Bør jeg gjøre det slutt?

[AnonymDiskusjon]

Jeg er ganske desperat etter råd og ulike synsvinkler. For snart ett år siden møtte jeg og forelsket jeg meg i en helt fantastisk flott mann. Det er litt avstand mellom oss, så vi møtes ikke hver dag. Han har jobb og jeg har skole og deltidsjobb. Planen er å flytte sammen om noen få måneder, og dette har jo jeg gledet meg veldig til. 

Så har det seg slik at jeg har slitt psykisk i mange år. Jeg har en depresjondiagnose. Det hender at jeg har det bra i 2-3 uker før jeg møter veggen og havner i kjelleren i 1-2 uker. Nå har disse depressive periodene vært ganske ofte i forhold til tidligere, det er iallefall 2-3 år siden det har vært så ille. Årsaken er for det meste selvhat, angst for det meste her i verdenen, familiære problemer jeg ikke kan gjøre noe med og vansker med skolegang. Jeg har ligget i senga i hele går og i hele dag, i dag har jeg endelig kommet meg opp fordi jeg skal til psykologen. Når jeg er depressiv er jeg sur, lei, negativ til alt, alt er galt, ingenting hjelper, jeg gråter for tiden veldig mye også. Jeg ser på meg selv som et mislykket individ og jeg ser ingen utvei lenger. 

Venner har jeg ikke, jeg har vansker med å knytte meg til mennesker og spesielt i vennerelasjoner er dette håpløst. Jeg kan få en venn på skolen, og etter ei uke vil jeg ikke prate med henne eller se henne lenger. Vanskelig å forklare men er ikke relevant ifht det jeg spør om her.. Og jeg har ingen i familien jeg kan prate med om problemene mine. Kun psykolog, terapeut, lege og psykiater. Jeg er forsiktig med hva jeg sier til kjæresten, for jeg vet han kan være lettpåvirkelig. Han er også en utrolig omsorgsfull type, så jeg vet jeg kan prate med han men jeg klarer ikke la være å tenke at han kommer til å gå ifra meg. Han blir sint når jeg sier dette og at jeg må aldri tro det. Men da må jeg gå ifra han for at han skal skjønne at han har det bedre uten meg. 

 

Han er veldig forelsket i meg, det vet jeg, og han ser for seg et liv sammen med meg. Men så deprimert som jeg er nå, så ser jeg ikke for meg noen fremtid i det hele tatt. Jeg går bare å venter på at en ulykke skal finne sted og jeg blir et offer. Livslysten eksisterer ikke og jeg har så vondt i meg. Jeg elsker kjæresten min så høyt men jeg syns han fortjener bedre. Og jeg leser jo konsekvent på forumer og ellers på nettet hvordan folk råder psykisk syke til å være single og at psykisk syke ikke er kapable til å elske når de sliter. Og at man kan bli syk selv av å være sammen med en psykisk syk osv. Det står så mye og jeg forstår det jo. 

 

Jeg har så lyst til å kutte meg, men lar være pga han. Hadde jeg ikke vært sammen med han så hadde jeg kuttet for lengst. Jeg vet han kommer til å reagere veldig om jeg kutter meg og han kommer til å bli veldig lei seg. 

 

Klarer ikke slutte å gråte. For jeg vil ikke miste han. Men jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre, for jeg klarer faen ikke å bli frisk. Ikke på lenge. Han visste om problemene mine tidlig, jeg har vært åpen om det i tilfelle det virkelig var en dealbreaker i hans øyne. Men neida. Han er en følsom, snill og omtenksom mann. Og det skremmer meg litt, for siden han er så følsom som han er og så forståelsesfull så føler jeg at jeg påvirker han. Og det vil jeg ikke. Hvordan skal jeg egentlig gå frem? Han kommer til å bli så vanvittig sjokkert.. Jeg har bare tenkt på dette siden i dag tidlig. Har vell på en måte innsett at jeg er en dårlig person som er i et forhold når jeg er syk. 

Hilsen kvinne 25.

