Sommer og arr

[AnonymDiskusjon]

Jeg har vært skadefri i snart 2 år. Jeg har ganske tydelig arr på lårene, man vet hva som har foregått der. Om noen spør kommer jeg alltid til å skylde på katten fordi det rett og slett ikke er noe jeg vil snakke om, eller så sier jeg bare vennlig ifra at det er ikke noe jeg vil prate om. Eller så sier jeg bare at livet kan være tøft til tider. Prøver å bryte samtalen. Det er planen min, for jeg har aldri blitt spurt om arrene mine. Kun de gangene jeg har hatt ONS. Da har hver eneste mann spurt. Og da har jeg svart "katt" eller "hardt liv" og bytta samtaleevne fortere enn svint. 

Denne sommeren har jeg derimot planer om å kle meg i klær jeg liker, og gi blanke i arrene. Sommerkjoler, skjørt og shorts. Og jeg vet blikkene kommer, og spørsmålene også, folk begynner å spekulere. Nei, jeg bor ikke i en by, jeg er nok uheldigvis fra bygda. Jeg har tilnærmet null kontakt med menneskene her jeg bor, og "klassevenner" prater jeg kun med om klasseting og overfladiske ting. Ingen andre enn familien min og kjæresten min står meg nære, og kjæresten er ifra en by litt unna meg. 

Men jeg klarer ikke helt å slutte å tenke på hva andre kommer til å tenke. Hvordan hadde du reagert om noen du visste hvem var/kjente plutselig dukka opp i en kjole som viste lårene, og de var spekket full i arr? Noen som kanskje har råd om hvordan jeg skal tørre dette? Jeg har vurdert det flere ganger nå når det har vært så fint vær, men jeg har ikke klart det så langt - men jeg vil så gjerne, for jeg er glad i klær og har lyst til å kle meg pent. Hva hadde du tenkt når du ikke hadde mistanke om at personen skadet seg selv i det hele tatt? Og hadde du spurt/sagt noe? De fleste gjør nok ikke det, men det finnes mange mennesker uten sosiale antenner. 

 

Jeg er ikke redd for å vise arrene pga skam eller fordi jeg syns det er stygt, men jeg er en svært privat person. Jeg snakker så lite om meg selv som mulig, og vil ikke at alle skal kjenne meg. Og jeg føler at når jeg viser arrene så viser jeg også problemene mine. Litt vanskelig å forklare. Noen som har erfaringer å dele, positive og negative? 

Anonymous poster hash: a0099...fe5

[BuffyAnneSummers]

Jeg klarte å vise frem armen til en klassekamerat når vi skulle gjøre noe da jeg var i mine tidligere tenår, han så litt sjokkert ut og lurte på hva det var, jeg bare smilte og latet som om han aldri hadde spurt meg noe. Hvis du ikke har noen interesse av å gå noe dypere inn i det så burde det holde i massevis når det gjelder fremmede eller folk som er bekjente, du skylder ingen en forklaring.

Nyt været, prøv å drite litt i hva folk sier, jeg vet det høres ut som en klisjee, men mest sannsynlig så er de for opptatte med sine egne problemer til å legge merke til dine. 

[Baardsen]

Slutt å bry seg om hva andre tror og synes.

[Bad Dog]

Heihei anonym. :-)

 

Ikke at jeg er noen ekspert, men kan godt hive ut min mening og oppfatning. Det at du har arr er en historie som tilhører fortiden, det er forbi, som du sier selv så er dette noe som du er ferdig med, og da synes jeg du egentlig burde prøve å finne stolthet i dette. Du har kommet deg ut av det, du er på bedringens vei, du var helt nede - men du kom deg opp. Selvfølgelig, enkle ord å skrive, men håper du forstår hva jeg mener. 

 

Skal ikke komme her å si at du ikke kommer til å få noen blikk, for det gjør du. Det er folk som ikke kjenner til din verden, gjerne folk som har et litt mer A4 liv og som ikke klarer å sette seg inn i hvordan du hadde det, for disse folkene så er det gjerne litt vanskeligere å forstå, men jeg tror at det finnes godhet i de fleste og en viss forståelse blandt de fleste, selv om en selv gjerne ikke oppfatter det sånn. Det kommer alltid til å være en her og der som ikke helt forstår og gjerne gir deg "blikket" men da tar du på deg et bra smil, og danser videre. La dem være dem, og la du være du.

