Effexor og min eks.

[AnonymDiskusjon]

Min eks-kjæreste har gått på lykkepillen Effexor i mange år.

 

I fjor sommer ble det slutt mellom oss av merkelige grunner ikke jeg kan begripe meg på. Hun ble lettere paranoid.

 

Har vært slutt mellom oss en gang før. Og da dopet hun seg ned med lykkepiller, sovepiller og alkohol. Ble helt flat i følelseslivet. Iskald. Og jeg mener helt iskald. Eneste forklaring jeg hadde den gang også var at det må ha vært effexoren som gjorde at hun skiftet personlighet såpass mye.

 

Nå høres hun ille ut i fremstillingen, men hun er en jente som har opplevd så mye i livet at å takle det uten distraksjoner er ikke mulig. Og det har jeg full forståelse for i dette tilfellet. Hun er utad en fantastisk omsorgsfull person. Men innenfor husets fire vegger kunne hun være en annen.

 

Nå ble det som nevnt slutt mellom oss for andre gang. Hus ble solgt, og jeg lot henne få kjøpe meg ut. Ville egentlig beholde huset jeg og, men jeg klarte ikke å være den som tok huset fra noen. Det klarte hun.

 

Men så fikk hun et dilemma hvor hun måtte velge mellom sovemedisiner eller lykkepille hvis hun skulle beholde sertifikatet. Det endte med at hun faktisk greide å slutte med effexor.

 

Og jeg var så heldig å få lov til å bli kjent med henne for aller første gang "nykter". Hun hadde ikke tatt lykkepillen på 2 måneder. Hun var en helt fantastisk jente. Og hun begynte å snakke om "hvis jeg og hun ble sammen igjen". Og vi begynte å komme nærme hverandre igjen. Hun så meg. Det gjorde hun ikke i samme grad tidligere. Ting så ut til å gå vår vei igjen.

 

Så kom sammenbruddet. Hun måtte begynne på effexor igjen. 225 mg. Og sakte men sikkert syntes jeg hun ble utakknemmelig for alt jeg gjorde. Sa ikke takk for ting jeg gjorde ekstraordinært for henne. Som å komme hjem til henne for å legge om dekkene på bilen hennes. Fikk svar tilbake som om det var den største selvfølgen at jeg gjorde det.

 

Og vi gled i fra hverandre igjen.

 

Og her sitter jeg. Lurer på hva i all verden er det for et medikament hun putter i seg?

Anonymous poster hash: c8bc2...6ae

[AnonymDiskusjon]

..Og hun ble kald som før. Virker helt flat og er ikke lenger den varme snille jenta jeg fikk et glimt av. Akkurat som om jeg ikke affekterer henne lenger..

 

Jeg er en veldig snill kar. Prøver i hvertfall. Og er veldig oppofrende ovenfor henne. Så jeg har aldri behandlet henne dårlig.

 

Så ting samsvarer ikke..

Anonymous poster hash: c8bc2...6ae

[BuffyAnneSummers]

Altså, jeg tror ikke at antidepressivaen forandrer hennes personlighet helt, og poenget med dem er jo å egentlig gjøre deg mye mer likegyldig til ting som skjer rundt deg, så det høres ut som om de fungerer som de skal. Så lenge hverken hun eller legen ser noe galt i bivirkningene hun får fra å ta medisinene så er det vanskelig å påstå at hun går på feil type antidepressiva heller. Hva om hun må gå på effexor for resten av sitt liv liksom? 

Det er også en mulighet for at hun bruker antidepressivaen som en unnskyldning for å behandle deg dårlig. 

Uansett hva så hadde jeg rygget sakte men sikkert ut hvis jeg var deg, og holdt meg unna. Hun sliter åpenbart med en del ting, ikke legg deg selv og deres forhold oppå den haugen av ting hun må ta tak i og ordne, det vil ikke ende godt for noen av partene. Noen klarer rett og slett ikke å slite psykisk og opprettholde sine forhold med andre folk samtidig.

[AnonymDiskusjon]

Kloke ord. Du har nok rett i mye av det du skriver.

 

Anonymous poster hash: c8bc2...6ae

[AnonymDiskusjon]

@BuffyAnneSummers:

Hva slags råd er det egentlig? Jeg har vært sammen med noen, hvor vi har bodd i lag i 19 år. Partneren har en av de alvorligere psykiatriske lidelser. Jeg har utholdt 6 innleggelser som jeg har kjent på kroppen som pårørende, og det har vel vært 9 innleggelser totalt, der jeg ikke har vært med på de 3 første.

 

Skal jeg også gå fra dette mennesket da, jeg synes det røyner litt på nå for meg som pårørende?

 

Hvor lite seige skal folk være i våre dager?

