[Løst] 4 år plutselig slutt

[Lisftp]

Hei, litt rådløs her.. Forbehold om ang post.

 

 

Vi har vært sammen i 4 år, Bodd sammen ca 1 av årene, ellers var hun hjemme hver eneste helg + ekstra fridager fra skolen hun gikk på (3 årig bachelor) . Hopper over første året siden det bruser av kjærlighet og alt er fint.  Begge to var fokusert på at selv om hun skulle på skole så kom dette til og gå bra. Noen det gjorde også ca.. Alt har vært fint imellom oss mens hun studerte, savnet ble jo ikke like stort da hun kom hjem hver helg og vi hadde det fint sammen. Vi var kanskje ikke de mest utadvendte folkene, men det også litt pga alle vennene studerte/bodde langt unna. Føler kanskje ting fort ble en rutine, vi gjør det, eller kanskje det men til tider ble ord ofte bare "vi tar det senere". Noe jeg føler jeg har litt skyld i.. 

 

 

Vi har så og si aldri kranglet sett vekk ifra noen små krangler + uenigheter. Vi løste alltid ting sammen. Jeg er den personen som vist jeg har gjort noe galt så vil jeg heller få det rett i trynet med en gang enn at det skal gå 24 timer før det blir ordnet opp, det hjelper ingen. VI var alltid obs på at vi måtte pleie forholdet, følelsene, ha det fint med hverandre osv.. 

 

 

Vi fikk en valp, i perioden før hun begynte på selveste Bachelor oppgaven, (Kanskje ikke så lurt nei, men angrer ikke) Siden hun valgte og skrive oppgaven "hjemme" så ble vi sånn halveis enig om at når hun jobbet med sitt så gjorde jeg mitt. (PC).. 

 

 

Mye av tiden mens hun var vekke brukte jeg tid på PC+trening, for å få tiden til og gå, men jeg ble jo bare mer "isolert" føler jeg. Verre ble det når hun begynte med oppgaveskrivingen. vi pratet sammen, gjorde ting sammen innimellom, men "hun jobbet" jeg satt på "pc'en" ble stortsett rutinen. Summa summert fra Januar nå 2017 til Mai, så pleiet vi ikke forholdet like mye, jo vi var på et par turer og hadde det kjempefint sammen, så på husbygging osv.  

 

 

Nå i ettertid så ser jeg jo at jeg til tider kan ha vært likegyldig i visse situasjoner og oversett betydningen av småting mellom oss i hverdagen fordi «vi har det jo greit».. Jeg som var så fokusert på at dette MÅ vi ikke glemme.  Kommunikasjon og tilbakemelding som vi var så flinke på ble tydeligvis glemt i alt dette.

 

 

 Jeg sviktet kanskje henne som mest, når hun var sliten med og overse «husarbeidet» Jeg overså det aldri, jeg la aldri bare merke til det, «Hennes standard» kontra min. JEG burde ha sett det spesielt i denne perioden. Hadde hun bare tatt det opp med meg så hadde jo ting gått opp for meg. Vi har alltid vært der for hverandre i tunge stunder.

 

 

Nå har dere så å si fått innblikk i hverdagen.

 

 

For og så hoppe litt videre til nå Mai-Juni skiftet, så kom sjokket for meg. Etter en lang periode med mye arbeid og slit, så vil hun gå ifra meg, hun prøvde å motarbeide tankene. Følelsene dabber jo selvfølgelig litt av etter et par år, Men føler at svaret jeg har fått ut av henne er at hun tror ikke  jeg vil i fremtiden sette pris/trives med å gå på båtturer/fjellturer, type sånne ting. Det har aldri vært et tema tidligere, om turer osv, selvfølgelig hadde jeg jo gått med på det. Selv om jeg kanskje ikke er personen som roper høyest for sånne ting, så selvfølgelig vil jeg jo tilpasse meg ting kjæresten ønsker å gjøre. Fordi man gjør det jo sammen med kjæresten, bare det betyr mye! Det sa jeg til henne men hun virker dessverre så bestemt. Det som jeg skrev nå føler jeg er hovedgrunnen til at hun ikke vil være mer med meg, i kombinasjon med nevnte ting tidligere.. Det som gjør så vondt er at jeg ikke får en mulighet til å vise at jeg kan være den personen.

