Effexor og min eks.

[AnonymDiskusjon]

 

 

Hvorfor må folk over på så tunge antidepressiva i første omgang? Kanskje det er greit for å komme over en kneik, men løsninger på depressjoner ligger vel ofte helt andre steder enn i pilleboksene? Det er jo forskning som tyder på at placebo har bedre effekt enn antidepressiva, i følge en eller annen artikkel jeg så på Nrk tror jeg det var.

 

Enig i den. Jeg har ingen eller svært lite erfaring med medikamenter, og synes legene er for raske med å skrive de ut. Har fått anbefalt det av psykiatere, og også fastlege, men har avvist det. Psyken er et svært delikát "system", og jeg mener at å snakke om, møte, og snakke/jobbe ut traumene er den eneste måten å virkelig bli frisk igjen på. Dette koster mye ressurser, like mye som å bygge et hus. Jeg ser på hvert menneskes psyke som et hus. Med sterkt fundament kan man bygge store og flotte hus, men hvis fundamentet har blitt ødelagt, ikke vedlikeholdt, eller utført skade på, så må det repareres og gjøres om. Det koster tid, penger og masse krefter. Men det er absolutt livsnødvendig. Tette igjen hullene, knyte opp nøstene, og rasjonalisére hvorfor hendelsene har hendt.

 

Jeg holder også en liten knapp på at medikamenter er noe leger og terapeuter bruker for å få folk raskere ut i jobb, fordi det er billigere og mindre jobbintensitvt enn å bruke den tiden det tar på å bli frisk. Det er jo -alltid- grunner til at ting skjer med mennesker, alt er psykososialt og kan forklares med menneskelige hensyn.

 

Hvis man skal kunne slå fast 100% sikkert, at et psykologisk problem eller irregulær oppførsel skyldes manglende hormoner eller virkestoffer fra kroppen, så må man jo kunne slå fast dette via skanning, blodprøver og alt mulig, over tid. Jeg har sjelden eller aldri hørt om noe lignende av noen jeg har snakket med, ei heller meg selv. Det virker som terapeuter tar dette på slump. Og dét er for meg det samme som å leke med liv. 10-årig utdanning eller ikke.

 

 

Men angående trådstarters situasjon - Det blir vrient å gi råd når jeg ikke kjenner til medikamenters virkning. Og du har 19 års forholdsliv med ho i bagasjen.

 

Det er jo ganske tydelig, at du har latt dette gå innpå deg, og levd med det over lengre tid. Tatt innover deg hennes problemer. Noe som virkelig er beundringsverdig, og du fortjener en medalje. Virker som du har tatt dette med en stor dose sunn fornuft, og fremdeles innehár masse av dét.

 

Men vi har jo alle grenser, og det er tydelig at dine er nådd. Du må (eller har vel allerede gjort), innse at det er ikke din jobb å hjelpe ho med hennes problemer. Å være en venn, lytte, gi råd og hjelpe med ting er én ting, men å ta inn over seg et annet menneskes livsproblemer, dét krever dedikasjon på et annet nivå. Det er kanskje bedre å la psykologen snakke med ho om problemer på dét området. Og merk: Psykolog. -Psykiatere- kan skrive ut medikamenter, det kan ikke psykologer. Så jeg "liker" psykologer bedre. Hvis man skal gå i dialog med psykiater, må man ha viljestyrke nok til å gjøre det klart at man ikke vil bruke medikamenter. Og det er ikke sikkert at alle hverken er interessert i, eller har viljestyrke nok til å si fra. Men dette blir bare mine personlige meninger, så om de er valide eller ikke må du bestemme selv.

 

Virker for meg som at du kanskje bør fortsette å ha kontakt, at det er viktig for deg som person å vite at ho i det minste fungérer og lever et liv. Så kan du heller rådgi ho til å ta imot hjelp fra fagfolk angående dypere problemer, som du tidligere har hjulpet med og lyttet til. Du kan jo også hjelpe til med å skaffe til veie slik hjelp, bli med på kontorer og lignende.

 

 

Takk for mange fine synspunkt. Jeg er enig i det meste av det du skriver.

 

Også må jeg få takke for at du roser meg for ikke å ha gitt opp. MEN, jeg må virkelig beklage å få sagt også at jeg ikke er trådstarter. Mitt innlegg tidligere var en besvarelse til BuffyAnneSummers. Jeg ser at det fort gikk an å misforstå, siden jeg har en liknende erfaring som jeg har valgt å ta og å holde ut. Det har selvsagt vært mange tunge og lange innleggelser, men dette mennesket har også mye å by på når hun er frisk. Håper bare ikke den siste innleggelsen jeg står oppi nå skal knekke meg. Den er veldig tøff. Så jeg skal ikke påstå at dette er for barnemat å regne. Vi har alle et fritt valg. Som regel så bør man akseptere at folk har frie valg selvsagt.