 

Hadde ei venninne som hadde en del arr på kroppen, en del på armene og en haug på leggen, noen på magen også. Jeg hørte med henne her forleden angående dette faktisk, og hun sa at det hjalp å bare hoppe i det. Bruk de klærne som gjerne viser litt hud rundt folk du føler deg komfortabel med i starten, f.eks din kjæreste, eller noen i familien. Om dere skal f.eks grille privat så "øver" du deg på å gå i disse klærne, også "plutselig"  så går du ute blandt folk i det også. Venninnen min beskriver det som befriende, ettersom hun lenge har tenkt seg gal på tanken om hva andre tenkte og mente angående hennes arr, hun sa også at det ikke var lett, hun skalv mye og syntes det var kjempenifts, men hun kom seg igjennom det til slutt etter øving og kjemping. Noe jeg er sikker på at du gså klarer, med litt tid, ståpåvilje og gjerne en god kjæreste så går dette bra!

 

Synes det er fantastisk kult og tøft gjort av deg! Det viser karakter, uten tvil. Ta på deg hva klær du vil, klær du føler deg bra i og kjør på. 

 

Jeg hadde forsåvidt ignorert arrene dine, for som sagt som viser det en tid som er forbi,. Jeg har selv hatt flere venner som har vært i lignende situasjoner, og jeg bryr meg ikke så altfor mye om utseende, eller hva som skjedde igår eller for 2 år siden. Det er idag som teller, og om du har det bra så betyr de arrene null og niks i mine øyner.

 

Om folk spør deg om hvorfor du gjorde ditt og datt, eller hvorfor det og det, så sier du bare at det tilhører fortiden og at det er over nå eller at du jobber med det. Om du klarer å si det på en sterk og grei måte, så har jeg tro på at de aller fleste vil forstå og ikke spør noe mer. Husk å smil!

 

Jeg heier på deg, og jeg VET at det ordner seg for deg. Kjør på, og ALDRI gi deg.     

Endret 19. mai 2017 av Bad Dog

[AnonymDiskusjon]

Jeg klarte å vise frem armen til en klassekamerat når vi skulle gjøre noe da jeg var i mine tidligere tenår, han så litt sjokkert ut og lurte på hva det var, jeg bare smilte og latet som om han aldri hadde spurt meg noe. Hvis du ikke har noen interesse av å gå noe dypere inn i det så burde det holde i massevis når det gjelder fremmede eller folk som er bekjente, du skylder ingen en forklaring.

 

Nyt været, prøv å drite litt i hva folk sier, jeg vet det høres ut som en klisjee, men mest sannsynlig så er de for opptatte med sine egne problemer til å legge merke til dine. 

Sant at jeg ikke skylder noen er forklaring. Jeg har litt problemer med å bare drite i hva folk mener, jeg tenker jo nå når jeg sitter her at jeg gir blanke, men jeg vet at når alt kommer til alt så blir jeg veldig var på hvordan andre mennesker ser meg. Jeg skulle ønske at folk var mer opptatt med sine egne problem, men dessverre er det en del som liker å finne feil og mangler hos andre også. Og da er det jo ypperlig med noen som har lårene fulle i arr... Da har man noe annet å hviske og tiske om... 

 

Slutt å bry seg om hva andre tror og synes.

Prøver. 

 

Heihei anonym. :-)

 

Ikke at jeg er noen ekspert, men kan godt hive ut min mening og oppfatning. Det at du har arr er en historie som tilhører fortiden, det er forbi, som du sier selv så er dette noe som du er ferdig med, og da synes jeg du egentlig burde prøve å finne stolthet i dette. Du har kommet deg ut av det, du er på bedringens vei, du var helt nede - men du kom deg opp. Selvfølgelig, enkle ord å skrive, men håper du forstår hva jeg mener. 

