Hvordan stiller samfunnet vårt seg til å holde noen ansvarlige?

[AnonymDiskusjon]

Dette blir nok et dypt spørsmål.

 

Vi har en del trinn som gjerne er den enkleste veien, og så kommer det også noen tunge trinn på toppen av det dersom man vil ta det å stille det offentlige til ansvar fullt og helt ut.

 

Privatsrettslige spørsmål blir jo enda mer lidende på lommebok, da de ikke har samme grad av beskyttelse som offentlige feil og mangler som kan skje.

 

Jeg ønsker å prate om dette generellt egentlig, men har selvsagt en pasientskadesak i tankene. Det er mange saker som ender med avslag hos NPE, og de som blir offer for et slikt avslag vil jo da føle at ingen tok ansvaret. Da sier jeg ikke så mye mere om akkurat det med NPE tror jeg.

 

Problemstillingen om at noen tar ansvar dekker jo mye flere saker enn kun helseskade. Men slik jeg ser ting i offentlige saker, og ikke nødvendigvis alltid i denne rekkefølgen, men punkt 1 består nok uansett:

 

1. Man bør gå alle stegene som er gratis, med å avgi klage som helst inneholder nye momenter om man kan for hvert steg.

 

2. Man kan i offentlige saker løfte det videre til Sivilombudsmannen om man ikke når videre.

 

3. Man kan saksøke, og der er siste mulighet Høyesterett, her til lands.

 

4. Man kan ta det til en internasjonal domstol som kan overprøve den norske Høyesteretts avgjørelser.

 

Spørsmålet kan tross alle disse steg fortsatt risikere å få avslag, på at det at noen faktisk stilles til ansvar.

 

Det vil jo alltid være en balansegang i hvordan samfunnet kan konstrueres, mhp. kostnadsspørsmål ved å kjøre saker gjennom flere luper, og hvor viktig det er å få stillt noen til ansvar. Dette spørsmålet har vel folk mest påvirkning gjennom å klage inn sakene sine, mediadekning og kanskje noen tør stille politikerne spørsmålet om ansvar gjennom Sivilombudsmannen.

 

Hva tenker dere omkring det å holde noen til ansvar? Hvor viktig er det for samfunnet vårt, når en ser at på tross av et allerede omfattende apparat for å hanskes ansvarsspørsmålene, så går noen ofre ut som tapere uansett? Også på tross om de tar sakene helt ut av og til, selv om nok mange ikke orker å kjempe videre.

 

Er det andre tanker omkring dette som kan komme fram?

 

Jeg vil også nevne at det føles litt urettferdig da å være et offer, og så se slike kåringer av de beste land å leve i. Norge ligger høyt på listen, kanskje for høyt, når man ser hvor vanskelig det er å stille også det offentlige til ansvar for sine feil og mangler?

Anonymous poster hash: 41faf...bdd

[Herr Brun]

Bad things happen. Hvis noen stilles til ansvar selv om de har gjort alt som kunne forventes av dem for å unngå uhellet, gir det incentiv til ikke å gjøre noe som helst.

[AnonymDiskusjon]

Er det pasientskade du sikter til her? Noen ganger så er det jo slik at en må velge det minste ondes vei. Men, ikke alltid. Andre ganger så er det kanskje systemiske feil som legene ikke kan noe for da feilen kanskje ligger i retningslinjene for medisinering. Kanskje nok om NPE dette.

 

Pasientbehandling har jo veldig mange sider ved seg, så den er litt vanskeligere å forholde seg til som et tydelig nok eksempel på at feil begås. Hvor mye bad things kan man ha i et samfunn og samtidig hevde at alt er fryd og gammen, og etisk riktig? Og at det er så fint å være nordmann og det der.

Anonymous poster hash: 41faf...bdd

[Herr Brun]

Hvis folk ikke tør å ta risiko så skjer det verken gode eller dårlige ting. For strenge ansvarsregler virker derfor lammende. 

[krikkert]

Det er fordi folk tør å ta risiko at vi i det hele tatt har muligheten til å feilmedisinere. Uten risiko, ingen medisin.

[nicho_meg]

Pasient A har hjerneblødning: Risiko for død uten inngrep => 99%

Legen fullfører operasjon, men pasienten våknet aldri av narkosen. (Risiko mindre enn 1/1000) Er det da rimelig å straffe legen?

Alle operasjoner medfører en risiko. Er det nødvedig at noen holdes ansvarlig om alle prosedyrer er korrekte og også utføres korrekt? I mange tilfeller vil selve utredningen av risikoen ta så lang tid at pasienten er død. Skal utrederne av risikoen bære ansvaret eller?

 

Noen ganger er det best at ingen blir holdt ansvarlige for feil som oppstår. Det er vesentlig forskjell mellom klandreverdig oppførsel og hendelige uhell. 

[Vox_populi]

Pasient A har hjerneblødning: Risiko for død uten inngrep => 99%

Legen fullfører operasjon, men pasienten våknet aldri av narkosen. (Risiko mindre enn 1/1000) Er det da rimelig å straffe legen?

