Angrer ekstremt etter flytting

[mkhan]

-

Endret 13. september 2017 av mkhan

[Graf1ga]

Ok her er min lille oppskrift; les disse punktene til Per Fugelli; http://bodonu.no/gi-blanke-faen-fa-et-bedre-liv

Ta deg så en intensiv treningsøkt(Visst du har kyssesyken så bli frisk først, eller vær forsiktig at du ikke får støt mot mageregionen når du trener) Spis så et sunt og godt måltid, kjenn virkelig etter hvor god maten smaker, si positive ting til deg selv, obeserver ting rundt deg, prøv å vend om det vonde til det gode, hva er det egentlig som er så forferdelig? Unngå konflikt eller ikke skap konflikt. Tenk igjennom om du tar ting for seriøst, og om du forventer for mye av deg selv. Ikke søk validering ifra andre eller din samboer, tenk heller at du er god nokk som du er. Vi lever i en sprø verden, der ingen er normale. Og det fleste av oss tenker mest på oss selv. Anbefaler at du så mediterer en time alene i et mørkt rom, la bare tanken svaie rundt... observerer over hva slags virkelighetsoppfattelse du har. Visst ting ikke blir bedre, så vil jeg anbefale at du oppsøker lege, og at du er ærlig med både deg selv og hva du innerst inne ønsker for at han kan behandle deg best mulig

Endret 9. mars 2017 av Graf1ga

[Notatblokk]

Jeg tror i grunnen du må begynne å se dette i et lengre perspektiv. Ok, dere har bodd der en liten stund og angrer. Dere KAN flytte tilbake igjen, og har forsåvidt avtalt dette. Det skal ikke være en daglig pine som varer resten av livet. Du har ikke ødelagt livet deres. Ja, du må svelge "smellen" med noen dårlige valg, men samboeren din høres ut som en forståelsesfull og oppegående dame som klarer å stå gjennom dette, hvis du klarer å se litt fremover også. 

 

Se for deg livet ditt om ett år. Hvor er dere? Se deretter for deg livet igjen om 3-4 år. Er dere fremdeles i "helvete" på vestlandet? Sannsynligvis ikke. Jeg tipper dere er tilbake i Trondheim, med nye jobber. Dere virker som ressurssterke mennesker som ikke sliter med å få jobb. 

 

Dersom du faktisk gråter hver dag og føler deg så nedbrutt at ingenting hjelper (både fordi du har det vanskelig mentalt + ikke kan trene), så anbefaler jeg å gå til psykolog eller en form for veileder. Finn en du har god kjemi med og begynn å sortere ting i hodet med god hjelp. Det koster litt, men kan gjøre mye godt for deg/dere.

 

Ting. Ordner. Seg.

[Whist1er]

Hei.

Valgene dine har du gjort selv, og du eier disse beslutningene.  MItt inntrykk er at du er klar over dette, men du har vansker for å akseptere at du kunne være så "dum". 

 

Kyssesyken, som du nevner i hvert andre avsnitt, er en faktor som gjør at du ikke får realisert deg på fritiden med aktiviteter som trening og turer.  Kyssesyken er ikke et resultat av flyttingen, så den hadde du også hatt i Trondheim, med samme reduksjon i aktivitetsnivået og den samme forhøyede frustrasjonen.  Den eneste forskjellen jeg kan se på den fronten er at det generelle kultur- og fornøyelsestilbudet er dårlige på det "nye" stedet.  Hvis du brukte tid på å reise til hjembyen tidligere for å "skumme fløten" av aktiviteter og toppturer, kan du nå bruke de samme helgene til å fylle på med kultur og aktiviteter i Trondheim (eller andre byer).

 

Samboeren din og du har blitt enige om å bli der til november for å se om det bedrer seg.  Jeg synes du bør ære den avtalen frem til november og ikke kaste mer bensin på ditt eget bål ved å gnåle kontinuerlig om at dette ikke er bra.

