Utrivelig ekteskap

[Kikert]

Ja jeg blokkerer de som er ufine og bare gjør narr av meg. Det er noen slike eksempler. Det skjønner du sikkert. Ingen liker å bli gjort narr av.

Etter hva jeg har sett så har du lett for å ta deg nær av ting. Å være litt hard er ikke en uvanlig ting og det blir kanskje litt vanskelig å forstå at det er godt ment når man ikke kan se kroppsspråk og slik. Det er noe jeg alltid har i bakhodet når jeg kommuniserer med tekst, prøve å få frem hensikten før jeg "dømmer".

 

Jeg har aldri blokkert noen da ting går begge veier. Du har vært ufin ved flere anledninger, men slik jeg har sett det så er det en forsvarsmekanisme når du ikke vil høre.

 

Etter hva jeg har forstått av utviklingen av tråden og hva som har kommet frem etterhvert så er du egentlig bare ute etter å lufte deg? Alt faller jo tilbake på at du ikke er villig til å ta det vonde med det gode når det kommer til å avslutte forholdet og at du mener at det er "umulig" å forandre situasjonen kun pga. at den har vært dårlig i 30 år og fordi du vil få dårligere råd.

[fokkeslasken]

Ja jeg blokkerer de som er ufine og bare gjør narr av meg. Det er noen slike eksempler. Det skjønner du sikkert. Ingen liker å bli gjort narr av.

Greit nok. Det er ditt valg. Men du sier du har blokkert folk, og selv postet jeg en utfyllende post her som du ikke engang svarte på. Dette var en veldig seriøs post som gikk på at man må vite hva man vil før man krever et resultat. Det var vanskelig for meg å lese dette på noen annen måte enn at du velger ut de råd du allerede likte før du startet tråden.

Du virker til å være veldig selektiv med hva du mener er verdig din oppmerksomhet. Og for oss som har vært igjennom endel slike ting i det virkelige liv så ser sluttsummen ut som om du har en tilbøyelighet til å uteslutte det du ikke vil hanskes med, og du tar deg av det du enkelt kan svare på.

Og igjen, for oss som har sett vår andel av mellommenneskelig klunder, så peker det ganske klart på at du kanskje burde forsøke å finne noen andre synsvinkler på ting.

Som flere her så skulle jeg gjerne gitt deg noen pekepinner på hvor ting kanskje går galt, men det er vanskelig om du ikke vil se egen situasjon i et nytt lys.

Og hvertfall for meg så virker dette uforbeholdent forklarende når du klager på en situasjon som har vart i 30 (!) år.

Du må gjerne syntes dette er fryktelig urettferdig og jeg er helt sikker på at du tenker for deg selv at "han kjenner ikke min situasjon", men ... seriøst ... din situasjon er ikke unik. Det er den aldri. Det finnes garantert mange som kjenner din tilsvarende situasjon. Ikke ta bare det du selv allerede har tenkt som gode råd.

[jae-ols]

 

Vi får se hva det blir til. Mye og mangt som spiller inn. Alder, økonomi og ensomhet er viktige faktorer. Det er et langt lerret å bleke. Vi får sette oss ned å finne fram til en løsning som alle kan godta.

Jeg prøver virkelig å forstå hva du håper å få ut av dette. Har du spurt deg selv om dette? Og da snakker jeg ikke om de utopiske fantasiene vi alle er igjennom når panikken setter inn, som at man vil ha både lykke og et liv sammen med den som gjør en ulykkelig.

Det er noe med å ha kake eller spise kake.

Og en ting føler jeg meg ganske sikker på dersom din kone virkelig er fornøyd, og det er at å sette seg ned med henne for å finne ut hva som må forandres er nytteløst. Nettopp fordi det er kun du som vil forandre noe. Hvor mange ganger har du vel ikke forsøkt det allerede uten ett eneste resultat å vise til? Nei - èn gang til kommer ikke til å hjelpe.

Her må du finner ut av hva du vil.

