drøfting rundt buddhismens paradoksale tilintetgjørelse av ego forestillinger

[t_o_m_m_y]

etter år med å forstå buddhismen i sin kjerne av praksis,
så kommer jeg til 2 essensielle lære setninger;

A; alt er forgjengelig,
- alt forandrer seg hele tiden.
-inget står stille.

B; livet/virkeligheten kan aldri fullt og helt bli beskrevet/identifisert av ord og begreper.

Enkelt sagt;
sommeren varer ikke evig,
og sommeren er noe annet og mer enn sommeren.

Meditasjon og diverse metoder er da bare der som introduksjon for å nettopp forstå erkjennende og erfare A og B sin virkelighet.
reinkarnasjon er mulig at er ekte men dog ikke kan bekreftes før etter sin død.

Det som da er paradoksalt med buddhismen er da at på veien til «opplysning» så tilintetgjør man sine ego forestillinger i så stor grad at man tiltrekker seg en ubehagelig smerte som uunngåelig måtte komme,-der man veksler mellom kamp fra egoet og sorg og frustrasjon og forvirring osv,
fordi man går i dypet på sine egne illusjoniske forestillinger som stadig må bli «drept» for å komme til befrielsen fra uvitenhet.
Sagt poetisk; man vandrer med døden hver eneste sekund

det som dog er enda mer paradoksalt med buddhismen er hvor ambivalent man føler hele livet sitt,
nettopp fordi man begynner en «opplysnings» prosess som går tilbake til det som opprinnelig var og er; kaos i orden.
Dette kaos blir man gradvis nakengjort seg ned til,
og man forstår plutselig hvor lite trygghet som eksisterer annet enn forståelsen av at inget er fullt og helt trygt. i teorien er alt et fallende hull når som helst.

Angsten er da nødvendigvis en del av prosessen i buddhistisk «opplysning»,
nettopp fordi kroppen reagerer med angst og panikk på den kalde og brutale sannhet som kommer frem, men enda mer paradoksalt er det at man får enda mer angst vis man slutter å gå mot «opplysning»,-nettopp fordi å stå i en mellom tilstand leder til fortrengning/undertrykkelse og enda mer angst.

Dem som oftest er interessert i buddhisme er tiltrukket av læren fordi man har generelt mistet tro på samfunnets konsumer rolle og generelt andre religioners frelse lære,
og så går da veien til å finne «et bedre og lykkeligere liv».
Denne «lykkeligere liv» forestillingen blir fort knust som forestilling ved at man via meditasjon lærer at lykke og «ikke lykkelig» ikke nødvendigvis er fiender.

Man går deretter i en prosess med å lære seg å forsone seg med livets mange nyanser,
og lærer over tid at livet er ikke isolert fra sine 2 motpoler men utfyller hverandre.
Det er først nå at man er inne på en forsonings prosess hvor man har rene motiver for å søke det sanne og evige.

Til slutt kommer man i avslutnings fasen, der da man innser at det er frykten for å føle på frykt som er problemet, så man går dypt og fullt inn i den prosess av å tilintetgjøre sine egne ego forestillinger for å dermed befri seg fra fryktens grep på egoet,
samtidig som man fortsetter å forsone seg med livets nyanser.
Frykte kan man fremdeles, men man frykter ikke lenger å føle på frykten.

Det er da nå ens vei til befrielse først begynner,
befrielse fordi det å leve med frykt for å føle frykt er i seg selv et levende fengsel i ens kropp.
muligens mange år foran seg før blir virkelig frigjort dog likevel har en vei å gå som er målet med livet,-som før ikke var tilstede.
Tragi komisk nok så eliminerer man sine ego forestillinger for å bli fri fra rollen som samfunnet rundt oss har kategorisert hverandre som,
og over tid kan man leve konvensjonelle roller uten å ta skade av dem.

Denne vei framover er underlig,
nettopp fordi alt fremstår nå ganske meningsløst å gjøre dog likevel ligger meningen i å være handlekraftig uten å nøle, for da komme i kontakt med sin spontane intelligens/"buddha natur".
Det forutsetter en viss selvinnsikt og ærlighet til seg selv her,
men ellers så er all virksomhet noe meningsløst å gjøre, dog likevel meningsfullt på en buddhistisk «forgjengelig» aktig måte.

Og til slutt kommer man til det buddha og patriarkene kom fram til;
jeg oppnådde inget, og derfor oppnådde jeg alt.

Paradoksalt nok så må da mennesker gjennom en prosess av å tro at man skal oppnå noe,
for da å til slutt innse at det er inget å oppnå fordi alt er allerede oppnådd vis man finner sin
«buddha natur» i ens indre vesen.
På tilsvarende måte så er den kristne fullgjort seg selv når «den hellige ånd» er i virke i dems kropp.

 

Endret 2. mars 2017 av t_o_m_m_y

[Gjest Bruker-95147]

Det er hyggelig å kunne konstatere at du etter hvert har fått større forståelse av hva læren egentlig er. Kunne pirket i noen detaljer, men det ville i så fall være detaljer som kunne diskuteres i det vide og brede uten at man kom nærmere det det kan være.

 

Spontant etter å ha lest posten din kom tanken opp:

 

Du er nå, har bestandig vært nå, og du kommer til opplysning nå, og du kommer til å dø nå. Og bortsett fra nå, er det ingen andre steder du kan finnes.

