Utrivelig ekteskap

[jae-ols]

Jeg må spørre om råd her. Jeg lever i et forhold som er veldig dårlig. Det er stort sett krangling hver dag, 

det er ille. Vi er ikke enige om nesten noen ting. Inge fysisk kontakt på mange år. Klem to ganger i året. 

Jeg er så frustrert og så lei. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, å bryte ut er et stort sprang. Vært gift i 30 år. Jeg er uføretrygdet og har dårlig økonomi, så å finne seg et sted å bo blir en utfordring. Vi har også gjeld å betjene. det verste er at vi kun er "venner" og det blir litt snålt. Hun vil ikke ha fysisk kontakt, slutt for over 20 år siden. Det er knapt til å leve med. Dette har ført til at jeg er blitt impotent, og sliter med depresjoner og angst. Bør jeg forlate redet? Hva ville andre ha gjort? Jeg har prøvd å snakke med henne, men det er nytteløst. Vi har to voksne barn som bor på andre kanter av landet. Jeg føler jeg har tatt hensyn lenge nok nå. Det har toppet seg i påsken, jeg er glad for hvert minutt hun er ut av huset. 

[mr.wolf]

Da er det bare å få slutt på det. Koste hva det koste må.

[jae-ols]

Jeg har ikke råd til en plass å bo. Jeg er det man kaller fattig. Men det er helt uholdbart. Tror ikke jeg kommer meg ut av det. Men jeg leter etter løsninger og håper på innspill. Jeg har det tøft nå. Jeg er redd for å bli enda mer fattig. 

 

Da er det bare å få slutt på det. Koste hva det koste må.

[Sætherboy]

Ikke bra, bare dump

[Kikert]

Hvis du er uføretrygdet så har du råd til å overleve selv om du får minstesats. Bare tull at du ikke kan komme deg ut av forholdet pga. økonomi. Gjelden deres er på hva og hvordan er den fordelt? Hvis det er masse forbrukslån og tulleting så blir det selvfølgelig vanskeligere da det stort sett ikke er noe av verdi knyttet til pengene.

 

Alikevel så er det mange muligheter og økonomi er den siste grunnen til at man blir i forholdet, da skal det være jævla dårlig stelt.

 

Får håpe det løser seg på en passe fornuftig måte. Det er bedre å leve på et eksistensminimum enn å være i et ulykkelig forhold.

[Taurean]

Ja, hva skal man si. Det er jo ikke normalt å ha det sånn over så lang tid. Jeg tar kun utgangspunkt i hva du skriver her. At du har holdt ut så lenge, er jo en bragd i seg selv.

Det virker som du setter hun foran deg selv, at du har mistet "grepet" om deg selv. Denne må du finne tilbake. Begynn å se mulighetene hvis du velger å leve for deg selv igjen. Den personlige friheten du vil føle er antageligvis den største belønningen du bør strekke deg etter. Ingenting er i veien for å finne en ny partner heller, som du passer bedre sammen med!

Med tanke på økonomi, hvis det er slik at du har masse kredittkort som har gjeld, så blir det nok vanskelig. Men dere lever jo en plass. Dere betaler husleie på en eller annen måte. Eier dere hus? I så fall vil du jo få minst halvparten av verdien der, mye vil kanskje gå til å betale gjeld, men du vil vel sitte igjen med nok til å betale depositum til en leilighet. Det finnes noen utleiere som ikke krever depositum (jeg var heldig der).

Det er jo noe som heter NAV-garanti - dét ville husleier ha her i stedet for depositum. Det var ingen problem.

Det finnes alltid muligheter, men når man er grodd fast i et spor i veldig lang tid, så blir det verre å bryte ut. Men det virker absolutt som at dét er det beste for deg her, ut fra hva du skriver! Livsgleden skal jo stå i fokus hos ethvert menneske, og hvis et forhold bryter ned livsgleden hos begge til nivået du beskriver her, så er det vanskelig å rådgi til å fortsette å prøve å jobbe det ut.

Eventuelt kan du spørre om ho vil være med til parterapi. Hvis du tar kontakt med NAV, be om en time, og spør om det er mulig å få dette avskrevet på frikortgrensa hvis fastlegen din anbefaler en slik form for terapi. Behandlingen må eventuelt være under en form for offentlig ordning, og du bør ha fokuset på -din egen- psykiske helse, utvikling og velferd. Ikke -bare- parforholdet.

En objektiv profesjonell tredjepart kan gi deg tryggheten du trenger til å bryte ut, eller kanskje finne lyspunkter som gjør at dere finner sammen igjen.

