Hjelp til konflikthåndtering (værsåsnill :) )

[D.S.]

Heihei.

 

Er ute etter råd rundt hvordan jeg skal forholde meg til en konflikt med samboer.

 

Vi krangler ikke så veldig ofte, men når det først oppstår misstemning blir jeg litt...urovekket.  Han blir bare så jævlig steil + jeg vet ikke om han er likegyldig eller om han koker der han trekker seg tilbake til det 'hemmelige' rommet sitt.

Han har aldri vært den som tar initiativet til fredsforhandlinger, men er gjerne velvillig hvis jeg begynner.  Hvilket jeg tolker i retning makelighet/likegyldighet - hvilket får meg til å føle meg ganske uviktig for ham.  Bedre om han er kjempesint når han ignorerer meg selv om jeg synes det er irrasjonelt.

 

Bakgrunn for å forstå dagens konflikt:  vi bor i huset hans, der han har to rom jeg ikke får gå inn i.  Jeg bare vet at det er som han sier - mest fordi han er flau over hvor skittent og rotete det er + litt for følelsen av privacy.  Så ja, rart, men ikke poenget, helst:) (Jeg har også et rom som jeg kan forby ham å gå i.)

 

Dagens konflikt:

Et av hans familiemedlemmer ringte på døra og som den veloppdragne hovmesteren jeg er gikk jeg opp i annen og banket på døra til hans private gemakker for å gi beskjed.  Han trava ned i første og det hørtes som de skulle begynne å krangle.  Dermed ble jeg hengende utenfor rommene hans for å slippe å overvære.  Da han kom opp igjen så han i utgangspunktet ganske innbitt ut, da han så meg glefsa han 'hvorfor står du her' og 'du har vært på rommet mitt, du'.  (Smelle igjen døra.)

 

Etter å ha tenkt litt fant jeg ut at jeg var ganske sur, gikk tilbake og forlangte at han brukte litt tid og energi på å ordne opp i det.  Forklarte at jeg ikke hadde vært på rommet/hvorfor jeg sto der, og at det kjentes som han lot urelaterte dårlige følelser gå ut over meg.  (Unnskylding, please.)

Og så tenkte han en stund på det og sa at han ikke trodde på meg.

 

Etter det (tidlig ettermiddag) har vi ikke snakka sammen.

 

Tilleggsinfo: jeg er generelt veldig ærlig og dårlig til å lyve, det burde han vite nå.

 

Spørsmål til Diskusjons-orakelet:

 

Stemmer det at han ikke tror på meg? (Eller er det bare den mest praktiske innstillinga.)  Hvis han virkelig ikke tror meg, hva sier det om ham i så fall, og hvordan har han det da?  (Sorry, er litt aspie eller noe, vondt for å forestille meg andres virkelighetsoppfatning/opplevelse når jeg vet fasiten.)

 

Hvordan skal jeg forholde meg/hva skal jeg si hvis han plutselig er sosial og later som ingenting?  Kjennes som jeg lett kan komme til å la det gå, men kanskje ikke så lurt.

 

Hvor mange dager i taushet før jeg begynner å trekke konklusjoner om forholdet?

(Jeg orker ikke være den som starter dialogen denne gangen.  Han har jo sagt at ordene mine ikke er verdt så mye uansett.)

 

Kom du helt hit?  Takk!  Det fortjener en ekte diskusjon.no-smilings!

[Baardsen]

Når det koker så er det best å bare trekke seg vekk. Så går det en stund og alt er glemt. Sånn er vi(menn) :-)

[D.S.]

Når det koker så er det best å bare trekke seg vekk. Så går det en stund og alt er glemt. Sånn er vi(menn) :-)

 

Jaa...kan kanskje ha litt forståelse for den.  Er bare det at jeg ikke er så sikker på at han koker.  Og det skulle da ikke ta så lang tid å skjønne at han har vært urimelig.  Han veit jeg synes det er slitsomt å bli ignorert, så hvis det ikke er for å unngå å klikke synes jeg det er hensynsløst.

[Whist1er]

.................

 

Bakgrunn for å forstå dagens konflikt:  vi bor i huset hans, der han har to rom jeg ikke får gå inn i.  Jeg bare vet at det er som han sier - mest fordi han er flau over hvor skittent og rotete det er + litt for følelsen av privacy.  Så ja, rart, men ikke poenget, helst:) (Jeg har også et rom som jeg kan forby ham å gå i.)

 

.............................

 

Dette er ikke et samboerskap, men en leieavtale du har med utleier.

[Kikert]

Stemmer det at han ikke tror på meg? (Eller er det bare den mest praktiske innstillinga.)  Hvis han virkelig ikke tror meg, hva sier det om ham i så fall, og hvordan har han det da?  (Sorry, er litt aspie eller noe, vondt for å forestille meg andres virkelighetsoppfatning/opplevelse når jeg vet fasiten.)

