Intimitet, ONS, impulskontroll, selvaksept og varig tilfredshet vs ensomhet

[AnonymDiskusjon]

Hei forum. Har egentlig hatt en pågående eksistensiell krise i mange år, og ønsker nå å dele noen tanker med dere om intimitet, og hvordan jeg føler jeg har mistet meg selv litt på den seksuelle fronten.

 

Kort om meg

Jeg er en mann på 25 år bosatt i Oslo, student osv. Jeg er veldig opptatt av intimitet. For meg kan dette være mye mer enn bare fysisk intimitet som klemming, kyssing og sex, men f.eks. det å ligge inntil noen, ha «den gode samtalen», dele noe personlig, synge for noen, lese for noen, være naken sammen med noen på en platonisk måte. For meg handler dette om å få lov til, og føle seg trygg nok på seg selv og den andre til å sette seg selv i en sårbar posisjon, og gjennom dette oppnå en sterkere kjennskap til seg selv og hva man er i stand til, hva man liker, hvem man er. Den ultimate intimitet er å være med en annen på samme måte som man er alene, men at det er bedre enn å være alene nettopp fordi man deler øyeblikket med noen. Å oppleve gleden av å dele et øyeblikk med noen uten å oppleve noen ulemper som følge av mangelen på trygghet man føler fordi man ikke er alene.

 

Har et veldig sosialt liv med mange venner, inkludert virkelig gode venner, deltar på mye arrangementer, konserter osv. Mistet jomfrudommen som 17-åring og har nå hatt sex med over 40 kvinner. Er veldig trygg i flørterollen, er han som går rundt på utestedet og kan snakke med alle, klemmer alle som vil ha en klem, og kan relativt lett få med meg en jente hjem. Hatt flere kjæresteforhold men bare ett jeg som varte mer enn 6 måneder. Er en «håpløs romantiker», idealist, filosof, svært utsatt for depressive perioder og det funker liksom aldri å få til et langvarig forhold med noen, som er hva jeg egentlig ønsker.  

 

Et fåtall jenter i livet mitt har jeg av ulike grunner ikke hatt sex med i starten, første ukene/månedene etter vi ble kjent, jeg har faktisk til og med tenkt «Jeg tror det er best at vi bare forholder oss som venner», og disse jentene har endt opp med å gi meg mine lengste og sterkeste kjæresteforhold.

 

Problemet

Kan ta med meg en jente hjem og tenke at hun virket svært hyggelig, kanskje vi kan bli bedre kjent og kanskje sammen en dag. Så har vi sex og jeg mister interessen. Kun et one-night stand gir meg ingenting lenger. Det er bekreftende og det gir mestringsfølelse at noen vil ha sex, så klart, men det dekker ikke behovene for intimitet som jeg har. Selv om det faktisk er en veldig trygg relasjon der og da som kan være svært intim, så merker jeg at om jeg har sex med en jente jeg egentlig ikke kjenner, så mister jeg fullstendig interessen med en gang vi er ferdig. Dette får meg ufrivillig til å se på jenter mer og mer som objekter, for det er nettopp en slik rolle de har fått i livet mitt. Og det er jo ikke greit.

 

Det kan virke som at løsningen for meg blir å ikke ha sex med jenter før jeg er blitt kjent med dem. Er det noen andre som kjenner seg igjen her?

 

Problemet er at selv med denne kunnskapen om meg selv klarer jeg ikke å «styre meg» når jeg først står midt oppe i det. Jeg trodde dette hadde med alkohol å gjøre, men nå skjer det selv i edru tilstand. For eksempel i forgårs traff jeg en kjempeflott jente på fest, fortalte henne rett ut at jeg likte henne men at jeg ikke ville ødelegge det ved å ha sex med en gang. Hun var svært forståelsesfull. Vi går fra festen samtidig og jeg spør om hun vil sove hos meg siden hun har mye lengre vei å gå hjem (jeg bor alene). Så gjør hun det, og vi har ikke sex. So far so good. Men det hadde vi neste morgen etter å ha snakket en god stund i sengen, akkurat som at jeg hadde funnet ut at vi hadde «ventet lenge nok», men mer sannsynlig fordi jeg bare var kåt der og da. Det er dette jeg snakker om. Hvordan er det mulig å gå i denne fellen gang på gang når jeg vet hva som kommer til å skje, selv uten alkoholen å skylde på.

