Fortelle alt til psykolog?

[neeeeii]

Burde jeg fortelle alt til psykolog? Tenker mest angående rus. Har prøvd ALT av benzoer som er å få tak i Norge, mye opiater (Tramadol, Paralgin, Dolcontin og Oxycontin) samt Hasj. Syntes selv dette høres junkie ut å de fleste som hører dette vil nok stemple meg som en (eller fremtidig) junkie. Pluss jeg er bare 16år og har blanda alkohol og Sobril siden 6. klasse, hva skal jeg gjøre? Har ikke noe "problem" med rus, har ikke rørt noe annet enn Hasj på 1-2 år så skal jeg fortelle dette? Er redd for at barnevernet skal bli innblanda å gjøre ting som verst.

Endret 21. mai 2017 av neeeeii

[Kikert]

Muligens styre unna det hvertfall i starten. Siden du skal til psykolog så regner jeg med at det er pga. andre ting enn bare rus? Det er bare å si at det vil du ikke snakke om foreløpig.

[neeeeii]

Har allerede fortalt Hasjbruk gjennom de tre samtalene vi har hatt, jeg er der for angst. Rus er heller ikke problemet til angst da dette er noe jeg har lidd med hele livet.

Endret 21. mai 2017 av neeeeii

[Kikert]

Rus forverrer angst så det er et problem. De fleste vil nekte for det og jeg gjorde det selv

 

Men så er det det jeg skrev, forverrer. Det betyr at det ikke er nødvendig å snakke om rus i stor grad hvertfall i starten, fokuser på det du mener er problemene og prøv å forstå deg selv. Det med rusen ordner seg senere.

[Gjest Slettet-2spvYRBZtB]

Jeg personlig ville nok bare fortalt alt. De har jo taushetsplikt på slikt vil jeg tro. Dette er dessuten mennesker som tar mange års utdanning og dedikerer livet sitt til å hjelpe akkurat sånne som deg, så de vil neppe deg noe vondt. De vil jo bare hjelpe. Ofte kan det også hjelpe betraktelig på den mentale helsen å ha noen å prate om alt med. Kanskje vedkommende kommer med løsninger på rusproblemene som du ikke har tenkt på selv? Men selvsagt må du også selv være komfortabel med å fortelle sånt, så det valget må du jo ta selv.

[neeeeii]

Men når jeg kommer opp med tidenes liste over rusmidler må hun vel kontakte barnevernet? 

[Gjest Slettet-2spvYRBZtB]

De har taushetsplikt så lenge det ikke er akutt fare for liv og helse, noe jeg tviler på at det er i denne situasjonen.

Endret 21. mai 2017 av Slettet-2spvYRBZtB

[neeeeii]

De har taushetsplikt så lenge det ikke er fare for liv og helse. 

Folk flest vil vel si det er fare for liv når jeg popper Oxy som 14-åring? Føler for å snakke om dette da jeg selvmedisinerte med benzoer når ting var som verst.

[L4r5]

Jeg ville vært forsiktig med å fortelle alt dette med en gang hvertfall. Erfaringsmessig veit jeg at mange behandlere blir veldig forutinntatt og har lett for å skylde alle problemene på rus hvis man forteller dette.

La det eventuelt komme etterhvert.

[Kikert]

Da snakker du om det. Det er ikke slik at foreldre automatisk har all skyld og at du må bli "stjålet" av barnevernet for å fikse problemene dine. Mange gode familier som har barn med problemer.

 

Er det viktig for deg så er det viktig for psykologen

[Gjest Slettet-2spvYRBZtB]

Altså, det blir jo litt opp til hver enkelt å bestemme hvor grensen går. Jeg ville nok uansett fortalt alt. Da har du best sjans til å få profesjonell hjelp og ikke fortsette med et så alvorlig problem alene. Det er ikke sikkert det blir noe barnevernssak av den grunn. Du kan jo bare spesifisere det, psykologen har sikkert forståelse for det. 

[Kikert]

Jeg ville vært forsiktig med å fortelle alt dette med en gang hvertfall. Erfaringsmessig veit jeg at mange behandlere blir veldig forutinntatt og har lett for å skylde alle problemene på rus hvis man forteller dette.

La det eventuelt komme etterhvert.