 

Før i tiden kunne jeg finne på å si slik for å "få være i fred", late som jeg var mer sur enn jeg egentlig var og orket ikke eller turte ikke si det på en skikkelig måte. Vanskelig å forklare nå i ettertid. Rett og slett drittsekk innimellom...

 

Hvis han faktisk ikke tror deg så er det mer alvorlig for å si det slik. Han er mer drittsekk enn hvis han bare sier det som unnskyldning for å være alene, litt tillit må man da ha.

 

Etter hva jeg leser og slik jeg tolker det så er ikke dette et forhold som er noe særlig å satse på. Han er sur og likegyldig, det er ikke noe noen trenger av partneren. En slik fyr vil nok ikke forandre seg, det tilhører sjeldenhetene.

 

Takk for smilet, her er et til deg også

[Carpe Dam]

"Trekker seg tilbake til det hemmelige rommet sitt"... Flere som tenkte på Josef fra Østerrike her? Leser jo at det neppe er så ille men fikk et lite flash.

Som 4 3 sier, om du var min datter eller gode venninne ville jeg anbefalt å finne en annen.

[D.S.]

Takk for innspill folkens.

 

43 - det var noe sånt jeg tenkte, at han kanskje leker sur for å få en pause.

 

Men det stemmer at ballen er på hans halvdel, sant?  (Han må vite at han anklager meg på tynt grunnlag, for noe som det kanskje er urimelig å være sur for i et døgn for uansett?)

Han er nede og bruker kjøkkenet og badet innimellom, et par ganger inne her jeg sitter og glor litt på meg.

 

Har nesten begynt å lure på om det er hans måte å (prøve å) slå opp på.  Jeg tror vi blir venner igjen hvis jeg gjør noe for det.  Men kanskje det ikke er det han egentlig vil.

[Taurean]

Heihei.

 

Er ute etter råd rundt hvordan jeg skal forholde meg til en konflikt med samboer.

 

Vi krangler ikke så veldig ofte, men når det først oppstår misstemning blir jeg litt...urovekket.  Han blir bare så jævlig steil + jeg vet ikke om han er likegyldig eller om han koker der han trekker seg tilbake til det 'hemmelige' rommet sitt.

Han har aldri vært den som tar initiativet til fredsforhandlinger, men er gjerne velvillig hvis jeg begynner.  Hvilket jeg tolker i retning makelighet/likegyldighet - hvilket får meg til å føle meg ganske uviktig for ham.  Bedre om han er kjempesint når han ignorerer meg selv om jeg synes det er irrasjonelt.

 

Bakgrunn for å forstå dagens konflikt:  vi bor i huset hans, der han har to rom jeg ikke får gå inn i.  Jeg bare vet at det er som han sier - mest fordi han er flau over hvor skittent og rotete det er + litt for følelsen av privacy.  Så ja, rart, men ikke poenget, helst:) (Jeg har også et rom som jeg kan forby ham å gå i.)

 

Dagens konflikt:

Et av hans familiemedlemmer ringte på døra og som den veloppdragne hovmesteren jeg er gikk jeg opp i annen og banket på døra til hans private gemakker for å gi beskjed.  Han trava ned i første og det hørtes som de skulle begynne å krangle.  Dermed ble jeg hengende utenfor rommene hans for å slippe å overvære.  Da han kom opp igjen så han i utgangspunktet ganske innbitt ut, da han så meg glefsa han 'hvorfor står du her' og 'du har vært på rommet mitt, du'.  (Smelle igjen døra.)

 

Etter å ha tenkt litt fant jeg ut at jeg var ganske sur, gikk tilbake og forlangte at han brukte litt tid og energi på å ordne opp i det.  Forklarte at jeg ikke hadde vært på rommet/hvorfor jeg sto der, og at det kjentes som han lot urelaterte dårlige følelser gå ut over meg.  (Unnskylding, please.)

Og så tenkte han en stund på det og sa at han ikke trodde på meg.

 

Etter det (tidlig ettermiddag) har vi ikke snakka sammen.

 

Tilleggsinfo: jeg er generelt veldig ærlig og dårlig til å lyve, det burde han vite nå.

 

Spørsmål til Diskusjons-orakelet:

 

Stemmer det at han ikke tror på meg? (Eller er det bare den mest praktiske innstillinga.)  Hvis han virkelig ikke tror meg, hva sier det om ham i så fall, og hvordan har han det da?  (Sorry, er litt aspie eller noe, vondt for å forestille meg andres virkelighetsoppfatning/opplevelse når jeg vet fasiten.)