Vet du hva du vil? Det er et helt seriøst spørsmål, for folk som sitter fast i en situasjon sitter som regel fast fordi de vil ha motstridende ting ut av situasjonen og de klarer ikke velge. Da er det tross alt lettere å ikke gjøre noe. Da er man hvertfall garantert minst en av tingene man ønsker seg. Ikke sant?

 

Dette kan være et viktig første steg. Finn et svar på spørsmålet: "Hva er det jeg vil?"

Og når du - som vi alle har gjort - finner to eller flere motstridende svar på dette spørsmålet, da må du tenke en gang til.

Dette er kanskje det vanskeligste i en slik situasjon, for det er uvant å prioritere egne mål. Men gjør noen helhjertede forsøk. Ta deg litt tid med det, for det er vanskelig.

 

Hva mener du jeg skal gjøre da? Vil du at jeg skal skille meg, er ikke det drastisk? Jeg vet mange har det likedan, og jeg føler med de. Jeg må konsentrere meg om mitt ekteskap, som har vart i utrolige 30 år, det er en bragd. Hva er det jeg vil!! Og ha noen gode år på slutten, hvor får jeg de årene? Alene og isolert, eller her jeg er nå... Det er ikke lett å avgjøre. Jeg må ihvertfall bruke to år på dette.  INGEN vil at ekteskapet ryker, ikke barn og ikke hun jeg bor med. Så spørs det om depresjonene gir seg når jeg blir alene. Der er jeg i sterk tvil. Skal jeg prioritere meg selv, eller resten av familien? Hvem blir mest skuffet? Når du sliter med angst og depresjon er det ikke lett å tenke ut glupe løsninger. Du må bare overleve. Jeg skjønner at jeg får velmenende råd, og det setter jeg pris på. 

[fokkeslasken]

Hva mener du jeg skal gjøre da? Vil du at jeg skal skille meg, er ikke det drastisk? Jeg vet mange har det likedan, og jeg føler med de. Jeg må konsentrere meg om mitt ekteskap, som har vart i utrolige 30 år, det er en bragd. Hva er det jeg vil!! Og ha noen gode år på slutten, hvor får jeg de årene? Alene og isolert, eller her jeg er nå... Det er ikke lett å avgjøre. Jeg må ihvertfall bruke to år på dette.  INGEN vil at ekteskapet ryker, ikke barn og ikke hun jeg bor med. Så spørs det om depresjonene gir seg når jeg blir alene. Der er jeg i sterk tvil. Skal jeg prioritere meg selv, eller resten av familien? Hvem blir mest skuffet? Når du sliter med angst og depresjon er det ikke lett å tenke ut glupe løsninger. Du må bare overleve. Jeg skjønner at jeg får velmenende råd, og det setter jeg pris på.

La meg først få si at jeg har selv vært i situasjonen av oppbrudd med barn og familie. Jeg tror ikke det finnes noen perfekt løsning. Ved et visst punkt må man innse for seg selv at situasjonen kommer til å bli dårlig på en eller annen måte. Man må velge. Det valget man ikke har er om ting skal bli vanskelig eller ikke. Ting vil bli vanskelig. Du må velge de vanskeligheter du kan leve med. Dette er den første "åpenbaringen" man må ha.

 

Før du har hatt denne tror jeg helt ærlig talt du bare kommer til å "sloss" mot enhver løsning som kan bringe livet videre.

 

Finn ut hva du vil. Og i tilfellet med dine barn er jeg helt sikker på at de vil mye heller vil komme å besøke en litt ensom far med en hobby enn en veldig ensom far som krangler hele tiden.