 

Jeg hadde ingen intensjoner om å kuppe noen tråd heller. Men, syntes at jeg kunne besvare BuffyAnneSummers.

 

Anonymous poster hash: 0f3e4...6fd

[Kikert]

Når du begynner å si at leger og sånt gir folk antidepressiva fordi de bare vil at folk skal raskere ut i jobb så er det regelrett bullshit ja. Leger ønsker å hjelpe mennesker, antidepressiva hjelper mange folk å lede ett normalt liv, ikke bare komme raskere ut i jobb.

Det kan godt få være din mening at ALLE leger kun har gode intensjoner når de skriver ut antidepressiva, men det gjør det ikke til realitet at det alltid ender opp som en positiv effekt, og at legeindustrien vet 100% hva de driver med når de skriver ut slike medisiner. Ellers hadde folk blitt friske mye raskere. Jeg står på mitt, og mener at samtaleterapi ikke tas seriøst nok, det er enklere å skrive ut piller enn å faktisk snakke ut problemene, fordi kostnadene ved å snakke ut problemene er mye høyere enn å gi noen en pille.

 

Leger henviser til DPS før folk får antidepresiva. Man hopper ikke over på medisiner før det er bevist at det er problemer og man har kartlagt hva det gjelder. Effexor er stort sett ikke første alternativ.

 

Samtaleterapi tas seriøst og det brukes mange verktøy som går på ikkemedisinsk terapi/hjelp. Folk hadde ikke blitt raskere friske uten medisiner.

 

Kostnadene ved å skrive ut medisiner er ikke så mye lavere som mange tror og det er dyrere å ha et sykt menneske enn å ha et som er noenlunde frisk pga. medisiner. Det er mange som kommer ut i jobb pga. medisiner og dermed betaler inn mer enn terapi koster.

 

Det du ikke tar med i likningen er at det er stor forskjell på problemer. Det er mild til alvorlig og i alvorlige tilfeller så tar ting tid. Medisiner blir stort sett kombinert med samtaleterapi når samtaleterapi alene ikke fungerer.

 

PS; Jeg vet hva jeg snakker om, "hands on" erfaring

 

PPS; Effexor er en farlig medisin som burde vært bannlyst, etter min ikkemedisinske mening.

[AnonymDiskusjon]

Er veldig skeptisk til medisiner og antidepressiva...

 

http://www.erfaringskompetanse.no/erfaring/antidepressiva-skaper-kjemisk-ubalanse-i-hjernen/

 

https://www.nrk.no/norge/sandra-_25_-fikk-antidepressiva-i-stedet-for-psykolog_-_-medisinen-gjorde-meg-sykere-1.12894824

 

http://www.vg.no/nyheter/meninger/helse/sykeliggjoering-av-unge-jenters-strev/a/23797997/

Anonymous poster hash: e5c05...683

[BuffyAnneSummers]

Vet du hva som er uforsvarlig? A spre frykt baser på dumme lenker.

Endret 29. april 2017 av BuffyAnneSummers

[AnonymDiskusjon]

Vet du hva som er uforsvarlig? A spre frykt baser på dumme lenker.

 

Er det seriøst det du leser? "Dumme lenker"?

 

Jeg kjenner hun ene, hun vet hva hun snakker om for sin egen del. Du kan vel snakke for din egen del?

 

Anonymous poster hash: 43412...292

[AnonymDiskusjon]

 

Vet du hva som er uforsvarlig? A spre frykt baser på dumme lenker.

 

Er det seriøst det du leser? "Dumme lenker"? Jeg kjenner hun ene, hun vet hva hun snakker om for sin egen del. Du kan vel snakke for din egen del?

 

Anonymous poster hash: 43412...292

 

Hun i denne linken kjenner jeg. https://www.nrk.no/norge/sandra-_25_-fikk-antidepressiva-i-stedet-for-psykolog_-_-medisinen-gjorde-meg-sykere-1.12894824

 

Anonymous poster hash: 43412...292

[M98kF1]

[..]leger henviser til DPS før folk får antidepresiva. Man hopper ikke over på medisiner før det er bevist at det er problemer og man har kartlagt hva det gjelder. Effexor er stort sett ikke første alternativ.[...]