 

 

Så kommer spørsmålene mine, alt dette? Henger jeg meg for mye opp i detaljer? Eller ligger det noe i det jeg skrev helt på slutten «Mai-Juni» skiftet.

 

Jeg mener jo at dette er noe vi som par kunne ha ordnet opp i sammen, jeg kan bli bedre, hun kan bli bedre.

 

 

Virker som forholdet er over fordi, hun har hatt et slitsomt halvår, så blir resultatet at hun går fra meg.. Hun har aldri sagt at jeg ikke har vært der for henne i denne perioden,  ei at jeg ikke setter pris på ting. Null nada har vært samtale tema. 

 

Hun har jo ikke hatt tid til og faktisk kjenne på savnet, siden hun har vært hos moren sin rett etter bruddet  + de reiser til USA for noen dager. 

 

Dum som jeg er, så har jeg lest på tråder om folk som finner hverandre igjen av ulike grunner.. 

Så jeg sitter liksom her med "håpet" på at hun kjenner savnet, og angrer når ting har roet seg og ting skal tilbake til hverdagen.. Jeg elsker henne utrolig mye, men det er jo som og vinne i lotto skulle det skje..  Jeg prøver og holde avstand og ikke skrive ting men det er forbanna vanskelig    Noen virkelig gode råd? 

 

Ønsker helst ikke svar som bare går ut på "kom deg videre" Det vet jeg, ønsker bare og snu noen steiner for min egen del. Beklager ordleggingen, ble bare sånn. Tusen takk til deg som tok deg tid til og lese!

[Kikert]

Ta deg en pause du. Gi litt faen, drit i å ta og ha kontakt, gjør noe annet enn å sitte og tenke. Kommer hun tilbake så finner du ut av det raskt nok, hvis ikke så har du startet jobben med å komme deg videre.

[SailorMoon]

Hei 

 

Jeg er selv i et forholdt som har vart i litt over 7 år så jeg har erfaring med lengre forhold. Jeg forstår utfra ordlyden din i teksten at du har det tungt og at du klandrer deg selv litt for det som har skjedd. Det er to i et forhold og begge har like mye ansvar for å ta vare på hverandre og backe den andre opp. Kanskje var du litt sløv med husarbeid og kanskje burde du ha sett det selv, på den andre siden ville ikke jeg nølt med å sakt fra om jeg var henne. Så kanskje dumt fra deres begges side og ikke kommunisere om dette. Det er som regel ingen som er syndebukken i at et forhold ender. Den ene kan gjøre noe som er fælt og grusomt og den andre kan velge å forlate partneren pga det. Men når det er sakt så virker du som en god og synpatisk person så jeg tviler litt på at det er tilfelle (men jeg vet jo ingenting sikkert siden jeg ikke kjenner dere). 

 

Jeg tenker at hun kanskje har tenkt på å gjøre det slutt med deg over lengre tid men at dette ble for stress og for tungt å ta midt i oppgaveskrivingen. Kanskje har dere ting dere som par har slitt med over tid? Nå skyter jeg litt i blinde. Kan det være noe i det jeg antar? Jeg tenker at om hun er intr. i å få deg tilbake så ville hun ha signalisert det eller pratet med deg om hun er sånn som prater om følelser da. 

 

 Om jeg var deg tror jeg at jeg ville prøvd å gå videre. JA jeg vet det er lett for meg å si. Men man må bare ta en dag i gangen å godta at en slik prosess kan ta tid. Det er jo sikkert fordeler med å være singel også du kan prøve å fokusere på det positive. 

 

Vet ikke om dette var til hjelp ønsker deg uansett alt godt. 