[jae-ols]

 

Hva mener du jeg skal gjøre da? Vil du at jeg skal skille meg, er ikke det drastisk? Jeg vet mange har det likedan, og jeg føler med de. Jeg må konsentrere meg om mitt ekteskap, som har vart i utrolige 30 år, det er en bragd. Hva er det jeg vil!! Og ha noen gode år på slutten, hvor får jeg de årene? Alene og isolert, eller her jeg er nå... Det er ikke lett å avgjøre. Jeg må ihvertfall bruke to år på dette.  INGEN vil at ekteskapet ryker, ikke barn og ikke hun jeg bor med. Så spørs det om depresjonene gir seg når jeg blir alene. Der er jeg i sterk tvil. Skal jeg prioritere meg selv, eller resten av familien? Hvem blir mest skuffet? Når du sliter med angst og depresjon er det ikke lett å tenke ut glupe løsninger. Du må bare overleve. Jeg skjønner at jeg får velmenende råd, og det setter jeg pris på.

La meg først få si at jeg har selv vært i situasjonen av oppbrudd med barn og familie. Jeg tror ikke det finnes noen perfekt løsning. Ved et visst punkt må man innse for seg selv at situasjonen kommer til å bli dårlig på en eller annen måte. Man må velge. Det valget man ikke har er om ting skal bli vanskelig eller ikke. Ting vil bli vanskelig. Du må velge de vanskeligheter du kan leve med. Dette er den første "åpenbaringen" man må ha.

 

Før du har hatt denne tror jeg helt ærlig talt du bare kommer til å "sloss" mot enhver løsning som kan bringe livet videre.

 

Finn ut hva du vil. Og i tilfellet med dine barn er jeg helt sikker på at de vil mye heller vil komme å besøke en litt ensom far med en hobby enn en veldig ensom far som krangler hele tiden.

 

Det som er helt klart er at det ikke kan bli vanskeligere en det er nå, det takler jeg ikke. Det er det jeg er så redd for. Det ukjente og hvordan ender jeg opp. At situasjonen blir veldig dårlig er en mager trøst. Og en ting er sikkert, ikke alle kan ha det bra. Noen får det ikke som de hadde tenkt, slik er livet brutalt. Jeg har denne fighten med meg selv hver dag. Jeg ser at det er mange gode løsninger. Men hva blir verst? Konklusjon: Jeg vet hvilke problemer jeg kan leve med, det er innenfor akkurat nå. Men milelangt fra optimalt. Jeg vil ikke "skuffe" noen. 

[Kikert]

Lykke til med ørten år til i et forhold du ikke trives i jae-ols.

[RRhoads]

Jeg skjønner at det kan være skummelt å skille seg etter 30 år, selv om ekteskapet er dårlig. Tipper man blir rimelig vant til det, og det ukjente som en skilsmisse fører med seg, kan virke skummelt.

 

Når det er sagt, og etter hva du har fortalt i denne tråden, så virker det som skilsmisse er den beste løsningen. Det vil nok være hardt i begynnelsen, men du vil fort få det mye bedre. Du må tenke på deg selv her.

[fokkeslasken]

Jeg vil ikke "skuffe" noen.

Det er flere måter å tolke dette på, men skal vi tolke det til at du ikke skuffer noen nå og dermed ønsker "alle" at du skal være ulykkelig - og du bare finner deg i det for ikke å skuffe noen?

[toth]

På sikt vil alle, inkludert deg og familien, få det bedre om du har det bedre med deg selv. Selv om du skiller deg.

[jae-ols]

 

Jeg vil ikke "skuffe" noen.

Det er flere måter å tolke dette på, men skal vi tolke det til at du ikke skuffer noen nå og dermed ønsker "alle" at du skal være ulykkelig - og du bare finner deg i det for ikke å skuffe noen?

 

Du er inne på noe der. Det er bedre at jeg er ulykkelig en at andre er det. Jeg har hatt det trasig i over 40 år og tåler 10 år til. Da regner jeg med at det er slutt. Jeg har hverken økonomi eller "mot" til å skille meg. Jeg er nok bundet opp. De vil ikke at jeg skal være ulykkelig. De vil ikke at vi skiller oss. 

[fokkeslasken]

 

 

Jeg vil ikke "skuffe" noen.

Det er flere måter å tolke dette på, men skal vi tolke det til at du ikke skuffer noen nå og dermed ønsker "alle" at du skal være ulykkelig - og du bare finner deg i det for ikke å skuffe noen?