Pleier absolutt å rådgi til å prøve i det lengste, men det virker som du virkelig HAR prøvd i det lengste. Og jeg har ingen tro på at mennesker skal pines lenger enn nødvendig heller. Så det virker for meg som at det beste du kan gjøre for deg selv er å begynne å se deg rundt etter et nytt sted å bo, legge en plan, sette av penger til flytting, ta de første stegene. Det er jo en prosess. Du tok første steget ved å skrive her.

Endret 18. april 2017 av Taurean

[jae-ols]

Ja, hva skal man si. Det er jo ikke normalt å ha det sånn over så lang tid. Jeg tar kun utgangspunkt i hva du skriver her. At du har holdt ut så lenge, er jo en bragd i seg selv.

 

Det virker som du setter hun foran deg selv, at du har mistet "grepet" om deg selv. Denne må du finne tilbake. Begynn å se mulighetene hvis du velger å leve for deg selv igjen. Den personlige friheten du vil føle er antageligvis den største belønningen du bør strekke deg etter. Ingenting er i veien for å finne en ny partner heller, som du passer bedre sammen med!

 

Med tanke på økonomi, hvis det er slik at du har masse kredittkort som har gjeld, så blir det nok vanskelig. Men dere lever jo en plass. Dere betaler husleie på en eller annen måte. Eier dere hus? I så fall vil du jo få minst halvparten av verdien der, mye vil kanskje gå til å betale gjeld, men du vil vel sitte igjen med nok til å betale depositum til en leilighet. Det finnes noen utleiere som ikke krever depositum (jeg var heldig der).

 

Det er jo noe som heter NAV-garanti - dét ville husleier ha her i stedet for depositum. Det var ingen problem.

 

Det finnes alltid muligheter, men når man er grodd fast i et spor i veldig lang tid, så blir det verre å bryte ut. Men det virker absolutt som at dét er det beste for deg her, ut fra hva du skriver! Livsgleden skal jo stå i fokus hos ethvert menneske, og hvis et forhold bryter ned livsgleden hos begge til nivået du beskriver her, så er det vanskelig å rådgi til å fortsette å prøve å jobbe det ut.

 

Eventuelt kan du spørre om ho vil være med til parterapi. Hvis du tar kontakt med NAV, be om en time, og spør om det er mulig å få dette avskrevet på frikortgrensa hvis fastlegen din anbefaler en slik form for terapi. Behandlingen må eventuelt være under en form for offentlig ordning, og du bør ha fokuset på -din egen- psykiske helse, utvikling og velferd. Ikke -bare- parforholdet.

 

En objektiv profesjonell tredjepart kan gi deg tryggheten du trenger til å bryte ut, eller kanskje finne lyspunkter som gjør at dere finner sammen igjen.

 

Pleier absolutt å rådgi til å prøve i det lengste, men det virker som du virkelig HAR prøvd i det lengste. Og jeg har ingen tro på at mennesker skal pines lenger enn nødvendig heller. Så det virker for meg som at det beste du kan gjøre for deg selv er å begynne å se deg rundt etter et nytt sted å bo, legge en plan, sette av penger til flytting, ta de første stegene. Det er jo en prosess. Du tok første steget ved å skrive her.

Takk for godt svar. Vi har gått i terapi, det kom intet ut av det. Dette må jeg tenke på. Økonomien er bøygen her. Vi har mye gjeld på leiligheten. Så det blir ingen gevinst. 

[Visum]

Gjør som mange nordmenn og dra til Thailand !!

[jae-ols]

Gjør som mange nordmenn og dra til Thailand !!

Det har jeg ikke råd til! Helt utelukket. 

[Taurean]

Takk for godt svar. Vi har gått i terapi, det kom intet ut av det. Dette må jeg tenke på. Økonomien er bøygen her. Vi har mye gjeld på leiligheten. Så det blir ingen gevinst. 

 

 

 

Jeg har ca 100 000 i forbruksgjeld, og 7000 i husleie. 13 000 i inntekt netto per måned .. men det går rundt. Alt er mulig.

[Baardsen]

Er det mulig for dere å finne hverandre igjen eller er alt håpløst? Kan si at hvis dere bryter og starter på nytt på hver deres kant så blir kanskje økonomien bånn i bøtta (og kanskje umulig). Dette handler kanskje om kompromisser sånn jeg ser det.

[jae-ols]

Vi har vært sammen i 32 år. og kun de 4 første årene var bra. Siden har det blitt verre og verre. Ingen fysisk kontakt, konstant krangling. 

