En lengre avhandling om "selvinnsikt og følelser"

[MangeRareTanker]

På mange måter føler jeg at dette er mer noe med livssyn enn samliv og relasjoner, men etter en titt inne på det forumet virket det ikke helt passende. 

Har skrevet et noe lignende innlegg før, og nå som da er jeg ikke ute etter noe spesielt. Ta det som det er. For meg er dette et impulsivt forsøk på en gjennomgang av meg selv. 

 

Jeg har alltid ment at selvinnsikt er noe jeg behersker. Noe jeg kan. En av mine ferdigheter, og en ferdighet som jeg skulle ønske flere hadde.
Men selv-innsikt og dårlig selvtillit kan være synonymer. Det er alltid lettere å se sine dårlige egenskaper enn sine gode. Dette i seg selv er ikke en negativ aspekt. Det å kunne se sine dårlige sider, sider man kan forbedre og rette opp i, er positivt, og er noe alle burde streve etter.
Alt for mange klarer dessverre ikke å se seg selv i dette lyset. Og heller ikke jeg er så flink som jeg selv liker å tro jeg er. Jeg har selvinnsikt i den forstand at jeg kan se meg selv utenifra, fra mitt eget perspektiv, og hvordan dette vil, for eksempel, irritere noen som meg. Noe jeg derimot ikke klarer er å se meg selv fra andre personligheter. Jeg er begrenset av min egen evne til å snu perspektivet mitt. Kall det gjerne mangel på empati. Ikke en ikke-tilstedeværende-empati, men mangelfull og ikke-fullkommen-empati.
Ellers er min selvinnsikt bra nok til at jeg svært ofte vet hvor mine tanker og følelser kommer ifra. De gangene jeg vil vite det.
Her har jeg motstridende elementer i meg. En side som gjemmer unna ting som ville vært åpenlyst for meg og en annen side som leter etter disse gjemte tankene og begrunnelsen for følelsene mine.
For det er ikke i “bra” sinnstilstander at jeg må jobbe for å komme frem til hvorfor jeg har det som jeg har det, men i tilstander av depressive og sorgfulle tankemønstre.
Den bearbeidede delen av personligheten min, eller hjernefunksjonen for den saks del, prøver å rydde opp i årsaken til problemet. Den andre vil ikke.
Problemet i dette ligger nok i at jo mer problemet blir bearbeidet, jo verre blir det.
For å komme ut av mønstret har jeg, for min egen del, funnet ut at tid og hørselsskader er det som løser problemet. Høy musikk som overdøver min egen evne til å tenke klart er en stor hjelper. Setter man dette sammen med ei bok, eller annen form for multitasking så er det komplett. Holde tankene i andre baner over lengre perioder har holdt meg i bra forfatning lenge. Går det lenge nok trengs ikke hørselsskadende-musikk eller konstant distrahering.
Men det tar tid.

 

I brunn og grunn er problemene lett å oppfatte. Lett å bearbeide. Derimot ikke alltid så lønnsomt å bearbeide det.
Jeg har opplevd å se en av mine beste kompiser dø. Jeg skjønner hvorfor det er tanker som sniker seg innpå hver gang jeg ikke liker meg selv. Ikke liker livet mitt.
Det er, og vil mest trolig forbli i lengre tid, den mest traumatiske hendelsen jeg har opplevd.
Det er noe som ikke påvirker meg så mye i det daglige. Ikke så mye som jeg ville ha trodd.
Derimot slenger hjernen min på dette som noe ekstra i andre sammenhenger.
Dette setter sinnstemningen en del hakk lavere og blir i noen sammenhenger brukt mot meg selv som en form for skyldfølelse over å ikke være glad.

Mesteparten av tiden hvor jeg får innslag av det som mest trolig er depresjon (ingen diagnose stilt her altså), handler dette om mislykkede kjærlighetsforhold. For det meste avvisninger i en form eller en annen, men også det som kan føles som svik i vennskap.
Luksusproblemer.
Problemer som jeg føler ikke burde ha en så stor impakt på meg som dem bruker å ha.
Og selv om jeg kaller det depresjon, så mener jeg dette som i det dagligdagse og ikke diagnosen. (For de som har noe imot at “depressivt vær” ol blir brukt i det dagligdagse, så ville jeg valgt å rette kommentarene mot de som ga diagnosen navn, enn de som bruker det om andre ting. Ordet er eldre enn diagnosen og de som bruker det gjør dermed ikke noe “feil”)
Jeg kan ikke sammenligne det jeg har med å være ekstremt ille til mote. Jeg, selv om jeg har selvmordstanker oftere enn jeg vil innrømme, vil ikke si jeg føler meg så nedfor at jeg ville tatt mitt eget liv. Selv om det nok er impulskontrollen som har mesteparten av æren der, så kjenner jeg meg ikke igjen i noen måte jeg har sett depresjon lagt frem.
Jeg har fått høre at det kan høres ut som at jeg lider av en mild depresjon (til tider?), men mentalstyrke og selvinnsikt er det jeg mener burde kunne dra meg ut av sånne situasjoner. Og hittil har det, og tid, hjulpet.