 

Du er inne på noe der. Det er bedre at jeg er ulykkelig en at andre er det. Jeg har hatt det trasig i over 40 år og tåler 10 år til. Da regner jeg med at det er slutt. Jeg har hverken økonomi eller "mot" til å skille meg. Jeg er nok bundet opp. De vil ikke at jeg skal være ulykkelig. De vil ikke at vi skiller oss.

 

Det jeg nok tror jeg har de fleste andre med meg på her er å lure på hvordan en eventuell skilsmisse betyr at andre blir ulykkelige.

Barna bor jo ikke hjemme lengre og kona har egen økonomi og har tydeligvis ikke behov for deg utover som et møbel da du er trygdet og intimitet er fraværende.

Men at du ikke tør flytte ut, det er selvfølgelig en slags gyldig grunn. Men at andre blir ulykkelige? Det har du ikke sannsynliggjort noe sted i denne tråden enda.

Endret 6. juni 2017 av fokkeslasken

[jae-ols]

 

 

 

Jeg vil ikke "skuffe" noen.

Det er flere måter å tolke dette på, men skal vi tolke det til at du ikke skuffer noen nå og dermed ønsker "alle" at du skal være ulykkelig - og du bare finner deg i det for ikke å skuffe noen?

 

Du er inne på noe der. Det er bedre at jeg er ulykkelig en at andre er det. Jeg har hatt det trasig i over 40 år og tåler 10 år til. Da regner jeg med at det er slutt. Jeg har hverken økonomi eller "mot" til å skille meg. Jeg er nok bundet opp. De vil ikke at jeg skal være ulykkelig. De vil ikke at vi skiller oss.

 

Det jeg nok tror jeg har de fleste andre med meg på her er å lure på hvordan en eventuell skilsmisse betyr at andre blir ulykkelige.

Barna bor jo ikke hjemme lengre og kona har egen økonomi og har tydeligvis ikke behov for deg utover som et møbel da du er trygdet og intimitet er fraværende.

Men at du ikke tør flytte ut, det er selvfølgelig en slags gyldig grunn. Men at andre blir ulykkelige? Det har du ikke sannsynliggjort noe sted i denne tråden enda.

 

Det har jeg skrevet om lengre oppe i tråden. Det er hovedgrunnen til at det er så vanskelig. Ingen vil at det skal skje et brudd. Og jeg bor i en by som jeg har flyttet til og har bodde her i åtte år. Ikke så enkelt å flytte tilbake igjen og det er dyrere der. Som vist til tidligere er økonomi et stikkord her. Og frykten for å bli isolert. Det er tungt nok som det er. Så nå vet du hvorfor. Jeg har ikke gutset til å bryte opp, desverre. 

[Kikert]

Du trenger ikke flytte ut av byen du bor nå. Slik du forklarer ting så virker du ganske isolert alerede. Det er nok som du skriver at du ikke har "guts" nok til å bryte opp (bli lykkelig/mindre ulykkelig(?))..

[jae-ols]

Jeg har snakket med min bror, som er litt yngre en meg. Han mener som meg at det er helt håpløst å skille seg i min alder. (Jeg er godt voksen) Det er det jeg føler på, alderen er viktig her. Skal man kanskje bare gjøre det beste ut av det? Jeg vet ikke om det blir bedre om jeg flytter. Det er det store spørsmålet. Når du er 30 går det greit å flytte på seg. Da har man mange år igjen. 

[Zepticon]

Det er ALDRI for sent å skille seg. I din alder er det kanskje mer tilnærmet å tro at en ektefelle dør. Men det er ikke over av den grunn, man kommer seg videre, knytter nye nettverk og får nye bekjente. Det er garantert mange eldre damer som er uten mann av forskjellige grunner, som du kan komme i kontakt med.

