Utrivelig ekteskap

[Dilemma]

Jeg får tenke meg godt om

 

Trenger du mer enn 20 år på å finne ut om du vil fortsette å ha det sånn?

[jae-ols]

 

Jeg får tenke meg godt om

 

Trenger du mer enn 20 år på å finne ut om du vil fortsette å ha det sånn?

 

Ja det trenger jeg. Når slike dramatiske avgjørelser skal tas må man tenke seg godt om. Jeg ser ironien, men det preller av. Jeg vet hvor skoen trykker. Det er fryktelig vanskelig. Det kan sikkert gå 20 år til. 

[Dilemma]

Det var ikke ironisk ment fra min side. Jeg fatter ikke hvordan noen orker å ha det sånn i 20 år. For meg virker det som om du egentlig har bestemt deg for hva som må til, men at du (unnskyld uttrykket) er for feig til å gjennomføre det.

[jae-ols]

Det var ikke ironisk ment fra min side. Jeg fatter ikke hvordan noen orker å ha det sånn i 20 år. For meg virker det som om du egentlig har bestemt deg for hva som må til, men at du (unnskyld uttrykket) er for feig til å gjennomføre det.

Kaller du meg for feig? Det er drøyt. Det er vel ikke i tråd med reglene. Jeg har hatt det slik i over 20 år, det skjønner du ikke. Hva mener du jeg bør gjøre? Er det bare å stikke av? Er ikke det feigt? Hvis du vil diskutere får du holde deg til en saklig tone. Flere poster i denne tråden er blitt luket ut på grunn av personangrep. Jeg har IKKE bestemt meg for hva jeg vil gjøre, det vil ta tid. Hvis du har fulgt med i tråden så ser du at det er argumenter for å bli. Og det er motsatte argumenter. Jeg er ikke 20 år lenger. 

[Dilemma]

Du fikk med deg at jeg skrev "unnskyld uttrykket"? Dersom du ikke tåler såpass burde du heller ikke brettet ut historien om ditt ulykkelige ekteskap på et offentlig tilgjengelig forum. Du ber jo forumet om råd til hva du skal gjøre. Sånn, nå har du fått mitt råd og min ærlige mening. Lykke til de neste 20 årene.

[jae-ols]

Du fikk med deg at jeg skrev "unnskyld uttrykket"? Dersom du ikke tåler såpass burde du heller ikke brettet ut historien om ditt ulykkelige ekteskap på et offentlig tilgjengelig forum. Du ber jo forumet om råd til hva du skal gjøre. Sånn, nå har du fått mitt råd og min ærlige mening. Lykke til de neste 20 årene.

Jeg tåler såpass, men du bør vite at det er regler for språkbruk her inne. Noe du ser ut til å gått glipp av. Jeg reagerer når du kaller meg feig. Det er langt over streken. Jeg har vært dønn ærlig og lagt fram min livssituasjon for tusenvis av lesere. Det er å være modig, og jeg er stolt av det. Jeg håpet på konstruktive tilbakemeldinger, ikke usaklige beskyldninger. Så du tror det blir 20 år til? Morsomt for da lever nok ikke jeg. Jeg skjønner at du mener jeg bør stryke på dør, men så lett er det ikke. Men det er ikke noen vits å argumentere mer med deg. Du skjønner ikke hva dette dreier seg om. Les tidligere poster. 

[Tan28]

For det første ble du ikke bedt om å "stryke på dør", for det andre får det være grenser for hvor hårsår en skal være all den tid en ber andre om råd i all offentlighet. 

[Taurean]

Jeg har full forståelse for at når noe har grodd fast i lang, lang tid, så tar det selvfølgelig lang tid å snu om tankegangen. Full forståelse for dét. Psyken vår er skrudd sammen sånn. Der vi går i lang tid, gror ting fast. Særlig når det gjelder andre mennesker, uansett om de er bra eller dårlige for oss. Men å starte prosessen er alltid riktig.

