Ensom og alene, men klarer ikke finne meg en ordentlig kompis.

[AnonymDiskusjon]

Heisann.

 

Jeg er en gutt på 21 år. Jeg er ensom og har egentlig ikke en eneste ordentlig god venn. Jeg har egentlig aldri hatt det heller.

 

På ungdomsskolen så hadde jeg et par kompiser som jeg var mye med, men de kunne jeg liksom ikke dele alt med uten å bli ledd av. Og det gjorde at jeg likevel satt med mye tanker i hodet mitt alene. Når jeg begynte på vgs så sluttet jeg å være med de gutta der da vi skled litt fra hverandre.

 

Jeg ble kjent med et par nye folk, men ble litt det samme. Følte at jeg ikke kunne dele noe personlig med dem og bli tatt seriøst. Etter et års vennskap med dem fikk jeg meg kjæreste og da mente de at jeg ikke fikk tid til dem lenger og de ble sure på meg osv. Sånn barnslig oppførsel orket jeg ikke, så jeg sluttet å prate med dem siden de kuttet kontakt med meg grunnet det.

 

Jeg fikk en ny kompis på mitt andre år på videregående. Vi hadde mye til felles og var veldig mye sammen. Hadde det fint det første halvåret-året med han. Men ettersom jeg ble mer "vant" til han så begynte jeg å legge merke til de negative sidene hans og de vokste veldig på meg. Han skulle alltid være bedre enn meg, smartere, flinkere, tøffere, sterkere etc. Han var også veldig opptatt av å tøffe seg for folk og få all oppmerksomheten. Hadde vi gym på skolen så var han alltid høylytt, skulle alltid vise fram ting foran folk og var veldig overenergisk og barnslig. Men det mest irriterende var dette å alltid skulle være best. Hvis jeg fortalte noe jeg hadde fått til eller skaffet for eksempel, så skulle han skryte av at han fikk det til bedre eller hadde noe bedre. Etterhvert ble jeg så lei av at han alltid skulle rakke ned på meg for å skryte av seg selv, at jeg ikke orket mer. Vi hadde en liten krangel etter 1,5 års vennskap eller noe sånt og jeg gadd ikke ta opp kontakten etter det, og ikke han heller. 

 

Kort sagt så har jeg aldri hatt én eneste kompis som jeg ærlig kan kalle en bestevenn. Aldri har jeg hatt en venn som faktisk prøver å ta initiativ til å være med meg og finne på ting med meg. Aldri noen som har giddet å høre på hva jeg har på hjertet og vært støttende. Aldri noen som deler mine interesser og humor eller har samme intellektuelle nivå. Aldri noen jeg kan være med når det skulle passe meg og som jeg bare kan dra til eller som jeg bare kan få besøk av når som helst.

 

Ja, jeg har selvsagt mange "venner" rundt meg som jeg har gått på skole med, prata med, møtt via bilrelaterte ting (bil er hobbyen min og egentlig det eneste jeg driver med og bryr meg om) som treff, forumer eller lignende. Men ingen av dem er noen som jeg kunne hatt som bestevenn. Det er folk som for eksempel har helt annen humor slik at jeg må le falskt hele tiden for å ikke være frekk, og det blir slitsomt. Eller det kan være folk jeg ikke kan se for meg at jeg kan dele personlige ting med. Eller folk som aldri kunne funnet på å spørre meg om å finne på noe i det hele tatt. Eller så er det folk som har sine egne bestevenner og har hatt det i mange år tilbake i tid, hvor det ikke går an for meg å bli med (eller at det ikke passer overens med meg å være med dem). Eller så er det en blanding av alt sammen. Det har aldri skjedd at noen av disse folkene viser noen form for interesse for å være venn med meg eller finne på noe med meg. Ja, jeg må selvsagt kunne ta initiativ selv, men jeg kan ikke ALLTID være den som gjør det. Jeg vil én gang i livet mitt oppleve at noen gjør det med meg.. Er en jente som hvertfall tar initiativ til å prate med meg på facebook, inviterer meg med på treff, inviterte meg på fest hos seg (hvor jeg var) osv., men hun har samboer og jeg har kjæreste så det blir rart om vi skulle begynne å finne på ting sammen, så det går ikke. 