 

_/|\_

[Thoto79]

-----

Og til slutt kommer man til det buddha og patriarkene kom fram til;

jeg oppnådde inget, og derfor oppnådde jeg alt.

 

Paradoksalt nok så må da mennesker gjennom en prosess av å tro at man skal oppnå noe,

for da å til slutt innse at det er inget å oppnå fordi alt er allerede oppnådd vis man finner sin

«buddha natur» i ens indre vesen.

På tilsvarende måte så er den kristne fullgjort seg selv når «den hellige ånd» er i virke i dems kropp.

 

Uff, etter alt dette styr og tankespill så ender man opp med ingenting? Eller kanskje enda verre, forvirret, lost og usikker hvorav andre gjerne har klare mål, plikter og gjøremål som opptar en i samfunnet. Religion er skumle greier, selv når den kommer i en slik pasifistisk form som dette.

 

Tydelig at dette har lite med frigjøring å gjøre, å være fri for meg er jo nettopp dette å ikke la seg dra inn i noen forhåndsdefinerte tankerekker, om det så er Budda eller Jan Hanevold som har skrevet manus.

 

Les heller historie, vitenskap, nyheter og politikk slik at du kan lage deg dine egne formeninger og tanker rundt det du leser uten å ha noen "autoritet" stående og korrigere/skyve deg i noen bestemt retning. Tilegner man seg nok kunnskap så vet man gjerne best selv hva som gjelder mest for egen del.

[Gjest Bruker-95147]

Tankespill bringer en bare gevinst eller tapene av spillet, og i livets spill ender man garantert opp med å tape alt til slutt, så hva var vitsen med å spille da?

 

Hvis derimot det ikke er noen spiller, bare livet selv, så har livet sin fulle rett og dermed er man alt uten å være noen spesiell som må spille ett eller annet spill man har hørt noen si er veldig viktig å spille sammen

 

 

selvet er altfor dypt begravd i oss, så langt de fleste blir aldri annet enn tapende spillere i dette livet og så det neste og det neste og det neste ...

[Noxhaven]

TS, hva tenker du om en tredje setning?

C; Alt er relativt.

Ellers synes jeg det var et kort, godt og presist sammendrag Tommy.

 

 

 

Tankespill bringer en bare gevinst eller tapene av spillet, og i livets spill ender man garantert opp med å tape alt til slutt, så hva var vitsen med å spille da?

 

At festen en gang vil ta slutt betyr ikke at man taper selve festen den dagen festen tar slutt, det er ikke vits i å grue seg til at festen tar slutt og man trenger ikke å nekte å ta del av festen siden den en gang vil ta slutt.

Du kan så klart overbevise deg selv om at det gjør det (uthevet), men at det er slik for alle tror jeg ikke du kan understøtte med noe som helst egentlig?

 

Men altså.. blir ikke det hele åpenbart hyklerisk når de fleste verdens buddhister er med på spillet, når de skaper seg underholdning via overfladiske verdier som telefoner og datamaskiner? De støtter seg på samfunnet for mat og tak over hodet, der de sitter å å chatter digitalt med verdens befolkning etter de har kjørt bil eller syklet hjem fra dagens besøk på det lokale tempelet.

 

Spill spillet og forhold dere til det på godt og vondt, eller lev livet deres etter prinsippene dere selv preker. Det er ikke plass her for en mellomting. Alt annet enn et fravær fra dagens samfunn, der dere ernærer dere på dagens teknologi gjør dere etter mitt syn til rendyrkede hyklere. 

Jeg er svært åpen for å bli korrigert her. Tar jeg feil? Hvorfor?

 

 

 

Hvis derimot det ikke er noen spiller, bare livet selv, så har livet sin fulle rett og dermed.. [..]

 

Blir små irritert over meg selv for at jeg ikke klarer å forstå deg. 

[Gjest Bruker-95147]

TS, hva tenker du om en tredje setning?

C; Alt er relativt.

Ellers synes jeg det var et kort, godt og presist sammendrag Tommy.

 

Tankespill bringer en bare gevinst eller tapene av spillet, og i livets spill ender man garantert opp med å tape alt til slutt, så hva var vitsen med å spille da?

At festen en gang vil ta slutt betyr ikke at man taper selve festen den dagen festen tar slutt, det er ikke vits i å grue seg til at festen tar slutt og man trenger ikke å nekte å ta del av festen siden den en gang vil ta slutt.

Du kan så klart overbevise deg selv om at det gjør det (uthevet), men at det er slik for alle tror jeg ikke du kan understøtte med noe som helst egentlig?

 

Men altså.. blir ikke det hele åpenbart hyklerisk når de fleste verdens buddhister er med på spillet, når de skaper seg underholdning via overfladiske verdier som telefoner og datamaskiner? De støtter seg på samfunnet for mat og tak over hodet, der de sitter å å chatter digitalt med verdens befolkning etter de har kjørt bil eller syklet hjem fra dagens besøk på det lokale tempelet.

 

Spill spillet og forhold dere til det på godt og vondt, eller lev livet deres etter prinsippene dere selv preker. Det er ikke plass her for en mellomting. Alt annet enn et fravær fra dagens samfunn, der dere ernærer dere på dagens teknologi gjør dere etter mitt syn til rendyrkede hyklere.

Jeg er svært åpen for å bli korrigert her. Tar jeg feil? Hvorfor?

