Verste måten du har dumpet/blitt dumpet på?

[m20k]

Hva er den verste måten du har dumpet eller blitt dumpet på?

 

Husker da jeg var 16 eller 17 år og prøvde å gjøre det slutt med kjæresten, men hun truet med selvmord. Hun ringte meg hele tiden og kunne ikke fatte hvorfor jeg ville gjøre det slutt, så jeg valgte å fortsette mot min vilje.

 

Overlevde ikke lenger enn 2 uker til, søkte opp homseporno på nett som jeg liksom-runket til. Hun spurte: "Er du homo eller???" og jeg svarte, mens jeg runket laksen: "Javisst faen har jeg det! Trodde jeg hadde fortalt deg det?!"

 

Det funket, og hun lever ennå.

[AnonymDiskusjon]

Ghosting.

Anonymous poster hash: b4e14...871

[Aetius]

Jeg ble dumpet per brev, etter at jeg hadde tilbragt ti døgn i et stummende mørkt rom. Jeg hadde en infeksjon i øyet, og for å unngå å måtte fjerne øyet fikk jeg øyedråper hvert 10 minutt (16-18 timer i døgnet), vekslende mellom antibiotika, kortison og trykksenkende midler. Slik tilbragte jeg min 24-årsdag, og uken etter kom da altså dette brevet.

 

Like greit, egentlig. Nå er jeg gift med en kul dame jeg har vært sammen med i over 10 år.

[ilpostino]

Jeg hadde ikke datet henne sånn superlenge (2 måneder ish) men etter å ha vært på besøk en helg slutten hun helt å svare og jeg følte jeg satt med skjegget fult av postkasser.

[AnonymDiskusjon]

Uten forvarsel, eller nesten tre år. Det vil si, jeg hadde noen ganger spurt om det var noe, men fått det avkreftet på god måte. Bodde i utlandet og og da bomben ble sluppet var det ingenting jeg kunne prøve å gjøre, han hadde bestemt seg og god tur hjem. Måtte bare pakke så mye jeg klarte i to kofferter og moren min tok fri fra jobben en dag slik at vi kunne fly hjem sammen. 

Anonymous poster hash: 16b77...0ed

[AnonymDiskusjon]

Jeg hadde holdt på med henne i noen måneder. Helt fra start hadde jeg vært tydelig på at forholdet ikke var å anse som noe langvarig, og hun forsikret meg om at hun var inneforstått med det. Likevel oppførte hun seg som om hun ikke aksepterte min kortvarige tilnærming til forholdet, noe jeg var forberedt på at kunne by på fremtidig drama.

 

På et tidspunkt måtte jeg flytte til en annen by, og jeg fortalte henne dette noen uker i forveien mens jeg var på besøk hos henne. Jeg fortalte at flyttingen var permanent, og måtte resultere i at forholdet ble avsluttet. Hun så situasjonen utelukkende fra sitt eget perspektiv og reagerte med overdreven gråt og tilsynelatende sinne. Så jeg gikk.

 

I løp av de neste dagene sendte hun meg noen meldinger hvor hun la ut om sine angivelige selvmordstanker. Den påfølgende helga ville hun ha meg på besøk for å prate. Jeg besøkte henne. Vi satt i hver vår ende av hjørnesofaen. Hun fortalte meg at hun ikke ville leve. Hun poengterte at hun også hadde disse tankene før hun ble kjent med meg, men at hun hadde lyst til å leve når hun var sammen med meg. Men uten meg ble livet igjen angivelig vondt og meningsløst. Det var ingen gråt, og hun viste ingen følelser mens hun sa dette. Hun satt helt rolig og pratet med helt rolig stemme og et helt likegyldig ansiktsuttrykk, akkurat som om hun ikke ville distrahere seg selv fra å observere min reaksjon på hva hun fortalte. Det virket som om det var viktigere for henne at jeg brydde meg om hva hun sa, enn at det hun sa faktisk stemte.