Er dette bare mangel på selvkontroll, er det behovet for intimitet som gang på gang desperat prøver å bli tilfredsstilt via sex selv om det aldri fungerer? (Hjernen som aldri lærer av sine feil). Det jeg mistenker mest er at dette er en form for selvdestruktivitet, fordi jeg blir mer og mer obs på at jeg omtrent bevisst tenker "Jeg vet jeg ikke burde, jeg vet dette er meningsløst, men jeg gjør det likevel" i det jeg gjør det. (Litt som å tenke "Fuck it" og bælme nedpå en flaske sprit, for dem som har opplevd depresjon.) 

Er det noen som har tanker/tips, eventuelt er i samme posisjon? Blir det lettere med årene, å takle ensomheten, mangelen på intimitet, å konstant miste interessen for andre mennesker, føle at det aldri blir godt nok? 

 

Takker for svar. 
 

Anonymous poster hash: cbfaa...fd7

Anonymous poster hash: cbfaa...fd7

[G27]

Kanskje går det dypere, men det er uten tvil mangelen på selvkontroll som står fremst her. Og kåthet kan gjøre nettopp dette. Man har lettere for å gjøre ting man "vet er feil". Det er nesten som en rus.

 

Du sammenligner det egentlig bra når du skriver at en med depressive tanker (eventuelt alkoholiker) tenker "fuck it", og drikker alkohol for å "føle seg bra/bedre der og da". De vet også at spriten ikke løser noe på sikt, men der og da blir fristelsen for stor. En alkoholiker har riktig nok stort sett et dypere problem enn selvkontroll...

 

Hvis du virkelig ønsker å oppnå noe her i livet, så må du jobbe for det. Du har innsett at du har et problem. En løsning kan være å øke selvkontrollen. Jeg ville begynt der. Bestem deg. Sett deg et mål og fokuser på det. Sex gir en midlertidig rus. Det du ser etter er mye større.

[Kikert]

Er det noen som har tanker/tips, eventuelt er i samme posisjon? Blir det lettere med årene, å takle ensomheten, mangelen på intimitet, å konstant miste interessen for andre mennesker, føle at det aldri blir godt nok?

 

Vet ikke helt om jeg svarer på det jeg tror, men; Det blir lettere å takle ting med årene, men det blir samtidig verre. Jo lengre du går vekk fra et sted jo lengre tid tar det å gå tilbake.

 

Jeg er "der" og anbefaler ingen å gå samme vei i forhold til ensomhet, intimitet og andre mennesker. Du må være en spesiell person for å takle det og de fleste møter veggen skikkelig. Er du en slik person så ville du antagelig ikke skrevet her.

[AnonymDiskusjon]

TS her. Takk for svar så langt. Jeg forstår ikke helt hva du vil frem til, 4 3. 

Jeg tror dette kan handle om at jeg rett og slett er en "kåt fyr" som setter pris på selve tanken på å ha sex, og sexen i seg selv, men jeg fylles med en skuffelse når sexen først er ferdig. Som om jeg forventet noe mer, eller at jeg hver gang blir overrasket over hvor lite som "er igjen" når støvet har lagt seg. 

Mer eksistensielt ønsker jeg å akseptere min egen personlighet, og ikke kjempe imot hvem eller hva jeg er, på samme måte som man aldri skal kjempe imot et rusmiddel som LSD eller psilocybin. Men det fins altså to versjoner av meg, en som vil ha noe ekte, substansielt, langvarig og ikke minst intimt, og en annen side som er veldig primitiv og delvis kvantitetsbevisst, ute etter kortvarig men umiddelbar tilfredsstillelse. Hva kommer denne tvetydigheten fra? Hva er mest "meg"? Vil det være noen gevinst i å hemme den ene siden til fordel for den andre, ved hjelp av disiplin/å nekte seg selv noe? Jeg ser ingen måte å kombinere de to, kanskje utenom å være i et åpent forhold.

Dypest sett: hvordan kan man vite om en impuls (til å gjøre noe som helst) er en sunn eller usunn impuls? Hvordan vet man hvor denne kommer fra, og objektivt sett om man burde hemme den eller handle på den?  

 

Anonymous poster hash: cbfaa...fd7

[Løgn]

Hei forum. Har egentlig hatt en pågående eksistensiell krise i mange år, og ønsker nå å dele noen tanker med dere om intimitet, og hvordan jeg føler jeg har mistet meg selv litt på den seksuelle fronten.