Hvis derimot det ikke er noen spiller, bare livet selv, så har livet sin fulle rett og dermed.. [..]

Blir små irritert over meg selv for at jeg ikke klarer å forstå deg.

Du forstår ganske enkelt ikke konseptet "not self, eller "non self", eller "intet selv" eller "intet ego", og jeg aner ikke hvordan jeg skal forklare det slik at du skjønner hvor sinnsvakt enkelt det prinsippet er og hvordan det passer inn i det som skjer hele tiden hos deg også ...

Forklarer jeg det for en "fastspikret" kristen, tror de at man snakker om ingen sjel eller noe annet som de finner truende, og forsøker man å forklare det til en relativt "fastspikret" ateist, tolker han det gjerne som "ok, da er det ingenting altså ...", altså den meningen som de helst ser etter og som bekrefter ingen sjel

 

Poenget mitt med "ingen spiller" betyr da ganske enkelt: Jeg skaper ingen personlige tolkninger av verden, og forholder meg til verden som den er - dermed forsvinner spiller og spill, og "man" er helt fri fra illlusjonen om verden og "livet" - det som da erfarer verden som den er, er våken tilstedeværelse uten noen valg (ett par berømte lærere kaller den tilstanden for: "not going forward, not moving back, and not standing still" - eller "still flowing water")

 

Og det er ett fåtall buddhister verden over som frasier seg alt verden kan by på av såkalte "gleder", så dermed er det ett flertall som heller er av den mening at de gjerne tar flere gjenfødsler og satser på å tilrettelegge på beste måte for det i nuværende liv

 

For å klare å virkelig gå for "hele pakken" må man sannsynligvis oppleve noe som ryster en ut av søvnen vi kaller vanlig liv, og først kan man se forskjell på det skapte og det uskapte, men har man først få se det kan man ikke glemme det som er sett og realisert

 

Det er forøvrig ikke noe spesielt feil å delta på tilnærmet vanlig måte i verden, men du må hele tiden se nøye på hva du tenker og agerer på slik at du ikke skaper deg en vanskelig karma. Årsaken til at man vil bli munk eller nonne er jo fordi at det er enklere å unngå å gjøre slike feil når man kan kontrollere rammene så strikt som de gjerne gjør. Det er beskrevet i læren om veldig mange vanlige mennesker som nådde opplysning i dette livet, så man må ikke være en munk, men man må passe på hele tiden. Opplysning er forøvrig ett ord eller begrep som er forvansket ved at det er antatt å være så uoppnåelig at det krever noe helt spesielt, og dermed gir de fleste opp å prøve så godt de bare kan

 

Hva angår å bruke dagens teknologi, så strider ikke det mot Buddhas lære, fordi han var lite villig til å snakke så mye om spesielle evner eller "mirakler" som noen henger seg helt opp i - det eneste av spesielle evner og mirakler han ville snakke om var "miraklet ved å instruere", altså det båndet som eksisterer mellom lærer og elev, og det synes jeg gir veldig god mening fordi de relativt få gangene man virkelig har lært noe helt nytt, ja da var det enten i sånne relasjoner/situasjoner som var helt spesielle, og hvor man etterpå ikke het kunne sette fingeren på hvem eller hva var det som egentlig skjedde, fordi det virket som at det bare måtte være på plass endel riktig forutsetninger, og så kom visdommen ut av "det tomme intet" - så det er mirakel slik jeg kan forstå og har erfaring med

 

Dermed ser man dagens teknologi som ett veldig godt verktøy for at flest mulig skal få samme tilgang til tekst og ikke mint tilgang til de beste lærerne som finnes rundt om på hele kloden i dag

 

Jeg bruker sjeldent det ordet for meg selv, jeg liker å bruke ordet "oppvåkning", fordi det er langt mer presist samt at Buddha selv aldri snakket om opplysning - han snakket om frigjøring ved å våkne opp, våkne opp og slippe alle illusjoner

 

Du kan så klart overbevise deg selv om at det gjør det (uthevet), men at det er slik for alle tror jeg ikke du kan understøtte med noe som helst egentlig?

 

Jeg understøtter at det er almengyldig fordi ifølge naturlover så er absolutt alt i evig og konstant forandring, og legger til at vi kommer til verden med to tomme hender og vi forlater den med akkurat like mye. Og det vi har gjort mellom vugge og grav er helt diskutabelt hva angår dualistisk inndeling i godt eller vondt

 

Og hvis man undersøker nøye hva som oppleves som nytelse fra ett ståsted av balansert stillhet og non-self vil man direkte erfare at det man opplever som godt egentlig er bare en forbigående forstyrrelse som mangler substans, og dermed ser man på det som ikke noe å bruke tid på å oppnå fordi det er i bunn og grunn noe som er ikke-godt

Endret 4. mars 2017 av Bruker-95147

[Thoto79]

Du forstår ganske enkelt ikke konseptet "not self, eller "non self", eller "intet selv" eller "intet ego", og jeg aner ikke hvordan jeg skal forklare det slik at du skjønner hvor sinnsvakt enkelt det prinsippet er og hvordan det passer inn i det som skjer hele tiden hos deg også ... 