 

Det er ikke som jeg ikke er glad i løpet av de “anfallene” jeg får. Selv om disse virker å komme i perioder jeg “glemmer av”  hva jeg egentlig skulle vært.
I løpet av en vanlig dag bruker det heller ikke være så ille. Ihvertfall ikke over lengre perioder. Problemet er i stille øyeblikk. Øyeblikk hvor hjernen min leter etter noe å gjøre med mangel på andre ting å holde den opptatt.
Når man skal legge seg for eksempel. Noe som går ut over søvn, noe som gjør saken verre.
Jeg kan være ganske så depressiv om jeg bare er trøtt, kald eller begge til vanlig.
Men det er da ikke som at dette fører til at jeg er noen selvmordsfare.
Jeg har som sagt opplevd død ganske så nært. Jeg vet hvordan det føles. Det er ingen følelse jeg unner noen. Selv om jeg vil si at dette er hovedårsaken til at jeg aldri vil ta livet mitt, så finnes det flere.

 

Det er andre ting enn bare høy musikk og konstant noe å holde meg opptatt med som fungerer. Det er å konstant ha noe å se frem til. Om den tingen du ser frem til endrer noe, så har den, ihvertfall for meg, hjulpet i tiden frem til det skjer. Og som oftest er alt ute av tankene under selve arrangementet (eller hva det enn nå er).
Jeg kjører også MC. Noe som, på riktige veier, krever konsentrasjon. Dette holder hodet vekk fra de fleste tanker, men underbevisstheten, eller tanker som kommer opp gjør at dette ikke er en sunn “kur”. Her er det ikke en trang til selvskade som kan gjøre dette farlig, men heller en personlighets feil som øker farten utifra sinnsstemning.

 

Dette her, som tidligere, er ikke noe jeg forventer svar på. Dette er en gjennomgang av meg selv. En måte for meg å få skrevet ned ting på, men som ikke blir bortgjemt i ei fil et sted på dataen.

Kall det et verktøy for min bearbeiding av interne problemer og intriger som må ut et sted.
Avhandlinger roer nervene mine, og får meg “jordet”. Så ta det som det er, og for den som har noe å tilføye, så tar jeg imot alt med åpne armer.

For eventuelt gjennomlesing av tidligere innlegg, så profil ellers kan jeg linke. 

[Pliscin]

Jeg tror de fleste kunne skrevet en slik avhandling om seg selv. Det er flott at du gjør det. Jeg tenker ofte at det er en forskjell på innsikt og oversikt når det gjelder tankene mine om meg selv og mitt liv. De gangene jeg roter meg inn i mitt eget hode, mine innerste tanker og følelser, så mister jeg fort oversikten over livet. Jeg må gå litt ut av meg selv på en måte, gå en tur i skogen og få satt ting i perspektiv.

 

Når jeg har oversikt, så kan livet være gøy. Jeg ser hvor jeg er i karrieresammenheng, og hvor jeg kunne vært, og hva som har fått meg hit. Jeg ser min plass blant venner, familie, hvilken rolle jeg spiller i andre personers liv. Hvilket inntrykk jeg gir andre ved min oppførsel. Jeg ser også at livet stort sett koker ned til noen store ting. Jobb, familie, kjærlighet, hobbier, økonomi etc. Jeg tenker også at jeg vil flyte litt igjennom hverdagen for å komme til et større mål. Vil jeg ha en bedre jobb? Ja så må jeg gjøre noen konkrete tiltak. Vil jeg være mer sosial? Ja da må jeg komme i kontakt meg folk. Alt virker oversiktlig og enkelt. Det er nesten så en lager en plan for livet i hodet. Det gir en følelse av kontroll.

 

Men så kommer hverdagen, så kommer bekymringer og "småting" sett i forhold. Og i mennesker jeg treffer, er det dette som definerer deres liv virker det som. Folk stresser og er helt i fra seg over ting som jeg ikke en gang tillater meg å tenke på siden det gir meg negativt stress. Jeg lever i min sone, hvor jeg trives og kjenner meg komfortabel, mens irundt meg er det folk som kretser i baner som fører til selvdestruksjon. Men.. kanskje er problemet meg egentlig, at jeg tenker på slike ting, mens de lever livet. Jo mer jeg roter meg inn i mitt eget hode, jo mer kjører jeg meg fast og mister oversikt. Balansen mellom de to synes jeg er vanskelig å justere til tider. Jeg kan være filosofisk og på et helt annet plan enn de rundt meg til tider, mens andre ganger er jeg en som gnager på de små tingene. Da må jeg ut i skogen.