Har dere hatt et åpent forhold noen gang?

[Hanne37]

Jeg skriver artikler om utroskap, sex, samliv, forhold og alt det innebærer og jeg syns det er et tema som stadig forandrer dybde og retning. Jeg jobber mye med utroskap spesielt og jeg syns det er merkelig hvor mange som velger å være utro istedenfor å være i et åpent forhold?

 

Selv om mange kanskje griner på nesa av tanken, så må det jo være bedre enn alternativet? Og er man åpen om det fra starten av så finner man garantert mange partnere der ute som er komfortable med tanken. Det finnes jo mange grader av dette også? Jeg mener, enten er man i et åpent forhold der man hele tiden kan velge å ligge med andre uten meldeplikt. Eller så velger man å følge gjensidige regler som kan forhandles underveis. Er det slik at dette er helt uhørt? Jeg finner stadig nye eksempler i egen vennekrets og familie hvor den ene eller begge viste seg å ha vært utro. Ikke alltid utroskap i form av sex, men ofte også mye emosjonell utroskap hvor du forteller en annen du vil ha dem og ønsker heller å være med de. Dette er dessverre noe mange går igjennom. Kan vi ikke heller da se på temaet på en annen måte? Burde ikke dette være noe som diskuteres mye mer jevnlig og åpent?

 

Jeg er personlig ikke for utroskap, i den form av at jeg hadde IKKE akseptert det i mitt eget forhold eller gjort det selv, men jeg kan ikke skyve under et teppe at mange mennesker er spennende vakre skapninger som kan tenne meg til tider. Det betyr ikke at jeg kysser de, holder hender eller ligger med de. Men jeg håper heller at mannen min snakker om sine lyster åpent enn at han er utro mot meg. Vi er ikke i et åpent forhold, men vi har aldri hatt et problem med å diskutere det. Hvor stiller dere dere her? Har dere et åpent forhold? Vil du ha det? Har du snakket med din partner om det?

Endret 3. april 2017 av Hanne37

[Sitronsaft]

Ordet "kommunikasjon" kommer som alltid opp som et stikkord. Er man trygg og åpen nok med sin partner til at man kan kommunisere tror jeg absolutt alt er mulig, det blir en preferansesak. Basert på egen erfaring vil ikke jeg anbefale åpent forhold, men igjen skyldtes nok dette at meg og hu ikke var trygg nok på hverandre. 

Når det gjelder utroskap er det selvfølgelig ikke slik at dem som er utro bare ikke klarer å holde fingrene unna fatet. Det fins nok tusenvis av grunner til å være utro. Helt uten å ha profesjonell peiling vil jeg tippe at utroskap flest skyldes at det er noe galt med forholdet, at parten som er utro føler seg ensom i forholdet, h*n blir ikke sett eller elsket på måten denne personen har behov for. Kombiner dette med en mangel på kommunikasjon i forholdet og man oppsøker trøst/kjærlighet/bekreftelse andre steder. 

Når det gjelder at du, TS, føler for å gjøre det tydelig at du ALDRI kunne vært utro eller ikke ville akseptert det, så er det en ærlig sak at du tenker slik. Men jeg tror de aller fleste har denne innstillingen helt til de selv eller partner er utro, hvorpå de finner ut at det ikke var så svart/hvitt likevel, og at det ikke var så lett å bare slå opp med partneren umiddelbart etter man har funnet ut at de har vært utro. Noe til ettertanke.. 

[Corp Por]

 

jeg tror de aller fleste har denne innstillingen helt til de selv eller partner er utro, hvorpå de finner ut at det ikke var så svart/hvitt likevel, og at det ikke var så lett å bare slå opp med partneren umiddelbart etter man har funnet ut at de har vært utro. Noe til ettertanke..

Nettopp!

 

Dette er poenget "alle" nekter å innse.

Er nok ekstremt få som planlegger slike ting/følelser. Det er ting som bygger seg opp over tid og jeg vil påstå at det kan hende med alle.

 

Såklart, om man er ufyselig å være med eller å se på så skal det jo mer til. Man er jo avhengig av å faktisk ha alternativer

 

Jeg skjønner ikke hvorfor folk skal ha så snevert syn på seksualitet. Folk fornekter seg til graven på grunn av andres meninger. Sex er digg så nyt det. Er ikke nødvendig å elske noen for å putte pikken i dem, gøy er det lell.

[Hanne37]

Ordet "kommunikasjon" kommer som alltid opp som et stikkord. Er man trygg og åpen nok med sin partner til at man kan kommunisere tror jeg absolutt alt er mulig, det blir en preferansesak. Basert på egen erfaring vil ikke jeg anbefale åpent forhold, men igjen skyldtes nok dette at meg og hu ikke var trygg nok på hverandre. 