Alle operasjoner medfører en risiko. Er det nødvedig at noen holdes ansvarlig om alle prosedyrer er korrekte og også utføres korrekt? I mange tilfeller vil selve utredningen av risikoen ta så lang tid at pasienten er død. Skal utrederne av risikoen bære ansvaret eller?

Noen ganger er det best at ingen blir holdt ansvarlige for feil som oppstår. Det er vesentlig forskjell mellom klandreverdig oppførsel og hendelige uhell. 

I det tilfellet du skisserer, er ingen feil begått, så det er uheldig at du bruker det ordet. Men all terapi (og fravær av terapi også, forsåvidt) innebærer en risiko, Så et ugunstig utfall er ikke nok til å fastslå at feil er begått og at noen bør stilles til ansvar for det. For en tilfeldig observatør som meg virker det som både pasienterstatningsordninga og mange av dens kritikere er litt på villspor her. Som du skriver: det er en vesentlig skilnad mellom klandreverdig oppførsel og hendelige uhell. Det normale er at ved hendelige uhell er det den uhellet går ut over som må ta ulempene. (Unntatt motorkjøretøy, de er alltid skyldige). 

Med forbehold om jeg ikke har satt meg så godt inn i saka, må jeg melde at mitt inntrykk er at pasienterstatning blir misbrukt som plaster på såret i de tilfeller pasientene responderer dårlig på behandling. 

[AnonymDiskusjon]

Hjerneblødning-saken som skisseres er jeg helt enig med de fleste som har kommentert i tråden på.

 

Men, dersom en medisin f.eks. ødelegger 40 % av en gruppe pasienters organ såpass mye, at denne medisinen ikke kan brukes lengre, men det finnes alternativ medisinering, som selvsagt pasienter blir satt på i etterkant av organskade.

 

Dersom det tar f.eks. 10 år før skade på organ inntreffer på en gitt medisin, er det ikke da mer etisk forsvarlig å bruke medisinen f.eks. i 7 av disse 10 årene og være innenfor en rimelig margin? Så sette pasient på alternativet, kanskje ut livet. Alle medisiner har visse risikoer, men noen har heftig stor risiko. Jeg synes at 4 av 10 personer med den type diagnose er litt drøy skuring. Noe er galt med retningslinjene når pasientene ikke lengre kan stole på at legene arbeider for deres beste vel. Det er for galt at pasienter skal utsettes for en slik systematisk svikt fra overordnede organer som setter disse crazy retningslinjene i sammen.

 

En annen bivirkning av skaden er at pasient må stå på en støttemedisin for å holde organet i videre funksjon, fordi organet ikke tar i mot signalstoffer i fra hjernen som normalt ville ha regulert organet. Denne støttemedisinen må tas livet ut.

 

Et annet utfall av den 40 prosent organødeleggende medisinen kan være at organet svikter totalt. Og da er transplantasjon nødvendig. Det blir mange organdonorer det å framskaffe dersom 4 av 10 personer med sykdom på denne medisin får organsvikt som utfall. De kan ikke vite helt hvilken type svikt som vil inntreffe på hvilken pasient, men de kan vite med sikkerhet at dersom de kjører på lenge nok, så ryker et eller annet på 40 % av pasientene.

Anonymous poster hash: 41faf...bdd

[AnonymDiskusjon]

Hjelper det pasient saken noe mer, når en vet at pasient aldri har kunnet gjøre et informert valg rundt bruken av denne medisinen?

 

Legene har valgt medisinen og de har aldri informert om hvor stor risiko faktisk er, at 4 av 10 personer får skade. Det har aldri blitt informert noe estimat om denne risikoen, dette med at innen 15 år som nok er en blanding av synsing og kliniske statistiske data fra utenlandsk kilde på internettet (nesten 10 år i denne pasientens tilfelle) så blir risiko for skader betydelig mye større.

 

Dette må vel være et av de bedre argumentene for å kunne feste noe på fastlege og sykehusopphold. Siden det er lege som er den innklagede. Har man noe annet innklagingsvalg egentlig? Dette virker for oss mer som å være noe systemisk svikt, framfor at en lege kan ta hele ansvaret alene.

Anonymous poster hash: 41faf...bdd

[Herr Brun]

Vil du diskutere din konkrete sak eller vil du diskutere det prinsipielle spørsmålet? For det er lite hensiktsmessig å blande.

[AnonymDiskusjon]

Dersom du er interessert i å besvare det konkrete spørsmålet, kunne du opprettet en ekstratråd for det for meg? Også legger du lenke ut av denne tråden. Så bevarer man denne tråden for generell juss-politisk-samfunnsnyttig side av det hele.

Anonymous poster hash: 41faf...bdd

[Bytex]

Tror ikke anonymfunksjonen skal brukes til samfunnsdebatt,..

[krikkert]

Moderatormelding

Siden denne tråden er reservert generell samfunnspolitisk debatt rundt ansvar flyttes den til dertil egnet forum.