Og man kan ikke alltid forvente at andre forstår, for det krever mye empati å forstå når noen har "satt seg fast".

 

Jeg får tenke meg godt om, dette er ikke enkelt. Skal jeg holde ut å bli værende, eller skal jeg ta et dramatisk grep., Jeg blir ikke psykisk bedre av å være i dette forholdet. Men jeg er ikke sikker på om jeg blir bedre om jeg flytter for meg selv. Jeg har lite kontakt nett og ingen familie her jeg bor. Er redd for å bli ensom, noe jeg forsåvidt er nå også. Økonomi er et viktig moment her og alder teller imot. Nå har jeg hatt det slik i 20 år og begynner å bli vant til det. Jeg sliter med psyken og har angst, noe som ikke gjør livet lettere. Håper det vil bli bedre snart. 

Skjønner den. Men det virker litt for meg som at du er ganske ensom som du er nå allerede. Da er det bedre å heller kontrollére din fritid fullstendig, enn å gi den bort til noen som ikke gir deg det du trenger, eller som dynamikken har brutt sammen til den graden det har gjort.

 

Men alt jeg skriver er bare mine synspunkter, basert på erfaringer. Jeg vet hvor skjørt ting kan være i en sånn situasjon. Du må velge hvor lang tid ting må ta. Dette blir jo enn så lenge bare spekuléringer, og det er ingenting galt med det - å leke seg med tankene. Det er rett og slett bare sunt. Det er aldri riktig å stenge ned tanke"flyten". Hvordan skal man noen gang komme seg videre hvis man lar seg stenge ned?

Det er alltid bare to valg, både i det lange og det korte løp: Dialog eller krig (for seg selv). Jeg bruker alltid dialog, krig er absolutt siste utvei, kun hvis det står om liv eller død, og ikke alltid da heller. Hvis man står for de riktige verdiene, så er det verdt å ta med seg i døden. Men hvis man har blitt manipulert til å leve med og etter feil verdier, så er det verdt å gå til krig for. Det skal man aldri be om unnskyldning for. Frihet er lov å krige for. Det behøver ikke bety at man må såre noen, men akseptere situasjonen og gi seg selv lov til å gå videre.

En annen ting som er viktig å huske på, er at det er fordi du er glad i samboeren din at du skal gå videre. Du ønsker ikke at det skal være som det er lenger, og gi begge friheten tilbake. Det er tusenvis av andre der ute som venter. Ensomhet behøver ikke være det eneste alternativet, selv om det ser sånn ut nå. Kanskje du blir en mer aktiv og dynamisk person hvis du får friheten tilbake.

Ofte i livet så vet vi veldig godt hva vi -ikke- vil ha, men vi tenker ikke ofte over hva vi VIL ha. Hva vil du ha i fremtiden?

[jae-ols]

For det første ble du ikke bedt om å "stryke på dør", for det andre får det være grenser for hvor hårsår en skal være all den tid en ber andre om råd i all offentlighet. 

Det lå nok i kortene at han mente jeg burde komme meg ut av dette. Han lurte på om jeg ikke hadde fått tenkt nok på 20 år. Jeg er ikke hårsår, men reagerer på å bli kalt feig. Det burde ingen bli kalt. Jeg får gode tilbakemeldinger og noen som ikke er så bra. Så du mener i fullt alvor at det er greit å bli kalt feig? Da har jeg lagt ut en vanskelig livssituasjon, det var ikke enkelt. 

[jae-ols]

Jeg har full forståelse for at når noe har grodd fast i lang, lang tid, så tar det selvfølgelig lang tid å snu om tankegangen. Full forståelse for dét. Psyken vår er skrudd sammen sånn. Der vi går i lang tid, gror ting fast. Særlig når det gjelder andre mennesker, uansett om de er bra eller dårlige for oss. Men å starte prosessen er alltid riktig.