Anonymous poster hash: 7a57b...abc

[Kikert]

Og jeg leser jo konsekvent på forumer og ellers på nettet hvordan folk råder psykisk syke til å være single og at psykisk syke ikke er kapable til å elske når de sliter. Og at man kan bli syk selv av å være sammen med en psykisk syk osv. Det står så mye og jeg forstår det jo. 

 

Det er en "sannhet" med store modifikasjoner. Mange psykisk syke burde nok ikke være i forhold, men det er de som "ikke vet det" eller gir faen. Du har nok selvinnsikt til å kunne være i et forhold selv om du har problemer.

 

Man kan forsåvidt bli syk av å være sammen med noen som er psykisk syk, men det kan man uansett. Vel, det kommer kanskje an på hvordan man definerer psykisk syk. Hvis en jente eller gutt er totalt rasshøl så kan man bli syk av det og det går sikkert an å definere rasshølheten som ett eller annet psykisk galt...

 

Det du bør gjøre er å ta deg en bolle rett og slett, men en positiv bolle. Når jeg ber folk ta seg en bolle så er det fordi de er teite, grunnen til at dette er en positiv "ta deg en bolle" er fordi du forstår situasjonen og må slutte å rakke deg selv ned. Det er teit å tenke slik du gjør og all lesingen på nett har nok ikke gjort det bedre.

 

Det første steget til et bedre liv når man har psykiske problemer er å innse situasjonen og få litt selvinnsikt, noe du har gjort. Jeg har desverre erfaring med psykiske problemer og jeg ble mye bedre når jeg tok det første steget. Det virker egentlig som at du har tatt steget uten å vite at du har gjort det og derfor ikke forstått hvor langt du faktisk har kommet.

[misanthrope]

Dette er en typ psykologisk selvoppfyllende profeti. Vi manifesterer de tingene vi er redd for med oppførselen vår. Han kan være verdens snilleste fyr, men hvis du fortsetter å pushe ham på dette over lang tid, så kan det til slutt skje fordi han ikke orker mer.

 

Som 4 3 sier... ta deg en bolle. Altså ta deg en pause ifra deg selv i stedet. Fokusèr på det positive. Før du ødelegger for deg selv. Lær deg å kontrollere dine egne følelser på dette området.

Finnes bøker under det som heter "Kurs i mestring av depresjon" som er veldig nyttige. Ofte mer nyttig enn mye kognitiv terapi, fordi det er lettere å være ærlig med seg selv, enn overfor en annen. Og som kan lære deg om dine egne automatiske tanker. Følelser er alltid resultat av tanker. Det er tanker du gjør deg som saboterer for deg selv.

Så nei, ikke gjør det slutt. Jobb med deg selv. Vær den du synes han fortjener

[Taurean]

 

Jeg er ganske desperat etter råd og ulike synsvinkler. For snart ett år siden møtte jeg og forelsket jeg meg i en helt fantastisk flott mann. Det er litt avstand mellom oss, så vi møtes ikke hver dag. Han har jobb og jeg har skole og deltidsjobb. Planen er å flytte sammen om noen få måneder, og dette har jo jeg gledet meg veldig til. 

 

Så har det seg slik at jeg har slitt psykisk i mange år. Jeg har en depresjondiagnose. Det hender at jeg har det bra i 2-3 uker før jeg møter veggen og havner i kjelleren i 1-2 uker. Nå har disse depressive periodene vært ganske ofte i forhold til tidligere, det er iallefall 2-3 år siden det har vært så ille. Årsaken er for det meste selvhat, angst for det meste her i verdenen, familiære problemer jeg ikke kan gjøre noe med og vansker med skolegang. Jeg har ligget i senga i hele går og i hele dag, i dag har jeg endelig kommet meg opp fordi jeg skal til psykologen. Når jeg er depressiv er jeg sur, lei, negativ til alt, alt er galt, ingenting hjelper, jeg gråter for tiden veldig mye også. Jeg ser på meg selv som et mislykket individ og jeg ser ingen utvei lenger. 

