelig har lyst til å gjøre, og drop den "flink pike"-attiduten hvor du prøver å tilfredsstilt alle andre.

 

Takk, jeg trengte å høre det. Du har helt rett. En gang hørte jeg et uttak som gikk noe sånt som "uten å være venn med seg selv kan man ikke være venn med andre".  

Jeg har alltid tenkt at det handlet om å var selvsikker i det uttrykket, men det handler jo også om å være venn med deg selv. Om du ser en venn er sliten osv så vil du jo ikke pushe den person. På samme måte må jeg slutte å presse meg selv mot urealistiske mål, pga. jeg blir stresset av å ikke leve opp til mine egne urealistiske forventninger....  

 

[vidor]

Du vil alltid ha folk som vil bruke deg over evne. Det er du som må sette grenser, også for dine egne urealistiske krav til deg selv.

[Taurean]

Når man har hatt for mange negative påvirkninger, og for lite positivt, rundt seg i livet, så blir det som å gå rundt med kule og kjetting rundt beinet hele tiden, mentalt. Og å kvitte seg med disse krever masse tid og energi. Og jo lenger man går med slike psykologiske laster, jo mer vil det "forme" en, og slå rot. Det er helt naturlig. Å prate med profesjonelle hjelper. Det er også viktig å innsé at, om man har vært uheldig i livet, så betyr ikke dét at man er verdiløs. Oftest er de mest empatiske menneskene de som har vært igjennom mest ondskap. Og de som aldri har møtt en vegg, fortsetter i full fart som et neshorn med bind for øyene.

 

Jeg liker heller ikke å bruke ordet heldig eller uheldig, for alle prosesser mellom mennesker er nemlig skapt av noen. Det er massepsykologien, den valgte type lederskap av stat og regjering, som påvirker hva vi lærer om selvledelse og personlig utvikling, særlig i skolen. Der lærer vi stort sett ingenting. Vi lærer noen verktøy, men ikke om det fundamentále og grunnleggende, som lærdom om penger, økonomi, personlig utvikling og psykologi.

 

Tenk så mange skjebner som kunne vært spart om vi lære bare litt om disse temaene!! Lære å se muligheter og holde oversikt over livet, enn å bare pugge regler og bli en brikke i spillet. Det er rett og slett et massivt ansvarssvik av staten.

 

Jeg anbefaler en bok som heter Lederskap og selvbedrag. Også Konfliktens anatomi. Svært gode bøker om selvledelse.

Endret 7. juni 2017 av Taurean

[SailorMoon]

Takk for gode og reflekterte svar.Var litt redd folk skulle skrive slemme ting og si ar jeg bare var ute etter oppmerksomhet..

Er enig i det Turean sir om at vi burde lært mer av de viktige tingene i livet på skolen.

Jeg var foresten hos lege i dag. Han henviste til kommunepsykologen. Tror det kan være godt for meg å få hjelp til å omstille tankesette så jeg ikke blir utbrent igjen. Skal flytte i helga og levere hjemmeeksamen 16 juni fredag neste uke. Så føler jeg er under et stort press for tiden har ikke kommet så langt på Oppgaven heler, vanskelig å konsentrere seg og det stresser meg mer... Ond sirkel. Håper ting blir enklere etter eksamen

[SailorMoon]

For å oppklare det med psykolog ser det kan komme litt uklart frem. Jeg ble først henvist til psykolog via nav sitt program "raskere tilbake". De ringte og sa at jeg var utenfor målgruppen siden jeg ikke var sykemeldt fra en plass jeg var ansatt

Jeg var kun borte en uke fra praksis.Burde tatt meg lengre pause men da hadde jeg strøket i praksisen... Og kunne risikert å ta første året om igjen. Dette nektet jeg å godta å gikk i praksisen selv om det var beinhardt.

I dag måtte legen lage ny henvendelse til psykolog så jeg skal få hjelp, men blir kommune psykolog. Men 2-3 mnd ventetid da. Han nevnte at han trodde det hadde vært kortere ventetid om jeg var suicidal, men det er jeg heldigvis ikke

[Lemongrass]

Jeg hadde en liknende opplevelse vinteren for et halvannet år siden. Jeg jobbet mye, studerte mye, var stresset og sov skikkelig dårlig. Jeg tenkte bare fuck it, reiste hjem til mor og far og var der i en måneds tid uten å gjøre noe som helst annet enn å trene, spise godt og ha gode opplevelser med familien.

 

Som Per Fugelli sier, noen ganger må man bare gi faen. Jeg var riktignok i en heldig situasjon med få fag som krevde oppmøte til timer og en jobb som jeg satte meg opp på vakter etter eget ønske.

Endret 24. juli 2017 av Mos Def