 

Hvordan skal jeg forholde meg/hva skal jeg si hvis han plutselig er sosial og later som ingenting?  Kjennes som jeg lett kan komme til å la det gå, men kanskje ikke så lurt.

 

Hvor mange dager i taushet før jeg begynner å trekke konklusjoner om forholdet?

(Jeg orker ikke være den som starter dialogen denne gangen.  Han har jo sagt at ordene mine ikke er verdt så mye uansett.)

 

Kom du helt hit?  Takk!  Det fortjener en ekte diskusjon.no-smilings!

Jeg kan til en viss grad forstå at han vil beholde en del av privat-heten ved å forby deg å gå inn på noen rom. Men hvis han virkelig hadde vært glad i deg, så hadde han tatt seg bryet med å rydde og vaske til en minste standard, og latt begge to leve fritt i huset.

 

Én ting kan jo være at han ikke vil at du skal rote i tingene hans, men dette er jo vanlig forholds"problemer", som må snakkes om. Hvor går grensene, hvem skal ha tingene sine hvor, og lignende. Det er jo helt vanlig å snakke om og finne ut av de tingene. Så om du har rom du får ha ditt i fred, og han får ha sitt, så kan jo dét fungere helt suverent.

 

Til hovedspørsmålet ditt, om han stoler på deg eller ikke: Dette er en fundamentál del av forholdslivet. Så det er forståelig at du reagerer sterkt på den. Å rådgi deg til å basére resten av forholdet på denne ene avgjørelsen, er svært vanskelig for noen som helst. Dét eneste man kan rådgi til er vel at du tar en prat om det, si at det sårer deg veldig at han ikke tror på deg, at du ikke har noen intensjon om å rote rundt i hans private ting, og at det er noe du respekterer uten problem. Og du må jo mene dette.

 

Dét som spiller noen rolle, er hvor lenge du vil orke å ha det sånn som du har det. Hvor mye kompromiss er du villig til å inngå, både med han, og deg selv? Ville du vært lykkeligere på egen hånd? Tenk livslangt når du tar avgjørelser. Kompromiss er én ting, men det må gagne begge like mye, må være balanse. Skal ikke bare gå i én parts favør hele tiden.

 

Det er jo alltid to sider av en sak. Hvis det private betyr mye for han, så må jo du respektere det ... men det virker det jo som du gjør.

 

"Hvordan skal jeg forholde meg/hva skal jeg si hvis han plutselig er sosial og later som ingenting?  Kjennes som jeg lett kan komme til å la det gå, men kanskje ikke så lurt."

 

Altså, før eller senere, så vil du jo bli lei, hvis det fortsetter i denne "tralten". Du kan la det skurre og gå så lenge du vil. Kanskje det løser seg? Kanskje dere finner en gylden middelvei? Men det er ikke sunt for din egen psyke å la slike fundamentale ting som tillit gå upåaktet hen. Det er som å legge flere vedpinner på bålet. Ta tak i det underliggende problemet først som sist, si at dette såret deg veldig, og la han bestemme om han vil stole på deg eller ikke.

Endret 13. april 2017 av Taurean

[Kikert]

Har nesten begynt å lure på om det er hans måte å (prøve å) slå opp på.  Jeg tror vi blir venner igjen hvis jeg gjør noe for det.  Men kanskje det ikke er det han egentlig vil.

 

Det er godt mulig. Faktisk ikke en veldig uvanlig måte å gjøre det slutt på, tvinge den andre til å være "den slemme som slår opp".

 

Ellers så blir det bare spekuleringer om hva han vil. Jeg tenker at han hvertfall ikke er altfor interresert i å få det til å funke da han tydeligivs legger alt ansvar for forholdet over på deg.

[D.S.]

Hei Taurean, takk for at du tok deg tid.

 

Spørsmålet om han tror meg er viktig, men jeg tror ikke helt som du framstiller det.

 

Jeg kjenner litt på oversharing her, så i generelle vendinger.

 

I konflikter der jeg synes han blir veldig lite samarbeidsvillig, ender jeg ofte opp med å lure på om han har en dyp mistro til meg (eller evt kvinner) eller om han ikke bryr seg særlig om meg.  Om han er i forsvar eller ikke gidder.  Litt mer håp hvis han faktisk sliter med tillit.  Vi har snakket om det uten at jeg er så veldig mye klokere. Men kanskje en runde til under visse omstendigheter.  Jeg blir ganske dum av konflikter - sovner nesten av påkjenningen  

[Taurean]

Hei Taurean, takk for at du tok deg tid.

 

Spørsmålet om han tror meg er viktig, men jeg tror ikke helt som du framstiller det.

 

Jeg kjenner litt på oversharing her, så i generelle vendinger.

