Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Kjæresten liker ikke barn..


Anbefalte innlegg

Vi har vært sammen i 4 år, har leilighet sammen og stor (familiebil). Vi har alt som trengs for å kunne oppdra et barn, og jeg er kjempeklar. Kjæresten derimot - ikke i det hele tatt. Han liker ikke barn, vil ikke holde sin egen nevø (som er 1 år) Og dette gjør meg veldig såret. Jeg kunne tenkt meg barn nå, begge har god jobb og inntekt, så alt er på plass for oss... Noen som har råd? Evt, opplevd lignende situasjon? 

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Kan også nevne at jeg har prøvd å nevne dette for han, da flere av våre vennepar har begynt å få flere barn, men han snakker det alltid bort, og sier han vil ha barn en dag, han bare er ikke glad i barn og ser ikke for seg å ha egne barn.. Håper dette forandrer seg... 

Lenke til kommentar

Enten aksepterer du at han ikke vil ha barn, og dere lar være å få barn, eller så gjør du det slutt og finner noen som vil ha barn. Det verste du kan gjøre mot ham er å prøve å presse ham / påtvinge ham barn. Det verste du kan gjøre mot deg selv er å fortsette i forholdet uten å få barn, hvis du vet du ikke vil klare å slå deg til ro med et liv som barnløs. Og hvorfor var ikke dette noe dere diskuterte da dere startet forholdet? Om man vil eller ikke vil ha barn er jo et av de viktigste, om ikke dét viktigste temaet å diskutere før det blir alvor av det. (Hvis han ikke løy og sa han var åpen for å få barn da dere ble sammen; i så fall er han en drittsekk av proporsjoner. Alternativt at du løy om at du ikke ville ha barn, i hvilket fall du er drittsekken. Ikke vet jeg.)

 

Edit etter ny post: Han vil ha barn, men ikke egne barn? Hva ser han for seg? Adoptere eller noe slikt? Det der høres ikke helt fornuftig ut. En person som ikke er glad i barn bør ikke få barn. Hvordan ser han for seg at han skal få andre sine barn, og hvordan ville det være bedre? Han begynner å høres ut som den nevnte drittsekken nå. Evt. en vinglepetter.

Endret av WD
  • Liker 2
Lenke til kommentar

Det som er er at han mener han en gang vil ha barn. Men da vi er med broren hans sin gutt, eller barn til vennepar så vil han ikke holde dem , og syns bare det ser slitsomt og stress ut.. Men samtidig mener han han vil ha barn en gang, men han gir så mye uttrykk for at han er "redd" barn og ikke vil ha. Vil aldri holde noen, eller være lenge i selskap osv der det er barn tilstede.. Jeg har alltid vært åpen om at jeg vil ha barn, og dette vet han.. 

Enten aksepterer du at han ikke vil ha barn, og dere lar være å få barn, eller så gjør du det slutt og finner noen som vil ha barn. Det verste du kan gjøre mot ham er å prøve å presse ham / påtvinge ham barn. Det verste du kan gjøre mot deg selv er å fortsette i forholdet uten å få barn, hvis du vet du ikke vil klare å slå deg til ro med et liv som barnløs. Og hvorfor var ikke dette noe dere diskuterte da dere startet forholdet? Om man vil eller ikke vil ha barn er jo et av de viktigste, om ikke dét viktigste temaet å diskutere før det blir alvor av det. (Hvis han ikke løy og sa han var åpen for å få barn da dere ble sammen; i så fall er han en drittsekk av proporsjoner. Alternativt at du løy om at du ikke ville ha barn, i hvilket fall du er drittsekken. Ikke vet jeg.)

 

Edit etter ny post: Han vil ha barn, men ikke egne barn? Hva ser han for seg? Adoptere eller noe slikt? Det der høres ikke helt fornuftig ut. En person som ikke er glad i barn bør ikke få barn. Hvordan ser han for seg at han skal få andre sine barn, og hvordan ville det være bedre? Han begynner å høres ut som den nevnte drittsekken nå. Evt. en vinglepetter.

