Religiøse, ødeleggende moralforestillinger i Norge

[skikkeligrebellass]

Når jeg tenker tilbake på da jeg var ung, så var jeg svært liberal. Jeg definerte frihet som kun fravær av statlige reguleringer, lagde denne definisjonen for å forsvare hovedsynet mitt, som var å fjerne alt av regulering, Ayn Rand ekstremisme før jeg leste the Fountainhead eller ante hvem Ayn Rand var. Bakgrunnen for dette, var nok mest sannsynlig at jeg opplevde mye urettferdig maktbruk av lærere, og hadde en pappa som var selvstendig næringsdrivende innenfor et område med mye statlig regulering som virket markedsvridende ut i fra særinteresser kamuflert som samfunnsinteresser.

 

Poenget er at jeg hadde klar formening om hva som var rett og galt, uten at jeg kunne filosofisk eller matematisk definere hva som var "rett" og hva som var "galt," eller kunne begrunne svaret på hvorfor noen skal gjøre noe i det hele tatt. Det vil si, jeg behandlet spørsmålet om rett og galt, akkurat som om jeg hadde forstått noe andre ikke forstod, mens jeg i virkeligheten ikke hadde forstått annet en et sett negative konsekvenser av politikk som fikk meg til å foreta en preferansevekting. Så fortalte jeg meg selv selvrettferdig at det er jeg som har forstått det, omgivelsene tar feil. Jeg var altså grunnleggende uredelig som organisme. Jeg tror jeg tok utgangspunkt i hva jeg opplevde som negativt, og skapte forestillinger om fri vilje osv ut ifra det.

 

Jeg har ikke et fnugg av bevis for at vi er noe annet enn en haug med atomer. Jeg vet ikke om tilværelsen er determinert, eller tilfeldig, eller om det fins alternativer. Jeg tror derimot, at det er gode sjanser for at resten av befolkningen heller ikke har peiling. Og siden resten av befolkningen ikke har peiling, men allikevel har sterke meninger om hvem vi er, og hva vi bør gjøre, og hva vi skulle være forpliktet til å gjøre, så er dette et sterkt indisum på at det er andre ting som skaper folks moralforståelse, enn dyptgående forståelse i seg selv. Dette er i tråd med hva forskning sier om oss som objektive betraktere av virkeligheten, vi manipulerer oss selv psykologisk hele tiden.

 

Jeg tror at de smarte og kyniske menneskene i dagens samfunn utnytter slike moralske forestillinger bevisst som en strategi for å få dummere mennesker til å gjøre ting de ikke har fordel av. De bruker sosialt press og shaming strategier for å få deg til å føle forpliktelse i tråd med ideologiske retningslinjer. Så hopper hjernen din til og fra det ene perspektivet hvor du føler at du må handle i tråd med en ideologi for å ikke true identiteten din, og det andre perspektivet, som er hvilke mennesker du har fordel av å holde deg inne med, samt et tredje perspektiv, hva du har umiddelbare fordeler av, og så et fjerde lag, som har grunnleggende med hva slag strategi for livet du er komfortabel med, om du er en person som liker å gi (er snillere) eller om du er en person som heller tar.

 

Jeg er redd for at denne fiksjonalismen som legger lokk over hvorfor vi egentlig handler som vi gjør, forhindrer utviklingen av samfunnet vårt. Jeg tror mye bunner i en frykt for å si at vi er egoistiske, at man har tapt en debatt så fort man innrømmer at man er egoistisk. Dette bruker mange for å manipulere. F.eks liker ikke nabokjerringa at jeg parkerer i veien foran hennes hus, selv om det er vanlige veitrafikkloven som gjelder der. Hun påberoper seg da å eie begrepet høflig, og sier at jeg er uhøflig som parkerer der. Videre sier hun at jeg er egoistisk. Så sier hun at jeg ikke viser hensyn. Og jeg sa bare til den gamle kjerringa: Ja, jeg er egoistisk. Du kommer ingen vei med meg ved å referere til moral. Jeg driter i moral. Jeg gjør det som er best for meg. Og nå kan du se, jeg har en stor bil. Du klarte å få den konfliktsky samboeren min til å parkere i oppkjørselen vår med hennes lille Toyota, og så fikk du bilen min her i stedet. Er du happy med det? (Var veldig gøy asså)