Forklarer jeg det for en "fastspikret" kristen, tror de at man snakker om ingen sjel eller noe annet som de finner truende, og forsøker man å forklare det til en relativt "fastspikret" ateist, tolker han det gjerne som "ok, da er det ingenting altså ...", altså den meningen som de helst ser etter og som bekrefter ingen sjel

 

Poenget mitt med "ingen spiller" betyr da ganske enkelt: Jeg skaper ingen personlige tolkninger av verden, og forholder meg til verden som den er - dermed forsvinner spiller og spill, og "man" er helt fri fra illlusjonen om verden og "livet" - det som da erfarer verden som den er, er våken tilstedeværelse uten noen valg (ett par berømte lærere kaller den tilstanden for: "not going forward, not moving back, and not standing still" - eller "still flowing water")

 

Og det er ett fåtall buddhister verden over som frasier seg alt verden kan by på av såkalte "gleder", så dermed er det ett flertall som heller er av den mening at de gjerne tar flere gjenfødsler og satser på å tilrettelegge på beste måte for det i nuværende liv

 

For å klare å virkelig gå for "hele pakken" må man sannsynligvis oppleve noe som ryster en ut av søvnen vi kaller vanlig liv, og først kan man se forskjell på det skapte og det uskapte, men har man først få se det kan man ikke glemme det som er sett og realisert

 

Det er forøvrig ikke noe spesielt feil å delta på tilnærmet vanlig måte i verden, men du må hele tiden se nøye på hva du tenker og agerer på slik at du ikke skaper deg en vanskelig karma. Årsaken til at man vil bli munk eller nonne er jo fordi at det er enklere å unngå å gjøre slike feil når man kan kontrollere rammene så strikt som de gjerne gjør. Det er beskrevet i læren om veldig mange vanlige mennesker som nådde opplysning i dette livet, så man må ikke være en munk, men man må passe på hele tiden. Opplysning er forøvrig ett ord eller begrep som er forvansket ved at det er antatt å være så uoppnåelig at det krever noe helt spesielt, og dermed gir de fleste opp å prøve så godt de bare kan

 

Hva angår å bruke dagens teknologi, så strider ikke det mot Buddhas lære, fordi han var lite villig til å snakke så mye om spesielle evner eller "mirakler" som noen henger seg helt opp i - det eneste av spesielle evner og mirakler han ville snakke om var "miraklet ved å instruere", altså det båndet som eksisterer mellom lærer og elev, og det synes jeg gir veldig god mening fordi de relativt få gangene man virkelig har lært noe helt nytt, ja da var det enten i sånne relasjoner/situasjoner som var helt spesielle, og hvor man etterpå ikke het kunne sette fingeren på hvem eller hva var det som egentlig skjedde, fordi det virket som at det bare måtte være på plass endel riktig forutsetninger, og så kom visdommen ut av "det tomme intet" - så det er mirakel slik jeg kan forstå og har erfaring med

 

Dermed ser man dagens teknologi som ett veldig godt verktøy for at flest mulig skal få samme tilgang til tekst og ikke mint tilgang til de beste lærerne som finnes rundt om på hele kloden i dag

 

Jeg bruker sjeldent det ordet for meg selv, jeg liker å bruke ordet "oppvåkning", fordi det er langt mer presist samt at Buddha selv aldri snakket om opplysning - han snakket om frigjøring ved å våkne opp, våkne opp og slippe alle illusjoner

 

 

Du snakker om søvnen som er livet og det å våkne opp og kom til å tenke på teorien til filosof Nick Boström og Elon Musk, rakettforsker (bokstavelig talt) og kjent for å realisere sine egne fremtidsvisjoner, som prater om at dette vi opplever ikke kan være "base reality", eller som han sier "There`s a one in billions` chance reality is not a simulation".

 

Altså at det ikke er virkelighet på grunnplan vi opplever men at vi lever ut en simulasjon. Han trekker konklusjonen ut ifra det universielle teknologi"treet" som peker i retning denne type utvikling og teknologi og hvorav universets omfang tilsier at dette må ha blitt spilt igjennom før. Dette er ikke "første gang" for noenting, men heller som i en altomfattende virtuell realitet hvor alt spilles ut på tvers av tid og rom. Om vi kan regne med videre teknologisk progresjon i nærheten av hva vi hittil har sett, så vil vi også måtte nå dit. Igjen(?).

 

Mulig dette var litt dårlig gjengitt, vrient stoff å forklare uten å ha noen doktorgrader på slep, men hva gjør du deg ut av disse tanker?

 

 

Jeg understøtter at det er almengyldig fordi ifølge naturlover så er absolutt alt i evig og konstant forandring, og legger til at vi kommer til verden med to tomme hender og vi forlater den med akkurat like mye. Og det vi har gjort mellom vugge og grav er helt diskutabelt hva angår dualistisk inndeling i godt eller vondt

 

Ikke enig, man kommer blank men de fleste forlater vel gjerne de en gang så blanke ark rimelig nedtagget

[Gjest Bruker-95147]

 

 

 

Du forstår ganske enkelt ikke konseptet "not self, eller "non self", eller "intet selv" eller "intet ego", og jeg aner ikke hvordan jeg skal forklare det slik at du skjønner hvor sinnsvakt enkelt det prinsippet er og hvordan det passer inn i det som skjer hele tiden hos deg også ... 