Du har levd 30 år i et svært dårlig eksteskap. Har du tenkt å la kona ta fra deg resten av livet ditt?
Jeg antar at du har passert 50, og kanskje til og med 60. Da har du 15, kanskje 20 år igjen her på kloden før det er over, men det virker som du ønsker å leve dem som martyr, i steden for å ta det vanskelige valget om å si at nok er faen meg nok.
Du har gitt kona 30 år som du aldri får tilbake, nå er det på tide å tenke på deg selv høres det ut som.

Du er redd for økonomien sier du. Vell, det er standarden din som setter kravet der. Som student lever man, i byene, for mindre enn man gjør som trygdet. Er du villig til å flytte på deg er det mulig å få billige leiligheter, selv i 2017. Selvfølgelig er ikke standen 100%, men det er levelig.

Du reagerte på at noen kalte deg feig. Vell, jeg antar det er en grunn til at du reagerte på det. Når du har levd i et dårlig ekteskap i 30 år uten å ta grep eller gjøre opprør, så det nok litt sannhet i de ordene. Konflikten og følgende av det du vet er det riktige valget for deg er for store til at du tørr å ta steget. Det er helt legetimt å føle det slik, men det er også noe du må innse selv. Hjernen din er en lat sak, og den vil gjøre alt for å slippe å måtte håndtere en slik konflikt. Derfor prøver den å påvirke deg til å bli (jeg snakker om underbevistheten din).

Du vet selv hva du må gjøre. Det er derfor du har postet her.
Men jeg tror du håper at folk skal anbefale deg den lette løsningen, og ikke den tunge. Men alle jeg har lest er enige om at du må komme deg vekk.

[jae-ols]

Det er ALDRI for sent å skille seg. I din alder er det kanskje mer tilnærmet å tro at en ektefelle dør. Men det er ikke over av den grunn, man kommer seg videre, knytter nye nettverk og får nye bekjente. Det er garantert mange eldre damer som er uten mann av forskjellige grunner, som du kan komme i kontakt med.

 

Du har levd 30 år i et svært dårlig eksteskap. Har du tenkt å la kona ta fra deg resten av livet ditt?

Jeg antar at du har passert 50, og kanskje til og med 60. Da har du 15, kanskje 20 år igjen her på kloden før det er over, men det virker som du ønsker å leve dem som martyr, i steden for å ta det vanskelige valget om å si at nok er faen meg nok.

Du har gitt kona 30 år som du aldri får tilbake, nå er det på tide å tenke på deg selv høres det ut som.

 

Du er redd for økonomien sier du. Vell, det er standarden din som setter kravet der. Som student lever man, i byene, for mindre enn man gjør som trygdet. Er du villig til å flytte på deg er det mulig å få billige leiligheter, selv i 2017. Selvfølgelig er ikke standen 100%, men det er levelig.

 

Du reagerte på at noen kalte deg feig. Vell, jeg antar det er en grunn til at du reagerte på det. Når du har levd i et dårlig ekteskap i 30 år uten å ta grep eller gjøre opprør, så det nok litt sannhet i de ordene. Konflikten og følgende av det du vet er det riktige valget for deg er for store til at du tørr å ta steget. Det er helt legetimt å føle det slik, men det er også noe du må innse selv. Hjernen din er en lat sak, og den vil gjøre alt for å slippe å måtte håndtere en slik konflikt. Derfor prøver den å påvirke deg til å bli (jeg snakker om underbevistheten din).

 

Du vet selv hva du må gjøre. Det er derfor du har postet her.

Men jeg tror du håper at folk skal anbefale deg den lette løsningen, og ikke den tunge. Men alle jeg har lest er enige om at du må komme deg vekk.

Ja det er jeg som har postet. Jeg lurte på hva andre ville ha gjort. Jeg har fått med meg at alle anbefaler at jeg kommer meg vekk. Det er nå jeg til syvende og sist som skal ta valget. Ja jeg er godt voksen og gruer meg. Jeg er ingen martyr, heller motsatt. Og jeg er ikke feig, men lojal mot familien. Konflikten er for stor til at jeg greier å ta et valg. Jeg håper nesten at enten jeg eller den andre dør, så jeg får løst dette. Det er drastisk, men den eneste muligheten jeg ser. Nå i kveld er jeg kraftig deprimert og er fortvilet. Jeg drikker ikke så jeg må ha noe annet. 