 

Jeg har kjæreste og har hatt det i 3 år, men hun deler ikke interesser med meg, deler ikke humor med meg og er hvertfall ikke på mitt intellektuelle nivå. Jeg elsker henne selvsagt (selv om det ikke høres ut som et veldig fint forhold utifra min forrige setning), men hun har en helt annen rolle for meg enn det en bestekompis har. Jeg kan for eksempel ikke prate om forholdsproblemer og slikt med henne. Jeg kan ikke gjøre så mye bilrelaterte ting med henne, da hun synes det er helt uinteressant og kjedelig. Jeg kan jo ikke gjøre guttete ting med henne generelt sett. Dessuten har hun sine egne venninner som hun er veldig mye med, og hun jobber mye. Så jeg ser henne lite nå for tiden. Og når jeg først ser henne så er det bare å se på film eller noe også sover hun og drar på jobb dagen etter. 

 

Det som da blir resultatet er at jeg er veldig ensom og har ingen å være med og jeg ender opp med å sitte inne hver eneste dag og kveld uten en dritt å gjøre. Det er både ekstremt kjedelig, frustrerende og deprimerende. Jeg har alltid ønsket meg en ordentlig bestevenn men har aldri møtt noen som passer meg. Nærmeste var han fra andreåret på vgs, men væremåten hans ødela det helt for meg, jeg ble bare sint og oppgitt hele tiden. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal kunne finne en ordentlig kompis. Skal jeg liksom gå gjennom livet mitt og vente på at jeg møter den perfekte vennen via jobb? Hvordan ellers skal det gå? Tinder for kompiser? Haha. Alle i min alder har jo venner de har hatt i mange år, som de har anskaffet seg tidlig i barnehagen eller skolegangen etc. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg kan ikke fortsette i et så ensomt og depresivt liv jeg har, men jeg vil ikke trenge eller presse meg på folk som jeg ikke liker å være med bare for å ha noen å være med.. Jeg vil ha en venn jeg kan være helt komfortabel med og som jeg kan være meg selv med, og som jeg kan være med mye uten at det blir kjedelig. Jeg vil faen meg bare ha det alle andre har..

Anonymous poster hash: c8c34...7fb

[Taurean]

Vår psyke søker alltid utover.. og når vi henger med andre mennesker over lang tid, så blir det ofte verdikræsj (clash of values). Særlig i yngre alder også. Det er ikke alle forunt å finne andre sjeler hvor alt går knirkefritt gjennom livet.

 

Dét som er viktig er at -du- vet hvem -du- er. For da blir det lettere for deg å finne ut hvem du vil ha rundt deg i livet. Du skriver du blir deprimert av å være mye aleine, og du beskriver andre som "ikke på ditt intellektuelle nivå". Du må rett og slett bare fortsette å leite til finner noen som er interessant nok, og som har noen visse like interesser som du har. Du er jo fremdeles ganske ung også, så du vil utvikle deg og vite mer hva du sér etter som månedene og årene går. Det er ingen uvanlig problem, det du har.

 

Du kan også tenke sånn: De som ikke har så mye styrke intellektuelt, har ofte lettere for å mikse seg med andre mennesker, for de har ikke så spissede meninger. Derfor må du kanskje lete litt lengre for å finne de som virkelig betyr noe for deg.

 

Du skriver til sist at du "vil bare ha det alle andre har" - husk på at dét du ser i hverdagslivet er ofte bare toppen av isfjellet. Du ser kanskje 1-2 minutter av andre menneskers korrelasjon, og ikke de andre titalls timene de bruker sammen. Kanskje de ikke er så gode venner som du tror. Det er svært få som holder sammen som venner over flere år, særlig tiår, og de som gjør, etter min erfaring i livet, blir aldri knirkefrie. Det blir alltid problemer. Hvis det aldri blir problemer, så blir det også temmelig lite givende. Alt går i den samme sirkelen -hele- tiden, og dét kan jo være bra nok, men for meg hadde dét blitt ALT for kjedelig! Jeg må ha muligheter åpent hele tiden, å låse seg ned i faste rutiner med venner er for meg det samme som å sette seg i fengsel. Kan gjøres på kort sikt, men ikke på lang sikt.

 

Så du må også tenke ut hva du kan være villig til å ofre, for å bevare et vennskap med andre. Det kan hende du -aldri- finner noen som er "perfekt" .. eller på ditt intellektuelle nivå. Alle de store tenkerne var ofte einstøinger, fordi de trengte tid til å tenke selv.

 

Kan også foreslå at du får ut litt av ditt intellektuelle kreative behov, ved å skrive litt notater om og med deg selv. Skriv tanker som kommer i øyeblikket, om fortiden, og om fremtiden, og kom tilbake til denne notisboken/blokken (bruk pc eller en bok, hva enn som passer best) over tid. Å kommunisére med seg selv på denne måten kan være svært givende for intellektuelle mennesker.