Det er helt uholdbart. Det er riktig at jeg ikke har råd til å flytte ut. Har som sagt dårlig råd, og det er dyrt å leie i dag. Kanskje må du også betale depositum for tre måneder. Det er ikke moro å leve i et forhold der dere i beste fall er "venner". Skal ta en alvorsprat nå for å høre hvordan stemningen er. Men dette er ikke bra. Det må skje et under. At noen synes det er greit å fleipe om et så alvorlig problem, er for meg en gåte. 

[jae-ols]

Ja, hva skal man si. Det er jo ikke normalt å ha det sånn over så lang tid. Jeg tar kun utgangspunkt i hva du skriver her. At du har holdt ut så lenge, er jo en bragd i seg selv.

 

Det virker som du setter hun foran deg selv, at du har mistet "grepet" om deg selv. Denne må du finne tilbake. Begynn å se mulighetene hvis du velger å leve for deg selv igjen. Den personlige friheten du vil føle er antageligvis den største belønningen du bør strekke deg etter. Ingenting er i veien for å finne en ny partner heller, som du passer bedre sammen med!

 

Med tanke på økonomi, hvis det er slik at du har masse kredittkort som har gjeld, så blir det nok vanskelig. Men dere lever jo en plass. Dere betaler husleie på en eller annen måte. Eier dere hus? I så fall vil du jo få minst halvparten av verdien der, mye vil kanskje gå til å betale gjeld, men du vil vel sitte igjen med nok til å betale depositum til en leilighet. Det finnes noen utleiere som ikke krever depositum (jeg var heldig der).

 

Det er jo noe som heter NAV-garanti - dét ville husleier ha her i stedet for depositum. Det var ingen problem.

 

Det finnes alltid muligheter, men når man er grodd fast i et spor i veldig lang tid, så blir det verre å bryte ut. Men det virker absolutt som at dét er det beste for deg her, ut fra hva du skriver! Livsgleden skal jo stå i fokus hos ethvert menneske, og hvis et forhold bryter ned livsgleden hos begge til nivået du beskriver her, så er det vanskelig å rådgi til å fortsette å prøve å jobbe det ut.

 

Eventuelt kan du spørre om ho vil være med til parterapi. Hvis du tar kontakt med NAV, be om en time, og spør om det er mulig å få dette avskrevet på frikortgrensa hvis fastlegen din anbefaler en slik form for terapi. Behandlingen må eventuelt være under en form for offentlig ordning, og du bør ha fokuset på -din egen- psykiske helse, utvikling og velferd. Ikke -bare- parforholdet.

 

En objektiv profesjonell tredjepart kan gi deg tryggheten du trenger til å bryte ut, eller kanskje finne lyspunkter som gjør at dere finner sammen igjen.

 

Pleier absolutt å rådgi til å prøve i det lengste, men det virker som du virkelig HAR prøvd i det lengste. Og jeg har ingen tro på at mennesker skal pines lenger enn nødvendig heller. Så det virker for meg som at det beste du kan gjøre for deg selv er å begynne å se deg rundt etter et nytt sted å bo, legge en plan, sette av penger til flytting, ta de første stegene. Det er jo en prosess. Du tok første steget ved å skrive her.

Jeg har ingen livsglede. Jeg er bare deprimert og gruer meg til hver dag. Følelsene er slutt for flere tiår siden. Det er som å være i et fengsel. Jeg må tenke meg grundig om nå. Slik kan det ikke fortsette. Så er jeg spent på hva barna våre vil reagere, vil ikke skuffe de. Så det er mange hensyn å ta. Det ser ut til at jeg kommer i siste rekke. 

[Dilemma]

Så er jeg spent på hva barna våre vil reagere, vil ikke skuffe de.

 

Du skrev at barna dine er voksne. De tåler nok et eventuelt brudd. Vet barna deres hvordan du har det? Tror du i så fall de hadde ønsket at du hadde det sånn bare fordi du ikke vil skuffe de ved å forlate deres mor?

[jae-ols]

 

Så er jeg spent på hva barna våre vil reagere, vil ikke skuffe de.

 

Du skrev at barna dine er voksne. De tåler nok et eventuelt brudd. Vet barna deres hvordan du har det? Tror du i så fall de hadde ønsket at du hadde det sånn bare fordi du ikke vil skuffe de ved å forlate deres mor?

 

Jeg er usikker, men håper du har rett. Det teller veldig hva de synes om dette problemet. Men til slutt er det opp til meg. Og jeg er redd og usikker. Veier for og imot. Det er en stor avgjørelse og ta. Får konsekvenser for flere. 