[Lisftp]

Hei 

 

Jeg er selv i et forholdt som har vart i litt over 7 år så jeg har erfaring med lengre forhold. Jeg forstår utfra ordlyden din i teksten at du har det tungt og at du klandrer deg selv litt for det som har skjedd. Det er to i et forhold og begge har like mye ansvar for å ta vare på hverandre og backe den andre opp. Kanskje var du litt sløv med husarbeid og kanskje burde du ha sett det selv, på den andre siden ville ikke jeg nølt med å sakt fra om jeg var henne. Så kanskje dumt fra deres begges side og ikke kommunisere om dette. Det er som regel ingen som er syndebukken i at et forhold ender. Den ene kan gjøre noe som er fælt og grusomt og den andre kan velge å forlate partneren pga det. Men når det er sakt så virker du som en god og synpatisk person så jeg tviler litt på at det er tilfelle (men jeg vet jo ingenting sikkert siden jeg ikke kjenner dere). 

 

Jeg tenker at hun kanskje har tenkt på å gjøre det slutt med deg over lengre tid men at dette ble for stress og for tungt å ta midt i oppgaveskrivingen. Kanskje har dere ting dere som par har slitt med over tid? Nå skyter jeg litt i blinde. Kan det være noe i det jeg antar? Jeg tenker at om hun er intr. i å få deg tilbake så ville hun ha signalisert det eller pratet med deg om hun er sånn som prater om følelser da. 

 

 Om jeg var deg tror jeg at jeg ville prøvd å gå videre. JA jeg vet det er lett for meg å si. Men man må bare ta en dag i gangen å godta at en slik prosess kan ta tid. Det er jo sikkert fordeler med å være singel også du kan prøve å fokusere på det positive. 

 

Vet ikke om dette var til hjelp ønsker deg uansett alt godt. 

Takk for såpass raske svar fra begge to. Jeg spurte henne om hun hadde tenkt på dette over lengre tid, men hun sa at det hadde gått opp for henne liksom nå nylig.. (Når det har stormet som værst) Hun sa at hun tenkte til seg selv at "Nei hun må ikke tenke disse tankene at dette ikke er sånn jeg vil ha det" så hun dyttet bare tankene sine videre og trodde de ville gå over. For meg gjør det så vondt at vi ikke var TO om og løse de tankene selv om det er hennes tanker. Vi pratet om følelser ofte unntatt denne perioden.. Vi har heller ikke hatt noe spesifikt som vi har tatt opp som vi har slitt med, som måtte "fikses" Jeg sa også til henne etter vi hadde hatt en tur, at det er ingen skam og snu, uansett hva som er blitt fortalt til andre, og da sa hun at det vet hun.  Det som er vanskelig er og holde vekke tankene om hun "angrer" når ting har roet seg..  

Endret 5. juni 2017 av Jeppsi123

[Sir-Allistair]

Etter fire år er det veldig usannsynlig at hun slår opp såpass spontant som hun skal ha det til. Og jeg vil ikke virke altfor kynisk her, men kanskje du var "grei å ha" gjennom siste semesteret(eller hvor enn lenge hun har tenkt på dette), og nå som det er ferie og sommer så syntes hun det passet bra å kutte båndet.

Poenget er uansett at du ikke kan kreve å få svar på dette. Du må bare akseptere hennes avgjørelse og ta tiden til hjelp. Kanskje kommer hun tilbake, og kanskje ikke. Lykke til uansett!

[Corp Por]

Har du tenkt med deg selv om du ville klart å komme over et utroskap?

 

Er det en mulighet at dette er en avgjørelse hun har tatt sånn plutselig fordi hun har gjort noe hun ikke skulle og tenker det er lettere å avslutte forholdet enn å fikse opp i det?

 

Just saying. Hvis dette kan ha skjedd og du vil kunne komme over det så er det kanskje noe som kan snakkes om.

[Lisftp]

Takk for svar alle sammen. Det er ikke utroskap, 100% Vi har fått pratet skikkelig. Hun trenger tid alene og det respekterer jeg. Håper hun alene kan ta tiden til og tenke istedenfor at andre skal være med og ta avgjørelsene for henne. Har sagt til henne at jeg håper hun kan ta tiden til og tenke og se på mye av det fine vi faktisk har hatt sammen og det vi kan få sammen. Jeg vil vise at jeg ikke er den personen. 

