Hva er best å gjøre hvis man får panikkanfall

[Gjest Bruker-435277]

Hva pleier dere som sliter med angst å gjøre når dere får et panikkanfall??

[Kakofoni]

De som sliter med panikkangst pleier som regel å prøve å unngå å få et panikkanfall. Dette forsterker som regel angstlidelsen. Det beste er å lære seg at det de frykter ikke er noe å få panikk over. Dette er ikke alltid så lett å få til på egen hånd, og derfor oppsøker folk gjerne hjelp hos psykolog, hvor det finnes god behandling.

[Kikert]

Vel, det beste er å komme seg litt vekk fra situasjonen når man merker at ting kommer, få roet seg ned før det smeller. Skal man prøve å bli kvitt det så er en bra'ish måte å utfordre seg selv ved å holde seg i situasjonen litt lenger for hver gang.

[Taurean]

Kutte ut sansene, rebalansère. Hjernen vil alltid prøve på dét, så hvis man bare gir den tid, så vil det gå over før eller siden.

[L4r5]

Trekke meg ut av situasjonen om mulig. Konsentrere på pusten. Jeg blir veldig var på lyder spesielt. Å ha et par gule ørepropper i lomma er da gull verd. Enten det eller sette på noe musikk. Prøver hvertfall å stenge ute så mye av sanseintrykk som mulig og bare konsentrere på ting som å puste. Blir det for ille så har jeg som regel Sobril på innerlomma for sikkerhetsskyld.

[Spacehear]

Eksponering ER viktig, men man må gjøre det av riktige årsaker. Om du er i en periode med hyppige panikkanfall og generelt er veldig nede, og eksponeringen er noe du gruer deg til så kan det ha motsatt effekt. Motivasjonen din må i utgangspunktet være at du VIL eksponere deg. Og for å ville det må du være "on a mission". Du må først ha akseptert angsten, lært deg hvordan den fungerer, vite at den ikke er farlig,og ha en sterk vilje og mål om å leve med den, og på sikt KANSKJE bli kvitt den. Essensen her er å ufarliggjøre angsten. Ikke la den bety så mye eller få så stor plass. En psykolog kan hjelpe deg, men det kan også youtube, buddistmonker og informasjon på nett. 

 

Det er ganske enkelt. Angst er en sunn og naturlig reaksjon på farer. Reptilhjernen/amygdala er mer eller mindre autonom, dvs selvstyrende, og kicker inn i situasjoner den antar er farlig. Angst og panikkangst kan derfor utløses av traumatiske episoder, men panikkangst kan også utløses på et vilkårlig tidspunkt i livet dersom man har levd med mye angst (og undertrykt angst spesielt) Si at du har hatt en dårlig oppvekst med utrygge foreldre, du har blitt mobbet på skolen, lav selvtilitt/selvfølelse, lav evne til å uttrykke følelser, konfliktsky, redd for å være deg selv etc. På ett eller annet tidspunkt kan begeret renne over. 

 

Første steg er å lære seg å kontrollere angsten. Panikkangsten, dvs de tilfellene der du får helt "noia" og må ut av situasjonen kan du slappe av med i første omgang. Angst kan reduseres ved å redusere faktisk fysisk størrelse på Amygdala. Forskning har vist at amygdala er større rent fysisk hos mennesker med mye angst. Hos personer som regelmessig utfører "mindfulness" gjennom yoga og trening og enkle ting som en kopp te på terassen hvor man bare oppfatter tingene som skjer rundt en (vindsus, trærne som svaier osv) vil gradvis lære seg å kontrollere tankekjøret. Bli oppmerksom på når tankespinn inntreffer, og legg det fra deg. Kanskje du klarer å ikke tenke på noe i 10 sekunder før tankespinnet kommer tilbake..Gjenta så prosessen. Gjør det så ofte du kan. Meget erfarne buddistmonker som har blitt bedt forklare hvor "tilstede" og i "nuet" de er, anslår at de er i nuet 15-20% av dagen. Det er altså ekstremt. Om du klarer og gå fra å aldri være fri fra tankespinn til å være fri fra det i noen minutter daglig vil utgjøre en stor mental forskjell.

