Helt ærlig, så tror jeg ikke at jeg gidder mer

[AnonymDiskusjon]

Jeg nærmer meg 40 og har vært singel i snart 6 år. Uten å overdrive har jeg chattet med sikkert 200 damer. I løpet av denne tiden har det blitt ca. 20-25 dates, hvor kun 5 av de ble noe mer enn en date men varte toppen noen måneder. Underveis nå har jeg blitt så lei at jeg har kuttet ut nettdating. Møter fortsatt damer IRL på tilfeldig vis, men får sjeldent interesse for noen. Om jeg gjør det, så dør interessen min som regel ut i løpet av kort tid eller det blir fort så komplisert og vanskelig at jeg igjen mister interessen.

 

Hvorfor må dette være så fryktelig vanskelig? Hvorfor kan jeg ikke for en gangs skyld møte noen hvor ting går litt av seg selv?

 

Det verste som er nå er at jeg har lært meg til å trives så godt alene, at jeg vurderer om jeg skal gi opp og heller leve livet alene. Bare tanken i seg selv gjør at jeg føler skuldrene senke seg. 

 

Noen som kjenner seg litt igjen og som har noen gode tanker eller erfaringer å dele med meg?

Anonymous poster hash: be1f0...685

[Kikert]

Levd alene i mange år uten å gå på stevnemøter eller hatt andre former for kontakt det kan bli forhold ut av. Sluttet å interresere meg for damer i forhold til forhold for 5-6 år siden eller så. Det fungerer helt fint for meg og jeg savner egentlig ingenting, vel kanskje bortsett fra at det er kjedelig å ta alt av husarbeid alene.

 

Nå liker jo jeg litt aktiviteter som går an å gjøre, som faktisk er bedre, uten andre personer. Skog, fisking og høste naturens gaver når de er ferdig grodd. Har også hund som er meget godt selskap.

 

Det er dog ingenting jeg kan anbefale noen, det er krevende for hjernen på en måte jeg ikke kan forklare. Nå har jeg litt fler grunner for å leve slik enn at forhold ikke funker, men det er nok ikke relevant(?).

[IntelAmdAti]

Bruk innsatsen på å gjøre deg selv attraktiv, da finner damene deg

[Gjest Slettet-376f9]

Du kan fint leve alene, men pass på så du ikke degenererer mentalt.

[Løgn]

[...]men får sjeldent interesse for noen. Om jeg gjør det, så dør interessen min som regel ut i løpet av kort tid eller det blir fort så komplisert og vanskelig at jeg igjen mister interessen.

 

Hvorfor må dette være så fryktelig vanskelig? Hvorfor kan jeg ikke for en gangs skyld møte noen hvor ting går litt av seg selv?

Kan det tenkes at problemet ditt er knyttet til hvordan du selv distanserer deg og skyver folk vekk? At du rett og slett har en aversjon mot forpliktelser, at dette skaper et ubehag i deg, og at dette ubehaget gjør at du tolker helt ordinære situasjoner som "komplisert og vanskelig"? I så fall kommer du aldri til å møte noen "hvor ting går litt av seg selv", fordi du ikke klarer å gjenkjenne det du leiter etter når angsten kveler deg. En emosjonell frykt for forpliktelse kombinert med et behov for intimitet og nærhet resulterer i et mentalt paradoks. En kognitiv dissonans.

 

Du kan ikke vente på at andre skal fikse dine egne mentale problemer. Og så lenge du har disse problemene kan du heller ikke se drømmedama selv når hun står rett foran deg.

[vidor]

Hvis du har som utgangspunkt at du vil ha en mor som skjermer deg for utfordringer blir det nok vanskelig. Du må legge inn innsats for et forhold. Det går bare av seg selv ved forelskelse som igjen potensielt går over i varig kjærlighet gitt at behov dekkes.

[ilpostino]

Ikke vær så desperat etter å finne noen. Det er først når du senker skuldrene og slapper av du finner noen. 