 

Jeg så henne rett i øynene i 15 -20 sekunder mens ingen av oss sa noe. Det ante meg at dette var hennes desperate forsøk enten på å holde meg igjen, eller - dersom jeg uansett flyttet - å i det minste gi meg skyldfølelse. Hun virket ikke troverdig, og hun hadde også vært manipulerende tidligere i forholdet. Jeg konkluderte med at hun bløffet.

 

Jeg reiste meg fra sofaen og gikk til kjøkkenet. Jeg tok en serviett fra kjøkkenbenken, åpnet kjøkkenskuffen, og tok ut en kjøkkenkniv med servietten å hånda. Jeg snudde meg mot henne og så etter noen reaksjon i henne. Hun hadde fremdeles en stoisk ro over seg, noe som egentlig ikke var overraskende gitt hennes person. Hun var ikke emosjonell eller utilregnelig, og hun studerte meg like mye som jeg studerte henne. Jeg gikk tilbake til sofaen, la kniven på hennes side av salongbordet mellom oss, og puttet servietten i lomma. Deretter satt jeg meg i sofaen på motsatt side av henne, og så på henne. Hverken hun eller jeg sa noe. Hun skjønte at jeg ikke beit på kroken, og jeg viste henne at jeg heller ikke ville brydd meg om hun faktisk backed opp bløffen, hvilket avvæpnet noen form for hevnbasert selvmord i affekt. Vi visste dette begge to. Etter noen få minutter med stillhet reiste jeg meg og gikk.

 

De neste dagene hørte jeg ingenting fra henne. Hun passet også på å ikke logge inn på Facebook slik at jeg skulle tro at "noe hadde skjedd". Men hun kunne naturligvis ikke backe opp skuespillet sitt all den tid hun forble levende, hvilket gjordet dette initiativet heller meningsløst for hennes egen del. Seansen førte i grunn til at jeg snarere følte en viss skadefryd over at hennes egen løgn og forsøk på å kontrollere meg faktisk førte til at hun selv måtte restriktere sin egen bruk av Facebook.

 

Jeg flyttet. Etter en måneds tid fikk jeg en fyllemelding fra henne som jeg ikke svarte på. Et par måneder senere fikk jeg en ny intetsigende melding som jeg heller ikke svarte på. Deretter ingenting.

 

I utgangspunktet var det en helt grei måte å slå opp på: Hva vi hadde var ikke å anse som noe langvaring + jeg skulle flytte = ferdig snakka. Men hennes forsøk på å kontrollere meg, og min håndtering av dette gjorde saken i det minste spesiell. Det var nok ikke det lureste jeg kunne gjort, og det er ikke å anse som noen standardløsning. Men vurderingen viste seg å være riktig. Jeg har naturligvis ingen kontakt med henne lenger, men det er noe jeg heller anser som en seier enn et tap.

 

Og hun lever naturligvis i beste velgående den dag i dag.

Anonymous poster hash: 0e1bc...c86

[Mr.Duklain]

Ble dumpet over facebook messanger når jeg var 21 år  før det hadde jeg fått en jobb jeg hatet, bare fordi hun overtalte meg. Fant henne noen måneder senere på toppen av en kompis på en fest. 

 

Dumpet ei jeg hadde holdt på med et par uker over melding på videregående. (ingen sex bare filmkvelder)

Men hukket hun opp med en av mine beste kompiser rett etterpå fordi jeg syns de passet bedre sammen

Endret 15. mars 2017 av Mr.Duklain

[AnonymDiskusjon]

Jeg følte at han var useriøs. Vi traff hveandre lenge. Jeg lyttet ikke til mine innerste tanker. Aksepterte mer enn jeg hadde godt av. Plutselig så dumpet han meg. Har du ikke oppdaget at noe var galt, sa han. Jeg sa: Nei. Men tenkte: jo han har vært veldig fraværende i kontakten i senere tid. Han sa jo ofte at han hadde vondt i ryggen når jeg spurte om vi kunne finne på noe.. Huff for en teit unnskyldning. Tilslutt så sa han at forelskelsen var slutt men at han ville være fuckfriend. Det hele var helt galt.

Anonymous poster hash: be2c6...bd9