 

Venner har jeg ikke, jeg har vansker med å knytte meg til mennesker og spesielt i vennerelasjoner er dette håpløst. Jeg kan få en venn på skolen, og etter ei uke vil jeg ikke prate med henne eller se henne lenger. Vanskelig å forklare men er ikke relevant ifht det jeg spør om her.. Og jeg har ingen i familien jeg kan prate med om problemene mine. Kun psykolog, terapeut, lege og psykiater. Jeg er forsiktig med hva jeg sier til kjæresten, for jeg vet han kan være lettpåvirkelig. Han er også en utrolig omsorgsfull type, så jeg vet jeg kan prate med han men jeg klarer ikke la være å tenke at han kommer til å gå ifra meg. Han blir sint når jeg sier dette og at jeg må aldri tro det. Men da må jeg gå ifra han for at han skal skjønne at han har det bedre uten meg. 

 

Han er veldig forelsket i meg, det vet jeg, og han ser for seg et liv sammen med meg. Men så deprimert som jeg er nå, så ser jeg ikke for meg noen fremtid i det hele tatt. Jeg går bare å venter på at en ulykke skal finne sted og jeg blir et offer. Livslysten eksisterer ikke og jeg har så vondt i meg. Jeg elsker kjæresten min så høyt men jeg syns han fortjener bedre. Og jeg leser jo konsekvent på forumer og ellers på nettet hvordan folk råder psykisk syke til å være single og at psykisk syke ikke er kapable til å elske når de sliter. Og at man kan bli syk selv av å være sammen med en psykisk syk osv. Det står så mye og jeg forstår det jo. 

 

Jeg har så lyst til å kutte meg, men lar være pga han. Hadde jeg ikke vært sammen med han så hadde jeg kuttet for lengst. Jeg vet han kommer til å reagere veldig om jeg kutter meg og han kommer til å bli veldig lei seg. 

 

Klarer ikke slutte å gråte. For jeg vil ikke miste han. Men jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre, for jeg klarer faen ikke å bli frisk. Ikke på lenge. Han visste om problemene mine tidlig, jeg har vært åpen om det i tilfelle det virkelig var en dealbreaker i hans øyne. Men neida. Han er en følsom, snill og omtenksom mann. Og det skremmer meg litt, for siden han er så følsom som han er og så forståelsesfull så føler jeg at jeg påvirker han. Og det vil jeg ikke. Hvordan skal jeg egentlig gå frem? Han kommer til å bli så vanvittig sjokkert.. Jeg har bare tenkt på dette siden i dag tidlig. Har vell på en måte innsett at jeg er en dårlig person som er i et forhold når jeg er syk. 

 

Hilsen kvinne 25.

 

Anonymous poster hash: 7a57b...abc

 

Først og fremst kan jeg skrive at, jeg har hatt det, og har fremdeles, ganske likt som deg selv. Går selv til psykolog, og har hatt det vrient, lenge. Mye dømmende mennesker fra tidlig av og lite støtte. Så jeg empatiserer med din situasjon, i hvert fall til den graden jeg evner. Men jeg har dog lært mye og kommet langt.

 

Så vil jeg råde deg til å prøve å se objektivt på ting, få perspektiv, enn hvor vanskelig det kan være i situasjonen du er i nå. Løft deg opp.

 

Jeg ser et veldig stort lyspunkt i det du skriver, og det er at du har ikke skadet deg selv på lenge, på grunn av forholdet. Dette er et bra tegn, du har et "anker" i livet, som holder deg i balanse. Det er tydelig at kjærligheten er ekte og at det er harmoni i forholdet.

 

Mange ville nok rådet deg til å være åpen med han, og fortelle han om både selvskading, og depresjonen. Jeg mener også at åpenhet er en god ting, men ikke alltid det beste rådet i øyeblikket. Det kan være bra å gjøre på et senere tidspunkt, når du ikke er så sårbar som du er nå. Husk at det er aldri galt i å ta en "time-out", hvis du føler du må skjerme deg fra verden når du trenger tid til å re-balansere. Det er ett av det beste verktøyet vi mennesker har, å gi hjernen tid til å prosessere informasjon.