[fokkeslasken]

 

Det jeg nok tror jeg har de fleste andre med meg på her er å lure på hvordan en eventuell skilsmisse betyr at andre blir ulykkelige.

Barna bor jo ikke hjemme lengre og kona har egen økonomi og har tydeligvis ikke behov for deg utover som et møbel da du er trygdet og intimitet er fraværende.

Men at du ikke tør flytte ut, det er selvfølgelig en slags gyldig grunn. Men at andre blir ulykkelige? Det har du ikke sannsynliggjort noe sted i denne tråden enda.

Det har jeg skrevet om lengre oppe i tråden. Det er hovedgrunnen til at det er så vanskelig. Ingen vil at det skal skje et brudd. Og jeg bor i en by som jeg har flyttet til og har bodde her i åtte år. Ikke så enkelt å flytte tilbake igjen og det er dyrere der. Som vist til tidligere er økonomi et stikkord her. Og frykten for å bli isolert. Det er tungt nok som det er. Så nå vet du hvorfor. Jeg har ikke gutset til å bryte opp, desverre.

 

Da har vi sikkert litt forskjellige krav til hva som er en skuffelse.

Her er tre forskjellige spørsmål som ofte betyr det samme for den som spør, og forskjellig for den som blir spurt:

1) Vil du jeg skal skille meg?

2) Syntes du jeg skal skille meg?

3) Burde jeg skille meg?

 

La meg så skrive de litt mer utfyllende:

1) Vil du jeg skal skille meg eller er det det samme for deg hvordan jeg lever?

2) Syntes du jeg skal skille meg eller fortsette å krangle hver dag?

3) Burde jeg skille meg eller tror du jeg kan bli lykkelig som dette?

 

Ingen vil at det skal skje et brudd. Det jeg spør om er hvor du har det fra at noen blir skuffet om dere skilles. Dette er ikke det samme. Kona di vil helt sikkert bli skuffet da det tydeligvis tjener en hensikt å ha deg der. Jeg vil gjette økonomisk. Kanskje du er flink til å bytte lyspærer. Det er klart ingen vil miste en hushjelp som bidrar til økonomien.

Dette kommer ikke til å endres før du ser det som bedre at du har et liv enn at hun har en hushjelp.

 

Jeg har snakket med min bror, som er litt yngre en meg. Han mener som meg at det er helt håpløst å skille seg i min alder. (Jeg er godt voksen)

Det er klart det er godt å snakke med folk som bekrefter det du allerede har bestemt deg for, men det er veldig selvdestruktivt.

 

Det er det jeg føler på, alderen er viktig her. Skal man kanskje bare gjøre det beste ut av det? Jeg vet ikke om det blir bedre om jeg flytter. Det er det store spørsmålet. Når du er 30 går det greit å flytte på seg. Da har man mange år igjen.

Bare tenkt litt på dette:

Ikke èn eneste gang i denne tråden har du gitt en eneste grunn for handling.

Du mener kanskje du har gjort det, men ... nei. Det du har gjort så langt er å stadfeste et problem for så å fortelle hvorfor du ikke kan gjøre noe med det.

Ingen kan hjelpe deg dersom du ikke vil gjøre endringer.

 

Det minner meg litt om dette jeg hørte for kort tid siden:

"Jeg vil gjøre hva som helst for å miste vekt bortsett fra å spise mindre og trene."

[Zepticon]

Jeg lurte på hva andre ville ha gjort.

OG det tror jeg du har fått 100% entydig svar på. Ingen anbefaler deg å bli. Selv med viten om at du kanskje går på trynet økonomisk er det fremdeles bedre å være fattig og lykkelig, en litt mindre fattig og ulykkelig.

 

Jeg har fått med meg at alle anbefaler at jeg kommer meg vekk. Det er nå jeg til syvende og sist som skal ta valget. Ja jeg er godt voksen og gruer meg.