 

Og man kan ikke alltid forvente at andre forstår, for det krever mye empati å forstå når noen har "satt seg fast".

 

Jeg får tenke meg godt om, dette er ikke enkelt. Skal jeg holde ut å bli værende, eller skal jeg ta et dramatisk grep., Jeg blir ikke psykisk bedre av å være i dette forholdet. Men jeg er ikke sikker på om jeg blir bedre om jeg flytter for meg selv. Jeg har lite kontakt nett og ingen familie her jeg bor. Er redd for å bli ensom, noe jeg forsåvidt er nå også. Økonomi er et viktig moment her og alder teller imot. Nå har jeg hatt det slik i 20 år og begynner å bli vant til det. Jeg sliter med psyken og har angst, noe som ikke gjør livet lettere. Håper det vil bli bedre snart. 

Skjønner den. Men det virker litt for meg som at du er ganske ensom som du er nå allerede. Da er det bedre å heller kontrollére din fritid fullstendig, enn å gi den bort til noen som ikke gir deg det du trenger, eller som dynamikken har brutt sammen til den graden det har gjort.

 

Men alt jeg skriver er bare mine synspunkter, basert på erfaringer. Jeg vet hvor skjørt ting kan være i en sånn situasjon. Du må velge hvor lang tid ting må ta. Dette blir jo enn så lenge bare spekuléringer, og det er ingenting galt med det - å leke seg med tankene. Det er rett og slett bare sunt. Det er aldri riktig å stenge ned tanke"flyten". Hvordan skal man noen gang komme seg videre hvis man lar seg stenge ned?

 

Det er alltid bare to valg, både i det lange og det korte løp: Dialog eller krig (for seg selv). Jeg bruker alltid dialog, krig er absolutt siste utvei, kun hvis det står om liv eller død, og ikke alltid da heller. Hvis man står for de riktige verdiene, så er det verdt å ta med seg i døden. Men hvis man har blitt manipulert til å leve med og etter feil verdier, så er det verdt å gå til krig for. Det skal man aldri be om unnskyldning for. Frihet er lov å krige for. Det behøver ikke bety at man må såre noen, men akseptere situasjonen og gi seg selv lov til å gå videre.

 

En annen ting som er viktig å huske på, er at det er fordi du er glad i samboeren din at du skal gå videre. Du ønsker ikke at det skal være som det er lenger, og gi begge friheten tilbake. Det er tusenvis av andre der ute som venter. Ensomhet behøver ikke være det eneste alternativet, selv om det ser sånn ut nå. Kanskje du blir en mer aktiv og dynamisk person hvis du får friheten tilbake.

 

Ofte i livet så vet vi veldig godt hva vi -ikke- vil ha, men vi tenker ikke ofte over hva vi VIL ha. Hva vil du ha i fremtiden?

Jeg vil ha et godt liv de få årene som er igjen. Uten krangling og depresjoner. Å ikke grue seg til en ny dag. Å se positivt på livet, å ønske å leve, alternativet er mørket for godt. Men mange må bare innfinne seg med sin skjebne, det er ikke sikkert gresset er grønnere på den andre siden. Spørsmålet er om jeg skal "holde ut" noen år til. Vi har hatt en prat. 

[Taurean]

Bra mål! Du må få oversikt over rotårsakene til at ting er som de er i dag, og jobbe for de målene du nettopp beskrev. Det er en prosess som aldri tar slutt, men som er veldig belønnende når du er i gang. Du er jo allerede i gang. Du vil finne ut at jo mer du jobber med det her, jo bedre vil du få det.

[Dilemma]

Jeg tåler såpass, men du bør vite at det er regler for språkbruk her inne. Noe du ser ut til å gått glipp av. Jeg reagerer når du kaller meg feig. Det er langt over streken. Jeg har vært dønn ærlig og lagt fram min livssituasjon for tusenvis av lesere. Det er å være modig, og jeg er stolt av det. Jeg håpet på konstruktive tilbakemeldinger, ikke usaklige beskyldninger. Så du tror det blir 20 år til? Morsomt for da lever nok ikke jeg. Jeg skjønner at du mener jeg bør stryke på dør, men så lett er det ikke. Men det er ikke noen vits å argumentere mer med deg. Du skjønner ikke hva dette dreier seg om. Les tidligere poster.