 

Skal ikke komme her å si at du ikke kommer til å få noen blikk, for det gjør du. Det er folk som ikke kjenner til din verden, gjerne folk som har et litt mer A4 liv og som ikke klarer å sette seg inn i hvordan du hadde det, for disse folkene så er det gjerne litt vanskeligere å forstå, men jeg tror at det finnes godhet i de fleste og en viss forståelse blandt de fleste, selv om en selv gjerne ikke oppfatter det sånn. Det kommer alltid til å være en her og der som ikke helt forstår og gjerne gir deg "blikket" men da tar du på deg et bra smil, og danser videre. La dem være dem, og la du være du.

 

Hadde ei venninne som hadde en del arr på kroppen, en del på armene og en haug på leggen, noen på magen også. Jeg hørte med henne her forleden angående dette faktisk, og hun sa at det hjalp å bare hoppe i det. Bruk de klærne som gjerne viser litt hud rundt folk du føler deg komfortabel med i starten, f.eks din kjæreste, eller noen i familien. Om dere skal f.eks grille privat så "øver" du deg på å gå i disse klærne, også "plutselig"  så går du ute blandt folk i det også. Venninnen min beskriver det som befriende, ettersom hun lenge har tenkt seg gal på tanken om hva andre tenkte og mente angående hennes arr, hun sa også at det ikke var lett, hun skalv mye og syntes det var kjempenifts, men hun kom seg igjennom det til slutt etter øving og kjemping. Noe jeg er sikker på at du gså klarer, med litt tid, ståpåvilje og gjerne en god kjæreste så går dette bra!

 

Synes det er fantastisk kult og tøft gjort av deg! Det viser karakter, uten tvil. Ta på deg hva klær du vil, klær du føler deg bra i og kjør på. 

 

Jeg hadde forsåvidt ignorert arrene dine, for som sagt som viser det en tid som er forbi,. Jeg har selv hatt flere venner som har vært i lignende situasjoner, og jeg bryr meg ikke så altfor mye om utseende, eller hva som skjedde igår eller for 2 år siden. Det er idag som teller, og om du har det bra så betyr de arrene null og niks i mine øyner.

 

Om folk spør deg om hvorfor du gjorde ditt og datt, eller hvorfor det og det, så sier du bare at det tilhører fortiden og at det er over nå eller at du jobber med det. Om du klarer å si det på en sterk og grei måte, så har jeg tro på at de aller fleste vil forstå og ikke spør noe mer. Husk å smil!

 

Jeg heier på deg, og jeg VET at det ordner seg for deg. Kjør på, og ALDRI gi deg.     

Tusen hjertelig takk for et flott svar. Jeg leste dette i går, og bestilte meg dermed et par nye sommerkjoler. I dag gikk jeg fysisk i en butikk, prøvde en og kjøpte den. Gleder meg veldig til å bruke den. Den var ikke så veldig kort, så det er bare pittelitt av lårene som viser, men om jeg for eksempel setter meg vil kanskje lårene komme litt til syne. Skal gjøre slik som venninnen din gjorde, eksponere seg gradvis og først for de nærmeste. 

 

Anonymous poster hash: a0099...fe5

[Bad Dog]

 

Jeg klarte å vise frem armen til en klassekamerat når vi skulle gjøre noe da jeg var i mine tidligere tenår, han så litt sjokkert ut og lurte på hva det var, jeg bare smilte og latet som om han aldri hadde spurt meg noe. Hvis du ikke har noen interesse av å gå noe dypere inn i det så burde det holde i massevis når det gjelder fremmede eller folk som er bekjente, du skylder ingen en forklaring.

 

Nyt været, prøv å drite litt i hva folk sier, jeg vet det høres ut som en klisjee, men mest sannsynlig så er de for opptatte med sine egne problemer til å legge merke til dine. 

Sant at jeg ikke skylder noen er forklaring. Jeg har litt problemer med å bare drite i hva folk mener, jeg tenker jo nå når jeg sitter her at jeg gir blanke, men jeg vet at når alt kommer til alt så blir jeg veldig var på hvordan andre mennesker ser meg. Jeg skulle ønske at folk var mer opptatt med sine egne problem, men dessverre er det en del som liker å finne feil og mangler hos andre også. Og da er det jo ypperlig med noen som har lårene fulle i arr... Da har man noe annet å hviske og tiske om... 

 

Slutt å bry seg om hva andre tror og synes.

