Er i et forhold, og tenker mye på eksen

[AnonymDiskusjon]

Dette blir nok bare en eneste stor suppe av rot, men skal prøve å holde det ryddig. 

For en god del år siden ble jeg sammen med min første kjæreste. Vi "klikket" på alle mulige punkt. Helt lik humor, vi kom godt overens og vi kunne snakke om alt og ingenting, hele tiden. Vi stortrivdes i hverandres selskap. Sexlivet vårt var perfekt, mer enn perfekt. Det var magisk. Jeg så for meg et livslangt forhold med denne mannen. 

Dessverre gikk ting nedover rundt 2 år ut i forholdet, og jeg begynte å se sider av han jeg ikke likte. Han var en så kalt lystløgner, han løy mye. Om viktige ting, om uvesentlige ting. Dessverre løy han om såpass viktige ting at han såret meg dypt, jeg ble paranoid og typisk crazy girlfriend. Jeg måtte snoke på tingene hans for å få svar på ting. Utroskap fra hans side. Det ble et eneste kaos, og det var et veldig destruktivt forhold for oss begge. Jeg slet psykisk fra før, han begynte å slite psykisk underveis i forholdet. Etter 4 år gjorde vi det slutt, men fortsatte å være friends with benefits. Det var kun et seksuelt forhold, men etterhvert utviklet det seg igjen til et kjæresteforhold, men vi offentliggjorde det ikke. Vi fortsatte å ha sex og fortsatte å spise middag sammen, sov hos hverandre en gang i blant. Dette holdt vi vell på med i 1 år før jeg mistet følelsene for han fullstendig. Han nektet å gi slipp på meg. Jeg turte ikke avvise han helt, og han gikk vell å håpet på et forhold i enda ett år til før jeg til slutt satte kroken på døra. Han ble rasende, og jeg merket det på han at han virkelig ble såret og lei seg. Jeg husker også flere ganger når vi var venner og bare hadde hengt litt sammen, så fikk han tårer i øynene når jeg skulle dra. Jeg tenkte det var krokodilletårer alltid. 

 

Så for en god del måneder siden, møtte jeg en fantastisk mann og vi har vært sammen nå noen måneder. Fremtiden ser lys ut. Han er en mann med flotte verdier, en mann jeg har begynt å elske tidlig og som jeg ser for meg et liv sammen med.

 

Men eksen er i hodet mitt enda. Og jeg hater meg selv for det. Jeg forstår ikke hvorfor jeg begynner å gråte når jeg tenker for my på han. Jeg har en helt vidunderlig mann som kjæreste nå, en som behandler meg med respekt, en som ser meg og en som virkelig bryr seg om meg og elsker meg. 

 

Jeg tror jeg til en viss grad har dårlig samvittighet over eksen. Som sagt slet jeg psykisk i forholdet (jeg sliter enda, men på en annen måte, jeg har næret meg mer selvinnsikt den siste tiden), og jeg beskyldte han ofte for å ikke elske meg og egentlig bare utnytte meg. Men jeg vet jo i ettertid, og jeg visste jo egentlig da, at han elsket meg. Jeg pisket han unødvendig hardt og jeg var griseslem mot han til tider. Men jeg skal ikke glemme at han var slem mot meg også, han gikk bak ryggen på meg uendelig mange ganger, han løy til meg, var utro mot meg. 

 

Jeg vet ikke om jeg savner han. I så tilfelle er det vennskapet jeg savner. For den kjemien jeg hadde med han, har jeg ikke med min nåværende kjæreste. Vi har ikke den samme grad av humor, og vi deler ikke samme hobby, noe jeg og eksen min gjorde. Men eksen min var ikke støttende. Det er kjæresten min nå. Eksen min likte ikke familien min, han prøvde å få meg bort ifra dem, han prøvde å ødelegge venneforholdene jeg hadde og han ville bare ha meg for meg selv. Kjæresten min nå liker familien min (og familien min liker han), og han oppfordrer meg alltid til det beste og vil meg kun det beste. 

 

Kan noen fortelle meg hva i huleste det er som foregår i hodet mitt? Som sagt tror jeg at det er en dårlig samvittighet som kommer snikende, og jeg føler et stort behov for å si unnskyld. Unnskyld for at jeg har gitt deg et bitter syn på kvinner, unnskyld for at du tror du kanskje ender opp alene her i livet. Fordi det vet jeg han er redd for. Men han er en flott mann på mange punkt, og han skal ikke sitte der å tro at han ikke er elskbar. Noe jeg er redd han tror. 