 

Dessuten, selv om du er veldig glad i han og han i deg - så er han ikke utdannet psykolog (ut fra hva din informasjon). Du bør ta de tyngste problemene med psykologen. Det er tross alt -din- personlige utvikling. Hvis du deler det med kjæresten, og gud forby, hvis det blir slutt mellom dere, så vil du kanskje klandre deg selv for det på et underbevisst nivå - selv om du skriver du vurderer å gjøre dette som et bevisst valg, på grunn av din egen depresjon. Dét blir nok en psykologisk belastning. Hvis du holder din personlige utvikling og ditt forholdsliv med kjæresten adskilt, så vil du ha et mer ryddig forhold til livet generelt. Dét vil skape mer overskudd og frigjøre ressurser hos deg selv, bygge tillit til deg selv, fordi du takler livssituasjonen alene.

 

Det vil fremdeles gå opp og ned, men dette er en del av -din- personlige utvikling - ikke din kjærestes. Gjør heller de vanlige tingene med han. Vent til du er blitt litt sterkere med å snakke om denne situasjonen. Du kan kanskje nevne på et senere tidspunkt, at det var en periode du var temmelig langt nede, og vurderte å ta det opp, men at du greide å takle det selv. Det blir en dobbel seier.

 

Så, når du begynner å føle deg litt bedre og føler deg sterkere, så vil du kanskje føle at det er unødvendig å snakke med kjæresten om disse tingene. Hvis du blander han inn i det, og det ikke bedrer seg, så vil det bli en psykologisk "dobbel-belastning", siden du nå er klar over at han vet om dine problemer, og at det "bryr" han også. Selv om det nødvendigvis ikke er sannheten, så er det ofte slik psyken vår fungerer. Den elsker å løse problemer. Så det gjelder å skjerme den litt.

 

Men ultimat, hva du velger å gjøre, blir opp til deg selv Mine råd blir kun basert på mine egne erfaringer og observasjoner. Og jeg ønsker det beste for deg, at du skal bli sterk nok selv til å ta dine valg 100% ut fra dine egne verdier. Det vil styrke deg selv, og forholdet ditt!

[Gjest Slettet+921324]

Det virker som du også er en omsorgsfull person. Flere steder i teksten skinner det tydelig frem at du bryr deg mye om kjæresten din. Du er så mye mer enn bare en person med en sykdomsdiagnose! 

Kjempebra at du har stått imot trangen til å kutte deg. Årsaken til det, vitner om modenhet. Du avstår fra en ønsket handling, fra din side, fordi du tenker på hvordan følgene for kjæresten din kan bli. Selvskading kan være vanskelig også for pårørende å forholde seg til, og det er bra du tar et bevisst valg om å la være.

Psykisk sykdom kan forsåvidt påvirke nære relasjoner, men meg bekjent er ikke klinisk depresjon akkurat smittsomt. At kjæresten din også er en omsorgsfull person, kan godt tyde på at han har fått øvd seg på å forholde seg til mennesker som har det tungt, eller at han har kapasitet til det. Du skal ikke se bort fra at du kan snakke med ham om mye. Hva og hvor mye du vil si til kjæresten må du selv ta en vurdering på. Kanskje er det en idé å fortelle ham at du tror du ikke kommer deg ut av depresjonen på en stund?Hvordan du evt. skal involvere kjæresten din i følelseslivet, kan være lurt å konsultere seg om med psykologen. Et fagkyndig menneske som ser deg der du er, som hører hvordan du har det, kan være en særs god ressurs når en skal bearbeide problemstillinger der en er i tvil.

Lykke til med dine prosesser. Håper på bedring og fremgang for deg.

Endret 4. april 2017 av Slettet+921324

[AnonymDiskusjon]

Det er en "sannhet" med store modifikasjoner. Mange psykisk syke burde nok ikke være i forhold, men det er de som "ikke vet det" eller gir faen. Du har nok selvinnsikt til å kunne være i et forhold selv om du har problemer....