 

Enig. Det tok et par runder for mye før jeg fant ei som faktisk forsto ting. Virket nesten ikke som om hun ville høre på rusgreiene engang da det på en måte bare var teppet.

 

Som hovedregel så skal ikke behandlere være forutinntatt, det lærer de jo på skolen eller er det bare de med erfaring som ikke er forutinntatt?

[Taurean]

Spørsmålet bør vel bli om du ønsker hjelp? Hvis du har kontroll på tankene og livssituasjonen, så er det vel ingen grunn til å sette på spill familiesituasjonen.

 

Men det er vel alltids en grunn til at du bruker sånne rusmidler? Du bør heller snakke om dét med psykologen. Du kan jo nevne at du har brukt tyngre rusmidler, men ikke si hvilken. Du kan også si det du skriver her, at du ikke vil si hele sannheten, fordi du er redd for barnevernet. Vær ærlig med dem, det opplever jeg som veldig givende. H*n sier antageligvis at så lenge du fungerer i samfunnet, så tar h*n ingen slike grep. Det er situasjonen i hjemmet de reagerer mest på.

 

Og ja, er usikker på om psykolog bryter taushetsplikt ved å tilkalle barnevern, eller om de har en plikt til å melde fra ved situasjoner " ute av kontroll." Jeg tror psykolog har "sterkere" taushetsplikt, enn for eksempel politi eller ruskonsulent. Men det blir bare spekulering fra min side. Det beste er å teste tilliten til psykologen, ikke gi alt med én gang, gi små doser og se an hvordan de reagerer på din ærlighet. Den er verdt mer enn noe annet og det er riktig av deg å beskytte den. Du kan for eksempel åpne med å si at "jeg har jo prøvd litt tyngre ting, men dét var bare for å teste ut", og se hvordan reaksjonen blir. Hvis h*n går i spader, så bagatellisérer du det. Hvis h*n er åpen og empatisk, så kan du vurdére å snakke litt mér neste gang. Inntrykk og reaksjoner tar tid for hjernen å prosessére, så du burde la tiden gå mellom hver gang du er helt ærlig.

Endret 21. mai 2017 av Taurean

[M98kF1]

Er lærer på videregående og har over en årrekke hatt "hundrevis" av elever med "belastet bakgrunn", så fra mitt hjørne har jeg sett en del og flere som TS. Og jeg vil anbefale å holde igjen på hva du forteller. Dvs. ikke ljug om du blir spurt, men hold "detaljene" for deg selv, særlig i starten. Særlig om/så lenge du er under 18 år, har hvert vitne til nok av kjipe utfall av hjelpeapparat som ser seg forpliktet til å varsle barnevern/politi/etc. "å fortelle alt" fører sjelden noe godt med seg, så ta ting gradvis. 

[Corp Por]

Rusmidler har et helt ekstremt stigma.

Jeg ville selv vært veldig forsiktig med å snakke om det, selv med en profesjonell.

 

Selv prøvde jeg mange rusmidler i ungdommen. Milde og sterke former. Jeg var alltid ute etter et kick men det var aldri noen avhengighets greie. Det var bare gøy.

 

På et tidspunkt ble en sosiallærer på skolen oppmerksom på at vi ruset oss og foreldre, skole og barnevern ble involvert på en skala som om vi var hardbarka narkomane. Etterhvert som ungdomstida tok slutt gikk jeg også ut av den fasen og har ikke brukt stoff av noe slag i ettertid.

[vidor]

Alohol + Benzo er begge downere som fungerer på spesielle angsttyper. En god psykolog kan med rimelig stor grad av enkelhet koble dette til symptombildet ditt og kan arbeide mer rasjonelt om du sier hvilke stoffer du tar og hvilken effekt du opplever.

 

Som andre er inne på følger det med et stort ansvar når man får slike opplysninger og ikke kjenner hele situasjonen. Da er det lett å fylle ut det ufullstendige bildet med tidligere erfaringer og/eller tekstbok-eksempel og la fantasien lage "sannhet". Det er bare menneskelig. Problemet er at en ikke vet nok og må basere seg på antakelser i tillegg til at folk ikke forteller sannheten, "pynter" på sannheten, eller tilbakeholder vesentlig informasjon, eller manipulerer etc etc.