Problemet ditt er todelt:

1. Du mister interessen for jenter du ligger med kort tid etter å ha blitt kjent med dem.

2. Du klarer ikke å stoppe deg selv fra å ligge med dem fordi interaksjonen naturlig leder deg dit.

 

Problem #1 er noe jeg tror de aller fleste menn kjenner seg igjen i. Dette er grunnen til at damer anbefales å ikke spre beina for raskt dersom de er ute etter mer enn sex. Du er imidlertid selvbevisst nok til å være klar over tendensen, og du har dermed mulighet til å ta kontroll. At du i tillegg ikke har problemer med å møte nye damer gir deg også gode muligheter for å prøve og feile.

 

Problem #2 er en situasjon jeg tror de aller fleste menn kan kjenne seg igjen i. Men at en relasjon mellom en mann og en kvinne på et helt naturlig vis fører til sex er snarere noe jeg tror de fleste menn anser som perfekt, og ikke et problem. Problemet ditt oppstår imidlertid fordi sexdriven overstyrer ønsket om et langsiktig forhold. Sammen med punkt 1 fører dermed sex til at du mister interessen i ettertid.

 

Noen tanker:

 

- Damene du hooker opp med og ligger med hyppig er damer som ikke følger det klassiske rådet om å vente med å spre beina. Det kan dermed tenkes at disse damene ikke er ute etter stort annet enn sex, og at du selv mister interessen delvis fordi du ser dette i dem.

 

- I forbindelse med #2 er det prosessen som er problemet. Det føles unaturlig å bryte prosessen når prosessen uavbrutt naturlig vil føre til sex. Du må legge om taktikken. Du er allerede klar over tendensen til å miste interessen etter sex. Dermed må du baite både deg selv og henne. Problemet er imidlertid at forelskelsen mer eller mindre kan anses som en placebo-effekt. Den kan dermed ikke oppstå med mindre du selv anser den som "ekte". Og da er det et dårlig utgangspunkt at du bevisst manipulerer deg selv. Jeg har selv kun "klart" dette én gang, men det fungerte likevel ikke særlig bra.

 

- Du lukker døren for et forhold fordi du ikke har slått deg til ro med tanken. Du lever et liv hvor du har god tilgang på damer. Selv om du kanskje ikke ønsker denne tilværelsen lenger, så har tilværelsen verdi fordi du opplever at andre misunner deg det du har. Du setter dermed opp et eventuelt forhold mot "tapet" ved å si fra deg hva andre misunner deg, og har vanskelig for å gi slipp på et liv som anses som ettertraktet av andre menn.

 

- Du lukker døren for et forhold fordi du ikke ønsker å forplikte deg. Du sier til deg selv at det er dette du vil, men du kjenner at du ikke er komfortabel med tanken hver gang du er i sammen med en potensiell kandidat. Dette kan naturligvis forklares ved problem #1 - du mister lysten på henne etter å ha sett hvor lett hun var å feie over. Det kan også forklares med en generell frykt for forpliktelse. Dersom du etter kort tid opplever et forhold mer som en byrde enn en berikelse, og dersom denne tendensen gjentar seg i alle forhold, er det godt mulig et forhold ikke er for deg. Det er imidlertid bare deg selv som kan svare på dette, og du lærer best ved å prøve og feile.

 

Som om jeg forventet noe mer, eller at jeg hver gang blir overrasket over hvor lite som "er igjen" når støvet har lagt seg.

Sex er bare sex. Du har angivelig feid over mange jenter. Kanskje du ikke lenger ser så mye verdi i den enkelte. Om du glemmer at jenta er en person så er hun bare sex.

 

Har du prøvd å prate om disse eller tilsvarende dype ting med jentene du henger med? Er du interessert i hvordan jenta opplever virkeligheten, og hva hun har å bidra med til dine egne tanker? I hvor stor grad vil du si at du bryr deg om jenta du ligger med? Bryr du deg om hva hun tenker og føler? Føler du selv noe som helst for henne? Har du tidligere opplevd det du mener at du savner? I så fall, hva var annerledes?

