Personlighetsforstyrrelse

[AnonymDiskusjon]

Jeg er en man i midten av 30 årene som har vokst opp med en mor som har BPD u diagnostisert. Hun har klart i gjennom alle år å få meg til å tro på alt hun har sagt å fått meg til å være ansvarlig for hennes følelser. Hun har ført til at jeg har ødelagt alle mine forhold, med far, familie og eller venner ect. Dette er kort fortalt. Pga min oppvekst så har jeg over årene uten unntak endt opp i forhold til jenter som på en eller annen måte har hatt store problemer. Jeg har gått inn i forholdene med hud hår og penger og kom ut som en brent kylling rullet i tjære hver gang. Men jeg har aldri klart å se problemene før jeg satt i nettet. For omlag 10 år siden søkte jeg hjelp fra lege/psykolog ect for depresjon, angst osv. Jeg fortalte om traumer fra barndommen, problemer alle mine relasjoner og hvor dårlig mestring jeg generelt har i live pga angsten. Jeg har ingen sosial angst, men en angst for autoritet, og en frykt for aggresjon. Derfor unngår jeg ofte å vise sinne eller tilsvarende følelser som kan oppfattes provoserende. Etter å ha konsultert mine behandlere over en tid var alltid samme svar at "Du må lære deg å sette grenser" Dette svare provoserte meg og fikk meg til å føle at de ikke forstod meg. I min verden så var grenser feks å hyle å skrike tilbake til de som hylte å skrek til meg. Etter mange år med å prøve å forstå eller få andre til å forstå, hadde jeg et sammenbrudd i vinter. Jeg var på randen av å velge selvmord. Jeg hadde aldri vist eller forstått hva en personlighetsforstyrrelse var før jeg snakket med en psykolog som brukte tid på å gi meg svar når jeg fortalte min historie. Dette åpnet opp verden og følelsene mine på en måte som jeg ikke har kjent før. I denne perioden googlet jeg personlighetsforstyrrelser for den store gull medaljen. Jeg fant mange forum med folk som beskrev identiske problemstillinger og liv som jeg har hatt. Jeg fikk anbefalt bøker som jeg kjøpte å leste. Beskrivelser om hvordan en skulle kommunisere med personlighets forstyrrede mennesker. I et av kapitelene så stod det om det store problem mange barn av denne type mennesker hadde var mangel på personlige grenser. De listet så opp en rekke ukrenkelige rettigheter som alle har, som alle må respektere. 

Alle mennesker har rett til å føle det de føler, men ikke krenke andre for sine følelser selv om andre føler annerledes eller ikke er enig i det du utrykket.

Ingen har rett til å fysisk krenke deg med vold eller verbal kjefting, hyling osv uavhengig om det er rettet mot deg eller andre i din nærhet.

Ingen må forklare sine følelser til andre.

Alle har rett til privatliv.

Alle har rett til å forlate et forhold uten å måtte forklare seg til andre.

Ingen har ansvar for andre voksne, friske menneskers følelser eller liv.

 

Basert på dette har jeg klart å bryte ut av missbruk og utnytting, uten å føle samvittighet eller anger. 

Grunnen til dette innlegge er bare for å gi utrykk for noe som jeg ønsker andre som lever et liv som de ikke kontrollerer selv, kan ta til seg å forhåpentlig bruke for å få det bedre. Den viktigste personen i ens liv er seg selv. 

 

Anonymous poster hash: 5b74b...e0a

Anonymous poster hash: 5b74b...e0a

[Taurean]

Dette var en veldig interessant post. Jeg kjenner meg faktisk igjen i litt av det du skriver. Min mor har nok noen lignende trekk, men hennes mor igjen var mye verre mot ho, enn det mor var mot meg.

 

Ikke dårlig.

 

Kunne du nevnt navnet på de bøkene du fikk anbefalt?

