Er det noen som uansett aldri får det bra? Psykisk.

[AnonymDiskusjon]

Jeg bare ligger og tenker litt. Jeg har aldri hatt det bra. Kan lure på om det er helt umulig å få det bra. Da tenker jeg ikke på konstant glede, såklart. Men det å være stort sett tilfreds. Føle ro. Det virker umulig. Samtaleterapi er i alle fall bortkastet.

 

Anonymous poster hash: 66fd6...f30

[RRhoads]

Noen ganger må en forandring i livstil og levemåte til for å forandre psyken. Hvordan har du det sosialt, og har du venner? Trener du? Spiser du sundt? Hvordan har du det økonomisk? Eller er det noe spesielt som har skjedd? Har du satt deg mål du ikke har nådd? Satt deg mål du har nådd?

 

Alt dette spiller inn på psyken i større eller mindre grad.

[AnonymDiskusjon]

Det er nok det sosiale som er problemet, det føler jeg. Jeg har ingen venner.

 

Anonymous poster hash: 66fd6...f30

[AnonymDiskusjon]

Noen ganger må en forandring i livstil og levemåte til for å forandre psyken. Hvordan har du det sosialt, og har du venner? Trener du? Spiser du sundt? Hvordan har du det økonomisk? Eller er det noe spesielt som har skjedd? Har du satt deg mål du ikke har nådd? Satt deg mål du har nådd?

 

Alt dette spiller inn på psyken i større eller mindre grad.

- har det / fungerer dårlig sosialt, ingen venner, bare foreldre å prate med

- trener, er i fysisk aktivitet hver dag

- har litt dårlig kosthold, mye sukker, men ikke så verst

- helt grei økonomi, jeg får ikke så mye av NAV, men jeg greier meg bra

- ingenting spesielt har skjedd, og dette er en tilstand jeg har vært i gjennom hele livet, eller så lenge jeg kan huske

- jeg har satt meg mange mål som jeg ikke har nådd, gir nok fort opp

 

Er ikke i jobb, men det var akkurat det samme da jeg gikk på skole, og i de korte periodene hvor jeg har jobbet. Mye ensomhet og savn, samtidig mange negative følelser mot andre og "samfunnet".

 

Jeg vet ikke om noe jeg kunne gjort eller ikke gjort. Anonymous poster hash: 66fd6...f30

[RRhoads]

 

Noen ganger må en forandring i livstil og levemåte til for å forandre psyken. Hvordan har du det sosialt, og har du venner? Trener du? Spiser du sundt? Hvordan har du det økonomisk? Eller er det noe spesielt som har skjedd? Har du satt deg mål du ikke har nådd? Satt deg mål du har nådd?

 

Alt dette spiller inn på psyken i større eller mindre grad.

- har det / fungerer dårlig sosialt, ingen venner, bare foreldre å prate med

- trener, er i fysisk aktivitet hver dag

- har litt dårlig kosthold, mye sukker, men ikke så verst

- helt grei økonomi, jeg får ikke så mye av NAV, men jeg greier meg bra

- ingenting spesielt har skjedd, og dette er en tilstand jeg har vært i gjennom hele livet, eller så lenge jeg kan huske

- jeg har satt meg mange mål som jeg ikke har nådd, gir nok fort opp

 

Er ikke i jobb, men det var akkurat det samme da jeg gikk på skole, og i de korte periodene hvor jeg har jobbet. Mye ensomhet og savn, samtidig mange negative følelser mot andre og "samfunnet".

 

Jeg vet ikke om noe jeg kunne gjort eller ikke gjort. Anonymous poster hash: 66fd6...f30

 

Er det muligheter for fritidsaktiviteter der du bor, da? Det er en måte å komme i kontakt med andre folk. Noen interesser?

[henrikwl]

Det er ingen som bare "har det bra" helt av seg selv. Man får ut av livet det man putter inn.