Lenke til kommentar

 

Det som er er at han mener han en gang vil ha barn. Men da vi er med broren hans sin gutt, eller barn til vennepar så vil han ikke holde dem , og syns bare det ser slitsomt og stress ut.. Men samtidig mener han han vil ha barn en gang, men han gir så mye uttrykk for at han er "redd" barn og ikke vil ha. Vil aldri holde noen, eller være lenge i selskap osv der det er barn tilstede.. Jeg har alltid vært åpen om at jeg vil ha barn, og dette vet han.. 

 

 

 

Vel, hvis han egentlig vil, men er redd for hva det vil innebære, så finnes det kanskje håp. Kanskje det finnes noen dere kan snakke med som kan hjelpe ham å få klarhet i hva han egentlig vil, eller hvorfor han ikke vil være rundt barn? Personlig er jeg ikke imot å få barn, men ser at konsekvensene kanskje ville bli større enn hva jeg er villig til å akseptere (for eksempel finnes det alltid en mulighet for at partnern blir syk eller går bort, og hvis det bare finnes en ørliten sjanse for at jeg kunne få aleneansvaret, eller bli alenefar, så ville jeg ikke ta den. Av slike grunner "vil" jeg ikke ha barn, da ansvaret blir for stort). Å få barn er et enormt ansvar (hvis du vil ha veljusterte barn), og ikke alle er forberedte på å ta det ansvaret. Noen blir det når de blir mer voksen. Andre blir det aldri.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

 

 

Det som er er at han mener han en gang vil ha barn. Men da vi er med broren hans sin gutt, eller barn til vennepar så vil han ikke holde dem , og syns bare det ser slitsomt og stress ut.. Men samtidig mener han han vil ha barn en gang, men han gir så mye uttrykk for at han er "redd" barn og ikke vil ha. Vil aldri holde noen, eller være lenge i selskap osv der det er barn tilstede.. Jeg har alltid vært åpen om at jeg vil ha barn, og dette vet han.. 

 

 

 

Vel, hvis han egentlig vil, men er redd for hva det vil innebære, så finnes det kanskje håp. Kanskje det finnes noen dere kan snakke med som kan hjelpe ham å få klarhet i hva han egentlig vil, eller hvorfor han ikke vil være rundt barn? Personlig er jeg ikke imot å få barn, men ser at konsekvensene kanskje ville bli større enn hva jeg er villig til å akseptere (for eksempel finnes det alltid en mulighet for at partnern blir syk eller går bort, og hvis det bare finnes en ørliten sjanse for at jeg kunne få aleneansvaret, eller bli alenefar, så ville jeg ikke ta den. Av slike grunner "vil" jeg ikke ha barn, da ansvaret blir for stort). Å få barn er et enormt ansvar (hvis du vil ha veljusterte barn), og ikke alle er forberedte på å ta det ansvaret. Noen blir det når de blir mer voksen. Andre blir det aldri.

 

Ja, får håpe det fins håp... Tror vi hadde klart det ganske bra. Begge med grei økonomi, leilighet og bil. Han er kjempegod og tenker alltid på alle rundt seg, og jeg ser hvor flink han er å ta vare på andre folk.. Kanskje en liten baby skremmer han litt.. 

Lenke til kommentar

Vær forberedt på at han kanskje aldri vil ha barn. Jeg og min samboer er heldig i at begge e på samme plan og vil aldri ha barn. Skulle en av oss ombestemme seg så avsluttes forholdet der og da.

 

Dere får ta noen seriøse samtaler om dette. Og pass på at du ikke tvinger han inn til å skaffe barn hvis han ikke vil, da kan du ende opp som alenemor.

  • Liker 5
Lenke til kommentar

hva du enn gjør TS, ikke "bare" bli gravid. 

 

vær sikker på at han samtykker.