 

Det er klart det er mest behagelig for deg dersom alle stryker deg medhårs. Men så fort du får en ærlig tilbakemelding som ikke ikke var slik du hadde tenkt så er det plutselig jeg som ikke forstår hva dette handler om?

 

Om JEG tror det blir 20 år til? Det var jo du selv som skrev at det sikkert kan gå 20 år til (ref post #22)

 

Ang. språkbruk så er vi nok ganske uenige om hvor grensen går og jeg kommer ikke til å beklage meg noe mer enn det jeg allerede har gjort.

[jae-ols]

 

Jeg tåler såpass, men du bør vite at det er regler for språkbruk her inne. Noe du ser ut til å gått glipp av. Jeg reagerer når du kaller meg feig. Det er langt over streken. Jeg har vært dønn ærlig og lagt fram min livssituasjon for tusenvis av lesere. Det er å være modig, og jeg er stolt av det. Jeg håpet på konstruktive tilbakemeldinger, ikke usaklige beskyldninger. Så du tror det blir 20 år til? Morsomt for da lever nok ikke jeg. Jeg skjønner at du mener jeg bør stryke på dør, men så lett er det ikke. Men det er ikke noen vits å argumentere mer med deg. Du skjønner ikke hva dette dreier seg om. Les tidligere poster.

Det er klart det er mest behagelig for deg dersom alle stryker deg medhårs. Men så fort du får en ærlig tilbakemelding som ikke ikke var slik du hadde tenkt så er det plutselig jeg som ikke forstår hva dette handler om?

 

Om JEG tror det blir 20 år til? Det var jo du selv som skrev at det sikkert kan gå 20 år til (ref post #22)

 

Ang. språkbruk så er vi nok ganske uenige om hvor grensen går og jeg kommer ikke til å beklage meg noe mer enn det jeg allerede har gjort.

 

Jeg hadde ikke ventet at du skulle beklage deg, slik er vel ikke du. Du har ikke kommet med noen konstruktive tilbakemeldinger. Du inviterer til krangling. Og igjen du har ikke peiling på hva dette dreier seg om. Du er alt for umoden. Bra du henger deg opp i 20 år, jeg burde ha skrevet 5 år, da er jeg kanskje med i denne verden. Ingen stryker meg medhårs. Det er vel du som blir sur når noen gir gode råd. Hvis du ikke har noe bedre å komme med, bør du la være å kommentere! 

[Dilemma]

Syns du ikke det var konstruktivt det jeg skrev i post #14 heller?

 

Hvilke gode råd er du mener jeg blir sur for?

[Taurean]

Det er klart det er mest behagelig for deg dersom alle stryker deg medhårs.

 

Du må åpne hodet mer. Hva om han har blitt strykt MOThårs -hele livet-? Fortjener han da ikke å få litt medgang for å finne ut hvordan ting egentlig fungerer? Empati er den eneste veien å hjelpe folk. Sannheten vil alltid komme for en dag likevel, så lenge man lar den få lov til det.

[Poor Leno]

Jeg synes du burde ta kontakt med krisesenteret i fylket der du bor. De tilbyr samtaler med flinke folk på dagtid og kan hjelpe deg med å finne løsninger for å komme deg ut av situasjonen du er i nå. Den høres ikke holdbar ut.

 

Ta kontakt med krisesenteret! Og lykke til!

[jae-ols]

Syns du ikke det var konstruktivt det jeg skrev i post #14 heller?

 

Hvilke gode råd er du mener jeg blir sur for?