 

Du sier du ikke har venner. Hvis du vil ha venner, så skaff deg dem. Sliter med det sosiale? Jobb med det da, det er ingen som er født sosiale løver.

 

Ingen mengde terapi vil hjelpe hvis du passivt forventer å bli hjulpet. All terapi er bare støtte, jobben er det du selv som må stå for.

[Pliscin]

Har du noen gang prøvd å gå en lang tur alene?

[AnonymDiskusjon]

Er det muligheter for fritidsaktiviteter der du bor, da? Det er en måte å komme i kontakt med andre folk. Noen interesser?

 

Jeg vet ikke om noe "tilbud" jeg kunne vært på. Det er ikke noe problem å finne folk å prate med, problemet er å gjøre det (for min del).

 

Det er ingen som bare "har det bra" helt av seg selv. Man får ut av livet det man putter inn.

 

Du sier du ikke har venner. Hvis du vil ha venner, så skaff deg dem. Sliter med det sosiale? Jobb med det da, det er ingen som er født sosiale løver.

 

Ingen mengde terapi vil hjelpe hvis du passivt forventer å bli hjulpet. All terapi er bare støtte, jobben er det du selv som må stå for.

 

Jeg har forsøkt å putte masse inn i livet. Mer enn normalt, faktisk. Uten at det har fungert.

 

Har du noen gang prøvd å gå en lang tur alene?

 

Ja, det har jeg prøvd minst en gang.

 

Anonymous poster hash: 66fd6...f30

[Gloria]

Jeg må si jeg kjenner meg igjen, og for å være helt ærlig tror jeg de fleste har det slik i mer eller mindre grad. Det er derfor folk alltid søker etter noe bedre. Har man fått det man ville ha er man kanskje tilfreds en kort periode, men så mister dette sin verdi og man jager igjen etter noe nytt.

 

Jeg fikk meg gode karakterer, og ble ikke lykkelig. Drev med vektløfting i ca. 2 år og fikk en ganske solid kropp, men ble ikke lykkelig. Hadde nesten ingen venner og tok meg et år på folkehøgskole. Fikk meg kjæreste, flere venner og var generelt ganske godt likt. Igjen, ikke lykkelig. Tok samtaleterapi, leste en haug med selvhjelpsbøker som endret tankegangen og vanene mine drastisk til det bedre, ble ikke lykkelig.

 

Å søke etter roen er litt som å sitte på en motorbåt og lete etter stille vann. Man finner det nemlig ikke før man skrur av gassen. Roen du søker etter er tilgjengelig for deg når som helst, det eneste du trenger å gjøre er å la være.

[Pliscin]

Fokuset er for det første helt feil. Du ligger og tenker hvorfor ting ikke er bra. Du bør tenke hva kan jeg gjøre for å få det bra. Har du faktisk tenkt etter hva du liker å holde på med, hva du vil jobbe med, hva du vil i livet? En visjon. I utgangspunktet er alle mennesker tomme, men vi fylles igjennom livet med familie, venner, gleder, seksualitet, mening. For noen kommer de av seg selv, for noen ligger mulighetene der, og for noen er det fjernt. Utgangspunktet er ikke likt, men realiseringen er like oppnåelig for de fleste. Har du jobbet for å få det bedre med deg selv, for det virker ikke slik. Ligger og synes synd på deg selv, og tenker at hvorfor er ikke verden rettferdig. Med den holdningen blir alt bare værre, en selvoppfyllende profeti høres det ut som. Alt begynner med jobb. Med jobb kommer alt, også glede. Hvis du ikke snart innser at du er den som må ta ansvar for livet ditt, så kommer du aldri til å få det bra.