 

Tilgi deg selv også litt. Ikke føl skyld eller håpløshet. Det er antakelig ikke din feil at du har angst. Du har kanskje ikke hatt det lett. Kanskje du har vært utsatt for urettferdighet fra foreldre, lærere eller medelever i oppveksten. Selv om det ikke er din feil, så er det likevel en realitet du må forholde deg til. Det er ingenting du kan gjøre for å forandre fortiden, så aksepter at sånn er det, dette er mitt liv, og jeg vil fra nå av ta kontroll over det og ha det bra. Jeg vil ikke leve et liv hvor jeg har det dårlig og går rundt med angst. Hvorfor vil jeg gjøre det mot meg selv? For en selvdestruktiv ting å gjøre mot meg selv. Jeg fortjener å ha det bra. Jeg VIL ha det bra - selv om jeg fortjener det eller ei. 

 

Nå er kanskje tiden moden for mer eksponering. Om du får et anfall så er det ikke lenger jordens undergang. Du vet hvordan det føles, du vet at du kommer deg ut av det. Om du må forlate kinosalen? Javel..så gjør du det. Om du må stoppe bilen på siden av motorveien, javel, så får du gjøre det 50 ganger før du kommer deg hjem. Spiller ingen rolle..det GJØR jo ingenting? 

 

Så vil jeg også legge ekstra vekt på betydningen av fysisk trening og kosthold.  Lev sunt. Tren masse og ta vitaminene dine. Tør å være deg selv og stå for meningene dine. Tenk at du f*** meg skal begynne på nytt her i livet og denne gangen skal du tørre være deg selv. Neste gang du sier noe som du tidligere ikke turte si,om det så er politisk eller annet, legg merke til pulsen din og varmen i ansiktet. Bare vær bevisst på det. Du trenger ikke gjøre noe mer egentlig. Problemet til de fleste med angst er at de er for lite i kroppen sin og for mye i hodet. 

 

Til slutt vil jeg nevne noen bra youtubekanaler

 

Elliot Hulse

Ajan Sona

Aaron Clarey 

Entrepreneurs in cars

 

 

Til slutt 2.0; Angst er ikke så big deal. Men ta action så fort du kan. Det kan bli et problem om du unngår ting og graver deg lenger og lenger ned i hodet ditt og lar amygdala vokse (selv i overført betydning). Begynn å reverser angsten. Men ta deg god tid. Det kan ta ett år, eller tre før du føler deg betydelig bedre - men tro meg, mange har vært igjennom det samme før deg - og blitt mer eller mindre friske selv uten medisiner. 

 

Personlig, så var panikkangst-angrepene det BESTE som har skjedd i mitt liv. Det gav meg muligheten til å forandre livet fullstendig,og til det bedre. Omfavn det og tenk at du har en unik mulighet som de fleste ikke får, til å ta et skikkelig tak i ditt eget liv. 

 

Lykke til!

Endret 7. mai 2017 av Spacehear

[neeeeii]

Pop en xannie

[Isbilen]

Når man innser at det bare er et panikkanfall er den viktigste jobben gjort, da er det bare å finne seg et trygt sted og vente på bedre tider.

[neeeeii]

Hvordan er panikkangst? Er det lik følelses messig type angst som sosial angst? Sitter man plutselig å får tidenes nervesammenbrudd av nothing?

[Kakofoni]

Hvordan er panikkangst? Er det lik følelses messig type angst som sosial angst? Sitter man plutselig å får tidenes nervesammenbrudd av nothing?

Sosial angst kan gi panikkangst. Panikkangst/angstanfall er egentlig et symptom, men så har man panikklidelse som er en angstlidelse som er karakterisert av at man får slike panikkanfall ut av det blå.

 

Panikkangst for noen med panikklidelse kan være at de går rundt med en merkelig følelse i en tid, også kan det skje noe, f.eks. i kroppen deres, som utløser en kaskade av kroppslige symptomer, og man føler man har fullstendig mangel på kontroll og må unnslippe situasjonen på hvilken som helst tenkelig måte, og klarer nesten ikke tenke på noe annet enn det.

 

Et slikt anfall er ikke i prinsippet annerledes enn annen type angst, for man er redd for noe selv om dette kan være uklart. Men et anfall kan sammenliknes med når man får feedback fra mikrofonen på en scene: Hvis du setter høyttaleren foran mikrofonen, så vil lyden fra høyttaleren fanges opp av mikrofonen og så sendes til høyttaleren og til mikrofonen ad infinitum slik at hele systemet forsterker seg selv. I et anfall er man redd for ting som også blir kraftigere i angstresponsen (et eks.: hvis man tror at hjertebank betyr at man er i ferd med å dø av hjerteinfarkt, blir man redd, og hjertebanken blir kraftigere, og man blir enda reddere, osv). Og da går alt løpsk, så å si.