 

Å dømme din person ut ifra de to innleggene dine gir ikke stort å gå på, men du fremstår som særlig selvopptatt. Jeg antar du liker godt at forumet diskuterer deg innenfor premissene du selv har satt. Du har til og med allerede presentert en humble brag hvor du kvantifiserer sexlivet ditt. Ser du ikke hvordan en slik tilnærming i seg selv kontrasterer en eventuelt dypere relasjon til jenta du ligger med? Hvorvidt du har ligget med så mange som du sier er irrelevant. Men det at du selv velger å poengtere din egen kvantifisering, og at du i det hele tatt fortsetter å holde telling, viser hva du selv mener er viktig i relasjon til sex. Kanskje frustrasjonen du nå opplever viser at du er i ferd med å legge denne holdningen bak deg. I så fall trenger du bare å ta en beslutning. Er du klar for å prøve noe annet?

 

Mer eksistensielt ønsker jeg å akseptere min egen personlighet, og ikke kjempe imot hvem eller hva jeg er, på samme måte som man aldri skal kjempe imot et rusmiddel som LSD eller psilocybin.

Bare go with the flow? Det er nok ikke optimalt å ha samme tilnærming til din personlighet som du har til psykedelika. Hvordan kan du i så fall ta kontroll over ditt eget liv og forme deg selv til hva du ønsker å bli i fremtiden? Du er åpenbart ikke fornøyd med denne delen av livet ditt slik det foreløpig er. Problemet ligger ikke i jentene du omgir deg med. Problemet ligger i deg selv. Når du opplever å ha to gjensidig utelukkende impulser i hodet på én gang, opplever du kognitiv dissonans og frustrasjon. Dersom du ikke tar et bevisst valg kan du ikke forvente at dette løser seg selv med det første.

 

Finn ut hvem du er, hva du vil bli, og bli bedre. Dette styrker identitet, gjør deg mer målrettet og fokusert, øker måloppnåelse og selvtillit, og er for øvrig meningen med livet.

 

Dypest sett: hvordan kan man vite om en impuls (til å gjøre noe som helst) er en sunn eller usunn impuls? Hvordan vet man hvor denne kommer fra, og objektivt sett om man burde hemme den eller handle på den?

Definer dine egne målsetninger. Ta valgene som fører deg nærmere målsetningene. Juster målsetningene etter hvert som du forstår bedre hva du selv vil. Erfaring er alltid beslutningsgrunnlaget. Etterlev eller motstå impulser avhengig av hvorvidt de samsvarer med relevante målsetninger. På den måten lever du kongruent med selvoppfattet identitet, og du mitigerer frustrasjon og kognitiv dissonans.

 

Du virker nokså oppegående, og jeg antar at du har målsetninger, har oppnådd ønskelige resultater, og har opplevd å forbedre deg innenfor flere andre områder i livet. Hvor viktig tror du din identifiserte målsetning vanligvis er i en slik prosess? I mitt hode er målsetningen hva som definerer mening i enhver handling fordi mening reflekterer hvorvidt handlingen tar deg nærmere den relevante målsetningen. Mening er således måleenheten for opplevd måloppnåelse.

 

Derfor må du også definere målsetningene dine relatert til problemet du beskriver. Så lenge du ikke har en målsetning, har du ingenting å styre mot, og du vil aldri få kontroll på frustrasjonen.

 

Om du har problemer med impulskontroll kontra langsiktig måloppnåelse, så kan du endre din tilnærming til jentene. Om du er bevisst på hva du selv gjør for å styre interaksjonen mot sex, kan du også ta kontroll over prosessen, og således justere tempo. En utfordring du kan gi deg selv er for eksempel at den neste jenta du blir kjent med og anser som potensiell partner, er ei jente du ikke skal ligge med de 3 første kveldene dere har sammen. Fordel disse kveldene på minimum 2 uker, og fokuser på å bli kjent med henne, og forstå henne, fremfor å styre mot sex. En advarsel fra egen erfaring: Jo mer fokus og forståelse du har for dynamikken, desto vanskeligere blir det å oppleve eventuelle følelser som "ekte", noe du enten kan oppleve som å vanskeliggjøre målsetningen om et langsiktig forhold, eller som kan føre til at du identifiserer deg med en målsetning om det motsatte. Om du ikke lenger ønsker et langsiktig forhold, vil uansett problemet ditt være løst.

 

Ingen kan imidlertid fortelle deg hva du selv ønsker. Du må ta dine egne valg. Men det er likevel lov å prøve seg frem, og endre mening underveis.