 

I konflikter der jeg synes han blir veldig lite samarbeidsvillig, ender jeg ofte opp med å lure på om han har en dyp mistro til meg (eller evt kvinner) eller om han ikke bryr seg særlig om meg.  Om han er i forsvar eller ikke gidder.  Litt mer håp hvis han faktisk sliter med tillit.  Vi har snakket om det uten at jeg er så veldig mye klokere. Men kanskje en runde til under visse omstendigheter.  Jeg blir ganske dum av konflikter - sovner nesten av påkjenningen

Han bryr seg, ellers hadde han ikke vært der. En personlig konflikt bunner alltid i noe. Hvis du vil komme noe videre i konflikten, må du finne ut hva konflikten bunner i, og jobbe med dette sammen med han - som en psykolog. Men dette er egentlig noe han burde gjøre med en psykolog. Hvis ikke kan det bli ganske sårbart for forholdet. Det kan brukes som ammunisjon ved en eventuell (forhåpentligvis ikke) konflikt. Men det kan også styrke forholdet. Dette er grenser jeg ikke har forutsetning til å ha noen formening om. Du må finne ut dine grenser, tenke livslangt, og deretter ta valg om hvor langt du er villig til å jobbe med han og hans grenser.

 

Og jeg vil også påpeke, det er ingenting som heter "ikke gidder" ^^ det er alltid en -grunn- til at noen ikke "gidder"... finn ut denne grunnen, og jobb med den.

 

Et morsomt psykologisk "eksperiment", er å forestille deg hvor mye penger du ville hatt for å jobbe med forholdet helt til det ble så perfekt som du ville hatt det - for begge to. Hvor høy er den prisen, hvor mye jobb vil det bli?

 

"Dum av konflikter" ^^ Dét var en .. ny vinkel på emnet. Aldri hørt den før! Jeg vil i det minste råde til å fortsette å jobbe med din egen personlige utvikling. For ut av den utviklingen vil det åpne opp nye muligheter for interpretasjoner. Ikke fokusér så mye på å finne ut av han, fokusér mer på å finne ut av hvem -du- er. La deretter forholdet, og ditt eget liv, utvikle seg naturlig.

[D.S.]

 

Hei Taurean, takk for at du tok deg tid.

 

Spørsmålet om han tror meg er viktig, men jeg tror ikke helt som du framstiller det.

 

Jeg kjenner litt på oversharing her, så i generelle vendinger.

 

I konflikter der jeg synes han blir veldig lite samarbeidsvillig, ender jeg ofte opp med å lure på om han har en dyp mistro til meg (eller evt kvinner) eller om han ikke bryr seg særlig om meg.  Om han er i forsvar eller ikke gidder.  Litt mer håp hvis han faktisk sliter med tillit.  Vi har snakket om det uten at jeg er så veldig mye klokere. Men kanskje en runde til under visse omstendigheter.  Jeg blir ganske dum av konflikter - sovner nesten av påkjenningen

Han bryr seg, ellers hadde han ikke vært der.

 

Og jeg vil også påpeke, det er ingenting som heter "ikke gidder" ^^ det er alltid en -grunn- til at noen ikke "gidder"... finn ut denne grunnen, og jobb med den.

 

Shh.  Som om det ikke finnes menn som synes det er ok med kjæreste så lenge hun er blid og stille og gjør alt husarbeidet, men som går fra forholdet med et skuldertrekk hvis hun insisterer på å være et menneske med egne behov.  Det kaller jeg å ikke gidde.  Og ikke noe å jobbe med.

[ChopperRead]

Han høres ut som en komplett idiot med sosial antenne som en drept elg. Get the fuck out, lady.

Endret 15. april 2017 av ChopperReid

[Taurean]

Shh.  Som om det ikke finnes menn som synes det er ok med kjæreste så lenge hun er blid og stille og gjør alt husarbeidet, men som går fra forholdet med et skuldertrekk hvis hun insisterer på å være et menneske med egne behov.  Det kaller jeg å ikke gidde.  Og ikke noe å jobbe med.

 

Det finnes sånne menn (og kvinner), men det er en grunn til at de blir som de blir, i så fall. Manglende personlig utvikling, ikke latskap. Han har bare glemt å ta vare på seg selv, og dét går utover hans nærmeste. Og det er trist. Det bunner -alltid- i noe... dårlige rollemodeller, personlige nederlag, vanskelig jobbsituasjon, tjener ikke penger, lite æresfølelse, ingen venner. Så det er alltid en grunn.

 

Latskap er et ord som ikke finnes i mitt vokabulár .. bare manglende lederskap. Ta kontroll, i det minste over seg selv.

Endret 21. april 2017 av Taurean