 

Når det gjelder utroskap er det selvfølgelig ikke slik at dem som er utro bare ikke klarer å holde fingrene unna fatet. Det fins nok tusenvis av grunner til å være utro. Helt uten å ha profesjonell peiling vil jeg tippe at utroskap flest skyldes at det er noe galt med forholdet, at parten som er utro føler seg ensom i forholdet, h*n blir ikke sett eller elsket på måten denne personen har behov for. Kombiner dette med en mangel på kommunikasjon i forholdet og man oppsøker trøst/kjærlighet/bekreftelse andre steder. 

 

Når det gjelder at du, TS, føler for å gjøre det tydelig at du ALDRI kunne vært utro eller ikke ville akseptert det, så er det en ærlig sak at du tenker slik. Men jeg tror de aller fleste har denne innstillingen helt til de selv eller partner er utro, hvorpå de finner ut at det ikke var så svart/hvitt likevel, og at det ikke var så lett å bare slå opp med partneren umiddelbart etter man har funnet ut at de har vært utro. Noe til ettertanke.. 

Jeg er helt enig med deg, og det er nok en holdning jeg har fordi jeg har så dårlige erfaringer med det. Det er nettopp det jeg mener: JEG kunne aldri vært utro. Det har ødelagt flere i min egen familie. Spesielt de som står meg nærmest. Og det er dette jeg mener med at jeg ikke kunne vært utro. Jeg kunne ikke vært det fordi jeg har heller den samtalen og skaper mer kommunikasjon. Jeg ville heller vært ærlig og slått opp med min partner hvis trangen til å ha sex med en annen ble så sterk og min partner ikke hadde godtatt det eller ønsker det samme. Først ville jeg nok bare fortalt om trangen. Deretter hadde vi nok tatt det derfra. Enten blitt enige om en løsning vi kunne vært fornøyd med eller bestemt å avslutte forholdet hvis det var det som var det beste. Hadde han vært utro ville jeg ikke godtatt det nettopp fordi han vet at jeg har denne holdningen og vi har snakket om at det er viktig å snakke om disse tingene. Hadde han da bare vært utro mot meg så hadde det vært for å trosse meg totalt, og da hadde nok det gått på tilliten løs. Utroskap i et åpen forhold er jo i hvert fall dårlig stil spør du meg:) 

Endret 3. april 2017 av Hanne37

[Hanne37]

 

jeg tror de aller fleste har denne innstillingen helt til de selv eller partner er utro, hvorpå de finner ut at det ikke var så svart/hvitt likevel, og at det ikke var så lett å bare slå opp med partneren umiddelbart etter man har funnet ut at de har vært utro. Noe til ettertanke..

Nettopp!

 

Dette er poenget "alle" nekter å innse.

Er nok ekstremt få som planlegger slike ting/følelser. Det er ting som bygger seg opp over tid og jeg vil påstå at det kan hende med alle.

 

Såklart, om man er ufyselig å være med eller å se på så skal det jo mer til. Man er jo avhengig av å faktisk ha alternativer

 

Jeg skjønner ikke hvorfor folk skal ha så snevert syn på seksualitet. Folk fornekter seg til graven på grunn av andres meninger. Sex er digg så nyt det. Er ikke nødvendig å elske noen for å putte pikken i dem, gøy er det lell.

 

Ja! Jeg tror de fleste ønsker også å være mer åpent seksuelt. Det kan hende jeg tar helt feil her, men mye av det må jo være frykt for andres meninger osv. Jeg merker at hver gang jeg snakker med folk om utroskap eller åpne forhold så kan de ofte reagere med en veldig forehåndsbestemt reaksjon. Etter litt idéutveksling så hender det ofte at alle parter mykner opp litt og kan snakke litt mer åpent. Det er jo ikke det at de som ikke har sex med andre ikke nødvendigvis alltid vil ha det heller, men det kan jo hvertfall ikke skade å ha samtalen åpen!

[AnonymDiskusjon]

Jeg og kona har vært polyamorøse i over 10 år, teller det?

 

Både hun og jeg har tidvis hatt givende forhold av forskjellig karakter med forskjellige mennesker i tillegg til oss to som jo bor og lever sammen. Noen har vært primært seksuelle, mens andre også har inkludert romantiske følelser av varierende grad.

 

Det er helt riktig som du sier, at kommunikasjon er helt essensielt. Og det er jo heller ikke slik at vi har vært helt immune mot turbulens; det finnes ingen mellommenneskelige forhold som er det. Men alt i alt finner vi at det livet vi lever er verdt det.