Anonymous poster hash: 0f3e4...6fd

[AnonymDiskusjon]

Trist å høre. Vet du hvilke andre medikamenter hun går på sett bort ifra Efexor? Jeg har selv aldri gått på Efexor, har kun gått på SSRI-preparater, som er helt andre typer anti-depressiver/"lykkepiller". Jeg har dog blitt veldig likegyldig på disse, og en del av personligheten min forsvant. Uten tvil. Men jeg er en god og snill person og jeg blir ikke slem eller fæl av å gå på "lykkepiller". At man forandrer personlighet HELT er ganske drøyt, det skal jo ikke skje. Skriver lykkepiller med hermetegn fordi det er langt ifra lykkepiller, man blir hverken glad eller trist, bare død i følelseslivet. 

Anonymous poster hash: 7d910...adc

[AnonymDiskusjon]

@trådstarter:

Er det mulig at hun kan bytte til et annet antidepressiva? Alternativt prøve NAC?

Anonymous poster hash: 0f3e4...6fd

[AnonymDiskusjon]

Vær obs på at halveringstiden på Effexor er ekstremt ekstremt kort. Slik at hun kan komme til å oppleve store plager når hun skal gå av Effexor. Det kreves legeoppfølging. En av "abstinensene" er noe som kalles brain zaps.

Anonymous poster hash: 0f3e4...6fd

[BuffyAnneSummers]

 

@BuffyAnneSummers:

Hva slags råd er det egentlig? Jeg har vært sammen med noen, hvor vi har bodd i lag i 19 år. Partneren har en av de alvorligere psykiatriske lidelser. Jeg har utholdt 6 innleggelser som jeg har kjent på kroppen som pårørende, og det har vel vært 9 innleggelser totalt, der jeg ikke har vært med på de 3 første.

 

Skal jeg også gå fra dette mennesket da, jeg synes det røyner litt på nå for meg som pårørende?

 

Hvor lite seige skal folk være i våre dager?

 

Anonymous poster hash: 0f3e4...6fd

 

Det er flott at du har klart å stå ved din partner i tykt og tynt, men ikke rakk ned på folk som ikke klarer det samme som deg. De er ikke deg og det er OK. Syns ikke noe om at du bagatelliserer hvor tungt det er for andre å være pårørende eller syk.

[AnonymDiskusjon]

Men det er så lett for folk å bare gi opp. Det er poenget mitt. Det kan jo godt hende at det er litt forskjeller på tålmodigheter hos folk. Det er alltid minst to parter i et forhold, så han skal vel ikke bare godta alt. Ta i såfall en skikkelig prat, og ikke sett noe ultimatum. Siden dama er pasient i psykiatrien, så kanskje det er greit å ha med en kontaktperson derfra også.

 

Det kan jo godt være slik at det finnes mange bedre partnere enn deg for henne. Uten å overdrive, så kan det kanskje etterlate store sår? Det betyr jo ikke at du ikke også skal ta vare på deg selv. Du beskriver jo mye rundt dette at du også liker dama veldig godt. Psykiatrien er heller ikke en fullgod måte å reparere sår på med. Så hun burde jo ha noe venner og familie å prate med om ting blir vanskelig. Jeg tror jeg hadde sagt i fra til et nært familiemedlem eller noe sånn dersom jeg selv en dag skulle ha kommet til en konklusjon om å forlate noen.

 

Tenk på min situasjon da, 19 år. Den hadde vært tøff å få i trynet tenker jeg.

Anonymous poster hash: 0f3e4...6fd

[BuffyAnneSummers]

 

Men det er så lett for folk å bare gi opp. Det er poenget mitt. 

Anonymous poster hash: 0f3e4...6fd

 

Ingen av oss kan forestille oss hvordan dette har vært for TS, og ingen av oss vet hvor hardt og hvor lenge han har jobbet med dette. 

 

Ved ett punkt så må du nesten passe mer på din egen psyke enn å tenke for mye på hvordan man skal kunne 'fikse' denne situasjonen, for dessverre er det lite TS kan gjøre. Hennes psykiske kamp kan kun hun vinne, han kan være der og støtte henne, men realiteten er at dette er hennes kamp, og TS burde ikke ofre sin egen psykiske eller fysiske helse for å være en støttespiller i hennes liv.

[AnonymDiskusjon]

Jeg synes trådstarter bør fortelle henne at Effexor det fungerer faen meg ikke for ditt sosiale liv. Det er essensen jeg leser utav innlegget hans.

 

Hvorfor må folk over på så tunge antidepressiva i første omgang? Kanskje det er greit for å komme over en kneik, men løsninger på depressjoner ligger vel ofte helt andre steder enn i pilleboksene? Det er jo forskning som tyder på at placebo har bedre effekt enn antidepressiva, i følge en eller annen artikkel jeg så på Nrk tror jeg det var.

