Usikker på forholdet

[Pointed]

Hei

Jeg er ei jente på 29 år.

Har en samboer(30) jeg har vært sammen med i 6 år.

Jeg føler nå at vi har sklidd veldig ifra hverandre.

Selv er jeg veldig klar for å få barn noe jeg har diskutert med samboer, og han vil ikke ha barn nå og som han sa var at han ikke ville ha barn med meg.

Jeg sliter veldig fordi jeg har tidligere brukt p-sprøyte som har stoppet helt eggløsning hos meg, som betyr at det kan bli en utfordring.

Jeg kan få hjelp av gynekolog, men samboer er ikke interessert i prosessen som kan oppstå. Han vil ikke ta sædprøve siden han er redd for at det ikke er god nok kvalitet for evnt senere "barn".

Vi har heller ingen felles interesser, da hans interesser er å drekke og spille playstation og finne flere venner med samme innstilling på livet som han.

Jeg er under utdanning og vil helst ikke ødelegge den prosessen med mye tull.

Vi har også nylig flyttet til en leilighet han står på kontrakten, da han klarte å si til min mor at vi måtte kvitte oss med mye ting for det var bare søppel hvor han hintet til tingene mine.

Jeg har heller ikke fått bursdagsgaver eller julegaver av han utenom det første året.

Jeg har gitt han både bursdagsgaver, julegaver og ting utenom.

Han er heller ikke interessert i sex i det heletatt, selv om han nesten var utro et par ganger.

Det kan gå flere mnd mellom hver gang vi har sex.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, for følelsene mine har dabbet veldig av og føler at å gjøre det slutt er eneste utvei nå. Er det noen som har noen råd jeg kan gjøre? Jeg er rådvill og vet ikke hva jeg skal gjøre?!

[G27]

Ut i fra det du legger frem her sier det seg selv at du må gjøre det slutt. Les igjennom det du skriver.

[Pointed]

Det er bare hvordan jeg bør gå fram?

Hvordan bør jeg legge det frem uten at det blir store problemer?

Har tenkt på å få et lager, flytte tingene mine inn og så må jeg ta samtalen jeg ikke vet hvordan jeg bør legge frem.

Vi prater knapt sammen, og når vi prater blir det bare kverulering.

[Tharos.]

Samlivsbrudd er vel sjeldent problemfritt? Du må jo nesten bare se driten i øynene, og si rett frem det du har på hjertet. Har han noenlunde fornuft, bør han jo se at ting ikke fungerer for noen av dere, han og.

[Kikert]

Det er bare hvordan jeg bør gå fram?

Hvordan bør jeg legge det frem uten at det blir store problemer?

 

Si at du ikke vil være sammen med ham lenger. Si at du ikke føler at forholdet er noe for deg og at du ikke føler at dere passer sammen lenger. Problemer kan det bli uansett hvordan du legger det frem så ikke ta sorgene på forskudd.

 

Bare stålsett deg og si det rett ut. Dette er ikke noe å tenke på engang. Regner med at du oppdaterer tråden i morgen med et smil bare en nysingel jente kan gi.

 

Lykke til!

[blured]

Enig. Litt grovt delt opp så er det tre ting jeg setter pris på i et forhold: (de to første utgjør et vennskap)

 

- Hvor bra vi snakker sammen, hvor åpne vi er med hverandre, at vi bare kan sitte og prate og le i timesvis.

- Hvor gøy vi har det når vi gjør ting sammen. At h*n er bra å reise på ferie med, dra på byen med, konserter, henge med felles venner, osv.

- Hvor bra sexen er, hvor tiltrukket jeg er av personen.

 

Når du beskriver kjæresten din så virker det ikke som om han tikker noen av de "boksene".

[Leo_]

Det du beskriver her er for meg bare noe skriblerier for å få bekreftelse fra andre om at du bør gå fra denne personen. Jeg er enig med deg, jeg mener du bør avslutte dette forholdet, før du setter deg selv og den andre part i en ugrei situasjon. Du sier du vil ha barn, samtidig som du sier at du er under uttanning, hva mener du her? Mener du at du vil ha barn slik at du kan avbryte utdanningen din, mens din samboer tar ansvar for deg og et barn?