Endret 7. mai 2017 av Taurean

[AnonymDiskusjon]

Takk for tilbakemelding. Det er mye i diagnosene for personlighetsforstyrrelser som vi alle har litt i oss av, men når det blir mange nok avvik så blir det en brist. Jeg har som du sier også andre i nær familie som nok har hatt samme problem som min mor. De som forsker på dette sier det er 50% genetisk og 50% sosial arv, ispedd litt barndoms traumer av alle slag, som fører til det.  

 

Jeg kan liste opp bøkene som jeg har lest, i den orden jeg fant de mest interessant for min egen del. De fleste overlapper hverandre litt på fakta men er forskjellige på tema. 

 

1. https://www.amazon.com/Stop-Walking-Eggshells-Borderline-Personality/dp/1572246901

 

2. https://www.amazon.com/Understanding-Borderline-Mother-Unpredictable-Relationship-ebook/dp/B00BGMZ9CA/ref=pd_ybh_a_4?_encoding=UTF8&psc=1&refRID=4ANGNYVEKM0047XAN5R4

 

3. https://www.amazon.com/Stop-Caretaking-Borderline-Narcissist-Drama-ebook/dp/B00B60DRKI/ref=pd_ybh_a_3?_encoding=UTF8&psc=1&refRID=4ANGNYVEKM0047XAN5R4

 

4. https://www.amazon.com/Emotional-Blackmail-Susan-Forward/dp/0694518379/ref=pd_ybh_a_2?_encoding=UTF8&psc=1&refRID=4ANGNYVEKM0047XAN5R4

 

Anonymous poster hash: 5b74b...e0a

Anonymous poster hash: 5b74b...e0a

[Taurean]

Takk for svar! "Emotional blackmail" - Den så interessant ut! De andre også, dog.

[Horten Market]

Ingen har ansvar for andre voksne, friske menneskers følelser eller liv.

Mye riktig i det du skriver. Men du presiserer "friske", har vi da ansvar for syke mennesker, mener du? Hvis moren din har en psykisk lidelse, da må noen ha et ansvar for henne? Og er ikke familiemedlemmer de nærmeste til å fylle dette ansvaret? Har du likevel et ansvar for henne?

 

Eller har vi kanskje heller ikke ansvar når noen er syke eller trengende ... Ingen har ansvar for å hjelpe noen i nød. Hvis du ser noen er i ferd med å drukne, så har du intet moralsk ansvar for å hjelpe.

 

Så hjerterått som det enn høres ut, så er det sannsynligvis riktig. Vi har intet ansvar for andre uansett situasjon. Det er ikke ansvar og pliktfølelse som driver oss til å strekke ut en hånd, men godhet. Å gjøre dette til et ansvar og en plikt er å ta bort kjærligheten mellom mennesker. Når jeg hjelper noen, vil jeg ikke høre at det var min plikt, men jeg ser gjerne at kjærligheten i min handling blir anerkjent. Det gjør også noe helt annet med den som blir hjulpet, når hjelpen fører til at personen opplever seg elsket og verdsatt.

 

Basert på dette har jeg klart å bryte ut av missbruk og utnytting, uten å føle samvittighet eller anger.

Mangel på samvittighet og anger er også en diagnose, en alvorlig sådan, så pass på ...

 

Den viktigste personen i ens liv er seg selv.

 

Du blir aldri frisk og fri før du erkjenner at andre mennesker er like viktig som deg selv i ditt liv. Det er ingen andre levende vesener som kan få psykiske lidelser i den grad som mennesker. Det skyldes at vi har en langt mer kompleks samhandling med andre individer i arten. Andre er så viktig for oss at vi definerer oss selv etter hvordan vi opplever oss selv i relasjoner til andre. Uten andre å forholde oss til ville vi hatt tomme egoer uten identitet.

 

Derfor er moren din så viktig. Det første mennesket du forholdt deg til, den første relasjonen som ga deg selv en identitet som er med deg resten av livet. Hun har lagt grunnlaget for alt som føles bra i livet ditt, men også til alt som føles som en lidelse. Kan du klandre henne?

 

Ja, hvis hun sviktet bevisst. Nei hvis hennes feiltrinn skyldes en psykisk sykdom eller mental mangel hun ikke hadde kontroll over.