Tja kjenner da noen som ble satt rett på Effexor av fastlegen, som en enkel og rask løsning, og så først etter et halvt år pluss fikk henvisning til DPS (som selvsagt betydde 3-4 måneder ventetid og så ett par måneder utredning før vedkommende fikk snakke med en psykolog og ett par måneder senere også en psykiater). Så hva leger gjør er nok svært varierende 

[BuffyAnneSummers]

Det spiller ingen rolle hvem du kjenner. Jeg har sagt det før og sier det igjen; antidepressiva er ingen mirakelkur, det virker som om folk ikke helt skjønner det!

Det er også fakta at ikke alle antidepressiva funker for alle. Effexor ga meg halliser, jeg så former og farger, men jeg er ikke dum nok til å la det farge mitt syn på ALL bruk av antidepressiva. Bare fordi effexor ga meg ett helvete betyr ikke at effexor ikke gir noen sinnsro. 

Når du er kronisk deprimert så er din hjerne som regel allerede i ubalanse, så det å påpeke at antidepressiva forandrer ting i hjernen din, NÅR DET ER DENS FUNKSJON, er bare idiotisk.

Er bare dum propaganda fra folk som ikke vet helt hva de prater om. Og VG av alle aviser? Massemeida generelt? Du skal lete lenge etter mer pengegriske folk, de elsker en dyster headline.

Endret 29. april 2017 av BuffyAnneSummers

[BuffyAnneSummers]

 

[..]leger henviser til DPS før folk får antidepresiva. Man hopper ikke over på medisiner før det er bevist at det er problemer og man har kartlagt hva det gjelder. Effexor er stort sett ikke første alternativ.[...]

Tja kjenner da noen som ble satt rett på Effexor av fastlegen, som en enkel og rask løsning, og så først etter et halvt år pluss fikk henvisning til DPS (som selvsagt betydde 3-4 måneder ventetid og så ett par måneder utredning før vedkommende fikk snakke med en psykolog og ett par måneder senere også en psykiater). Så hva leger gjør er nok svært varierende 

 

Det spørs også på pasienten. Er det lang ventetid og man føler at det er akutt så er nok antidepressiva ikke ett dårlig utgangspunkt.

[AnonymDiskusjon]

Hei igjen TS her..

 

Til dere som sier at dere synes det er merkelig at "vi" gidder å holde ut med "sånne" som går på antidepressiva. Og sier at dere ikke forstår hvorfor vi gidder- ikke ordrett sitert.

 

Ha i minne følgende. De som går på antidepressiva er ofte VELDIG VELDIG gode fantastiske snille og omsorgsfulle mennesker som har en helt UNIK egenskap til å føle andres smerte. Og de er ofte personer som går 110% på akkord med seg selv for å hjelpe andre uten å tenke på seg selv. De er ofte så rike på livserfaring at de vet utrolig mye om livet. Den egenskapen, pluss sine egne livserfaringer blir ofte tungt å takle. Og til slutt må de få slå av bryteren. Antidepressiva. Det må man nesten unnskylde dem og la dem få lov til å ha.

 

Vi som har levd med en slik person, har mot deres odds klart å få øye på personer andre folk vanligvis aldri møter på i løpet at et langt liv.

 

Jeg unner alle å få bli kjent med en sånn person som min eks. Det er mye kjærlighet i en slik. Desverre tar antidepressivaen noe av dette bort. Men jeg, og mange andre i min situasjon har sett mennesket som er der. Og det er grunnen til å vi "holder ut".

 

Det handler om å gi å ta. Noen må gi først. Sånn har det alltid vært.. Det kan være lang tid å gi, men det er alltid noen som må starte. Hvorfor ikke deg?

 

Det handler mye om å være en bevisst på hva som skjer når et stoff inntar hjernen. Og jeg søker viten til å bli flinkere til å klare å stille stoffet ut fra personen.

 

Forstå det den som kan.

 

Men bare vit, disse menneskene er engler på jord. Egentlig. Synd på dere som ikke har en selv.

Anonymous poster hash: c8bc2...6ae

[AnonymDiskusjon]

Kort forklart; De er så gode og oppofrende, at de har problemer med å leve med seg selv.

Anonymous poster hash: c8bc2...6ae

[AnonymDiskusjon]

Leger henviser til DPS før folk får antidepresiva. Man hopper ikke over på medisiner før det er bevist at det er problemer og man har kartlagt hva det gjelder. Effexor er stort sett ikke første alternativ.

 

 

Feil, for det var ikke slik jeg opplevde det. Jeg slet med noe angst en kortere periode, og ymse andre symptomer som var litt vanskelige å plassere helt for lege.