Forklarer jeg det for en "fastspikret" kristen, tror de at man snakker om ingen sjel eller noe annet som de finner truende, og forsøker man å forklare det til en relativt "fastspikret" ateist, tolker han det gjerne som "ok, da er det ingenting altså ...", altså den meningen som de helst ser etter og som bekrefter ingen sjel

 

Poenget mitt med "ingen spiller" betyr da ganske enkelt: Jeg skaper ingen personlige tolkninger av verden, og forholder meg til verden som den er - dermed forsvinner spiller og spill, og "man" er helt fri fra illlusjonen om verden og "livet" - det som da erfarer verden som den er, er våken tilstedeværelse uten noen valg (ett par berømte lærere kaller den tilstanden for: "not going forward, not moving back, and not standing still" - eller "still flowing water")

 

Og det er ett fåtall buddhister verden over som frasier seg alt verden kan by på av såkalte "gleder", så dermed er det ett flertall som heller er av den mening at de gjerne tar flere gjenfødsler og satser på å tilrettelegge på beste måte for det i nuværende liv

 

For å klare å virkelig gå for "hele pakken" må man sannsynligvis oppleve noe som ryster en ut av søvnen vi kaller vanlig liv, og først kan man se forskjell på det skapte og det uskapte, men har man først få se det kan man ikke glemme det som er sett og realisert

 

Det er forøvrig ikke noe spesielt feil å delta på tilnærmet vanlig måte i verden, men du må hele tiden se nøye på hva du tenker og agerer på slik at du ikke skaper deg en vanskelig karma. Årsaken til at man vil bli munk eller nonne er jo fordi at det er enklere å unngå å gjøre slike feil når man kan kontrollere rammene så strikt som de gjerne gjør. Det er beskrevet i læren om veldig mange vanlige mennesker som nådde opplysning i dette livet, så man må ikke være en munk, men man må passe på hele tiden. Opplysning er forøvrig ett ord eller begrep som er forvansket ved at det er antatt å være så uoppnåelig at det krever noe helt spesielt, og dermed gir de fleste opp å prøve så godt de bare kan

 

Hva angår å bruke dagens teknologi, så strider ikke det mot Buddhas lære, fordi han var lite villig til å snakke så mye om spesielle evner eller "mirakler" som noen henger seg helt opp i - det eneste av spesielle evner og mirakler han ville snakke om var "miraklet ved å instruere", altså det båndet som eksisterer mellom lærer og elev, og det synes jeg gir veldig god mening fordi de relativt få gangene man virkelig har lært noe helt nytt, ja da var det enten i sånne relasjoner/situasjoner som var helt spesielle, og hvor man etterpå ikke het kunne sette fingeren på hvem eller hva var det som egentlig skjedde, fordi det virket som at det bare måtte være på plass endel riktig forutsetninger, og så kom visdommen ut av "det tomme intet" - så det er mirakel slik jeg kan forstå og har erfaring med

 

Dermed ser man dagens teknologi som ett veldig godt verktøy for at flest mulig skal få samme tilgang til tekst og ikke mint tilgang til de beste lærerne som finnes rundt om på hele kloden i dag

 

Jeg bruker sjeldent det ordet for meg selv, jeg liker å bruke ordet "oppvåkning", fordi det er langt mer presist samt at Buddha selv aldri snakket om opplysning - han snakket om frigjøring ved å våkne opp, våkne opp og slippe alle illusjoner

 

Du snakker om søvnen som er livet og det å våkne opp og kom til å tenke på teorien til filosof Nick Boström og Elon Musk, rakettforsker (bokstavelig talt) og kjent for å realisere sine egne fremtidsvisjoner, som prater om at dette vi opplever ikke kan være "base reality", eller som han sier "There`s a one in billions` chance reality is not a simulation".

 

Altså at det ikke er virkelighet på grunnplan vi opplever men at vi lever ut en simulasjon. Han trekker konklusjonen ut ifra det universielle teknologi"treet" som peker i retning denne type utvikling og teknologi og hvorav universets omfang tilsier at dette må ha blitt spilt igjennom før. Dette er ikke "første gang" for noenting, men heller som i en altomfattende virtuell realitet hvor alt spilles ut på tvers av tid og rom. Om vi kan regne med videre teknologisk progresjon i nærheten av hva vi hittil har sett, så vil vi også måtte nå dit. Igjen(?).

 

Mulig dette var litt dårlig gjengitt, vrient stoff å forklare uten å ha noen doktorgrader på slep, men hva gjør du deg ut av disse tanker?

 

 

Jeg tipper at mange av oss opplever flere øyeblikk gjennom livet av "små oppvåkninger", dvs; øyeblikk hvor vi  erfarer noe som får oss spontant til å tenke "dette er ikke helt riktig, sånn er det ikke, dette er ikke helt sant"  - men at de fleste av oss slår de øyeblikkene fra oss, fordi vi er travelt opptatt med å planlegge fremtiden eller skaffe oss noe vi mener å behøve eller skyve fra oss noe vi ikke liker, så derfor blir de øyeblikkene borte like elegant i den tomheten de manifesterte seg i oss. Hva om de øyeblikkene er det jeg tror de er, nemlig en begynnende oppvåkning, ett første glimt ut av det egget vi befinner oss i, men at vi misser sjansen til frigjøring fordi vi har det for travelt, og vi stoler ikke på oss selv nok, eller det vil si: vi stoler mer på det psykologiske rakkelverket vi kaller "fyll inn navnet ditt!" enn vi stoler på resten av en for oss ukjent del av bevissthet som rommer hele universet og all evolusjon opp til nå?