 

har ei venninne som ble gravid uten kjærestens samtykke pga alle venninnene hennes fikk barn. Nå har de kjøpt seg et hus til 5,5 mil nok, de krangler som bare det, selv på middagselskaper blandt venner og kjente. Han vil ikke skifte bleier eller noe som har med barnet å gjøre. Hvor lenge tror du de holder ut? De kjøpte huset i prisveksttider, men nå har det snudd. De kan gå personlig konkurs, etc

 

finnn heller en ny kjæreste som vil ha barn med deg, det vil ditt fremtidige barn takke deg for

Lenke til kommentar

Jo ynge en er jo bedre er det. Ikke tro at å være foreldre er en dans på roser, det er endel krevende ting med barn. Men livet blir aldri det samme. Hvis man har det greit og økonomi og alt ligger til rette så er jo det bra, men jobber en mye (og må jobbe mye pga økonomi) så lider ungene av fraværende foreldre (som er på jobb). Håper snart myndighetene får fingern ut og øker barnetrygd og hjelper folk å få unger, det er jo snart bare gamlinger igjen i dette landet.

Lenke til kommentar

WD kommer med bra tips her.

Det éneste jeg kan legge til er at du bør fokusére på at han i det minste ikke sier blankt nei for all fremtid. Da er det, som du selv skriver, håp. Og hvis du bare har god tro og fortsetter i det gode sporet dere er i nå, så "løsner" det kanskje for han mer etter hvert. Han burde kunne gi deg klare svar på dette området - at han 100% vil det i fremtiden, kanskje 1-2-3 år frem i tiden ... men ikke akkurat nå. Hvis han ikke kan dét, så bør du be han prøve å finne ut av det fordi det betyr mye for deg.

Og ikke fokusér på at alle venna deres får barn - å få barn er en rent personlig prosess, som ikke skal påvirkes av sosialt press. Hvis andre velger å få barn på grunn av sosialt press, greit nok, men da er det etter min mening litt falskt. Er man klar, så er man klar, greit nok - men hvis man velger å få barn "bare fordi alle andre får det" - så gjør man en stor feil.

Lenke til kommentar

Det å få barn er ikke rosenrødt om du tror det. Statistisk er de med nyfødt betraktelig mer ulykkelig en de uten barn. Til gjengjeld vil de med barn ta igjen dem uten etter en del år og så gå forbi. Om dere har "uflaks" og ikke får en sovebabyer kan det første året omtrent kalles ett levende helvete! Og da må dere være to som ønsket dette og som bidrar. Det blir bedre, men at det blir bedre i fremtiden hjelper ikke der og da, det kan jeg med erfaring love deg :p

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Mange jeg kjenner, spesielt kvinner, ønsker barn ut av gruppepress. De er ikke mentalt klar på å oppdra et barn en gang. Hva som er mest egoistisk av å ha eller ikke ha barn er helt relativt.

Det er et rent instinkt egentlig. 

Mennesket har 2 veldig sterke instinkter:

-Gjøre det som trengs for å overleve

-Formere seg

 

I den rekkefølgen. Når man da gjør disse tingene vil kroppen belønne seg selv og man vil føle seg lykkelig (ofte). Det er livets gange.

Vanskelig å kritisere folk for å ville ha barn, selv om en del kanskje ikke er så gjennomtenkte eller planlagte.

Lenke til kommentar

Jeg er en sånn type som alltid visste at jeg hadde tenkt å få barn en gang, men ikke helt enda, litt senere osv., og har heller aldri vært interessert i å holde andres barn, eller leke med barn forøvrig heller.

 

Ble delvis motvillig med på at man kanskje bare sette igang da årene går så man blir ikke akkurat yngre heller.

 

Etter å ha fått 2 barn, så er det jo de mest fantastiske skapningene som finnes, men det er mye jobb, og man blir stort sett bundet opp hver eneste kveld, vanskelig å gjøre stort annet enn å bevege seg rundt på hustomta med babycall etter leggetid, og før leggetid er det 100% fokus på ungene og ingen "fritid".

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...