hjelp

[drepmeg]

Jeg sitte her alene. Igjen. Akuratt some forrige helg. Og før der. og alle helgene de siste 3 årene. Jeg er snart ferdig med ungdomsskolen.

Jeg burde gjøre dumme ting med venner. Drikke meg drita. Le av dumme vitser. Klokka er 10. Er jeg ikke ute nå er det for sent.

 

Jeg hadde ikke skrevet dette her om det ikke var for at jeg ikke har noen å snakke. Folk bare ler av at jeg føler meg alene. Det er min skyld.

Jeg snakker ikke med folk. Jeg er 16 og har ikke startet puberten. Jeg vil spørre helsesøster om det er noe galt, kanskje kontakte fastlegen

og sjekke. Men det er mer snakking enn jeg har lyst til, og jeg vil ende opp i tårer. Jeg er altfor sensitiv til å vær een gutt på 16 år. jeg

burde være en mann, jeg burde trene mer, jeg burde spise mer og bli større. Ikke bare sitte inne og klage på livet mitt. Men jeg vil ikke at

folk skal se meg der. jeg er supertynn og spinkel, som en unge. Jeg snakker som en unge, ser ut som en unge. Når andre snakker om "shaving" 

så bare ler jeg lavt og håper på at ingen skal kommentere at jeg ser ut som en baby.

 

Jeg blir ikke mobbet. Jeg kan ikke peke på en person eller en gruppe som får meg til å gråte. Hver kveld jeg tenker på hvor alene jeg føler meg

ender jeg opp med å gråte og ikke virkelig håpe at jeg ikke våkner neste dag. Ingen har kontaktet meg og spørt om vi skal gjøre noe. Jeg kan ikke kontakte folk,

ingen vil henge med meg. Det er oppskriften på å bli en taper. Jeg vil ikke kutte meg selv, se ut som en emo eller høre på rockemusikk. jeg vil kunne høre på tix

eller andre russelåter uten å tenke "Jeg er fortsatt et barn, jeg kan ikke gjøre/høre på sånt". For det er jo det jeg er. babyface med en stemme 9 oktaver høyere enn andre.

 

Jeg har en presentasjon som jeg ikke kan lure meg unna foran klasse, og vet at alle tenker "herregud skaff deg en ny stemme", jeg vet at folk snakker omn det bak min rygg, men

jeg kjenner dem såvidt, og jeg har ingen å spørre om det er sant.

 

Folk snakker om at det er drikkepress osv, men det er jo bare bs. Iallefall for meg, for du må ha noen til å presse deg. Jeg prøvde å gjør enoe for å passe inne med de "kule", kanskje komme

meg på en fest eller henge med noen. "Hvafaen skal du med snus, K*****?" Hvem andre hadde fått den komentaren?

 

Jeg føler meg helt alene. Ingen å snakke om følelsene mine med. Ingen å ha kontakt med. Jeg vil ikke møte noen andre i gangen, for jeg vil ikke bruke stemmen min fordi noen kommer til å kommentere den. 

 

Alt jeg trenger nå er en virkelig stor klem.

 

 

 

[Larzen_91]

Hei, det er synd at du føler det slik. Vi har faktisk en egen tråd for slike tilfeller, der man bare vil ta kontakt med noen for å prate om løst og fast. Mange fine folk der i tråden, du finner den her:

 

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=852530

 

Jeg melder meg også frivillig om du vil slå av en prat over PM, men er ikke så veldig lenge utover kvelden jeg er pålogget tror jeg. Men bare å kjøre på om det skulle være ønskelig.

[Corp Por]

Du kan iallefall føle deg trygg på at ingen i helsevesenet vil le av deg eller synes det er rart om du tar til tårene under en konsultasjon.

 

Barn er jævlige fordi alle skjuler den samme usikkerheten. Noen bedre enn andre.

 

Bruk nettet, finn en gruppe som driver med noe du kan interessere deg for. Om du føler deg annerledes, nerdete, eller at du ikke blir godtatt så vil jeg anbefale rollespill. I min erfaring så har rollespill grupper en stor variasjon medlemmer av både alder og personligheter og en av de få tingene som pleier å gå igjen blant folk med den interessen er bred aksept for andre.

[Locrin]

Heisann. 

 

Jeg var også litt sent utviklet i forhold til jevnaldrende. Følte meg mye utenfor. Men det meste ble bedre ettersom jeg ble eldre og om noen år vil det du sliter med nå kanskje bare være et dårlig minne. Det er normalt å være superfølsom i ungdomstiden så det vil også jevne seg litt ut med åra. 

 

Jeg ville bestilt en legetime for å sjekke om det er noe galt. Lover at legen ikke synes det er teit eller rart.

I forhold til trening så kan jeg også garantere at 99.9% av folk på treningsenter bare synes det er kult at andre har begynt å følge de vise ordene til Brodin og løfte jærn. Finn et godt program som f.eks starting strength og følg det nøyaktig. 