 

Den gjør f.eks at folk ikke tenker over hvor lite service vi får ifra den offentlige strukturen vi har på tjenesteytelsene våre, fordi de da f.eks er redde for å banne i kjerka. F.eks hvor lite brukerfeedback spiller noen rolle f.eks i barnehagen (noen her som må løpe hver dag for å rekke å plukke opp ungene sine), på legekontoret (noen her som gjerne skulle kunnet gå på kveldstid?), og hvor langsomt det er å få til forandringer.

[Gjest Slettet+2534]

...

Mennesker er egoistiske vesener, noe som er helt naturlig sett fra naturen sin side; og slik jeg ser det så er det ingeting i veien med å være egoistisk. Egoisme betyr rett og slett bare at man først forsøker å sikre at en selv og sine nærmeste har det bra før en bruker energi på fremmede mennesker man ikke har noen relasjon til. Det er først når man har det bra selv at en vil være i stand til å kunne hjelpe andre. Det er fullstendig menneskelig å tenke sånn.

 

Men dessverre så finnes det de som forsøker å gi andre dårlig samvittighet dersom man ikke oppfører seg alutristisk. Alutrisme er på mange måter det motsatte av egoisme: man skal sette andre fremfor seg selv. Men hvordan kan man få det bra dersom man ikke prioriterer sin egen lykke? Dersom man alltid må streve for andre, kan man da bli lykkelig? Her vil jeg si nei. 

 

Eller for å si det på en annen måte: dersom man blir lykkelig av å være en alutrist som setter andres behov fremfor sine egne behov så bør man selvfølgelig stå helt fritt til å gjøre det, men man må også da respektere at andre ikke deler ens meninger. Dersom man vil at andre også skal være med å gi til "samfunnet", "fellesskapet", "gud" eller hva det måtte være, da må man overbevise disse med rasjonelle argumenter fremfor manipulering, vold og tvang.

 

Som en avsluttning vil jeg benytte andledingen til å legge ved et passende sitat for anledningen:

"In judging relations between people, I do not believe that the fundamental value is to do good to others whether they want you to or not. The fundamental value is not to do good to others as you see their good. It's not to force them to do good. As I see it, the fundamental value in relations among people is to respet the dignity and individuality of fellow man, to treat your fellow man, not as an object to be manipulated for your purpose, but to treat him as a person with his own values and his own rights, a person to be persuaded, not coerced, not forced, not bulldozed, not brainwashed. That seems to me to be a fundamental value in social relations."

 

~ Milton Friedman

Endret 1. juni 2017 av Slettet+2534

[Noxhaven]

 

Når jeg tenker tilbake på da jeg var ung, så var jeg svært liberal. Jeg definerte frihet som kun fravær av statlige reguleringer, lagde denne definisjonen for å forsvare hovedsynet mitt, som var å fjerne alt av regulering, Ayn Rand ekstremisme før jeg leste the Fountainhead eller ante hvem Ayn Rand var. Bakgrunnen for dette, var nok mest sannsynlig at jeg opplevde mye urettferdig maktbruk av lærere, og hadde en pappa som var selvstendig næringsdrivende innenfor et område med mye statlig regulering som virket markedsvridende ut i fra særinteresser kamuflert som samfunnsinteresser.