#14 er det beste du har liret av deg. Men jeg er totalt uenig. Barna vil at jeg skal være sammen med "mor". Og det ser ut til at du misliker at folk er positive. Se #1, der står alt. Du mente jeg var feig som ikke hadde trukket meg ut for lenge siden. Du lurte på hvordan jeg kunne "holde ut" i 20 år. Som jeg skrev, det er en utfordring. Men man må prøve alt. 

[Whist1er]

Det er et par ting som skurrer litt her og som gjør at det kan være vanskelig å gi andre råd enn å forlate skuta.  Derfor kan det være greit å få avklart et par ting.

 

Det kan se ut som det er to hovedårsaker til at du blir i denne blindveien.

-Økonomi og usikkerhet på om du greier å sitte med en egen leilighet, hybel eller noe på egen hånd.

-Barna forventer at du skal ta vare på mor.

 

Det virker som om det er to hovedårsaker til at du ønsker endring.

-Ingen fysisk nærhet til kona.

-Krangel og uenighet.

 

Så kan man jo bare spekulere i hvorfor kona ønsker at dere fremdeles skal bo sammen da sannsynligheten er stor for at hun også kjenner på de to punktene om fysisk nærhet og krangling.

 

Dette leder frem til noen spørsmål som kanskje kan bidra inn i problemstillingen.

-Ønsker kona å bo sammen med deg?

-Er hun økonomisk avhengig av deg?

-Er hun også utsatt for forventninger fra barna om et fortsatt samliv?

 

Jeg er ikke et sekund i tvil om at du har det tarvelig i den situasjonen du er i.  Er konas situasjon også tarvelig, eller er hun velfungerende og synes det er greit slik det er?

[jae-ols]

Det er et par ting som skurrer litt her og som gjør at det kan være vanskelig å gi andre råd enn å forlate skuta.  Derfor kan det være greit å få avklart et par ting.

 

Det kan se ut som det er to hovedårsaker til at du blir i denne blindveien.

-Økonomi og usikkerhet på om du greier å sitte med en egen leilighet, hybel eller noe på egen hånd.

-Barna forventer at du skal ta vare på mor.

 

Det virker som om det er to hovedårsaker til at du ønsker endring.

-Ingen fysisk nærhet til kona.

-Krangel og uenighet.

 

Så kan man jo bare spekulere i hvorfor kona ønsker at dere fremdeles skal bo sammen da sannsynligheten er stor for at hun også kjenner på de to punktene om fysisk nærhet og krangling.

 

Dette leder frem til noen spørsmål som kanskje kan bidra inn i problemstillingen.

-Ønsker kona å bo sammen med deg?

-Er hun økonomisk avhengig av deg?

-Er hun også utsatt for forventninger fra barna om et fortsatt samliv?

 

Jeg er ikke et sekund i tvil om at du har det tarvelig i den situasjonen du er i.  Er konas situasjon også tarvelig, eller er hun velfungerende og synes det er greit slik det er?

Min kone synes alt er greit og er såre fornøyd. Hun jobber og har økonomien i orden. Jeg er trygdet og har dårlig råd. Jeg kommer dårligst ut. Hun har ikke behov for fysisk kontakt (hennes egne ord_) Kona ønsker at jeg skal fortsette å bo her. Ergo vi bor her som i beste fall "venner" , det med fysisk kontakt har falt ut litt, da jeg er impotent. Problemet er også at jeg ikke har råd til å flytte. Da ender det opp med fortsatt forhold som er lite trivelig, og depresjoner og det som verre er. Barna ønsker at vi skal bo sammen, men de vet ikke om all "grumset" , jeg gruer meg til hver dag, da vi har veldig lite å snakke om. Tausheten er påtrengende. Jeg vet ikke hvor lenge jeg holder ut. Har tenkt drastiske tanker, hvis det er eneste utvei. 

[Whist1er]

Vet du hvorfor kona ønsker at du skal fortsette å bo der? Noe må det jo være som gjør at hun ser nytte i å ha deg der.