[Pliscin]

For å få ro, så må man fjerne de elementene og tankene som gnager i hodet. Det er noe som plager deg, noe som gjør deg stresset. Hva er det? Det trenger ikke være konkrete ting, men kanskje mangel på struktur, kontroll, kvalitet. Alt foregår bare i hodet ditt, verden rundt deg ser ikke at du stresser, det gjør bare du. Du må finne ut hva som stresser deg, og hva du kan gjøre for å løse det. Det å sitte og tenke på hvorfor ting ikke er bra som sagt i forrige post, gjør bare alt mye værre. Det er helt forståelig at tankemønsteret og situasjonen er veldig vanskelig å komme ut av, og at du føler deg fanget. Men det er faktisk bare i ditt eget hode, for mulighetene er faktisk der, og ingen hindrer deg, bortsett fra deg selv. Det jeg mente med å gå seg en lang tur i et tidligere innlegg kommer jeg inn på nå. Kom deg bort fra komfortsonen foran PCen. Kom deg bort fra der du bor, tre inn i det ukjente, utsett deg selv for en lang tur. Du kan tenke klarere, komme bort fra stressene elementer, føle litt på ubehaget med å bli sliten, kanskje sulten, kald, kanskje bli redd. Og så kommer du tilbake, lager deg middag, bli varm, og slapp av. La kroppen bli utslitt, så kan du kjenne at hodet gir slipp på noen av tankene. Bruk tiden utenfor komfortsonen til å føle at det faktisk ikke er så ille som du trodde. Det samme gjelder for å være sosial, få seg en jobb, finne mening. Det er faktisk ikke så vanskelig eller ille om du bare tør.

[xRun]

Litt filosofisk her men...

Lykken er ikke et mål i seg selv, som en endestasjon hvor man bare må sørge for å komme seg inn på rett tog, på rett spor, og dra til lykken. Det er oftere det som skjer underveis som skaper innhold og lykke i livet. Hastverk er ikke en fordel der.

Eller som man iblant hører det sies: Noen ganger er det ikke destinasjonen, men reisen som er det viktige. Trekk pusten og slapp av, de aller fleste har slitt med dette en eller annen gang, og det ordner seg vanligvis.

 

Lykken man finner gjennom "jakten på lykken" (ikke programmet på TV) er ikke en bestemt ting, sted, situasjon, antall venner eller en alder. Lykken ligger ofte i jakten i seg selv. Amerikanerne snakker om "the pursuit of happiness", og det ligger noe klokt i det. Det som skjer underveis, "the pursuit". Det er der det ofte skjer, og det samler seg opp etterhvert.

[marius77]

Jeg bare ligger og tenker litt. Jeg har aldri hatt det bra. Kan lure på om det er helt umulig å få det bra. Da tenker jeg ikke på konstant glede, såklart. Men det å være stort sett tilfreds. Føle ro. Det virker umulig. Samtaleterapi er i alle fall bortkastet.

 

Anonymous poster hash: 66fd6...f30

 

[Baardsen]

Er man 70% lykkelig så er det over snittet i Norge. Gjør ting som hever lykken, men ikke gjør det ofte er mitt råd :-)

[AnonymDiskusjon]

Jeg må si jeg kjenner meg igjen, og for å være helt ærlig tror jeg de fleste har det slik i mer eller mindre grad. Det er derfor folk alltid søker etter noe bedre. Har man fått det man ville ha er man kanskje tilfreds en kort periode, men så mister dette sin verdi og man jager igjen etter noe nytt.

 

Jeg fikk meg gode karakterer, og ble ikke lykkelig. Drev med vektløfting i ca. 2 år og fikk en ganske solid kropp, men ble ikke lykkelig. Hadde nesten ingen venner og tok meg et år på folkehøgskole. Fikk meg kjæreste, flere venner og var generelt ganske godt likt. Igjen, ikke lykkelig. Tok samtaleterapi, leste en haug med selvhjelpsbøker som endret tankegangen og vanene mine drastisk til det bedre, ble ikke lykkelig.