 

Hva med å få kognitiv behandling for depressjonen, og hva med å kikke på de psykiatriske effektene av NAC som jeg la lenke på tidligere i tråden?

Anonymous poster hash: 0f3e4...6fd

[BuffyAnneSummers]

Jeg stoler på at legen vet hva de gjør, mye mer enn det du gjør for å være ærlig. Det er ganske ignorant å tro at hun bare hoppet over på antidepressiva uten å prøve noe annet.

[Taurean]

 

Hvorfor må folk over på så tunge antidepressiva i første omgang? Kanskje det er greit for å komme over en kneik, men løsninger på depressjoner ligger vel ofte helt andre steder enn i pilleboksene? Det er jo forskning som tyder på at placebo har bedre effekt enn antidepressiva, i følge en eller annen artikkel jeg så på Nrk tror jeg det var.

 

Enig i den. Jeg har ingen eller svært lite erfaring med medikamenter, og synes legene er for raske med å skrive de ut. Har fått anbefalt det av psykiatere, og også fastlege, men har avvist det. Psyken er et svært delikát "system", og jeg mener at å snakke om, møte, og snakke/jobbe ut traumene er den eneste måten å virkelig bli frisk igjen på. Dette koster mye ressurser, like mye som å bygge et hus. Jeg ser på hvert menneskes psyke som et hus. Med sterkt fundament kan man bygge store og flotte hus, men hvis fundamentet har blitt ødelagt, ikke vedlikeholdt, eller utført skade på, så må det repareres og gjøres om. Det koster tid, penger og masse krefter. Men det er absolutt livsnødvendig. Tette igjen hullene, knyte opp nøstene, og rasjonalisére hvorfor hendelsene har hendt.

 

Jeg holder også en liten knapp på at medikamenter er noe leger og terapeuter bruker for å få folk raskere ut i jobb, fordi det er billigere og mindre jobbintensitvt enn å bruke den tiden det tar på å bli frisk. Det er jo -alltid- grunner til at ting skjer med mennesker, alt er psykososialt og kan forklares med menneskelige hensyn.

 

Hvis man skal kunne slå fast 100% sikkert, at et psykologisk problem eller irregulær oppførsel skyldes manglende hormoner eller virkestoffer fra kroppen, så må man jo kunne slå fast dette via skanning, blodprøver og alt mulig, over tid. Jeg har sjelden eller aldri hørt om noe lignende av noen jeg har snakket med, ei heller meg selv. Det virker som terapeuter tar dette på slump. Og dét er for meg det samme som å leke med liv. 10-årig utdanning eller ikke.

 

 

Men angående trådstarters situasjon - Det blir vrient å gi råd når jeg ikke kjenner til medikamenters virkning. Og du har 19 års forholdsliv med ho i bagasjen.

 

Det er jo ganske tydelig, at du har latt dette gå innpå deg, og levd med det over lengre tid. Tatt innover deg hennes problemer. Noe som virkelig er beundringsverdig, og du fortjener en medalje. Virker som du har tatt dette med en stor dose sunn fornuft, og fremdeles innehár masse av dét.

 

Men vi har jo alle grenser, og det er tydelig at dine er nådd. Du må (eller har vel allerede gjort), innse at det er ikke din jobb å hjelpe ho med hennes problemer. Å være en venn, lytte, gi råd og hjelpe med ting er én ting, men å ta inn over seg et annet menneskes livsproblemer, dét krever dedikasjon på et annet nivå. Det er kanskje bedre å la psykologen snakke med ho om problemer på dét området. Og merk: Psykolog. -Psykiatere- kan skrive ut medikamenter, det kan ikke psykologer. Så jeg "liker" psykologer bedre. Hvis man skal gå i dialog med psykiater, må man ha viljestyrke nok til å gjøre det klart at man ikke vil bruke medikamenter. Og det er ikke sikkert at alle hverken er interessert i, eller har viljestyrke nok til å si fra. Men dette blir bare mine personlige meninger, så om de er valide eller ikke må du bestemme selv.

 

Virker for meg som at du kanskje bør fortsette å ha kontakt, at det er viktig for deg som person å vite at ho i det minste fungérer og lever et liv. Så kan du heller rådgi ho til å ta imot hjelp fra fagfolk angående dypere problemer, som du tidligere har hjulpet med og lyttet til. Du kan jo også hjelpe til med å skaffe til veie slik hjelp, bli med på kontorer og lignende.