[BuffyAnneSummers]

Ta tiden til hjelp, plei deg og dine problemer, men dette høres nesten ut som en selvoppfyllende profeti. Den perfekte dama finnes ikke, ikke det perfekte forholdet heller, det hele er en illusjon, jo fortere du innser det jo bedre. Har du lyst på noe som varer så må du finne noen som er verdt å kjempe for, eller rett og slett senke forventningene dine noe kraftig og finne deg i litt vanskeligheter. Du får ingenting gratis, slit for det du vil ha og du vil bli belønnet, snakker hovedsakelig om hvis du allerede er i ett forhold og ting blir vanskeligere... vanskeligheter kan enten skille dere eller bringe dere nærmere, hva utkommet er avhenger av deg og den andre personen.

Endret 4. mars 2017 av BuffyAnneSummers

[Kikert]

Du kan fint leve alene, men pass på så du ikke degenererer mentalt.

 

Jepp, det er derfor veldig få takler det i lengden og jeg ikke anbefaler å teste hvis det er et eneste lite snev av savn. Jeg ga ikke opp for å si det slik, det var en naturlig utvikling i livet mitt. Som høres litt mer rart ut enn litt

[Sitronsaft]

Mitt råd: prøv å kos deg maks med å bo for deg selv. Prøv å elsk deg selv 100%, istedenfor å finne noen andre å elske hele tiden eller som skal elske deg. Med dette mener jeg ikke at du skal låse deg inne og unngå andre mennesker, tvert imot. Gjør deg tilgjengelig, gå gjerne på byn med venner, delta på lønningspils og ha hobbyer og alt det der. Men slutt å se etter drømmedamer, eller bry deg om damer i det hele tatt. Vær en fyr som klarer seg fint på egenhånd, det er jo det kvinner vil ha, ikke en som leter og leter. 

Dette lærte jeg da jeg var 17 (snar 10 år siden), og holder fortsatt på å terpe på det. Det er så alltid lett å "ta opp jakten", men det slår alltid feil. Det flotte er jo at du ofrer ingenting på denne måten, du gjør det du egentlig alltid burde gjort, nemlig bare kose deg uavhengig om du har kjæreste eller ei. 

[Bytex]

Enig med han over. Aksepter den du er, ikke prøv å være som noen andre. Greit, du liker å være for deg selv, så ikke sitt og plag deg selv med at det ikke er bra nok, da. Da får du det myyyyye bedre  Drit i om venner eller kolleger er gift og har 3 unger. Tenk på hvor kjekt det er å ikke ha unger og bikkje og hytte på fjellet. Du kan gjøre det du vil, når du vil.

 

Og om det du vil er å sitte hjemme og se på tv-serier og spille dataspill, so what. Da gjør du det, ikke sitter og plager deg med at du BURDE vært ute på byen og sjekka damer som "alle andre" gjør. Fokuser på deg selv, ikke fokuser på hva du tror andre mener om deg.

Endret 4. mars 2017 av Bytex

[AnonymDiskusjon]

Levd alene i mange år uten å gå på stevnemøter eller hatt andre former for kontakt det kan bli forhold ut av. Sluttet å interresere meg for damer i forhold til forhold for 5-6 år siden eller så. Det fungerer helt fint for meg og jeg savner egentlig ingenting, vel kanskje bortsett fra at det er kjedelig å ta alt av husarbeid alene.

 

Nå liker jo jeg litt aktiviteter som går an å gjøre, som faktisk er bedre, uten andre personer. Skog, fisking og høste naturens gaver når de er ferdig grodd. Har også hund som er meget godt selskap.

 

Det er dog ingenting jeg kan anbefale noen, det er krevende for hjernen på en måte jeg ikke kan forklare. Nå har jeg litt fler grunner for å leve slik enn at forhold ikke funker, men det er nok ikke relevant(?).

  

Du kan fint leve alene, men pass på så du ikke degenererer mentalt.