Prøver. 

 

Heihei anonym. :-)

 

Ikke at jeg er noen ekspert, men kan godt hive ut min mening og oppfatning. Det at du har arr er en historie som tilhører fortiden, det er forbi, som du sier selv så er dette noe som du er ferdig med, og da synes jeg du egentlig burde prøve å finne stolthet i dette. Du har kommet deg ut av det, du er på bedringens vei, du var helt nede - men du kom deg opp. Selvfølgelig, enkle ord å skrive, men håper du forstår hva jeg mener. 

 

Skal ikke komme her å si at du ikke kommer til å få noen blikk, for det gjør du. Det er folk som ikke kjenner til din verden, gjerne folk som har et litt mer A4 liv og som ikke klarer å sette seg inn i hvordan du hadde det, for disse folkene så er det gjerne litt vanskeligere å forstå, men jeg tror at det finnes godhet i de fleste og en viss forståelse blandt de fleste, selv om en selv gjerne ikke oppfatter det sånn. Det kommer alltid til å være en her og der som ikke helt forstår og gjerne gir deg "blikket" men da tar du på deg et bra smil, og danser videre. La dem være dem, og la du være du.

 

Hadde ei venninne som hadde en del arr på kroppen, en del på armene og en haug på leggen, noen på magen også. Jeg hørte med henne her forleden angående dette faktisk, og hun sa at det hjalp å bare hoppe i det. Bruk de klærne som gjerne viser litt hud rundt folk du føler deg komfortabel med i starten, f.eks din kjæreste, eller noen i familien. Om dere skal f.eks grille privat så "øver" du deg på å gå i disse klærne, også "plutselig"  så går du ute blandt folk i det også. Venninnen min beskriver det som befriende, ettersom hun lenge har tenkt seg gal på tanken om hva andre tenkte og mente angående hennes arr, hun sa også at det ikke var lett, hun skalv mye og syntes det var kjempenifts, men hun kom seg igjennom det til slutt etter øving og kjemping. Noe jeg er sikker på at du gså klarer, med litt tid, ståpåvilje og gjerne en god kjæreste så går dette bra!

 

Synes det er fantastisk kult og tøft gjort av deg! Det viser karakter, uten tvil. Ta på deg hva klær du vil, klær du føler deg bra i og kjør på. 

 

Jeg hadde forsåvidt ignorert arrene dine, for som sagt som viser det en tid som er forbi,. Jeg har selv hatt flere venner som har vært i lignende situasjoner, og jeg bryr meg ikke så altfor mye om utseende, eller hva som skjedde igår eller for 2 år siden. Det er idag som teller, og om du har det bra så betyr de arrene null og niks i mine øyner.

 

Om folk spør deg om hvorfor du gjorde ditt og datt, eller hvorfor det og det, så sier du bare at det tilhører fortiden og at det er over nå eller at du jobber med det. Om du klarer å si det på en sterk og grei måte, så har jeg tro på at de aller fleste vil forstå og ikke spør noe mer. Husk å smil!

 

Jeg heier på deg, og jeg VET at det ordner seg for deg. Kjør på, og ALDRI gi deg.     

Tusen hjertelig takk for et flott svar. Jeg leste dette i går, og bestilte meg dermed et par nye sommerkjoler. I dag gikk jeg fysisk i en butikk, prøvde en og kjøpte den. Gleder meg veldig til å bruke den. Den var ikke så veldig kort, så det er bare pittelitt av lårene som viser, men om jeg for eksempel setter meg vil kanskje lårene komme litt til syne. Skal gjøre slik som venninnen din gjorde, eksponere seg gradvis og først for de nærmeste. 

 

Anonymous poster hash: a0099...fe5

 

 

Kjempeflott og høre! Ønsker deg masse masse masse lykke til, dette skal gå kjempebra!    

[AnonymDiskusjon]

svar "hard liv", da vinner du troverdighet på at du er kommet videre fra den perioden, du våger altså å spøke med det. Hvis du sier "katt" tror folk du fremdeles skader deg.... hardt liv, jævlig bra svar. Hvis de spør om du vil snakke om det sier du bare "Kanskje en vakker dag"

Anonymous poster hash: 3b438...157