Hvor langt skal mennesket projiserende forlenge sitt ego i ansvars følelse?

[t_o_m_m_y]

Hvor langt skal mennesket projiserende forlenge sitt ego i ansvars følelse?

Jeg stiller dette spm fordi jeg finner en konflikt i meg selv;
i meg finner jeg en spontan «jeg» som uanstrengt er den som alltid har vært,-den sanne meg,-den meg som jeg hviler i når abstrakt intellektuell prestasjoner blir stressende,
men så har jeg en abstrakt del av meg som er opplært til å ta inn over meg jordens kriser og «forbedre deg» taler,
og jeg kommer til det punkt hvor en del av meg sier «fuck it» men en annen del sier «du er en del av lasset».

Jeg vil drøfte menneskets ansvarsfølelse og ego forlengelse.
Med «ego forlengelse» mener jeg da det abstrakte ansvar man tar ut over det å være spontant den man alltid har vært i sitt eget primitive nærvær.
Feks så er mennesket naturlig spontant uten å anstrenge seg,
men så kan man også «skjerpe seg» til å innta en abstrakt rolle som en forlengelse av sitt ego,-en kunstig rolle man må bli opplært til å ta.

Jeg har nemlig tenkt på dette med teknologi og dens psykologiske forandring på samfunnet,
Der da internett og elektrisitet ble en ytterlige forlengelse av ens ytringer,
ytringer som man ellers ikke ville ha ytret vis kun levde i sitt "gammeldagse" nærmiljø.
Man fikk plutselig informasjon om kriger man ikke kunne gjøre noe med,
men likevel følte en viss empati for å fikse,
og der sitter man da hjelpesløst i stuen og må nøye seg med «sterke ytringer på forumer» for å føle seg behjelpsom og virkende.

Feks kan jeg huske mamma og pappa vokste opp ganske naivt,
deres ungdoms historier er ganske naive og deres gleder er naive,
sammenlignet med dagens ungdom som må ta inn over seg all informasjon.
i det hele tatt isolert i en liten by som hadde minimum med kontakt med landende rundt seg,
ergo naive oppfatninger om hvordan livet utenfor byen er.
Det var på denne tiden at «den første neger» kom til byen feks.
Bananen var en delikatesse også.

Rent praktisk sett så er problem stillingen;
«hvor langt skal menneske ta ansvar for det rundt seg?»

rent filosofisk sett så er problem stillingen;
«hvor langt skal mennesket projiserende forlenge sitt ego til det abstrakte?»

konflikten ligger nemlig i å være i kontakt med dette «spontane jeg» og hele tiden måtte føle en skyldighet og frykt over å ikke ta del i den «abstrakte jeg».

Rent filosofisk snakker vi et eksistensielt spm,
og rent praktisk snakker vi om å «være oss selv» og ha et fredsom forhold til seg selv.
en balanse kamp som unge mennesker sliter med i dag.

[QS4MO8J3]

Ignorance is bliss!

[t_o_m_m_y]

Ignorance is bliss!

Ignorance is bliss until life fucks you with its consequences.

[QS4MO8J3]

Ignorance is bliss!

Ignorance is bliss until life fucks you with its consequences.

What consequences?

[t_o_m_m_y]

QS4MO8J3, den 20 Mar 2017 - 15:07, sa:

 

t_o_m_m_y, den 20 Mar 2017 - 14:02, sa:

QS4MO8J3, den 19 Mar 2017 - 23:53, sa:

Ignorance is bliss!

Ignorance is bliss until life fucks you with its consequences.

What consequences?

 

he he, the ignorance talking

[QS4MO8J3]

he he, the ignorance talking

What consequences does ignorance/the ignorant create?

Endret 20. mars 2017 av QS4MO8J3

[Noxhaven]

 

 

Jeg stiller dette spm fordi jeg finner en konflikt i meg selv;

i meg finner jeg en spontan «jeg» som uanstrengt er den som alltid har vært,-den sanne meg,-den meg som jeg hviler i når abstrakt intellektuell prestasjoner blir stressende,

men så har jeg en abstrakt del av meg som er opplært til å ta inn over meg jordens kriser og «forbedre deg» taler,

og jeg kommer til det punkt hvor en del av meg sier «fuck it» men en annen del sier «du er en del av lasset».

 

Så klart du er splittet når sinnet ditt er i ubalanse med miljøet du må forholde deg til.. Du automatisk tenker og handler basert på hvordan instinktene, erfaringene samt refleksjonene dine har formet underbevisstheten din til å være og du begrenser deg til hva miljøet ditt forventer fra deg.

 

 

 

Rent praktisk sett så er problem stillingen;

«hvor langt skal menneske ta ansvar for det rundt seg?»

 

 

Jeg anser dette for å ha et flytende svar der det er relativt til ansvaret menneskene rundt om deg definerer som satt grense. Noe som både er kulturelt og individuelt betegnet, hvor man selv (vanligvis uten å tenke over det) finner en balanse i samsvar med gitt kultur og med gitt omgangskrets.

 

Jeg tror du tenker på en annen måte enn den vestlige kapitalistiske normalen og må derfor hele tiden begrense selvet ditt, eller overstyre det om du vil.

Blir dette en for stor belastning for den selvet ditt er blitt til så vil du sakte men sikkert bli revet i stykker, noe jeg antar at du kanskje såvidt har begynt å føle på, og samtidig innser at kan være en utfordring som ruger hos flere. 

 

Kanskje det å lære seg å akseptere samt godta den man er blitt samtidig som man vurderer og velger hvor mye man skal innfri til de rundt om seg er en løsning..?

Blir dette gapet for stort for å håndtere, så kanskje et alternativ er å finne et miljø med mer likesinnede der man kan være den man er i stede for den de rundt om en ønsker og forventer at man skal være. 

 

Ga dette mening?

 

 

Ignorance is bliss!

 

Yep, men er det virkelig verdt det?

 

[QS4MO8J3]

Forsto ikke tegneserien?

[Gjest Bruker-95147]

Barnet trodde pappa gjorde ett mirakel ved å starte klokken på en usynlig måte, når den i virkeligheten startet da gutten selv beveget armen, altså det er et ur som lades ved å bevege det

[RWS]

Nei, faren sto stille hele tiden så guttungen trodde tiden hadde stoppet på ordentlig, og det var derfor klokka ikke virket...

[Noxhaven]

QS4: Touche  

 

เมฆบ้า: Haha, det var faktisk en ganske så artig tolkning, men er det ikke litt snodig at et armbåndsur som lader seg via bevegelse skulle stoppe opp mens det ble benyttet? Eller at ikke gutten visste at uret var bevegelses drevent? Eller at han fikk så panikk over at uret startet opp?

Men regner med at du hadde et snikende poeng der om at en ting ikke trenger å være sånn vi antar ut ifra første øyekast

Artig og fult plausibelt, men det blir litt mange antagelser for Accams til at det skal være den mest trolige baserte på den lille informasjonen vi har.

 

RWS: Long time no see! Welcome back - Er sånn de fleste oppfatter den, meg inkludert.