 

Poenget er at jeg hadde klar formening om hva som var rett og galt, uten at jeg kunne filosofisk eller matematisk definere hva som var "rett" og hva som var "galt," eller kunne begrunne svaret på hvorfor noen skal gjøre noe i det hele tatt. Det vil si, jeg behandlet spørsmålet om rett og galt, akkurat som om jeg hadde forstått noe andre ikke forstod, mens jeg i virkeligheten ikke hadde forstått annet en et sett negative konsekvenser av politikk som fikk meg til å foreta en preferansevekting. Så fortalte jeg meg selv selvrettferdig at det er jeg som har forstått det, omgivelsene tar feil. Jeg var altså grunnleggende uredelig som organisme. Jeg tror jeg tok utgangspunkt i hva jeg opplevde som negativt, og skapte forestillinger om fri vilje osv ut ifra det.

 

Statlig styrt regulering bør etter min mening ha sitt opphav i nødvendighet eller som en mindre onde sammenlignet med alternativet. Det som er regulert bør også hele tiden endres med tiden og viten ut ifra forskning og etikk.

Vi bør være fri nok til å ta rett over vår egen kropp, men bli regulert når egne handlinger har direkte konsekvenser for våre medmennesker.

 

 

 

 

Jeg har ikke et fnugg av bevis for at vi er noe annet enn en haug med atomer. Jeg vet ikke om tilværelsen er determinert, eller tilfeldig, eller om det fins alternativer. Jeg tror derimot, at det er gode sjanser for at resten av befolkningen heller ikke har peiling. 

 

At vår verden er av typen soft-deterministisk, eller kompitabelistisk - at den består av årsaker og disse har en effekt på andre ting, som har en effekt på andre ting, som har en effekt på [..] er det liten tvil om, men hard-deterministisk, eller predeterministisk er mindre sikkert, men så klart også en mulighet.

 

Er det noe som er "tilfeldig" så er det eventuelt valgene vi selvbeviste utfører - selv om flere tester og peer reviewed forksning har vist at valgene vi tror vi velger alt har blitt gjort opp til flere sekunder i hjernen vår før vi selv er klar over valget vi vil velge. Så det man vurderer er i så fall alternativene til handlingen du allerede vil utføre.

 

Men likevel om det så er, altså at fri vilje og valgene våres er en illusjon så står man igjen med 2 alternativer.

Enten er en slik illusjon av fri vilje nyttig for å opprettholde en orden, altså for å skjerme samfunnet fra mennesker som som er utsatt for å ta dårlige valg. Om vi ikke heller har valget til å styre hvordan vi har kommet oss hit med vårt rettsystem og moralske ideer så vil det likevel være sånn om vi måtte vite om det eller ei.

 

Men som du er inne på så er dette heller usikkert og det kan være svært destruktive ideer som man må være varsom med.

 

 

 

Og siden resten av befolkningen ikke har peiling, men allikevel har sterke meninger om hvem vi er, og hva vi bør gjøre, og hva vi skulle være forpliktet til å gjøre, så er dette et sterkt indisum på at det er andre ting som skaper folks moralforståelse, enn dyptgående forståelse i seg selv. Dette er i tråd med hva forskning sier om oss som objektive betraktere av virkeligheten, vi manipulerer oss selv psykologisk hele tiden.

 

Folk flest bryr seg svært lite om saker som dette da livene deres alt er oppfylt av ting de anser som viktige, som må opprettholdes - som gir mening for dem. Da vil så klart dette føre til at de har sterke meninger om at ting kun er slik de måtte ønske at hverdagen deres skal være. Det er her deres interesse ligger, og alternativet i potensielle filosofiske forklaringer ofte er totalt irrelevant - da det ikke er noe vi kan gjøre noe med uansett.

 

Virkeligheten må være objektiv, det er det eneste vi har til felles og uten dette så faller man raskt ned i en solopsistisk grøt av en verden.