[Nevrotisk]

Prøver å komme meg ut av situasjonen jeg er i så fort som mulig. Best case scanario har jeg mulighet til å gå helt ut av bygningen, men å komme seg inn på en do eller noe funker også. Det stopper ikke anfallet, men det lar meg ihvertfall komme meg gjennom det på et litt mer privat sted.

 

For min del utløses panikkanfallene oftest av kvalme (emetofobi), som er lite gunstig når kroppens respons på nervøsitet er å bli kvalm. Verdens kjipeste onde sirkel

[TheKims]

Pop en xannie

Det er som å pisse i buksa en kald vinterdag. Det hjelper der og da, men blir mye værre i lengden.

[TheKims]

Hvordan er panikkangst? Er det lik følelses messig type angst som sosial angst? Sitter man plutselig å får tidenes nervesammenbrudd av nothing?

Når jeg får panikk anfall så kjennes det ut som jeg dør rett og slett. For min del trenger det ikke være noe som trigger det, det bare plutselig skjer. Nå har jeg hatt angst i noen år, så har lært meg at det ikke er noe farlig, men ubehagelig er det fortsatt. 

[Spacehear]

Hvordan er panikkangst? Er det lik følelses messig type angst som sosial angst? Sitter man plutselig å får tidenes nervesammenbrudd av nothing?

 

"Vanlig" angst, eller generalisert angst og sosial angst osv, er mer vegrelse for situasjoner. Du har kanskje gruet deg til en begravelse, at du skal holde en tale, eller ta eksamen. Har du generalisert angst går du rundt med den følelsen mer eller mindre HELE tiden.

 

Dette er naturligvis ikke så bra for kroppen. Du går rundt i helspenn, forhøyet kortisol, adrenalin osv. 

 

Et ekte panikkangrep er rimlig heftig. Første gangen jeg fikk det trodde jeg at jeg fikk slag eller hjerteinfarkt. Hyperventilerte og mistet følelsen i beina, armene og til slutt hodet. Svimte av - i bilen.  

 

Har fått det andre steder i ettertid, men da visste jeg hva det var - og selv om det var ekstremt slitsomt så slipper man være akutt redd for helsen. Man får imidlertid andre tanker - som "skal jeg ha det sånn hele livet?" "når kommer det igjen?" "må jeg unngå slike situasjoner?" og man kan lett ende opp isolert, redd og svak, og ofte med depresjon. 

 

Løsningen er selvsagt å eksponere seg (på riktig måte) og lære seg avspenningsteknikker og generelt bygge seg sterkere. Det er mildt sagt tøfft å komme seg igjennom, og spesielt tøfft er det å akseptere at man kanskje aldri blir helt kvitt panikkangrepene. Men det må man bare akseptere. Man kan ikke la panikkangrepene bestemme hva man skal gjøre og ikke gjøre. 

 

Når man får dem så er det greit å forlate situasjonen, om man føler at man mister kontrollen fullstendig. Det er dog viktig å ikke unngå liknende situasjoner i framtiden. Får du panikkangrep i butikken, så må du nesten gå og handle igjen. Får du det i bilen, så må du nesten kjøre igjen. Hvis ikke ender man opp på medisiner eller isolert hjemme som ufør. 

 

Panikkangrep er SKIKKELIG ille, men heldigvis er det du selv som skaper dem, hvilket betyr at du også kan unngå å få dem ofte. 

[Spacehear]

Prøver å komme meg ut av situasjonen jeg er i så fort som mulig. Best case scanario har jeg mulighet til å gå helt ut av bygningen, men å komme seg inn på en do eller noe funker også. Det stopper ikke anfallet, men det lar meg ihvertfall komme meg gjennom det på et litt mer privat sted.

 

For min del utløses panikkanfallene oftest av kvalme (emetofobi), som er lite gunstig når kroppens respons på nervøsitet er å bli kvalm. Verdens kjipeste onde sirkel

 

Jeg hyperventilerer..og mister følelsen i bein og armer, dvs..de dør pga oksygenmangel og hendene mine blir til to fornkytte klumper og jeg kan ikke bevege fingrene eller føttene. Veldig gøy når man er avhengig av å kjøre bil Hadde valgt kvalme og oppkast isteden. Skal vi bytte?

[Spacehear]

 

Hvordan er panikkangst? Er det lik følelses messig type angst som sosial angst? Sitter man plutselig å får tidenes nervesammenbrudd av nothing?