[Taurean]

Hva du "burde" og "ikke burde" gjøre, er helt irrelevant. Det er kun samfunnets sosiale normer, som du ikke trenger å ta hensyn til. Bare gjør meg den tjenesten at du -ikke- bryr deg om hva andre synes om deg, for når du er ferdig med skolen, så trenger du aldri å ha disse folka rundt deg igjen. De er bare mindre intelligente, og ser ikke ting på samme måte som deg.

 

At andre fester og finner på dumme ting, som du nevner, behøver ikke bare være positivt. Mange havner borti bråk. Du kan se på dette som en positiv ting, at du slipper unna all den dritten. Det kan hende de ender opp som alkoholikere, rusmisbrukere, havner borti politiet, på lista deres. Du er en mønsterborger, som holder deg unna bråk, og fortjener ros for det. Hvis du kjeder deg veldig, finn deg noen interesser du liker (mer nederst i svaret mitt).

 

Det føles for meg som at du kanskje mangler litt positiv oppbacking i livet. Hvordan er foreldrene med deg, hvordan er hjemmesituasjonen, dynamikken i familien?

 

Og du må huske på, at du er ikke aleine om å tenke som du gjør. Jeg vil si at så godt som -alle- andre tenker sånn. Alle tviler på seg selv iblant, og forstørrer sine egne feil i hodet sitt. Og de som ikke gjør det, blir aldri særlig reflektérte mennesker. Vi mennesker er bygd sånn, vi leter etter feil og mangler, både ved oss selv og andre. Dette er en del av å skape vår egen identitet, som er knyttet med overlevelsesinstinktet vårt - og er en av våre sterkeste drivkrefter. Så lenge vi bruker det til å forsterke våre egne og andres egenskaper og talenter, så er det en bra ting.

 

Så selv om det føles som noe forbasket dritt nå, så er du på vei mot noe bedre. Dette vil gjøre deg sterkere, så lenge du ikke gir opp, men tar det på skulderne dine. Jeg har det sånn av og til, føler jeg ikke er på vei mot noe. Men når jeg våkner neste dag, så føler jeg meg ofte -bedre- enn jeg har gjort på lenge! Det er bare hjernen din som jobber, et tegn på intelligens.

 

Angående presentasjonen din: Er det om noe du er interessért i, eller har noen interesse for? Hvis ikke, ta en sykedag fra skolen. Glem hele greia. Det står ikke om millioner av kroner. Hvis du ikke føler deg klar, så ta heller en strykkarakter i den presentasjonen/prøven, og la det gå i glemmeboka.

 

Så kan man jo spørre: Hva kan du lære av alt dette? Tenk stort. Hva har du interesser for? Sport, spill, underholdning? Livet blir ikke bedre av rus. Dét vet jeg. Samfunnet vårt er temmelig nyansert. Du kan gjøre stort sett hva du vil, alt begrenses kun av din egen kreativitet. Og det finnes tusenvis av mennesker, noen av dem ville vært happy med å ha deg som kamerat. Du må bare leite til du finner det du vil ha.

[FrihetensRegn]

Du er fortsatt et barn om du bare er 16 år, du trenger ikke være bekymret for å være enn mann ennå.

[Larzen_91]

Det er lett å si, men det er klart at man kjenner på det om man føler seg tregere utviklet. Men det er jo noe man ikke får gjort noe med. Og i det lange løp så spiller det ingen rolle om man hadde baryton-stemme og helskjegg når man var 16. Det er andre kvaliteter som veier mye tyngre når det kommer til det å være moden.

[drepmeg]

Takk for gode svar! 

 

Og for ting jeg liker: Teknologi, spill, reprasjon av ting.

Jeg driver en "sjappe" der jeg fikser mobiler osv, og jeg kommer jo i kontakt med folk hele tiden. Jeg er vel den eneste jeg vet om som har over 10k i banken uten at faren deres er rik og gavmild. Dette er jo et miljø som jeg møter folk i, som jeg kan kalle "venner", men de fleste er 30+ og det blir rart.

 

Jeg kan ikke kalle familie-livet "supert" eller, mens foreldrene mine slår meg ikke, for å si det på den måten.

Men jeg føler at de ikke bryr seg. Hvis jeg kommer hjem og sier at jeg fikk en 5 på tentamen "så bra, da".

Så kommer broren min hjem fra vgs, får en 3'er og mamma og pappa applauderer. Jeg arbeider hardt på skolen, vil komme inn på valget mitt med forhåpentligvis likesinnede folk med like interesser. Jeg har ikke et godt forhold til broren min, jeg prøver helst å unngå han, med litt dypere grunner jeg ikke helt vil gå inn mot.