 

Så kort fortalt, joda jeg finner alle sånne tanker like interessant som mine egne, men hva blir det til med dem i en verden som ikke vil vedkjenne seg annet enn det vanlige "surret"

 

 

เมฆบ้า, den 03 Mar 2017 - 18:47, sa:

 

Jeg understøtter at det er almengyldig fordi ifølge naturlover så er absolutt alt i evig og konstant forandring, og legger til at vi kommer til verden med to tomme hender og vi forlater den med akkurat like mye. Og det vi har gjort mellom vugge og grav er helt diskutabelt hva angår dualistisk inndeling i godt eller vondt

 

Ikke enig, man kommer blank men de fleste forlater vel gjerne de en gang så blanke ark rimelig nedtagget 

 

 

 

Her er vi ved kjernen av "non self" eller "intet fast selv", fordi i løpet av bare en dag skaper en seg utallige "selv" eller "egoer", og mellom de forskjellige skapelsene er det tid eller rom om du vil. I de rommene er det ingen egoer i aktivitet, så når en begynner å skape seg ett nytt ego, må det egoet være noe annet enn det forrige, fordi alt har vært i endring selv om man opplevde ett øyeblikk av rom eller tomhet mellom to skapte egoer, håper du henger med enda ... Det betyr altså at alle disse egoene som ble skapt i løpet av la oss si en dag, mangler forbindelser, de er ikke det samme, og hvis du ikke lager den forbindelsen selv og tar eierskap til denne evige prosessen, så er det ingen "faste egoer" - det er ingen "fyll inn navnet ditt!", og du kan være i samsvar med de til enhver tid gitte forutsetninger i tid og rom, og dermed oppnå å være helt fri fra din egen fantasi

 

Så det er intet som er nedtagget, eller jeg kan gå med på at noen øyeblikk har en tagging og det neste øyeblikk har en annen tagg, men det er ingen forbindelse mellom taggene, så hvilken tagg er da mitt sanne meg?

[ex-jordbærplukker]

buddismen handler om å våkne opp fra illusjonen som gjør at vi tror vi trenger bil, sykkler, internet, deltar i forum for å chatte med folk, mat og drikke osv for å overleve.

 

buddismen sier ikke at det er forbudt å bruke disse hjelpemidlene til overlevelser, men den sier klart og tydelig at hvis man benytter disse tingene som jeg har nevnt så vil dette til slutt føre oss til lidelser. og hovedmålet med buddismen er å unngå lidelser. gjør det man skal gjøre, men unngå konsekvenser og unngå mest mulig lidelser er meningen med buddismen. buddha vil aldri straffe noen om man spiser kjøtt, drikker alkohol, ha sex, ingen vil bli sendt til "helvette" om man bryter med den buddistiske levemåten. det er bare oss selv som bestemmer hvordan vi vil leve livet vårt.

[ex-jordbærplukker]

min hypothese angënde det falske egoet er at den er formet av samfunnet, og miljøet rundt oss som gjør at vi tror vi trenger materiale ting. mens vår virkelige identitet har ingen behov for dette.

[Thoto79]

buddismen handler om å våkne opp fra illusjonen som gjør at vi tror vi trenger bil, sykkler, internet, deltar i forum for å chatte med folk, mat og drikke osv for å overleve.

 

buddismen sier ikke at det er forbudt å bruke disse hjelpemidlene til overlevelser, men den sier klart og tydelig at hvis man benytter disse tingene som jeg har nevnt så vil dette til slutt føre oss til lidelser. og hovedmålet med buddismen er å unngå lidelser. gjør det man skal gjøre, men unngå konsekvenser og unngå mest mulig lidelser er meningen med buddismen. buddha vil aldri straffe noen om man spiser kjøtt, drikker alkohol, ha sex, ingen vil bli sendt til "helvette" om man bryter med den buddistiske levemåten. det er bare oss selv som bestemmer hvordan vi vil leve livet vårt.

 

En ting er å kutte surfinga og parkere bilen, langt verre blir det vel å sløyfe mat og drikke.. luft og kjærlighet tar deg vel bare ett stykke på veien 

Endret 5. mars 2017 av Thoto79

[Sitronsaft]

Veldig interessant tråd, vet ikke hvorfor jeg aldri har vist interesse for diskusjon om buddhisme her på forumet. Nå gikk dette stokk over stein, lar det stå men anerkjenner at dette ble litt off topic kanskje. Dette ble egentlig bare en masse tanker jeg har hatt, på papiret, og en del retoriske spørsmål. Setter det derfor i spoiler. Morsomt om noen har tenkt i samme baner eller vil kommentere, dog. 

For meg handler buddhisme om kjærlighet, eller vennlighet. Å oppdage at man eksisterer, og erkjenne at dette er godt nok. Å luke vekk grådigheten, å si "nok er nok", å slutte å lure seg selv til å tro at man vil få det bedre hvis man bare har mer. 

Alt er flyktig, ingenting i universet er konstant. Et atom vil aldri være på samme plass to øyeblikk etter hverandre, på samme måte vil kroppene våre, kjemien som foregår i hjernen, humøret, tankene og følelsene våre, konstant endres i stor grad utenfor vår egen bevisste kontroll, og til slutt visne hen. 