 

Det første han gjorde var å ta fram reseptblokka, og skrive ut Effexor synonympreparat. Husker ikke navnet lenker, het noe som hadde krik i seg eller noe liknende. Forferdelig vanskelig navn i forhold til Effexor, det er helt sikkert.

 

Jeg sa jeg skulle tenke over det. Så jeg slo opp preparatet, og sjekket litt rundt. Tenkte at, ikke faen om jeg vil ha den der dritten. Ved neste legebesøk, så takket jeg høflig nei. Den gang eller neste der igjen, så kom han med et nytt preparat. Jeg gjorde som sist, og sa jeg ville tenke meg om. Takket høflig nei. Så kom han plutselig opp med nok et preparat, og dette funket visst på kvinnfolk i bukområdet i tillegg. For jeg hadde litt uvelhetsfølelse der og i siden. Så jeg havnet en tur innom ultralyd uten at det ble gjort noen funn. Det var etter det at han kom opp med den der kvinnfolkangstmiddelet. Jeg leste meg igjen opp på det for å komme til det at det var brukt en del på kvinnfolk og hjalp på uvelhet i buken. Så da svarte jeg legen at jeg syntes det var et veldig interessant preparat, men at jeg ikke var interessert. Han ville så veldig gjerne skrive ut noe. Så jeg gikk et halvt år, og var fin etterpå uten piller. Det var etter at jeg byttet fastlege at angsten hadde løsnet. Den forrige fastlegen hadde en fin personlighet og var hjelpsom på mye, så det står ikke på det. Men han var så fryktelig travel, og var treg med papirarbeid, så etter mange måneders venting på noe papirarbeid, så orket jeg ikke å vente mer og ta opp det spørsmålet om han kunne få til å skrive det papiret jeg ventet på.

 

Den neste legen ordnet opp, og jeg går fortsatt til denne nye legen.

 

Jeg kom ikke til noe psykolog den stunden jeg ble tilbudt Effexor og de der andre liknende preparatene.

 

Så jeg tør våge meg på at leger er svært forskjellige, og at du tar feil når du skjærer legene over samme kam.

 

Anonymous poster hash: 0f3e4...6fd

[AnonymDiskusjon]

Jeg har 30 års erfaring med psykiske problemer og antidepressiva. Til å begynne med var medisin til god hjelp og fikk meg på beina igjen. Jeg var så langt nede at jeg var sengeliggende.

 

Etter en tids bruk begynte problemene med bivirkninger. Jeg fikk enormt med sevmordstanker og opplevde også psykose. Problemene førte etterhvert til flere innleggelser.

 

Et problem med medisinering er at man synest virkningen av medikamentene er for liten, og man begynner å ta større doser enn legen anbefaler. Jeg tror nok kanskje det er en av årsakene til mine problemer med selvmordstankene og psykosen, men det er jo en kjent sak at mye av antidepressiva gir slike bivirkninger.

 

Jeg har idag valgt å kutte ut medisinering siden det gav meg og familien mere problemer enn hjelp. Jeg har fortsatt psykiske problemer i perioder, men velger å heller leve med desse enn alle bivirkningene. Jeg synest totalt sett at jeg har et bedre liv uten medisin.

 

Jeg prøvde aktivt å ta livet mitt tre ganger ved hjelp av overdose med medisiner, så jeg er ikke i tvil om at medisinene forandrer deg som person. Etter at jeg sluttet med medisinene ble det også slutt på selvmordstankene. Medisinene jeg brukte var Cipralex.

 

Dette ble nok litt rotete. Det er ikke noen anbefaling om at andre skal slutte med medisiner, kun noen tanker og opplevelser jeg har hatt. Kanskje noen kjenner seg igjen, eller bedre forstår hvordan medisinen kan virke inn på brukeren.

 

 

 

Anonymous poster hash: 15c0d...f0b

[BuffyAnneSummers]

 

Leger henviser til DPS før folk får antidepresiva. Man hopper ikke over på medisiner før det er bevist at det er problemer og man har kartlagt hva det gjelder. Effexor er stort sett ikke første alternativ.

 

 

Feil, for det var ikke slik jeg opplevde det. Jeg slet med noe angst en kortere periode, og ymse andre symptomer som var litt vanskelige å plassere helt for lege.

 

Det første han gjorde var å ta fram reseptblokka, og skrive ut Effexor synonympreparat. Husker ikke navnet lenker, het noe som hadde krik i seg eller noe liknende. Forferdelig vanskelig navn i forhold til Effexor, det er helt sikkert.