Videre at denne objektive virkeligheten må tolkes gjennom sansene til hvert individ så ting kan fremstå annerledes via det personlige perspektivet, eller det mentale bildet om du vil av vår felles objektive virkelighet hender hele tiden. Feilslutninger, logiske tankefeil og sterk overbevisning og ulike biologiske individuelle sanser (f.eks en som er fargeblind) gjør at ting kan fremstå ulikt, selv om man har observert samme objektive ting.

Vi er dessuten sterkt preget og bias ut ifra miljøet vi har levd så slik vil det nok alltid også være. Vi er manipulerte, vi manipulerer andre, og vi manipulerer oss selv. Men har vi andre valg? Det handler nok mest om å finne en balanse der man både gir av seg selv og samtidig krever noe tilbake.

 

 

 

Jeg tror at de smarte og kyniske menneskene i dagens samfunn utnytter slike moralske forestillinger bevisst som en strategi for å få dummere mennesker til å gjøre ting de ikke har fordel av. De bruker sosialt press og shaming strategier for å få deg til å føle forpliktelse i tråd med ideologiske retningslinjer. Så hopper hjernen din til og fra det ene perspektivet hvor du føler at du må handle i tråd med en ideologi for å ikke true identiteten din, og det andre perspektivet, som er hvilke mennesker du har fordel av å holde deg inne med, samt et tredje perspektiv, hva du har umiddelbare fordeler av, og så et fjerde lag, som har grunnleggende med hva slag strategi for livet du er komfortabel med, om du er en person som liker å gi (er snillere) eller om du er en person som heller tar.

 

Det er nesten et paradox at jo mer man lærer om moral filosofi og etikk jo større forståelse har man og jo mer prinsipp fast blir man når det kommer til å ikke begå umoralske handlinger som eksempler du tar opp som sosialt press, shaming, baksnakking eller annen direkte manipulering for å direkte utnytte omgivelsene for å fremme en selv. 

Dette fører samtidig til at det blir fritt frem for mer egosentriske og uærlige mennesker til å finne noen de kan utnytte til egen vinning. Så man hjelper på en måte allerede uredelige mennesker til å lykkes med å være uredelige, belønner uredeligheten så de kan, og vil fortsette å være uredelige.

 

Machiavelli mente at man burde ta lærdom av slik oppførsel for å prøve å jevne ut forskjellene.

Her er en 5 minutters film for et raskt innblikk:

 

 

 

 

Jeg er redd for at denne fiksjonalismen som legger lokk over hvorfor vi egentlig handler som vi gjør, forhindrer utviklingen av samfunnet vårt. Jeg tror mye bunner i en frykt for å si at vi er egoistiske, at man har tapt en debatt så fort man innrømmer at man er egoistisk. Dette bruker mange for å manipulere. F.eks liker ikke nabokjerringa at jeg parkerer i veien foran hennes hus, selv om det er vanlige veitrafikkloven som gjelder der. Hun påberoper seg da å eie begrepet høflig, og sier at jeg er uhøflig som parkerer der. Videre sier hun at jeg er egoistisk. Så sier hun at jeg ikke viser hensyn. Og jeg sa bare til den gamle kjerringa: Ja, jeg er egoistisk. Du kommer ingen vei med meg ved å referere til moral. Jeg driter i moral. Jeg gjør det som er best for meg. Og nå kan du se, jeg har en stor bil. Du klarte å få den konfliktsky samboeren min til å parkere i oppkjørselen vår med hennes lille Toyota, og så fikk du bilen min her i stedet. Er du happy med det? (Var veldig gøy asså)

 

Jeg tror at alt vi gjør, gjør vi ut av egoistiske motiv, både moralske og umoralske handlinger.

Det at egoisme er blitt et "tabu" uttrykk kommer nok av at de fleste tenker noe slik når de hører egoisme: 

En selv ønsker å fremme seg selv og handler der etter på bekostning av andre.

 

Men jeg tror at alle andre valg man også gjør har opphav i det samme, altså f.eks at:

En selv ønsker, og oppnår lykke ved å handle slik at sine kjære har det vell, ved å gjøre handlinger som gagner dem.