[Taurean]

Jeg har ingen livsglede. Jeg er bare deprimert og gruer meg til hver dag. Følelsene er slutt for flere tiår siden. Det er som å være i et fengsel. Jeg må tenke meg grundig om nå. Slik kan det ikke fortsette. Så er jeg spent på hva barna våre vil reagere, vil ikke skuffe de. Så det er mange hensyn å ta. Det ser ut til at jeg kommer i siste rekke. 

 

 

 

 

Forstår, forstår. Har hatt det sånn lenge sjøl, man setter seg selv i fengsel for å tekkes andre. Dét er et tegn på at man har gitt opp forholdet, og tiden er moden for å forandre ting.

 

Poenget er at signalene man sender (til barna, spesielt), er at man ikke bryr seg om seg selv ved å fortsette sånn. Det er ting barn plukker opp og legger merke til og er uheldig. Det kan videre føre til skyldfølelse.

 

Nøkkelen er å begynne å bry deg om deg selv igjen. Det er vanlig for foreldre å "over-bry" seg om barn og familie, og det er ingenting galt i å bry seg, men det ER galt å ikke bry seg om seg selv samtidig. Balanse er viktig, man -MÅ- ta vare på seg selv, av den enkle grunn at man kan ikke gi noe man ikke har. Du er like mye verdt som noen andre, og du må behandle deg selv på den måten. Ikke godta å leve i slike kår som du gjør.

 

Er vanskelig å rådgi til å bryte forhold, men jeg tror at hvis du levde aleine en stund, så ville du kunne puste litt fritt igjen. Så, når du ser tilbake på den perioden du har levd i lenge nå, om 2-3 år, så vil du tenke at det var galskap å holde ut så lenge. 

 

Så det er veldig viktig at du fokusérer på fremtiden. Et tips er å kjøpe en liten notisbok og skriv ned tankene om fremtiden. Eller bare bruk notisblokk på pc. Samme hva - bare begynn å skriv, kommunisér med deg selv, det er et temmelig sterkt virkemiddel. Da tydeliggjør du hva du egentlig vil, "krystallisérer" tankene. Og den prosessen skal du drive med til dagen du dør. Dét er jobb som vil gi avkastning!

 

Du bør begynne å saumfare finn.no, se litt rundt, finne leiligheter som kan passe for deg. Ring og snakk med utleierne om de vil akseptere NAV-garanti, og forklar situasjonen din lett. Du har betalt husleie hele livet og er stabil, selv om du har dårlig råd. Start prosessen og kjenn etter hvordan det føles.

[jae-ols]

Jeg har snakket med kona, der var det ingen forståelse å få. Hun skjønner ikke "problemet" Så dette kommer jeg ikke ut av. Det er en løsning Igjen og det er den mest dramatiske. Men jeg har ikke andre utveier. Jeg er kommet til veis ende. Jeg har prøvd alt og vil ikke såre noen. Men det kommer jeg til å gjøre nå. 

[Larzen_91]

Moderatormelding

En del innlegg som ikke har stort med tema å gjøre er fjernet grunnet off topic og persondebatt. Off topic og persondebatt strider med retningslinjene punkt 1.

 

Kommentarer på moderering tas på PM til undertegnede eller som en tilbakemelding i "Klager på moderatoravgjørelser."

[Taurean]

Jeg har snakket med kona, der var det ingen forståelse å få. Hun skjønner ikke "problemet" Så dette kommer jeg ikke ut av. Det er en løsning Igjen og det er den mest dramatiske. Men jeg har ikke andre utveier. Jeg er kommet til veis ende. Jeg har prøvd alt og vil ikke såre noen. Men det kommer jeg til å gjøre nå. 

Det finnes alltid utveier. Men livet er nå en gang sånn - spillet må gå sin gang. Vi mennesker har grenser. Men jeg håper du finner en vei ut og kan leve fritt for deg selv. Den belønningen er verdt litt gjeld og litt stram økonomi.

Endret 21. april 2017 av Taurean

[jae-ols]

Jeg får tenke meg godt om, dette er ikke enkelt. Skal jeg holde ut å bli værende, eller skal jeg ta et dramatisk grep., Jeg blir ikke psykisk bedre av å være i dette forholdet. Men jeg er ikke sikker på om jeg blir bedre om jeg flytter for meg selv. Jeg har lite kontakt nett og ingen familie her jeg bor. Er redd for å bli ensom, noe jeg forsåvidt er nå også. Økonomi er et viktig moment her og alder teller imot. Nå har jeg hatt det slik i 20 år og begynner å bli vant til det. Jeg sliter med psyken og har angst, noe som ikke gjør livet lettere. Håper det vil bli bedre snart.