Ofte når jeg mediterer pleier jeg å forestille meg at jeg er død. At det er over. Det fins ingenting å vinne, og det fins ingenting mer å tape. Spillet, kampen, skuespillet - er over. Tenk da, å kunne kjenne et friskt og dypt pust inn i lungene, kjenne lukten av gress eller høre en fugl som kvitrer.

Er det ikke dette vi alle strever etter? Å ha det bra? Godt nok? Vi søker å være tilfreds i vår egen kropp med det livet og de begrensningene og verktøyene vi er blitt utdelt. Da mener jeg at det viktigste verktøyet blir takknemligheten. Og en som er takknemlig, en som er tilfreds, en som har det godt nok, vil til tross for sitt ego kunne løfte opp andre og spre sin egen kjærlighet (som er uendelig) gjennom vennlighet. 

Ikke minst handler det om å forstå at det er ingen som bryr seg så mye om vårt liv som oss selv. Vi er alle omringet av dem som ser på oss. De stiller krav til deg, dømmer deg, ler av deg, håner deg, sårer deg, blir skuffet av deg, forventer mer av deg. Sammen med alle hånordene og de enda høyere kravene vi stiller til oss selv, fører dette til en evig kamp om å tilfredsstille. Å fikse oss selv, gjøre alt riktig så lenge at vi til slutt blir den versjonen som vi tenker at vi burde være. Men når skal dette ta slutt? Møtt med motgang fra andre mennesker vil noen si at da er det noe galt med det andre mennesket, og noen vil si at det er noe galt med dem selv, at kritikken er fortjent. Men hva om begge har rett, eller mer riktig, at begge tar feil? At alt det vonde vi er kapable til å gjøre mot hverandre og oss selv, ikke har noen agenda, men rett og slett skyldes vår egen distanse til oss selv, vår frykt for vårt eget speilbilde. Usikkerheten, mangelen på kjærlighet og aksept for den vi egentlig er. 

I praksis: hvorfor skal jeg føle et det som et angrep på meg selv, min personlighet og mitt liv og mine verdier, om en annen er uenig med meg, håner meg, spytter på meg, ler av meg? Kanskje det som blir sagt "treffer en nerve". At det som blir sagt er ord jeg egentlig har tenkt selv, men umiddelbart og for all tid etterpå prøver desperat å ignorere, i frykt for at det som sies faktisk er sant. Kanskje om jeg bare forteller meg selv at han som håner meg, er en idiot, et nek, så vil alle kunne se at han selvfølgelig må ta feil. 

Men stoppet jeg noen gang å spørre, hvorfor blir disse tingene egentlig sagt? Kanskje dette ikke handler om meg i det hele tatt. Kanskje dette er et annet menneske som har et helt liv bak seg, et liv fylt av gode og vonde erfaringer basert på hendelser som denne personen i all hovedsak har hatt null kontroll over. Vi er jo alle ofre av våre egne liv, og det som skjer med oss. Vi må kunne anerkjenne at vi alle har en kamp, og at denne kampen veldig ofte går utover uskylde observatører. Vi må slutte å ta dette personlig, og heller sette pris på at vi selv har redskapene inni oss til å trøste dem som har det vondt. At vi kan være vennlige.

Vi er alle oppstått fra asken etterlatt av døde stjerner. Og asken av våre kropper blir byggesteiner til nytt liv, i årtusener etter at vi og alle som har hørt navnet vårt er død. Vi er molekyler i usannsynlig ordnede strukturer, biter av energi som på mange måter er adskilt fra andre ordnede former for energi. Men hvor adskilt er vi egentlig, og hvor setter man dette skillet? Hvor slutter egentlig du selv, og hvor begynner "alle andre"?

 

[Thoto79]

Kanskje ikke helt på topic, men John Oliver reiste til Tibet for å intervjue Dalai Lama

 

 https://www.youtube.com/watch?v=bLY45o6rHm0

[Gjest Bruker-95147]

Veldig interessant tråd, vet ikke hvorfor jeg aldri har vist interesse for diskusjon om buddhisme her på forumet. Nå gikk dette stokk over stein, lar det stå men anerkjenner at dette ble litt off topic kanskje. Dette ble egentlig bare en masse tanker jeg har hatt, på papiret, og en del retoriske spørsmål. Setter det derfor i spoiler. Morsomt om noen har tenkt i samme baner eller vil kommentere, dog. 

 

Jeg husker tilbake ca 5 år og da jeg startet opp med å sette meg inn i hva buddhismen er og hva praktisering betød for meg mer formelt og praktisk, og på den tiden og en stund etter å ha tilegnet meg relativt adekvat forståelse for hva læren er for noe, trodde jeg at det var nå jeg liksom startet med å være buddhist. Ett par år senere tok jeg meg i å skjønne eller mene at jeg hadde jo vært buddhist så lenge jeg kunne huske tilbake, fordi jeg hadde ikke lært noe nytt, men bare lært å gjenkjenne det jeg allerede visste eller hadde trodd på uten å filosofere grundig nok over det. Så det du skriver her sier meg at du har nok vært ganske så mye buddhist selv hele tiden, i hvert fall slik jeg har forstått det .. 