 

For andre mennesker vil det jo så klart være annerledes. Jeg tror ikke polyamori av natur er hverken bedre eller dårligere enn monogami, men jeg tror nok, som deg, at mange mennesker som lever monogamt egentlig ikke er det - de har bare lært at det skal være slik, så da gjør de det. Helt til de ikke lenger kan kue seg selv, og det ender med stygge brudd eller i verste fall utroskap.

Anonymous poster hash: 4494d...06d

[Hanne37]

 

Jeg og kona har vært polyamorøse i over 10 år, teller det?

 

Både hun og jeg har tidvis hatt givende forhold av forskjellig karakter med forskjellige mennesker i tillegg til oss to som jo bor og lever sammen. Noen har vært primært seksuelle, mens andre også har inkludert romantiske følelser av varierende grad.

 

Det er helt riktig som du sier, at kommunikasjon er helt essensielt. Og det er jo heller ikke slik at vi har vært helt immune mot turbulens; det finnes ingen mellommenneskelige forhold som er det. Men alt i alt finner vi at det livet vi lever er verdt det.

 

For andre mennesker vil det jo så klart være annerledes. Jeg tror ikke polyamori av natur er hverken bedre eller dårligere enn monogami, men jeg tror nok, som deg, at mange mennesker som lever monogamt egentlig ikke er det - de har bare lært at det skal være slik, så da gjør de det. Helt til de ikke lenger kan kue seg selv, og det ender med stygge brudd eller i verste fall utroskap.

 

Anonymous poster hash: 4494d...06d

 

Takk for svar, veldig spennende at du dukket opp her! Ja jeg må si det høres helt riktig ut, og det er klart at det dukker opp turbulente situasjoner underveis, men dette kan nok ikke sammenlignes med de turbulente situasjonene som kan oppstå av å ikke ha samtalen åpen! Jeg er for åpne forhold. Det virker utrolig modent og spennende og det betyr jo heller ikke at man ligger med folk i hytt og gevær eller at man er uforsiktige på noen som helst måte. Har du noen gang opplevd sterk sjalusi i dette forholdet da, eller har det stort sett gått greit med det også? 

[Corp Por]

 

 

ettertanke..

Nettopp!

 

Sex er digg så nyt det

Etter litt idéutveksling så hender det ofte at alle parter mykner opp litt

Det er det jeg opplever også.

Hver gang sex blir et tema er folk ekstremt defensive og svarer å automatikk helt til de innser at jeg er veldig åpen og aksepterende og da kommer det plutselig mange rare tanker de har men ikke tør vokalisere av frykt for å dømmes, også sitter de samtidig og dømmer andre.

 

Å være eiesyk, redd og sjalu er noe jeg mener vi kan vokse av oss.

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar, veldig spennende at du dukket opp her! Ja jeg må si det høres helt riktig ut, og det er klart at det dukker opp turbulente situasjoner underveis, men dette kan nok ikke sammenlignes med de turbulente situasjonene som kan oppstå av å ikke ha samtalen åpen! Jeg er for åpne forhold. Det virker utrolig modent og spennende og det betyr jo heller ikke at man ligger med folk i hytt og gevær eller at man er uforsiktige på noen som helst måte. Har du noen gang opplevd sterk sjalusi i dette forholdet da, eller har det stort sett gått greit med det også? 

 

 

Jeg personlig er ikke veldig plaget av sjalusi, det er i så tilfelle helt i starten av et forhold før ting har "satt seg" og man kan være litt usikker på hvor man har hverandre. Løsningen er å komme til bunns i rent konkret hva det er som er problemet - "sjalusi" er aldri selve problemet, det er et symptom. Det kan bunne ut i noe så banalt som at jeg er usikker på om denne nye flammen er så gjensidig interessert som hun virker, eller at jeg er usikker på om en eller annen forandring i hennes hverdag vil gjøre at hun og jeg havner litt på bakbrenneren, eller myriader av sånne ting. Så snakker vi om det og finner løsninger. Av og til er den løsningen faktisk å ta et skritt tilbake og erkjenne at timingen ikke var helt riktig og at vi dessverre ikke får til det vi vil og slå oss til ro med det. Det er helt fair, det kan utmerket godt tenkes at timingen blir bedre en gang i fremtiden og at vi kan prøve på nytt da.

 

Det fine med å ha denne holdningen til forhold mener jeg at det dermed ikke blir verdens undergang om et forhold ikke funker helt som det skal. Om det var slik at man kun kunne ha Ett Forhold™ er det plutselig forferdelig mye investert i at akkurat dét ene forholdet skal funke, og ryker det er det en mye større greie.

 

Det sagt, selvsagt kan det gjøre vondt allikevel. Og dersom et langvarig forhold ryker, er det jo så klart ekstra vondt. Men, så har man da gjerne flere forhold med mennesker som er glad i og støtter en, så da har en et større sikkerhetsnett også.

 

Anonymous poster hash: 4494d...06d