[blured]

Man trenger da ikke avbryte utdannelsen sin selv om man får barn.

 

Kjenner selv flere som har blitt gravide i studietiden, og som har fullført på normert tid. En har et eget forsørgerstipend fra lånekassen som gir litt bedre økonomi, og typisk så har utdanningsstedene egne barnehager for studenter (UiO har med åpningstider i helger, eksamensgaranti, osv). Trenger man permisjon, så tilbyr også lånekassen et eget foreldrestipend på opptil 49 uker, så hun vil på ingen måte være avhengig av at samboeren forsørger henne.

[Leo_]

Så du mener det er en GOD avgjørelse?

[Pointed]

Så du mener det er en GOD avgjørelse?

Med tanke på alderen min, så "begynner" jeg å bli såpass "gammel" at jeg om noen år kan risikere å få et barn som krever litt mer mtp at jeg ikke har noen fra før av. Jeg vet at samboeren jeg har nå ikke ville hjulpet til med hverken omsorg eller penger, han ville knapt bry seg. Men da hadde jeg vært sikret "etterkommer" noe jeg føler er viktig for meg. Jeg hadde på en måte blitt alenemor. Men jeg gjør det heller slutt og drar til Danmark og får hjelp til å befrukte et egg, siden de hjelper med den slags der. Da kan jeg ta høyde for at jeg kan få barn i løpet av sommerferien. Ihvertfall så nærme som mulig, så blir ikke skolen avbrutt.

Og jeg har vært i tvil om hvordan jeg skal gjøre det slutt siden han jeg er med er veldig manipulerende, og vet hvordan han trykker meg ned. Jeg får bite tenna i sammen og være sterk,si ting rett ut som flere over her sier.

[Kikert]

Er ikke noe problem å få barn i studietiden, folk overdriver veldig. Du må dog huske på at dagen blir omtrent 100% fullpakket og at du har relativt lite tid til avslapping. Du må ta vare på ungen når h*n er våken og studere når h*n sover.

 

Har du familie eller venner som kan hjelpe deg så er det lettere (duh) og jeg ville hellet mer mot å la vær hvis det var 0 hjelp å få.

[Pointed]

Er ikke noe problem å få barn i studietiden, folk overdriver veldig. Du må dog huske på at dagen blir omtrent 100% fullpakket og at du har relativt lite tid til avslapping. Du må ta vare på ungen når h*n er våken og studere når h*n sover.

 

Har du familie eller venner som kan hjelpe deg så er det lettere (duh) og jeg ville hellet mer mot å la vær hvis det var 0 hjelp å få.

Jeg vil få god hjelp av min mor på dagtid, ellers så vet jeg at om jeg får en ny type en dag så vil jeg forhåpentligvis få den hjelpen jeg trenger. Så vet jeg vil klare meg, og økonomisk vil det ikke være noe problem. Har tenkt gjennom dette i ei god stund, og Fagskolen er jo en-to dager i uka, noe jeg vet ikke vil bli noe problem. Derfor føler jeg at det vil gå bra, og da når jeg er ferdig utdannet vil også barnet kunne starte i barnehagen slik at jeg kan jobbe. Det ordner seg vet jeg.

[Kikert]

Der ser du. Enkel logikk og generell livssituasjon tilsier at et barn bare er et kjærkomment nytt familiemedlem

 

Så har vi de som får barn uventet og ikke takler skole samtidig når det skjer, som er noe helt annet enn et veloverveid valg der man har motivasjon i bunn.

[Pointed]

Har lyst på barn, vet at jeg fint vil klare det. Har også utdanning innenfor helse, så vet selv hvilke type overraskelser som jeg kan støte på av evnt sykdommer og bleieskift er ingen problem.

Det er etterlengtet, så jeg håper jeg kan være heldig å få den muligheten til å bli mor. Det passer også veldig godt i planene for min fremtid.☺️

[nomore]

Men ikke gjør det sammen med partneren du nå har. Det høres ikke ut som om han blir den enkleste å samarbeide med, basert på det du skriver her

[Pointed]

Nei, må jo først gjøre det slutt. Finne en egen leilighet, så kan jeg tenke videre på barn. Har regnet ut at jeg vil prøve meg på å bli gravid i mellom september og november i år. Han jeg er med nå sier jo selv at ikke han vil ta test for å sjekke kvaliteten, og for min del kan det ende opp med prøverør, og det er ikke han interessert i. Så da gjør jeg det som er best for min del og den kommende babyen, å gjøre det slutt.