 

Jeg sa jeg skulle tenke over det. Så jeg slo opp preparatet, og sjekket litt rundt. Tenkte at, ikke faen om jeg vil ha den der dritten. Ved neste legebesøk, så takket jeg høflig nei. Den gang eller neste der igjen, så kom han med et nytt preparat. Jeg gjorde som sist, og sa jeg ville tenke meg om. Takket høflig nei. Så kom han plutselig opp med nok et preparat, og dette funket visst på kvinnfolk i bukområdet i tillegg. For jeg hadde litt uvelhetsfølelse der og i siden. Så jeg havnet en tur innom ultralyd uten at det ble gjort noen funn. Det var etter det at han kom opp med den der kvinnfolkangstmiddelet. Jeg leste meg igjen opp på det for å komme til det at det var brukt en del på kvinnfolk og hjalp på uvelhet i buken. Så da svarte jeg legen at jeg syntes det var et veldig interessant preparat, men at jeg ikke var interessert. Han ville så veldig gjerne skrive ut noe. Så jeg gikk et halvt år, og var fin etterpå uten piller. Det var etter at jeg byttet fastlege at angsten hadde løsnet. Den forrige fastlegen hadde en fin personlighet og var hjelpsom på mye, så det står ikke på det. Men han var så fryktelig travel, og var treg med papirarbeid, så etter mange måneders venting på noe papirarbeid, så orket jeg ikke å vente mer og ta opp det spørsmålet om han kunne få til å skrive det papiret jeg ventet på.

 

Den neste legen ordnet opp, og jeg går fortsatt til denne nye legen.

 

Jeg kom ikke til noe psykolog den stunden jeg ble tilbudt Effexor og de der andre liknende preparatene.

 

Så jeg tør våge meg på at leger er svært forskjellige, og at du tar feil når du skjærer legene over samme kam.

 

Anonymous poster hash: 0f3e4...6fd

 

 

Det er veldig beklagelig at legen din hadde hastverk, en virkelig god lege vet å sette av tid. Min gjør alltid det fordi hun VET at jeg kommer til å ha spørsmål og synspunkter og må kanskje diskutere ting før vi gjør noe. Elsker legen min, heldigvis er hun ung og jeg håper jeg kan ha henne leeeenge.

[BuffyAnneSummers]

Jeg har 30 års erfaring med psykiske problemer og antidepressiva. Til å begynne med var medisin til god hjelp og fikk meg på beina igjen. Jeg var så langt nede at jeg var sengeliggende.

 

Etter en tids bruk begynte problemene med bivirkninger. Jeg fikk enormt med sevmordstanker og opplevde også psykose. Problemene førte etterhvert til flere innleggelser.

 

Et problem med medisinering er at man synest virkningen av medikamentene er for liten, og man begynner å ta større doser enn legen anbefaler. Jeg tror nok kanskje det er en av årsakene til mine problemer med selvmordstankene og psykosen, men det er jo en kjent sak at mye av antidepressiva gir slike bivirkninger.

 

Jeg har idag valgt å kutte ut medisinering siden det gav meg og familien mere problemer enn hjelp. Jeg har fortsatt psykiske problemer i perioder, men velger å heller leve med desse enn alle bivirkningene. Jeg synest totalt sett at jeg har et bedre liv uten medisin.

 

Jeg prøvde aktivt å ta livet mitt tre ganger ved hjelp av overdose med medisiner, så jeg er ikke i tvil om at medisinene forandrer deg som person. Etter at jeg sluttet med medisinene ble det også slutt på selvmordstankene. Medisinene jeg brukte var Cipralex.

 

Dette ble nok litt rotete. Det er ikke noen anbefaling om at andre skal slutte med medisiner, kun noen tanker og opplevelser jeg har hatt. Kanskje noen kjenner seg igjen, eller bedre forstår hvordan medisinen kan virke inn på brukeren.

 

 

 

Anonymous poster hash: 15c0d...f0b

Du skal aldri øke dosen uten å prate med legen om det først. IHVERTFALL ikke på eget initiativ, det er så mye som kan gå galt, som jeg mistenker skjedde i denne situasjonen. Hvis du går opp for mye eller for fort så kan du få fæle effekter av det, samme når du skal slutte med antidepressiva, du burde alltid trappe ned ganske sakte for å unngå bivirkninger av nedtrappingen. 

 

Dette er mye av problemet da, antidepressiva er ikke noe som man burde ta lett på og man burde alltid ha jevnlig kontakt med legen når man er på dem. Betyr ikke at du må ha legetime hver måned, kanskje hver andre når pillene begynner å funke, så kan du også lett bestille time når du har spørsmål, noen leger er også villig til å ringe deg opp hvis det trengs (min gjør det, som sagt, jeg elsker henne <3 )