[BadCat]

Trenger du venner? Finn ut hva du skal i livet og sett i gang. Livet har for mange muligheter til å vente på at folk skal komme inn i det eller være på evig søk etter folk. Se positivt på det, ingen som kommer med distraksjoner eller stjeler av din tid.

Endret 30. mai 2017 av BadCat

[pizzafordi]

En eldre kjenning fortalte meg engang når du er ung ( barneskole, ungdomskole) så har du 20 venner...
Dvs mellom 0-20 år
Når du er mellom 20-40 år så går det mot 2 venner igjen... Han snakket om at det var statistikk...
Det betyr ikke at de resterende 18 ikke er venner lenger sånn sett.
Han mente vel at tidene forandrer seg.

Min erfaring er at det stemmer, jeg er godt over 30.
Det er ganske skremmende... Men så kan eg jo si at de fleste har fått familie og den pakken, og er opptatt med det og jobb 99% av tiden. Man treffes kansje et par ganger i året... Dessuten så er jeg travel selv.

De som ikke har familie og slikt. Henger kansje litt mer igjen i rusen eller at de ikke fant helt det de ville iforhold til karriere o.l.

Min løsning var å finne forskjellige solo sporter, ting jeg ikke kunne. Jeg begynte å gå i sports butikker og handle inn ting, stadig vekk prøve ut nye hobbier. Nå har jeg funnet min store lidenskap innen solo sport, flere faktisk. Har også blitt små kjent med folk via de ulike hobbiene, også de som ikke er av sportslig karakter... Kansje litt tidlig å melde seg inn i turist foreningen og gå på felles turer, men er de som gjør det også. Jeg har ikke prøvt det enda.

Jeg kan ta et godt eksempel, har spurt ut endel gamle kompiser og kjenninger.
10 stk av dem elsket for 10-15 år siden å gå på snowboard...
*De sluttet aldri å like det

*Noen fikk ikke tid pga barn, så tok dem det aldri opp igjen.
*Noen orket ikke å reise opp alene ( buss tur) da de var vant til å reise flere i ungdommen

Men det som går igjen er at man ofte finner venner via felles interesser, så det å prøve ut nye ting.
Ender man opp med noe man skikkelig liker så tiltrekker man til slutt kjenninger som er med på laget etter hvert.
Uansett man blir jaffal kjent med folk. Ihvertfall mer enn jeg noensinne gjør med mine naboer.

Så når man er ung så er man nærmest tvunget til å leke i samme sandkasse, samme klasse, samme område. Man blir tvangs kjent med alle rundt seg... Men etterhvert så sklir endel fra hverandre... Sandkasse, skolen, området byttes totalt om... De kontaktene man ikke jobber med går vekk av seg selv. Man må styrke de relasjonene man har og se om man kan dyrke mer ut av dem, eller oppsøke nye... Jeg har valgt å oppsøke nye. Men man må regne med å treffe på litt rusikanter på veien. Uten tvil

Endret 4. juni 2017 av pizzafordi

[Brevdue]

Hei, litt i samme situasjon. må gjerne ta kontakt.

[Corp Por]

Hvis dere sier hvor dere bor så ville jeg jo tro at sjansen er stor for at noen her ville vært interessert i kontakt om de bor i området. Jeg har jo inntrykk av at de fleste som er her er ganske ærlige og da sannsynligvis liker andre mennesker som klarer å være like ærlige.

[Kikert]

Jepp, de fleste som svarer i denne kategorien virker ålreite og seriøse.

 

Jeg har heller ingen (gode) venner egentlig, men har ting jeg driver med så føler ikke noe savn. Greit å være en god smule introvert sånn sett. Liker å drive med ting som ikke er spesiellt givende å drive på med sammen med andre.

[BadCat]

Dere bør endre hvordan dere tenker, ikke treffe folk. Hvis dere kun treffer folk har dere det samme elendige livene om 10 år.

[Krokanrull]

Dere bør endre hvordan dere tenker, ikke treffe folk. Hvis dere kun treffer folk har dere det samme elendige livene om 10 år.

Mitt inntrykk er at sånne ting skjer der du minst venter det. Enten når du er 20, 30, 40 år. Do what you like and keep doing what you love.

 

Og nei, BadCat, man har ikke et elendig liv selv om man er litt ensom haha. Spes i 20-årene hvor dette er vanlig for mange.

[BadCat]

Jeg sikter til tankene og perspektivene som luftes.