[blured]

Enig med nomore.

 

Når jeg skrev om at mye er lagt til rette for at studenter skal kunne utdanne seg samtidig som en får/har barn, var dette bare for å understreke at det er fullt mulig, at det er ikke slik at en er helt avhengig av ens partner for å få det til, at vi ikke akkurat lever på 50-/60-tallet lenger... (Altså ikke en oppfordring til trådstarter å få barn med en som ikke ønsker det, det vil jeg sterkt fraråde).

[tangenfoto]

Du er en jente på 29 år. Hvorfor stresser du så voldsomt med å få deg et barn (ja, jeg har lest tråden)? Du kan vel plusse på minst 5, kanskje 10 år før det begynner å bli stor fare for at noe feil oppstår med fosteret. 

Det er snart april, du er på vei ut av et forhold og du har "regnet ut" at du vil prøve å bli gravid om 6 måneder? 

Forøvrig helt enig i at du bør komme deg ut av det forholdet du er i, men hvorfor ikke fullføre utdannelsen, jobbe et par år og kanskje få et mer stabilt liv før du planlegger et barn? 

[Pointed]

Hvis jeg får barnet i sommerferien vil jeg ha litt tid på meg før skolestart igjen, samtidig vil jeg helst flytte før eller i denne sommerferien. Har nesten akkurat flyttet og fikk en prolaps, så jeg vil trene meg litt opp i ryggen før jeg flytter igjen. Skal leie meg lager til mnd som kommer, og vil sakte men sikkert flytte ut. Han mener jo at jeg må kvitte meg med møbler og tinga mine, så da slipper han å tenke på tingene mine. Da blir det forhåpentligvis lettere for meg å gjøre det slutt uten de vanskeligste situasjonene siden inventaret mitt allerede er på et lager.

Jeg vet bare ikke hvor mye lengre jeg klarer å vente, for vi har en veldig trykkende stemning hele tiden nå(prater ikke noe mer). Og han gjør alt han vet jeg reagerer på. Han er ikke åpen og ærlig med meg(noe han ikke har vært på tre år). Så vi har ikke den gnisten noe mer. Selv er jeg også veldig glad i sex, noe han "påstår" han ikke er. Så jeg føler dette forholdet som dødt, men det er tøft å gjøre det slutt selv om det ikke er mer å hente.

[Pointed]

Du er en jente på 29 år. Hvorfor stresser du så voldsomt med å få deg et barn (ja, jeg har lest tråden)? Du kan vel plusse på minst 5, kanskje 10 år før det begynner å bli stor fare for at noe feil oppstår med fosteret.

 

Det er snart april, du er på vei ut av et forhold og du har "regnet ut" at du vil prøve å bli gravid om 6 måneder?

 

Forøvrig helt enig i at du bør komme deg ut av det forholdet du er i, men hvorfor ikke fullføre utdannelsen, jobbe et par år og kanskje få et mer stabilt liv før du planlegger et barn?

Grunnen til at jeg "forhaster" meg er at jeg har lyst på barn, og jeg vet det kan bli en prosess som kan gå over flere år. Jeg har også veldig lyst på to, og da er det greit å starte nå for å ha en mulighet. Som du sier ang utdanning og jobbe i noen år først er god idé, det skal jeg ikke si imot. Men om jeg skulle startet en slik prosess om fem år så kan det hende jeg ikke har muligheten, siden feriliteten senkes med alderen og jeg har ikke eggløsning pga på p-sprøyte jeg gikk på i fem år sammenhengende. Hadde jeg vist at det ikke var noe problem hadde jeg drøyet lengre. Jeg har selv venner som har brukt 15 år og enda ikke fått til noe, så derfor forkaster jeg meg litt. Ellers er jeg redd jeg ikke vil ha muligheten.