 

Jeg har over lengre periode tatt ting forgitt, når det gjelder hennes familie, selskaper, hjelpe ut med ting osv. Har tatt ting for lett at alle de tingene blir et "ork"  Bokstavelig talt slapp  Uten at jeg har sett det, hun mener vi har så ulike verdier i forhold til ting. Vi har også vært passive når det gjelder og gjøre ting som vi ønsker/ønsket. Pratet om veledighetsarbeid, ble aldri noe. Pratet om reise og oppleve ting, ble aldri noe. Flere av de tingene. Men det er virkelig ikke den personen jeg er.  Hun har prøvd og tatt det opp men har ikke orket og ta "krangelen" fordi vi er ikke to personer som krangler.. 

 

Det er de små tingene i hverdagen innenfor 4 vegger, som teller, klemmene, smilene latteren, hverdagen vi har sammen. DE tingene har vi og er flinke til. Jeg har bare utrolig mye annet jeg har tatt forgitt og ikke sett fordi jeg har hatt det så fint med henne. De skal og vil bli fikset, uavhengig om hvordan dette går.. 

Endret 7. juni 2017 av Jeppsi123

[Snylter]

Det er ikke alle som trenger en tøffel, det er nemlig slik trådstarter fremstiller seg selv her..

Mange må ha litt utfordringer fremfor en partner som bare tilpasser seg alt..

[Lisftp]

Det er ikke alle som trenger en tøffel, det er nemlig slik trådstarter fremstiller seg selv her..

Mange må ha litt utfordringer fremfor en partner som bare tilpasser seg alt..

For all del, det er ikke det jeg prøver på å bli. Fremstiller det nok på feil måte. Har mine egne meninger på ting i hverdagen, ellers. Vi har alltid hatt våre egne meninger både hun jeg. Folk er jo selvfølgelig forskjellige. Det som jeg forklarer har skjedd det siste halvåret, er ikke sånn jeg ønsker og være som person heller. Problemet her har også vært at, det ikke har aldri blir diskusjon rundt det.  

Endret 7. juni 2017 av Jeppsi123

[Lisftp]

Takk for innspill alle sammen. Et spørsmål, for de av dere som har vært i forhold lenge/kort/er/slutt, noen som kjenner seg igjen? Ikke nødvendigvis helt likt men på nogenlunde samme måte, og hvordan håndterte dere det?

 

Takk.

[G27]

Først og fremst kan du rette blikket mot hvor deilig det kan være å være helt alene. Du kan gjøre nøyaktig hva du vil, når du vil. Ta vare på deg selv!

 

Jeg vil også anbefale deg å bryte all kontakt med eksen din. Blokker hun gjerne slik at du vet hun ikke vil kontakte deg igjen, og dermed eleminerer det ufrivillige håpet om at hun skal ta deg tilbake. Bare dette vil gjøre at du kommer deg raskere videre. Det vil hjelpe deg å akseptere at det et slutt. Fortell hun gjerne at du blokkerer henne for å lettere gå videre, hvis du synes det er for "ondskapsfullt" å blokkere uten å si noe. Facebook, snapchat, telefon... Alt.

 

Tankene og savnet vil hovedsakelig være sterkest når du er alene. Prøv derfor å være med venner og familie i starten. Det er dessuten en fordel å ha noe å flytte tankene over på, f.eks. en hobby.

 

Ut i fra det du har skrevet er det ikke noe realistisk håp for at hun plutselig skulle falle for deg igjen. Det et den harde realiteten. Innse det, enten du vil eller ikke. Dere er ferdig. Gå videre.

Endret 9. juni 2017 av G27

[Lisftp]

Takk for svar. Setter posten som løst da, takk alle som svarte og kom med tips.

Det blir som det blir, synd at det negative blir større en det positive, noe det også var mye av.

Endret 11. juni 2017 av Jeppsi123