 

Nettverksbygging bør du satse på.  Alt blir lettere med et nettverk der man bor, og det er min erfaring at nettverket er mest solid om det ikke bare består av kolleger.  Jeg er i en bransje hvor kolleger flytter ofte og langt, og setter pris på å ha venner som ikke har samme jobb som meg.  Det er flere måter å bygge nettverk på; den dårlligste metoden er å si at du lengter tilbake dit du kom fra.  (En av de bedre er å ha barn som går på skole, spiller fotball eller driver med annen idrett hvor foreldre må være med som påkledere, smørere, eller sjåfører.)

 

Psykolog er stigmatiserende - coach er positivt.  I et firma som har flere avdelingskontorer finnes det kanskje en mulighet for at man allerede har en coach, eller en avtale med en?  Snakk med sjefen din og hør om det finnes en coach eller (leder)utviklingsprogrammer dere benytter.

Hvis du ikke får tak i en coach, og ikke tenker i retning av psykolog, kan jeg anbefale en prest.  Ikke fordi han er kristen, eller reresenterer livssyn, men fordi han har god kunnskap om sorgbehandling (som du åpenbart lider av) i alle livets faser, og ikke minst har han taushetsplikt.

 

Lykke til!

[Gjest Bruker-95147]

Alt i alt sliter dette enorm på meg selv, min samboer og vårt forhold og prestasjonene mine i jobb. Det var i utgangspunktet jeg som presset gjennom denne flyttingen, og nå sitter jeg her i en situasjon hvor jeg angrer bittert, mens min samboer ønsker at vi iallefall skal prøve dette en periode. Føler meg som en tosk og verdens største egoist som presset gjennom dette. Hadde det vært opp til min samboer hadde vi fortsatt levd det glade liv i Trondheim.

 

Hva gjør jeg? Trenger noen gode råd eller trøstende ord..

 

Slipp tankene og anger for det som har skjedd, det blir ikke ugjort selv om du sutrer aldri så mye - slutt å være så opptatt av deg selv, og støtt samboer bedre, fordi etter det du skriver ser det ut som hun er langt mer "voksen"!

 

Det finnes ikke noe glade liv noen spesielle steder, alt endrer seg bestandig, så slutt å sitt med ryggen til fremtiden å gråte over spilt melk mens du ønsker og håper deg tilbake til noe som er borte for bestandig!! Skap lykken der du er nå, bestandig ...

 

Sorry, hvis dett kan virke litt lite følsomt, men jeg må bare si det så klart og tydelig så det trenger gjennom tåka di!!! 

 

Lykke til!

 

Endret 10. mars 2017 av Bruker-95147

[AnonymDiskusjon]

Gresset er alltid grønnere.

Vann gresset der du er. Hvis det ikke gror så flytt...

Anonymous poster hash: 5710f...02e

[mkhan]

-

Endret 13. september 2017 av mkhan

[Leo_]

Etter et års tid begynner vel ting sånn smått å normalisere seg. Du trenger kanskje ha mer konstruktiv og rasjonell dialog med partner, men aller først bør du vel ha helsa på plass så du ikke bare tuter ut suttring. Få helsa på plass, få normalisert hverdagen, SÅ begynne å kjenne på hvordan dagene føles, og så lufte følelsene for partner. Jeg tror det er sånn ca. det fornuftige, jeg tror det er veldig viktig å ikke overtenke nå som hverdagen er så sterkt farget av et forbigående fenomen.

[DukeRichelieu]

Med all respekt, føler jeg at du overdramatiserer dine ytre problemer. Kanskje gjorde du et feilvalg, men dere kan alltids flytte tilbake igjen. Aksepter det som har skjedd og se framover. Fokuser på det du kan endre og det du kan gjøre noe med fremover. De fleste av oss har gjort noen dumme valg. Noen kan reverseres. Andre ikke. Har selv flyttet flere ganger og bodd i ulike plasser i Norge. 

 

Skal du trives på din nye plass, så må du nok gå inn for det. Det virker som du nå kanskje er i et limbo mellom Trondheim og din hjemplass? 

 

Helt ærlig. Hvordan hadde det føltes om du nå visste at du skulle flytte tilbake til Trondheim i morgen? Tror du det hadde løst alle dine nåværende problemer? 

