psyko-dame

[baldviking]

Eksdama og bestevenninen min er mer enn en smule manisk-depressiv. Hun snakker om selvmord fra tid til annen og har gjort tre forsøk. Lenge siden sist gang nå. Men så har hun gått mye i seg selv og jobbet med problemene.

[kaiern]

Kakk hun i hodet med en appelsin..

Den var ikke dum *prøve på mamma *

[sluffy]

det funker ikke med appelsiner på mødre, de har et slags innebygget skjold... Jeg kastet en gang en appelsin på mamma, og hun bare kastet den tilbake på meg...

[Gjest mafister]

Der er jeg ikke enig. Har selv vært i veldig depressive perioder, og har streifet selvmordstanken, og de som virkelig VIL begå selvmord, forteller det ikke til noen. Tror han har mer oppmerksomhetsbehov.

Er uenig med deg der , snakker noen om selvmord skal man alltid ta det alvorlig .

Er saa mange variabler at man ikke skal generalisere naar det kommer til slikt

( ikke det at man skal generalisere i det hele tatt da )

Selvfølgelig BURDE man ta alle selvmordsrop alvorlig, men jeg klarer det ikke etter den 40. gangen han har truet med det...og han likevel står der frisk og rask. Gutten trenger helt klart hjelp, men tror ikke han har noe ønske om å dø. Kanskje heller ikke leve, men en mellomting.

[kaiern]

det funker ikke med appelsiner på mødre, de har et slags innebygget skjold... Jeg kastet en gang en appelsin på mamma, og hun bare kastet den tilbake på meg...

ahhh.. skjønner

[dork]

Selvfølgelig BURDE man ta alle selvmordsrop alvorlig, men jeg klarer det ikke etter den 40. gangen han har truet med det...og han likevel står der frisk og rask. Gutten trenger helt klart hjelp, men tror ikke han har noe ønske om å dø. Kanskje heller ikke leve, men en mellomting.

Skjønner deg sinnsykt godt, for jeg også ga opp å bry meg om de selvmordstruslene til x-dama. Jeg visste jo at hu bare skulle ha oppmerksomhet. Kjipern var at da gikk hu lenger enn trusler, da begynte hu med slevmordsforsøk da. Huff. De aller alller fleste vil bare ha oppmerksomhet og vite at det er noen som bryr seg. Problemet er bare at NOEN ganger klarer de å drepe seg sjøl, (ved "uhell") uten at det var planen.

 

Uff, jeg byner å svette og skjelve ved å tenke på dette nå jeg, selvom det er gått 4 år sia jeg klarte å rømme fra psycho-dama mi. Det som hu dama sa på Først og Sist er faktisk slik det funker med sånne mennesker + 3000 andre ting. Bortsett fra at jeg er ikke enig i at hu påstår at det er flere menn enn kvinner. Eller, det er iogforseg riktig SÅFREMT du holder på variabelen at sosiopater (den nye betegnelsen på psykopater) er voldelige. Men om du beholder alle de andre variablene og bare bytter ut voldsbruk med en super-ekstrem-versjon av kvinnelist og manipulering så får du ca 50/50 kvinner/menn.

 

Da snakker vi ikke bare om overdreven kvinnelist assa. Det her er så utspekulert manipulering at jeg selv 4 år etterpå blir pisseredd og tror jeg nærmest ser spøkelser når ei venninne spør "skal jeg kjøpe denne, eller denne?". Jeg tør ikke bli sammen med noen enda.

 

Ja, dem spiser deg opp innenifra. Dem starter alltid med følelsesregisteret ditt, og går nesten systematisk gjennom det for å demobilisere deg så du ikke lenger orker anna enn å gjøre som dem sier eller ønsker. Utspekulert, fordi du begynner ikke å skjønne det før du sitter fast i en runddans dem har klart å skape av empati og medfølelse for dem. Du orker bare ikke å komme deg løs av det på en ordentlig og medmenneskelig måte, for det funker ikke. Og de gangene du klarer å bryte vekk, så klarer dem alltid finne ettelleranna i deg som gjør at du ikke kommer deg vekk allikavæl.

 

Det som vaffal er positivt er at du forblir et godt og positivt menneske når du endelig er vekk fra sosiopaten. Dem har ikke ødelagt deg som menneske i ettertid. Det er bare mens dem har makt over deg at du har et redusert følelsesliv.

 

Usj, jeg grøsser av at andre mennesker sitter i samme gjørma som jeg gjorde dengangen. Ha mine tanker med dere. Og gjør som hu dama sa, fordi det ER FAKTISK ikke noe anna som funker:

 

LØP

 

...så langt unna som mulig (det første året vaffal). Gjør det kjapt og brått, uten forvarsel ellers klarer dem å sette deg fast i saksa igjen. Dem glømmer deg aldri heller vøtt. Dem vil alltid ha deg tilbake, uansett.

 

Må løpe ned på bensern og nirøyke ei pakke nå jeg.

 

 

Glømte:

 

hvordan får man henne til å gå vekk?

 

er å dø det eneste alternativet?

JA, eller som sagt å rømme. Du får henne ikke til å gå frivillig, heller ikke med tvang. Kanskje med kjeppjaging e.l. Men det er ingen garanti for at hu ikke kommer tilbake. (Lovlig er det heller ikke.) Såfremt hu er sosiopat da (psycho som du sier). Har hu en anna diagnose så kan det finnes alternativer.