 

Jeg har jo debart lenge om å gå til helsesenter/fastlege, men hva kan det hjelpe? En tur til legen gjør meg ikke populær eller venner. Jeg vet om folk som føler seg alene pga kjærlighet osv (selvom vi bare er ungdommer, sååå), men det er ingen jeg kan tenke mangler venner. Iallefall "taperne" har tapere å henge med. Jeg kan ikke henge med de heller, da det er litt mer ekstremt av datainteresse og folk jeg har hatt dårlig "connection" med før.

[drepmeg]

Altså, det er jo greit. Jeg er 16, liten unge som er oversensitiv og går gjennom perioder.

 

Jeg liker å tenke at jeg tenker mye før jeg snakker. Jeg vil fremstå som så intelligent som mulig. 

Det med å ikke startet puberteten er jo en jeg fortsatt holder stille om, da jeg egentlig synes at det er flaut.

 

Skal ikke begynne å beskrive ting, men du kan jo si at ting er "underutviklet".

Jeg har gym, men jeg velger en helt tom garderobe der jeg heller møter folk fra vgs som leier hallen, enn å snakke med med-elevene.

[Taurean]

Dang, du har jo interesser ^^ mange, selv populære, som ikke har dét en gang ^^ så du er jo alleréde lysår foran andre da, med tanke på retning i livet. Du har penger oppspart også. Fortsetter du sånn, så er "the sky the limit" når du blir voksen. Penger kan brukes til å investere med. Det høres ikke mye ut nå, men det som er viktig å huske på at det er vanen og holdningen/verdiene som teller, ikke alltid mengden. Livet på toppen er ofte litt ensomt, men det er verdt det. Én livsregel jeg har lært, er at det er bedre å være aleine enn å være med folk som enten drar deg ned, eller som ikke gir deg noe positivt tilbake. Bedre å vente på folk som gir like mye som de tar, ellers er man bedre "off" aleine. Du tror kanskje det er få mennesker du kan indentifisére deg med nå, men det blir ikke noe "lettere" med åra ^^ Om ikke annet, blir det vanskeligere. Derfor er det veldig viktig at du bryr deg om hva -du- skal drive med oppover i åra. For -da- blir det lettere å finne folk du trives med, som ikke bryr seg om popularitet, utseende, status og all den dritten, men om personlige interesser og utvikling av talenter, ting som virkelig -har- en verdi. Så kommer alt det andre naturlig. Da kommer også forholdet til det andre kjønn naturlig. Ikke tenke på det ytre, men det indre! Der er det ubegrenset hva en kan hente ut av livet. Med ytre verdier, er det ganske begrenset.

 

Angående familien - dét virker jo som en klassisk situasjon. Kan svare med et nytt spørsmål: Hvordan ville du tenkt over skole, prosjektarbeid og slike ting som du gruer deg til, om foreldrene hadde vist interesse og gitt deg skikkelig ros? Riktig ledelse er viktig, ja jeg vil si livsviktig. Manglende og ignorant lederskap fører til meningsløshet blant "ansatte". Hvis jeg skulle forsiktig gitt et råd, så ville det vært å sagt fra til foreldra dine at det er dårlig gjort at bror din får så mye ros, og du får mindre.

 

Hvis jeg skulle spekulére i hvorfor de ikke gir deg like mye oppmerksomhet, så kan det være fordi de ser deg som mer selvstendig og ressurssterk, at du ikke trenger så mye tilbakemeldinger, for du klarer deg selv. Men dette er vill spekuléring. Det kan være andre grunner også, de kan være slitne, regner med at alt er greit og at det ikke er et problem. Kanskje de tenker at broren din er litt svakere og trenger med oppmerksomhet enn deg, de prioritérer han. Derfor vil jeg (forsiktig) rådgi til å si fra, vær åpen med dem. Sånn blir det i arbeidslivet også, hvis du ikke sier fra, så blir problemet bare større. Spør dem om de synes du gjør en bra jobb, du holder deg unna bråk, om de har noe tro på deg. Sett dem litt til veggs, få opp øya deres! Si at du trenger å høre om du gjør en bra jobb eller ikke, du også! Dette er ting man vokser på. Men du må jo føle ut det her, om det er legitimt eller ikke.

Å snakke med lege, helsesøster, psykolog, kan være en grei ting å gjøre. Men hvis ønsket ditt er å få noen folk å henge med, så er det kanskje et råd å melde seg inn i noen grupper og begynne å leite etter folk du kunne tenke deg å ha som kamerater. Spillgrupper, interesser, du skriver at du reparérer ting, dette er jo noe du absolutt burde kunne utvikle og finne andre som også er flinkere enn deg, som du kan lære av. Reparére vanskeligere emner, lære programméring, the sky's the limit. Kanskje en "workshop" i byen det er mulig å ta kontakt med?

 

Ikke bruk ord som "vinnere" og "tapere" ^^ Det gjør seg ikke. Det er alltid en grunn til at folk havner der de havner, ingenting er tilfeldig. Og du bestemmer hvem du vil ha med å gjøre og ikke.