 

Vell, jeg gir hverken faen og jeg vet at jeg er syk. Jeg kan forøvrig forsvare meg selv med at jeg aldri har vært "klassifisert" som ustabil. Alltid stabil, ingen psykoser, kun ett selvmordsforsøk. Og da ringte jeg legevakta selv fordi jeg ikke ville bli grønnsak. Uansett så må jeg samtidig som jeg passer på meg selv, også passe på at jeg ikke påvirker kjæresten for mye. Jeg ser for meg at han er lett mottakelig for en eventuell depresjon om han blir for mye påvirket av meg, med tanke på at han er så følsom som han er.. Jeg vil han bare det beste men er redd jeg ikke kan gi han det. 

 

Kommet langt har jeg vell kanskje. Før kunne jeg ikke gå på butikken på dagtid og jeg hadde store problemer med å hevde meg selv. I dag er dette barnemat. Så kutta jo jeg meg selv for hver eneste motgang, men nå har jeg vært skadefri i snart to år. Men barberbladet frister kraftig hver gang jeg går på veggen. Selvinnsikt har jeg, er derfor jeg ikke ruser meg dag ut dag inn, drikker for å drukne sorgen eller misbruker piller. Jeg vet jeg gjør vondt verre. Takk for svaret ditt. 

 

Dette er en typ psykologisk selvoppfyllende profeti. Vi manifesterer de tingene vi er redd for med oppførselen vår. Han kan være verdens snilleste fyr, men hvis du fortsetter å pushe ham på dette over lang tid, så kan det til slutt skje fordi han ikke orker mer....

Jeg prøver så godt jeg kan å tenke positivt men når jeg er så langt nede som jeg er nå, er det veldig vanskelig. Jeg klarer ikke slutte å tenke på at han fortjener bedre, og jeg fatter ikke hva han gjør med ei depressiv drittkjerring som i tillegg ser ut som et vrak i forhold til den gjennomsnittlig pene norske kvinne. Jeg skulle ønske dette var tanker jeg bare kunne legge i en boks og plassere i bakhodet, eller helst bli kvitt, men etter å ha prøvd i mange år å stenge ute negative tanker har jeg konkludert med at det er umulig og at jeg helst bare må finne en måte å takle det på. Jeg har på en måte to stemmer som krangler og skriker i hodet mitt, sett bort ifra at jeg er begge stemmene. Om du skjønner. Jeg krangler med meg selv, hakker på meg selv, forsvarer deretter meg selv og så vinner hatet over kjærligheten osv. Vanskelig å forklare. 

 

Takk for svaret ditt. Skal ta en titt på utvalg av bøker. 

 

Først og fremst kan jeg skrive at, jeg har hatt det, og har fremdeles, ganske likt som deg selv. Går selv til psykolog, og har hatt det vrient, lenge. Mye dømmende mennesker fra tidlig av og lite støtte. Så jeg empatiserer med din situasjon, i hvert fall til den graden jeg evner. Men jeg har dog lært mye og kommet langt....

 

Jeg har ikke fortalt han om at jeg vil kutte meg. Akkurat det holder jeg for meg selv, for jeg vil ikke skremme han og jeg vil ikke gjøre han mer bekymret. Han merker allerede på meg når vi snakker på telefon at noe er galt, og jeg forteller sjeldent detaljert hvordan jeg har det. Nettopp fordi jeg vil skjerme han fra de mørkeste tankene mine, og det gjør hverken meg eller han godt om han vet alt. Psykologen får vite alt. Jeg hadde en slik dårlig periode før og da ble han lei seg for at jeg fortalte det i ettertid, og ikke mens det sto på, for han ville være der for meg og støtte meg. Så nå prøver jeg å være mer åpen NÅR jeg sliter. Men som sagt går det sjeldent i detaljer. Jeg har noen familiære problemer som tærer på meg for tiden dog, og dette får han vite mye om. Men det handler ikke spesifikt om meg, så det påvirker han ikke særlig negativt heller. 

 

Men tusen takk for et tankevekkende innlegg. Du ha noen gode poeng. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 7a57b...abc

[AnonymDiskusjon]

Det virker som du også er en omsorgsfull person. Flere steder i teksten skinner det tydelig frem at du bryr deg mye om kjæresten din. Du er så mye mer enn bare en person med en sykdomsdiagnose! 