Sosial angst kan gi panikkangst. Panikkangst/angstanfall er egentlig et symptom, men så har man panikklidelse som er en angstlidelse som er karakterisert av at man får slike panikkanfall ut av det blå.

 

Panikkangst for noen med panikklidelse kan være at de går rundt med en merkelig følelse i en tid, også kan det skje noe, f.eks. i kroppen deres, som utløser en kaskade av kroppslige symptomer, og man føler man har fullstendig mangel på kontroll og må unnslippe situasjonen på hvilken som helst tenkelig måte, og klarer nesten ikke tenke på noe annet enn det.

 

Et slikt anfall er ikke i prinsippet annerledes enn annen type angst, for man er redd for noe selv om dette kan være uklart. Men et anfall kan sammenliknes med når man får feedback fra mikrofonen på en scene: Hvis du setter høyttaleren foran mikrofonen, så vil lyden fra høyttaleren fanges opp av mikrofonen og så sendes til høyttaleren og til mikrofonen ad infinitum slik at hele systemet forsterker seg selv. I et anfall er man redd for ting som også blir kraftigere i angstresponsen (et eks.: hvis man tror at hjertebank betyr at man er i ferd med å dø av hjerteinfarkt, blir man redd, og hjertebanken blir kraftigere, og man blir enda reddere, osv). Og da går alt løpsk, så å si.

 

 

Veldig bra svar! Akuratt sånn er det. 

[Modulation]

Folk flest prater om å akseptere angsten eller fokusere på pusten. Selv om det så klart er en fordel om du greier akseptere angsten, er det ikke alltid like lett. Fokus på pust kan i enkelte tilfeller gjøre tilstanden din verre hvis du hyperventilerer. Det som fungerer er å flytte fokuset fra selve angsten til noe som frigjør stress. Slik jeg gjorde det var å gjøre merkelige yoga-lignende bevegelser/tøying av muskler. Dette frigjør spenninger i kroppen og det hjelper deg å flytte fokuset fra angsten til en konkret og simpel oppgave. Ble helt kvitt panikkanfallene etter at jeg begynte med dette.

Endret 3. juni 2017 av Modulation

[AnonymDiskusjon]

Jeg mister pusten når jeg får anfall. Føles som at jeg kveles. Et anfall kan vare alt fra 30 min til 2 timer. Men det kan gå måneder mellom hver gang. Har vært hos psykolog når jeg var sånn 17-18, fikk da vite at jeg muligens hadde ptsd pga i den perioden hallusinerte jeg mye, hallusinere ikke så mye nå lengre. 

 

Men det beste for meg er nok å bare ligge i fosterstilling og la det bli ferdig, det er ikke mye man kan gjøre med det. Det er kjipt ja, men det er bare noe man må leve med. 

Anonymous poster hash: fabcd...599

[Modulation]

 

Jeg mister pusten når jeg får anfall. Føles som at jeg kveles. Et anfall kan vare alt fra 30 min til 2 timer. Men det kan gå måneder mellom hver gang. Har vært hos psykolog når jeg var sånn 17-18, fikk da vite at jeg muligens hadde ptsd pga i den perioden hallusinerte jeg mye, hallusinere ikke så mye nå lengre. 

 

Men det beste for meg er nok å bare ligge i fosterstilling og la det bli ferdig, det er ikke mye man kan gjøre med det. Det er kjipt ja, men det er bare noe man må leve med. 

 

Anonymous poster hash: fabcd...599

 

Det er jo ikke alltid slik at man nødvendigvis må leve med det. Det finnes utallige tilfeller der den rammede har blitt kvitt anfallene.

 

Du sier også at det er ingenting man kan gjøre med det, men som du ser ovenfor har jeg nettopp nevnt èn metode for å håndtere anfallet når du er midt oppe i det. Det som provoserer meg mest er at du som har opplevd dette, burde vite bedre enn å spre motløshet og falsk informasjon. 

[AnonymDiskusjon]

Det beste hvis du greier det er å stå i situasjonen til angsten roer seg. Hvis du rømmer fra det du er redd for hver eneste gang kan du få enda mer angst for hva enn du er redd for til slutt. Greier du å stå i det og roe deg ned vil du få mestringsfølelse og forstå at du kan faktisk selv kontrollere angsten selv om det oppleves som helvete på jord der og da. Men jeg tror viljen din til å stå i mot kroppens reaksjoner på det du er redd for må være sterk og du må ikke gi etter for angsten hvis du vil kontrollere et anfall. 

Anonymous poster hash: 04ad3...978