Endret 15. desember 2003 av dork

[stoffix]

fikk du henne lagt inn på psykiatrisk da?

[dork]

Vi var ikke gift (ei heller var jeg forelder hennes) så det hadde ikke jeg myndighet til å gjøre. Polisen fikk henne innlagt engang. Hu var der et par uker, da fikk jeg muligheta til å komme meg vekk. Hu brukte enda mer intense metoder mot meg i månedene etterpå, men på den korte tida jeg hadde vært "fri", så klarte jeg å bygge meg opp nok til å være så fast og bestemt at jeg ikke ville bry meg dritten om hva hu sa og gjorde.

 

Og jeg skal love deg at hu gjorde utrolig mye rart etterpå. Men det var så ekstremt at det ikke lenger var uklart hva hu dreiv med, det blei desperatversjonen av manipulering lissom og hu la inn 6. giret på det også. Da først gikk det _årntlig_ opp for meg at hu var sosiopat (og ikke narssisist eller no anna), at jeg overhode ikke kunne hjelpe henne og at jeg verken måtte eller kunne ha kontakt med henne lenger. Jeg skjønte også da at, henne kan jeg _alltids_ få tilbake om jeg skulle ønske det, nårsomhelst. Ikke det at jeg _vil_ det da!

 

Jeg fikk jo fred og ro til å tenke og gjøre som jeg sjøl ville mens hu var innlagt, uten at hu kunne bry seg, overvåke og ljuge til meg. Ljuginga var særs digg å slippe. Da blei de øyelappa jeg hadde hatt plutselig fjerna så jeg skjønte alt av hva som egentlig hadde skjedd i tida etter at vi blei sammen. Jeg _fatta alt_ plutselig og det var jo så innlysende også, når hu ikke kunne vrenge virkeligheta på alt og alle.

 

Sosiopatene har ikke følelse for empati, men dem veit åssen det funker på oss normale, og dem blir eksperter på å bruke vår empati, medfølelse og godhjertethet imot oss. De leser oss akkurat som datakoder og veit _akkurat_ hvordan vi reagerer på _alt_, dess lenger de har kjent oss dess mer har dem lært seg å lese, bruke, utnytte og motvirke oss. De har litt forskjellig grad av følelse for kjærlighet, men generelt sett vil jeg si at dem har kun kjærlighet for seg selv (les: de viser kjærlighet for/til oss sålenge de får utbytte av det sjøl). Det betyr derimot ikke at de ikke har evnen til kjærlighet, for den finnes der, ettellerannasted. De har vaffal _mulighet_ til å føle kjærlighet (eller "input på glede/lystkontoen" for å si sånn lissom. "Output" er det værre med), men det skal vertfall MYE til.

 

Som hu Først og Sist-dama sa; at dem har ikke utbytte av terapi, og dem kan ikke se sjøl at dem er sosiopater. Dessuten er det _"alle"_ andre som er skrudde i hue, og alle er ute for å ødelegge for dem og generelt "fucke opp" livet deres. Det er alltid begått masse urett mot dem (medmenneskelig sett), og de mener at de - selvfølgelig - har all verdens rett til å rette på urettferdigheten, med ethvert middel som måtte trenges. Stort sett betyr det, kort og greit å overkjøre alle-og-hvemsomhelst på hvilken som helst måte, sålenge dem ikke blir tatt for det, eller det går utover dem sjøl.

 

De kan nok virke smarte og intelligente, men det er bare fordi de har makt over deg. Som utenforstående så ser du fort at dem er ganske korttenkte og at de tar _mange_ uoverveide og ukloke valg. Valg som gjerne gir gnaske store konsekvenser for de nærmeste/omgivelsene. Som f.eks økonomisk ruin over kanskje flere år uten at noen har visst det. Hyppig flytting/utskifting av venner/jobboppsigelser pga at man ikke kommer overens med andre er gjengangere.

 

"Min" klarte å få meg til å tro at det var jeg som var mentalt ustabil, klin gæren, manipulerende, makt- og herskesyk bl.a fordi jeg "fikk henne til å bli gal i hue". Mao, hu fikk meg til å tro at det var _jeg_ som var psycho. Og det trodde jeg faktisk litt på, eller jeg stilte vertfall store spm ved hva det var som var galt med meg siden hu blei gal i hue av meg, og at jeg dreiv henne til selvmordsforsøk m.m. Jeg skjønte først hvem som var syk da hu var innlag og jeg fant papirer på bl.a hennes tidligere kontakt med psykologer og utallige selvmordsforsøk (jeg trodde nemlig at hu hadde gradvis blitt værre etter vi blei sammen). Sykt at jeg trodde på henne. Ikke lite lettlurt da lissom... Men jeg trøster meg med at jeg er ikke den eneste som faller for sånt og blir rundlurt. De er tross alt eksperter på sitt domene. Små microsoftbrikker lissom, de infiserer alt, og tar over kontrollen på alt. hehe.

 

Duameg, nå legger jeg ut mye av fortida mi her gitt. Jaja, jeg håper vaffal at dette hjelper noen av dere med de vanskelighetene disse folka medfører.