Og at en selv ønsker, og oppnår lykke ved å handle slik at sine "fiender" streber ved å utføre handlinger som ødelegger for dem.

 

 

 

Den gjør f.eks at folk ikke tenker over hvor lite service vi får ifra den offentlige strukturen vi har på tjenesteytelsene våre, fordi de da f.eks er redde for å banne i kjerka. F.eks hvor lite brukerfeedback spiller noen rolle f.eks i barnehagen (noen her som må løpe hver dag for å rekke å plukke opp ungene sine), på legekontoret (noen her som gjerne skulle kunnet gå på kveldstid?), og hvor langsomt det er å få til forandringer.

 

Valg man tar kan fort låse oss til forpliktelser, i den posisjonen er det liten plass til endring, iallefall brå endringer. 

 

(Nå er du veldig lite spesifikk her, men for å ta et hypotetisk eksempel)

Kanskje det er flere i barnehagen som ønsker å ta seg en tur ut på kvelden en gang i blant?

Kanskje det kan være mulig å organisere en overnatting fest for 4 av barnfamiliene der det rullerer pr. familie der en har ungene en kveld en helg i måneden, så de andre familiene kan ta seg en tur ut en kveld den helgen. Du blir låst hjemme med flere barn en kveld, hvor du likevel ville vært låst med eget barn, men låser samtidig opp en ledig kveld der du kan gjøre som du vil og har barne fri.

Det er ofte ganske enkle løsninger på ting som kan gjøre hverdagen mer behagelig uten at det koster all verden om man finner løsninger som gagner flere. Pappa-stat trenger ikke å blandes inn i sånt.

 

/rant!

[skikkeligrebellass]

Mennesker er egoistiske vesener, noe som er helt naturlig sett fra naturen sin side; og slik jeg ser det så er det ingeting i veien med å være egoistisk.

Måten du er egoistisk på, kan være mer samarbeidende, det kan være slik at du av og til gir mer, av og til får mer, kanskje gir mest økonomisk for å få tilbake sosialt, det kan være slik at du oppfattes som en som holder regnskap over hva du vinner og taper veldig kalkulert, og dermed har folk mindre tillit til deg, enn om du oppfattes som at du holder mindre tett regnskap og er mindre kynisk.

 

Folk som gir tilkjenne at de har prinsipper, de framstår mer tillitsvekkende. Man trenger ikke da hele tiden være på vakt og tenke etter at man sikrer seg i hver interaksjon. Man bruker mye mer ressurser når man ikke kan stole på noen.

[Gjest Slettet+2534]

Måten du er egoistisk på, kan være mer samarbeidende, det kan være slik at du av og til gir mer, av og til får mer, kanskje gir mest økonomisk for å få tilbake sosialt, det kan være slik at du oppfattes som en som holder regnskap over hva du vinner og taper veldig kalkulert, og dermed har folk mindre tillit til deg, enn om du oppfattes som at du holder mindre tett regnskap og er mindre kynisk.

Helt riktig, man samarbeider gjerne, er alutristisk mot andre, er gjerrig, etc, etc, etc fordi at man føler at man får noe igjen for det. For alutrister så kan det være at man får en god følelse av å hjelpe andre, mens for andre så kan det være at man får en god følelse av å kjenne at man har tjent litt ekstra. Når man handler på en måte for å ikke bli oppfattet som kynisk, etc av andre, da er det også en egoistisk handling. Alt mennesket gjør er stort sett ut i fra sin egeninteresse. Det er ingenting negativt med det, det er fullstendig naturlig.

 

Folk som gir tilkjenne at de har prinsipper, de framstår mer tillitsvekkende. Man trenger ikke da hele tiden være på vakt og tenke etter at man sikrer seg i hver interaksjon. Man bruker mye mer ressurser når man ikke kan stole på noen.

Gjør man? Utbroder gjerne.