 

Å søke etter roen er litt som å sitte på en motorbåt og lete etter stille vann. Man finner det nemlig ikke før man skrur av gassen. Roen du søker etter er tilgjengelig for deg når som helst, det eneste du trenger å gjøre er å la være.

 

Nå er jeg mye mindre vellykket enn deg, antar jeg, men det er ikke sånn at jeg ikke gjør ting. Er en forskjell mellom å trene litt og lese ting, og det å ta en mastergrad, eller få "drømmekroppen".

 

Anonymous poster hash: 66fd6...f30

[AnonymDiskusjon]

Fokuset er for det første helt feil. Du ligger og tenker hvorfor ting ikke er bra. Du bør tenke hva kan jeg gjøre for å få det bra. Har du faktisk tenkt etter hva du liker å holde på med, hva du vil jobbe med, hva du vil i livet? En visjon. I utgangspunktet er alle mennesker tomme, men vi fylles igjennom livet med familie, venner, gleder, seksualitet, mening. For noen kommer de av seg selv, for noen ligger mulighetene der, og for noen er det fjernt. Utgangspunktet er ikke likt, men realiseringen er like oppnåelig for de fleste. Har du jobbet for å få det bedre med deg selv, for det virker ikke slik. Ligger og synes synd på deg selv, og tenker at hvorfor er ikke verden rettferdig. Med den holdningen blir alt bare værre, en selvoppfyllende profeti høres det ut som. Alt begynner med jobb. Med jobb kommer alt, også glede. Hvis du ikke snart innser at du er den som må ta ansvar for livet ditt, så kommer du aldri til å få det bra.

 

Jeg ligger da slettes ikke hele tiden og syns synd på meg selv, men det gjør nok mange av de som har krevende jobber også av og til.

 

Jeg gikk på et veldig tungt studie, og la tid og krefter inn i det, men etterhvert var det noe som skjedde med meg.

 

Anonymous poster hash: 66fd6...f30

[AnonymDiskusjon]

For å få ro, så må man fjerne de elementene og tankene som gnager i hodet. Det er noe som plager deg, noe som gjør deg stresset. Hva er det? Det trenger ikke være konkrete ting, men kanskje mangel på struktur, kontroll, kvalitet. Alt foregår bare i hodet ditt, verden rundt deg ser ikke at du stresser, det gjør bare du. Du må finne ut hva som stresser deg, og hva du kan gjøre for å løse det. Det å sitte og tenke på hvorfor ting ikke er bra som sagt i forrige post, gjør bare alt mye værre. Det er helt forståelig at tankemønsteret og situasjonen er veldig vanskelig å komme ut av, og at du føler deg fanget. Men det er faktisk bare i ditt eget hode, for mulighetene er faktisk der, og ingen hindrer deg, bortsett fra deg selv. Det jeg mente med å gå seg en lang tur i et tidligere innlegg kommer jeg inn på nå. Kom deg bort fra komfortsonen foran PCen. Kom deg bort fra der du bor, tre inn i det ukjente, utsett deg selv for en lang tur. Du kan tenke klarere, komme bort fra stressene elementer, føle litt på ubehaget med å bli sliten, kanskje sulten, kald, kanskje bli redd. Og så kommer du tilbake, lager deg middag, bli varm, og slapp av. La kroppen bli utslitt, så kan du kjenne at hodet gir slipp på noen av tankene. Bruk tiden utenfor komfortsonen til å føle at det faktisk ikke er så ille som du trodde. Det samme gjelder for å være sosial, få seg en jobb, finne mening. Det er faktisk ikke så vanskelig eller ille om du bare tør.

 

Jeg er ofte på langtur. Noen ganger 2-3 døgn uten å se et menneske.

 

Anonymous poster hash: 66fd6...f30

[AnonymDiskusjon]

Litt filosofisk her men...

Lykken er ikke et mål i seg selv, som en endestasjon hvor man bare må sørge for å komme seg inn på rett tog, på rett spor, og dra til lykken. Det er oftere det som skjer underveis som skaper innhold og lykke i livet. Hastverk er ikke en fordel der.