 

Jeg er som oftest godt kjent med følelsene mine, og jeg vet hva jeg føler, men her sliter jeg litt med å forstå. Jeg vet jeg elsker min nåværende kjæreste. Jeg vet at jeg på ingen som helst måte vil ut av det forholdet jeg er i nå, da det har forandret livet mitt på så mange flotte punkt. Livet smiler bredere enn på lenge. Men jeg skulle så inderlig likt å ikke være så besatt av eksen. Jeg tenker ofte "hva driver han med nå?" og "hvordan går det med han?" og, jeg tenker faktisk, "har han fått seg kjæreste?". Når jeg tenker at han kanskje har fått seg kjæreste så får jeg RO. Jeg tenker "åh, så bra". Det er genuint, jeg forestiller meg at han har en kjæreste nøyaktig NÅ i hodet mitt, og jeg blir glad av det. Men jeg vet at han ikke har fått seg kjæreste (alt man finner ut på sosiale medier). 

 

Føler meg så enormt patetisk, men dette har begynt å stjele litt nattesøvn. Det skal også sies at jeg er en person som får veldig lett dårlig samvittighet, og jeg kan slite med det lenge. Slik har det vært helt siden barndommen, jeg får dårlig samvittighet av alt jeg føler jeg har gjort galt osv. Det skal også sies at jeg ikke på noen som helst måte kunne tenke meg å være i et forhold med eksen igjen. Forholdet var ikke liv laga, og følelsene jeg hadde for han i begynnelsen og videre har ikke eksistert etter at vi gjorde det offisielt slutt. Jeg kan ikke få presisert dette nok, og det er derfor jeg har litt vansker med å forstå hva jeg selv føler. Hvorfor tenker jeg på han når jeg ikke vil ha han tilbake eller savner han? 

Det skal OGSÅ sies at jeg har ingen venner, jeg har bare kjæresten. Han er da forøvrig også min bestevenn. Eksen var også kun min eneste venn. Kan det være noe her, at jeg kanskje savner en venn? Jeg er mye ensom når jeg ikke er med kjæresten, og jeg sliter med å etablere nye vennskap. Når jeg er med kjæresten derimot er alt bra og jeg har det utrolig fint, og eksen er ikke å finne i tankene mine engang. Jeg og kjæresten er i et avstandsforhold, så vi sees ikke hver dag. 

 

Føler meg som ei jævlig dame. Nå slo det meg egentlig, jeg er redd for at jeg har ødelagt livet til eksen min. 

Anonymous poster hash: 4de7e...5ef

[Whist1er]

 

Dette blir nok bare en eneste stor suppe av rot, men skal prøve å holde det ryddig. 

 

..................

 

Dessverre gikk ting nedover rundt 2 år ut i forholdet, og jeg begynte å se sider av han jeg ikke likte. Han var en så kalt lystløgner, han løy mye. Om viktige ting, om uvesentlige ting. Dessverre løy han om såpass viktige ting at han såret meg dypt, jeg ble paranoid og typisk crazy girlfriend. Jeg måtte snoke på tingene hans for å få svar på ting. Utroskap fra hans side. Det ble et eneste kaos, og det var et veldig destruktivt forhold for oss begge. Jeg slet .......................

 

Føler meg som ei jævlig dame. Nå slo det meg egentlig, jeg er redd for at jeg har ødelagt livet til eksen min. 

 

Anonymous poster hash: 4de7e...5ef

 

 

Man ødelegger ikke livet til utro lystløgnere.  Det greier de helt fint på egen hånd.

 

Slutt å pirke på det skrubbsåret så skal du se at det gror igjen.

[Sir-Allistair]

Jeg tror det er veldig naturlig å føle det slik som du gjør. En del av deg savner eksen og det vennskapet eller den kjemien som dere hadde. Det er fullt forståelig. Men én ting jeg også mistenker er at du overdriver hvilken innvirkning du har hatt på han. Han har garantert ikke fått noe varig mén av at du dumpa han, og han fortsetter antakeligvis i samme spor med neste dame.

Det beste du kan gjøre for deg selv her er å se mest mulig framover og tenke at disse tankene vil forsvinne. På et punkt vil du slutte å sammenligne din nåværende kjæreste med eksen.

Lykke til.