Helt legetimt. Men du har hatt 30 år med dette. Det kommer ikke til å bli bedre, bare værre. Om du venter blir det gradivs værre (rød), mens om du gjør noen nå blir det fort værre, og så fort bedre igjen (grønn).

 

Jeg er ingen martyr, heller motsatt. Og jeg er ikke feig, men lojal mot familien. Konflikten er for stor til at jeg greier å ta et valg.

Lojal mot familien din? Familien din som består av 2 barn som har flyttet ut for lenge siden, og en kone som har deg som hushjelp og sponsor? Ingen av dem har noen sinne vært lojal mot deg siden du er i den situasjonen du er i nå. De fortjener ikke lojalitet tilbake.

 

Jeg håper nesten at enten jeg eller den andre dør, så jeg får løst dette. Det er drastisk, men den eneste muligheten jeg ser. Nå i kveld er jeg kraftig deprimert og er fortvilet. Jeg drikker ikke så jeg må ha noe annet.

Nåd du er der at du heller vil at en av dere dør, enn at du selv retter opp ryggen og tar grep, da er du åpenbart alt for konfliktsky for ditt eget beste.

 

Snakk med fastlegen og kom i kontakt med psykolog. Du trenger hjelp mann.

[jae-ols]

Jeg har tenkt på dette i mange år, dette er ikke enkelt. Du kan bebreide meg for at jeg ikke greier å ta en avgjørelse, det er helt greit. Nå som jeg er deprimert og full av angst blir ingen avgjørelse tatt. Da må jeg være i form. Vi snakket om det igjen i går, for hvilken gang. Hun sier selvsagt at jeg skal bli, sikkert av praktiske grunner. Det må bli en økonomisk utfordring. Jeg vet meget godt at det er jeg som må gjøre endringer. Men som sagt, ikke akkurat nå. Jeg må bli friskere. Så det er destruktivt å snakke med folk som råder deg til det ene og andre. Jeg har fått mange råd og de deler seg ca. 50%. Så svaret er ikke entydig. 

[jae-ols]

 

Jeg lurte på hva andre ville ha gjort.

OG det tror jeg du har fått 100% entydig svar på. Ingen anbefaler deg å bli. Selv med viten om at du kanskje går på trynet økonomisk er det fremdeles bedre å være fattig og lykkelig, en litt mindre fattig og ulykkelig.

 

Jeg har fått med meg at alle anbefaler at jeg kommer meg vekk. Det er nå jeg til syvende og sist som skal ta valget. Ja jeg er godt voksen og gruer meg.

Helt legetimt. Men du har hatt 30 år med dette. Det kommer ikke til å bli bedre, bare værre. Om du venter blir det gradivs værre (rød), mens om du gjør noen nå blir det fort værre, og så fort bedre igjen (grønn).

Screen Shot 2017-06-07 at 10.36.18.png

 

Jeg er ingen martyr, heller motsatt. Og jeg er ikke feig, men lojal mot familien. Konflikten er for stor til at jeg greier å ta et valg.

Lojal mot familien din? Familien din som består av 2 barn som har flyttet ut for lenge siden, og en kone som har deg som hushjelp og sponsor? Ingen av dem har noen sinne vært lojal mot deg siden du er i den situasjonen du er i nå. De fortjener ikke lojalitet tilbake.

 

Jeg håper nesten at enten jeg eller den andre dør, så jeg får løst dette. Det er drastisk, men den eneste muligheten jeg ser. Nå i kveld er jeg kraftig deprimert og er fortvilet. Jeg drikker ikke så jeg må ha noe annet.

Nåd du er der at du heller vil at en av dere dør, enn at du selv retter opp ryggen og tar grep, da er du åpenbart alt for konfliktsky for ditt eget beste.

 

Snakk med fastlegen og kom i kontakt med psykolog. Du trenger hjelp mann.

 

Tror du ikke jeg har gjort det? Men har det hjulpet? NEI!!