 

Depresjon og kyssesyken:

 

Har selv hatt begge deler og føler meg fortsatt ikke helt ferdig med kyssesyken over et år etter. Jeg tør garantere deg at denne tilstanden farger hvordan du opplever dine ytre omgivelser. Er man deprimert så vil man gjerne selv forsøke å forklare depresjonen i lys av sine ytre omgivelser som dessverre ofte har lite til ingen sammenheng med depresjonen.

 

Råder deg til å unngå antidepressiva, men få gjerne en mild dose med sobril av legen som du kan bruke sporadisk, men helst ikke daglig da den er vanedannende. Denne lar deg få slappe av, sove og vil også la deg smile litt.

 

Prøv å være positiv og gjør det beste ut av din nåværende situasjon. Tenk positive tanker. Unngå negativitet og ting som tapper deg for energi. Lytt til god musikk. Spis sunt. Unngå tung trening nå, særlig siden du fortsatt har kyssesyken, men gå gjerne turer i skog og mark.

 

Lykke til!  

[tven]

By på vestlandet, skimuligheter ca 25.000 innbyggere.. tenker automatisk på Voss.

 

Uansett, bare flytt tilbake. Nå er du blitt en erfaring rikere og du vet hva du ikke vil. Nostalgi er farlig. Når du var i trondheim ville du reise til vestlandet, når du er i vestlandet vil du tilbake til trondheim. Reflekter litt over det.. 

[mkhan]

Takk for alle svar!

 

Liten oppdatering;

Etter fem måneder er det nærmest dtatus quo. Samboer begynner også å innse at dette var kanskje ikke noe for oss.

Vi tar over nytt hus i mndskifte apr-mai(grøss!), men snakker nå om at samboer skal begynne å se etter ny jobb i trondheim, så selger vi huset og flytter så snart jobb er på plass.

 

Noen refleksjoner rundt dette? Jeg får ikke noe til å stemme her, og jeg ser fortsatt lile svart på fremtiden her - både hva gjelser fritid og karriere både for meg selv og samboeren.

 

Er det lov å bare innrømme at dette ble feil for oss og flytte? Det tar sikkert et halvår tll før vi kommer oss avgårde. Frykter at dette kan ende med at vi går fra hverandre om det får pågå mye lengre uten en avklaring.

[DukeRichelieu]

Er det lov å bare innrømme at dette ble feil for oss og flytte?

 

Ja.  

[Notatblokk]

Absolutt, hvorfor stampe i gjørma hvis dere begge mistrives? Hva skal dere bevise, og for hvem? Jeg er fan av å jobbe litt for ting, men dette høres jo ut som en nedadgående spiral om dere begge føler det likt. 

[mkhan]

-

 

Endret 13. september 2017 av mkhan

[DukeRichelieu]

Hang in there!  

 

Du er helt sikkert preget av sykdommen og i tillegg en spiral av negative tanker. Enklere sagt enn gjort, men prøv å snu tankemønsteret til noe positivt og se fremover. Du får ikke gjort noe med det som er gjort uansett.

[mkhan]

-

Endret 13. september 2017 av mkhan

[Leo_]

Jada suttre suttre suttre. Du vet hva du trenger å gjøre, GJØR DET. Du overlever å bo litt mindre lukrativt, resten klarer du antageligvis å fikse om du faktisk gidder å ta jobben med det i stedet for å suttre her.

[henrikwl]

Hvis det var en nær venn av deg som var i denne situasjonen, hva ville du sagt til ham? Ville du ha vært like hatefull ovenfor ham som du er ovenfor deg selv?

[mkhan]

-

Endret 13. september 2017 av mkhan

[henrikwl]

Nei, jeg ville jo ikke vært det. Men jeg har jo tatt valg som fører til at vi kommer til å leve mye dårligere liv enn hva vi kunne gjort..... Det er tungt å innse at man hadde alt i hendene, men kastet dette fra seg.

 

 

Det ville jo denne hypotetiske vennen din også ha gjort, men ville du ha vært like hard mot han som du er mot deg selv?