 

Du er jo i et sosialt system med hensyn på familien og det du har rundt deg, og mange føler nok at det er et tveegget sverd å miste deler av dette selv om det har en kanskje kortsiktig negativ effekt. Barnevernet kan også tenke worst-case scenario og fatte beslutninger på tynt grunnlag, men de har nok også en del erfaringer med at pasivitet kan koste dyrt. Det er en vanskelig materie for alle parter, og egentlig litt synd at du som pasient skal måtte bli en strateg oppi alt dette i tillegg.

[.berZerk]

Rusmidler har et helt ekstremt stigma.

Jeg ville selv vært veldig forsiktig med å snakke om det, selv med en profesjonell.

 

Selv prøvde jeg mange rusmidler i ungdommen. Milde og sterke former. Jeg var alltid ute etter et kick men det var aldri noen avhengighets greie. Det var bare gøy.

 

På et tidspunkt ble en sosiallærer på skolen oppmerksom på at vi ruset oss og foreldre, skole og barnevern ble involvert på en skala som om vi var hardbarka narkomane. Etterhvert som ungdomstida tok slutt gikk jeg også ut av den fasen og har ikke brukt stoff av noe slag i ettertid.

Gå rundt på gaten så finner du ut hvorfor det er stigma rundt rusmidler, det er helt åpenbart. Selvom du taklet å bare teste stoffene betyr ikke det at alle andre er like heldig. At det blir en sterk reaksjon når personer som har hele livet sitt forran seg blir sett med livsdrepende stoffer, er det virkelig overraskende?

[Corp Por]

 

Rusmidler har et helt ekstremt stigma.

Jeg ville selv vært veldig forsiktig med å snakke om det, selv med en profesjonell.

 

Selv prøvde jeg mange rusmidler i ungdommen. Milde og sterke former. Jeg var alltid ute etter et kick men det var aldri noen avhengighets greie. Det var bare gøy.

 

På et tidspunkt ble en sosiallærer på skolen oppmerksom på at vi ruset oss og foreldre, skole og barnevern ble involvert på en skala som om vi var hardbarka narkomane. Etterhvert som ungdomstida tok slutt gikk jeg også ut av den fasen og har ikke brukt stoff av noe slag i ettertid.

Gå rundt på gaten så finner du ut hvorfor det er stigma rundt rusmidler, det er helt åpenbart. Selvom du taklet å bare teste stoffene betyr ikke det at alle andre er like heldig. At det blir en sterk reaksjon når personer som har hele livet sitt forran seg blir sett med livsdrepende stoffer, er det virkelig overraskende?

Ja

[AnonymDiskusjon]

Ikke "tro" at de har taushetsplikt så det går greit. Den eneste og sterke anbefalingen jeg (dessverre) kan gi deg er å ALDRI fortelle om illegal rusbruk eller rusmisbruk av noe slag til lege, psykolog eller annen behandler i helsevesenet med mindre det er ABSOLUTT nødvendig for deg å få hjelp fra vedkommende med det.

 

Dette gjelder uansett om du har prøvd hasj èn gang på fest. Når du da har prøvd flere stoffer og så omfattende som du skriver er dette et ikke-spørsmål.

 

Taushetsplikten er i praksis SVÆRT begrenset.

 

Du kan ende med utsettelse på førerkort med krav om urinprøver i ett år eller mer.

 

Plutselig kan behandleren bestemme seg for at han har meldeplikt til f.eks. barnevern fordi du er en fare for deg selv. Det er såkalte strenge lovbestemmelser på dette, i praksis er det en subjektiv avgjørelse behandleren tar.

 

Du kan ende opp med å få problemer med å få tilstrekkelig helsehjelp senere, for eksempel smertestillende ved ulykke eller noe for søvnproblemer, fordi du "har vist misbrukstendenser" tidligere.

 

Det er dessverre sånn det er blitt i Norge. Det er alt for mange måter dette kan slå tilbake på deg på. Hvis du fortsatt tenker at det må jo gå greit, så ikke kom og si at jeg ikke advarte deg.

Anonymous poster hash: bc3bb...aef

[Gjest Slettet-lYlo5C]

Tror egentlig jeg ville vært litt forsiktig om du er redd for barnevernet, men husk at de er der for å hjelpe! Det at en som går i 6.klasse holdt på sånn, får nok noen til å lure på hvordan det står til i hjemmet for å si det sånt.