Eller som man iblant hører det sies: Noen ganger er det ikke destinasjonen, men reisen som er det viktige. Trekk pusten og slapp av, de aller fleste har slitt med dette en eller annen gang, og det ordner seg vanligvis.

 

Lykken man finner gjennom "jakten på lykken" (ikke programmet på TV) er ikke en bestemt ting, sted, situasjon, antall venner eller en alder. Lykken ligger ofte i jakten i seg selv. Amerikanerne snakker om "the pursuit of happiness", og det ligger noe klokt i det. Det som skjer underveis, "the pursuit". Det er der det ofte skjer, og det samler seg opp etterhvert.

 

Men hvis "the pursuit" er lykken, må man være optimistisk og ha drømmer og håp.

 

Anonymous poster hash: 66fd6...f30

[xRun]

 

Litt filosofisk her men...

Lykken er ikke et mål i seg selv, som en endestasjon hvor man bare må sørge for å komme seg inn på rett tog, på rett spor, og dra til lykken. Det er oftere det som skjer underveis som skaper innhold og lykke i livet. Hastverk er ikke en fordel der.

Eller som man iblant hører det sies: Noen ganger er det ikke destinasjonen, men reisen som er det viktige. Trekk pusten og slapp av, de aller fleste har slitt med dette en eller annen gang, og det ordner seg vanligvis.

 

Lykken man finner gjennom "jakten på lykken" (ikke programmet på TV) er ikke en bestemt ting, sted, situasjon, antall venner eller en alder. Lykken ligger ofte i jakten i seg selv. Amerikanerne snakker om "the pursuit of happiness", og det ligger noe klokt i det. Det som skjer underveis, "the pursuit". Det er der det ofte skjer, og det samler seg opp etterhvert.

 

Men hvis "the pursuit" er lykken, må man være optimistisk og ha drømmer og håp.

 

Anonymous poster hash: 66fd6...f30

 

Right. Men jeg sier ikke at "the pursuit" er lykken, men man finner den gjennom "the pursuit". Poenget er at lykken er en bieffekt, ikke selve produktet. Det er ikke noe man skaffer seg, det er noe som følger. Hvis en prøver for hardt, så blir det ikke lettere å finne den.

[Gloria]

 

Jeg må si jeg kjenner meg igjen, og for å være helt ærlig tror jeg de fleste har det slik i mer eller mindre grad. Det er derfor folk alltid søker etter noe bedre. Har man fått det man ville ha er man kanskje tilfreds en kort periode, men så mister dette sin verdi og man jager igjen etter noe nytt.

 

Jeg fikk meg gode karakterer, og ble ikke lykkelig. Drev med vektløfting i ca. 2 år og fikk en ganske solid kropp, men ble ikke lykkelig. Hadde nesten ingen venner og tok meg et år på folkehøgskole. Fikk meg kjæreste, flere venner og var generelt ganske godt likt. Igjen, ikke lykkelig. Tok samtaleterapi, leste en haug med selvhjelpsbøker som endret tankegangen og vanene mine drastisk til det bedre, ble ikke lykkelig.

 

Å søke etter roen er litt som å sitte på en motorbåt og lete etter stille vann. Man finner det nemlig ikke før man skrur av gassen. Roen du søker etter er tilgjengelig for deg når som helst, det eneste du trenger å gjøre er å la være.

Nå er jeg mye mindre vellykket enn deg, antar jeg, men det er ikke sånn at jeg ikke gjør ting. Er en forskjell mellom å trene litt og lese ting, og det å ta en mastergrad, eller få "drømmekroppen".

 

Anonymous poster hash: 66fd6...f30

Jeg sier ikke at du må gjøre ting. Jeg prøver bare å si at du faktisk ikke trenger noen av disse tingene. Du kan bare ta det med ro sånn som det er.