  

Ta tiden til hjelp, plei deg og dine problemer, men dette høres nesten ut som en selvoppfyllende profeti. Den perfekte dama finnes ikke, ikke det perfekte forholdet heller, det hele er en illusjon, jo fortere du innser det jo bedre. Har du lyst på noe som varer så må du finne noen som er verdt å kjempe for, eller rett og slett senke forventningene dine noe kraftig og finne deg i litt vanskeligheter. Du får ingenting gratis, slit for det du vil ha og du vil bli belønnet, snakker hovedsakelig om hvis du allerede er i ett forhold og ting blir vanskeligere... vanskeligheter kan enten skille dere eller bringe dere nærmere, hva utkommet er avhenger av deg og den andre personen.

  

 

Du kan fint leve alene, men pass på så du ikke degenererer mentalt.

 

 

Jepp, det er derfor veldig få takler det i lengden og jeg ikke anbefaler å teste hvis det er et eneste lite snev av savn. Jeg ga ikke opp for å si det slik, det var en naturlig utvikling i livet mitt. Som høres litt mer rart ut enn litt

  

Mitt råd: prøv å kos deg maks med å bo for deg selv. Prøv å elsk deg selv 100%, istedenfor å finne noen andre å elske hele tiden eller som skal elske deg. Med dette mener jeg ikke at du skal låse deg inne og unngå andre mennesker, tvert imot. Gjør deg tilgjengelig, gå gjerne på byn med venner, delta på lønningspils og ha hobbyer og alt det der. Men slutt å se etter drømmedamer, eller bry deg om damer i det hele tatt. Vær en fyr som klarer seg fint på egenhånd, det er jo det kvinner vil ha, ikke en som leter og leter. 

Dette lærte jeg da jeg var 17 (snar 10 år siden), og holder fortsatt på å terpe på det. Det er så alltid lett å "ta opp jakten", men det slår alltid feil. Det flotte er jo at du ofrer ingenting på denne måten, du gjør det du egentlig alltid burde gjort, nemlig bare kose deg uavhengig om du har kjæreste eller ei.

 

  

Enig med han over. Aksepter den du er, ikke prøv å være som noen andre. Greit, du liker å være for deg selv, så ikke sitt og plag deg selv med at det ikke er bra nok, da. Da får du det myyyyye bedre  Drit i om venner eller kolleger er gift og har 3 unger. Tenk på hvor kjekt det er å ikke ha unger og bikkje og hytte på fjellet. Du kan gjøre det du vil, når du vil.

 

Og om det du vil er å sitte hjemme og se på tv-serier og spille dataspill, so what. Da gjør du det, ikke sitter og plager deg med at du BURDE vært ute på byen og sjekka damer som "alle andre" gjør. Fokuser på deg selv, ikke fokuser på hva du tror andre mener om deg.

Takk for veldig gode råd og tilbakemeldinger.

Jeg var i et forhold som varte i litt over 10 år. Selv om jeg har vært singel en stund, så er det dere beskriver her litt uvant. Men jeg ser det er rette veien å gå .

 

Anonymous poster hash: be1f0...685

[Cristilja]

Samtidig er det svært viktig å plassere sitt ansvar der det hører hjemme også. Når single menn er eneboere har de en uheldig tendens til å isolere sin ungkarsbolig og levesett. I tillegg til et seksuelt ansvar som handler om at verden utenfor ikke skal stå til ansvar for de single menns aseksuelle frustrasjoner eller behov. Hyppig pornobruk vil foreksempel være et tema her. Hvor mange unge aktører som i senere tid angrer og får sine liv ødelagte i etterkant,samt problematikken når de blir litt eldre og selv får barn. Da synes jeg single menn kan ta ansvaret å heller finne seg en fast elskerinne som man vet er villig til å dele sin seksuelle akt med nettopp deg/dere det gjelder.

Utenom dette ser jeg ikke noe problem i det å nyte sin oppegående alenetilværelse

[AnonymDiskusjon]

I løpet av denne tiden har det blitt ca. 20-25 dates

 

 

 

20-25 dates er mer enn hva de aller fleste menn får til i løpet av hele livet. 

Det virker som om du er ganske sær. Da blir det vanskeligere å finne den rette. Det er vel egentlig bare å fortsette å lete, for du har ikke noe problem med å skaffe dates. 

 

Anonymous poster hash: 1b56b...173