[BuffyAnneSummers]

 

 

Hvorfor må folk over på så tunge antidepressiva i første omgang? Kanskje det er greit for å komme over en kneik, men løsninger på depressjoner ligger vel ofte helt andre steder enn i pilleboksene? Det er jo forskning som tyder på at placebo har bedre effekt enn antidepressiva, i følge en eller annen artikkel jeg så på Nrk tror jeg det var.

 

Enig i den. Jeg har ingen eller svært lite erfaring med medikamenter

 

Der burde du egentlig ha stoppet, for det viser jo bare at du har ingen peiling på hva du prater om. 

 

Antidepressiva hjelper masse folk og jeg syns ikke de burde revurdere eller ikke gå på dem fordi noe kan kanskje skje i ''systemet ditt'', og jeg har tatt antidepressiva som ga meg hallusinasjoner etter en vanlig dose. Jeg har også gått på antidepressiva som gjorde det enklere å leve, og vet at det kan fungere utmerket til å hjelpe noen som sliter veldig.

[Taurean]

 

 

 

Enig i den. Jeg har ingen eller svært lite erfaring med medikamenter

Der burde du egentlig ha stoppet, for det viser jo bare at du har ingen peiling på hva du prater om. 

 

Antidepressiva hjelper masse folk og jeg syns ikke de burde revurdere eller ikke gå på dem fordi noe kan kanskje skje i ''systemet ditt'', og jeg har tatt antidepressiva som ga meg hallusinasjoner etter en vanlig dose. Jeg har også gått på antidepressiva som gjorde det enklere å leve, og vet at det kan fungere utmerket til å hjelpe noen som sliter veldig.

 

Så alt jeg skrev er bare bullshit fra ende til annen?? Jeg var veldig forsiktig med hva jeg skrev, og var klar på at jeg ikke har erfaring med medikamenter. Betyr dét at jeg ikke kan komme med verdifulle råd om andre ting rundt emnet?

[BuffyAnneSummers]

Når du begynner å si at leger og sånt gir folk antidepressiva fordi de bare vil at folk skal raskere ut i jobb så er det regelrett bullshit ja. Leger ønsker å hjelpe mennesker, antidepressiva hjelper mange folk å lede ett normalt liv, ikke bare komme raskere ut i jobb.

[Taurean]

Når du begynner å si at leger og sånt gir folk antidepressiva fordi de bare vil at folk skal raskere ut i jobb så er det regelrett bullshit ja. Leger ønsker å hjelpe mennesker, antidepressiva hjelper mange folk å lede ett normalt liv, ikke bare komme raskere ut i jobb.

Det kan godt få være din mening at ALLE leger kun har gode intensjoner når de skriver ut antidepressiva, men det gjør det ikke til realitet at det alltid ender opp som en positiv effekt, og at legeindustrien vet 100% hva de driver med når de skriver ut slike medisiner. Ellers hadde folk blitt friske mye raskere. Jeg står på mitt, og mener at samtaleterapi ikke tas seriøst nok, det er enklere å skrive ut piller enn å faktisk snakke ut problemene, fordi kostnadene ved å snakke ut problemene er mye høyere enn å gi noen en pille.

 

Dét betyr ikke at jeg ikke har respekt for psykiatere og de som vurderer alle tilfeller. Det er helt sikkert mange som -har- god effekt og nytte av antidepressiva. Jeg mener bare at samtaleterapi er undervurdért. Hvis ikke pasienten tar poenget i løpet av 1 time, så er det liksom håpløst. Når en situasjon har vært fastlåst i årevis, så tar det naturligvis -lang- tid med mye visdom, kunnskap og positiv input for å åpne opp situasjonen igjen.

 

Det får bare bli en stalemate. Men takk for tilbakemelding, jeg skal holde øya åpne for å se etter bevis som motbeviser mine påstander. Kan jo hende du har rett også, at alt jeg skriver faktisk bare er bullshit. Det er derfor jeg av og til skriver at det jeg skriver bare er min egen personlige mening, og at leser må bare forkaste det om ønskelig.

Endret 28. april 2017 av Taurean

[BuffyAnneSummers]

Anitdepressiva er ingen mirakelkur.

Endret 28. april 2017 av BuffyAnneSummers

[AnonymDiskusjon]

Jeg stoler på at legen vet hva de gjør, mye mer enn det du gjør for å være ærlig. Det er ganske ignorant å tro at hun bare hoppet over på antidepressiva uten å prøve noe annet.

 

Det kommer jo helt an på hvordan sykdommen forløp det. Om det f.eks. har vært startet med panikkangst, som jeg selv har opplevde en gang i livet, så kan antidepressiva gjøre at det er letter å kommer over en tung fase. Da er det også naturlig at det kognitive arbeidet eventuellt kommer bittelitt i etterkant av medisinoppstart.

 

Anonymous poster hash: 0f3e4...6fd