 

Kjempebra at du har stått imot trangen til å kutte deg. Årsaken til det, vitner om modenhet. Du avstår fra en ønsket handling, fra din side, fordi du tenker på hvordan følgene for kjæresten din kan bli. Selvskading kan være vanskelig også for pårørende å forholde seg til, og det er bra du tar et bevisst valg om å la være.

Har fortalt han at denne dårlige perioden kommer til å vedvare en stund, og at det blir en del svingninger. Det vil påvirke han på den måten at han får ikke tjue selfies på Snapchat om dagen og jeg vil ikke være så pratsom når vi snakker på telefon. Jeg og psykologen har snakket en del om dette med å involvere kjæresten og hun er enig med meg når jeg sier at jeg kan fortelle han at jeg ikke har det bra, men jeg kommer ikke til å utdype det mer. For eksempel er et av mine problemer at jeg føler meg stygg og feit, enkelt sagt, og dette vil han da motsi, noe som ikke vil hjelpe. Så kan det være at jeg føler meg mislykket, da vil han prøve å motsi dette og så klart vil jeg ikke ta det innover meg. Dermed så forblir det lite detaljert det jeg forteller han. 

 

Tusen takk for svaret ditt! 

 

Anonymous poster hash: 7a57b...abc

[AnonymDiskusjon]

Det virker som du også er en omsorgsfull person. Flere steder i teksten skinner det tydelig frem at du bryr deg mye om kjæresten din. Du er så mye mer enn bare en person med en sykdomsdiagnose! 

 

Kjempebra at du har stått imot trangen til å kutte deg. Årsaken til det, vitner om modenhet. Du avstår fra en ønsket handling, fra din side, fordi du tenker på hvordan følgene for kjæresten din kan bli. Selvskading kan være vanskelig også for pårørende å forholde seg til, og det er bra du tar et bevisst valg om å la være.

Har fortalt han at denne dårlige perioden kommer til å vedvare en stund, og at det blir en del svingninger. Det vil påvirke han på den måten at han får ikke tjue selfies på Snapchat om dagen og jeg vil ikke være så pratsom når vi snakker på telefon. Jeg og psykologen har snakket en del om dette med å involvere kjæresten og hun er enig med meg når jeg sier at jeg kan fortelle han at jeg ikke har det bra, men jeg kommer ikke til å utdype det mer. For eksempel er et av mine problemer at jeg føler meg stygg og feit, enkelt sagt, og dette vil han da motsi, noe som ikke vil hjelpe. Så kan det være at jeg føler meg mislykket, da vil han prøve å motsi dette og så klart vil jeg ikke ta det innover meg. Dermed så forblir det lite detaljert det jeg forteller han. 

 

Tusen takk for svaret ditt! 

 

Anonymous poster hash: 7a57b...abc

[AnonymDiskusjon]

Skulle tro dette var skrevet av meg selv. Absolutt alt stemmer, jeg er også 25 år. Jeg har også vært sammen med min kjæreste i ett år og vi planlegger å flytte sammen. Jeg har ikke så mange tips å komme med, men følger videre tilfelle andre har det Du er ikke alene TS. Jeg må også selv gå til psykolog snart, problemet er at det er så himla dyrt. 

 

Jeg sliter mye med skyldfølelse når mine tanker surner og dette går utover kjæresten. Tenker hva i all verden han gjør med noen som meg, og at han fortjener bedre. I det siste har det vært mye krangling, for det meste fordi jeg overtenker og blir lett såret. Etterpå klarer jeg ikke å åpne meg for han og fortelle han hvor fantastisk han er, og heller logger av alt av pc og mobil og klager på meg selv. Så sitter han med skyldfølelse fordi han tror det er hans skyld. 

 

Livet er noe dritt til tider...

Anonymous poster hash: 71381...20f

[Taurean]

Hvis du går til fastlegen og kan komme under en slags offentlig ordning, så skal du kunne betale psykologtimer på egenandel, og det vil også telle mot frikortgrense.