 

Og det finner jeg logisk nok fordi Buddha var ikke buddhist, og det han forsøkte å lære bort var ikke noe nytt eller noe på det metafysiske planet. Han pekte til hvordan det er, altså hvordan virkeligheten er, og virkeligheten er jo verken buddhistisk eller kristen eller muslimsk eller ateistisk, eller nord og sør, opp og ned - den er bestandig der du er, og du får den med deg hvis du er våken nok

 

 

 

For meg handler buddhisme om kjærlighet, eller vennlighet. Å oppdage at man eksisterer, og erkjenne at dette er godt nok. Å luke vekk grådigheten, å si "nok er nok", å slutte å lure seg selv til å tro at man vil få det bedre hvis man bare har mer. 

 

Ett av flere typiske uttrykk for buddhistisk kjærlighet er "kindfulness", og det betyr slik jeg har skjønt det "total aksept for alt og alle", eller den kjærlighet man har til sine egen barn, hvor man aldri kan slutte å la døren stå åpen selv om barnet er veldig vanskelig

 

 

 

Alt er flyktig, ingenting i universet er konstant. Et atom vil aldri være på samme plass to øyeblikk etter hverandre, på samme måte vil kroppene våre, kjemien som foregår i hjernen, humøret, tankene og følelsene våre, konstant endres i stor grad utenfor vår egen bevisste kontroll, og til slutt visne hen. 

 

Stemmer, men det som ser denne bedårende flyktigheten er ikke flyktig, og den endrer seg ikke selv om "du " gjør det.

 

 

 

Ofte når jeg mediterer pleier jeg å forestille meg at jeg er død. At det er over. Det fins ingenting å vinne, og det fins ingenting mer å tape. Spillet, kampen, skuespillet - er over. Tenk da, å kunne kjenne et friskt og dypt pust inn i lungene, kjenne lukten av gress eller høre en fugl som kvitrer.

 

Jeg mediterer og kontemplerer ofte på det samme, og i tillegg liker jeg å mediterer på kroppens ulike deler, se nærmere på hva de er og hvilken funksjon de har. Og jeg slutter aldri å forbløffes over hvor stille og lykkelig bevisstheten blir av å få sånne mentale objekter å jobbe med. Bevisstheten i seg selv blir veldig lykkelig over å se på det som ligger nærmest og er helt sant, ser det ut for meg

 

 

 

Er det ikke dette vi alle strever etter? Å ha det bra? Godt nok? Vi søker å være tilfreds i vår egen kropp med det livet og de begrensningene og verktøyene vi er blitt utdelt. Da mener jeg at det viktigste verktøyet blir takknemligheten. Og en som er takknemlig, en som er tilfreds, en som har det godt nok, vil til tross for sitt ego kunne løfte opp andre og spre sin egen kjærlighet (som er uendelig) gjennom vennlighet. 

 

Jo vi strever etter å hele tiden ha det så bra som mulig eller nesten umulig .. Og vi strever til ingen nytte fordi vi søker lykken i tilstander som aldri står stille og er i konstant endring, og så klamrer vi oss fast til den typen illusjoner og tapte horisonter og håper den skal vare evig

 

 

 

Ikke minst handler det om å forstå at det er ingen som bryr seg så mye om vårt liv som oss selv. Vi er alle omringet av dem som ser på oss. De stiller krav til deg, dømmer deg, ler av deg, håner deg, sårer deg, blir skuffet av deg, forventer mer av deg. Sammen med alle hånordene og de enda høyere kravene vi stiller til oss selv, fører dette til en evig kamp om å tilfredsstille. Å fikse oss selv, gjøre alt riktig så lenge at vi til slutt blir den versjonen som vi tenker at vi burde være. Men når skal dette ta slutt? Møtt med motgang fra andre mennesker vil noen si at da er det noe galt med det andre mennesket, og noen vil si at det er noe galt med dem selv, at kritikken er fortjent. Men hva om begge har rett, eller mer riktig, at begge tar feil? At alt det vonde vi er kapable til å gjøre mot hverandre og oss selv, ikke har noen agenda, men rett og slett skyldes vår egen distanse til oss selv, vår frykt for vårt eget speilbilde. Usikkerheten, mangelen på kjærlighet og aksept for den vi egentlig er. 

 

Jeg synes om denne beskrivelsen som jeg kom over for ett par dager siden:

 

 

 

Beaming Machine

A few years ago I invented a machine that enabled me to instantly and accurately express my true, inner, nature as it changed from moment to moment. Through it I could beam out, without doubt or delay, a spectroscopic light show of what was happening in my heart, in all its infinitesimal subtlety and continental variety and pounding, bass-drum yawp.

But because my new invention was so faithful to my fears and desires, I held back from using it. In displaying my feelings so truthfully it completely exposed me. I was horrified and ashamed to discover that violent cravings, cowardly fears, bizarre causeless anxiety and much else wretched and abominable resided in me – and was being broadcast to the world. Not all the time of course, but with this extraordinary tool even a momentary flash of anxiety revealed itself to be shamefully ugly; in a way, moreover, that I couldn’t hide from or excuse. Much safer to put it away. Leave it be.

But in recent years, my life has improved. I don’t mean outwardly; nothing much has happened there. Rather I’ve realised that the insecurities, worries and wants I’d spent so many years trying to deal with just aren’t here any more. I no longer miss opportunities through vague tension and needling at something or greedy to get somewhere, afraid to enter the room and afraid to leave it. I’m not the Buddha, but somehow, in my bones, I am at home in the terrible and fascinating world, it feels, yet not attached to it.

And so I went to where I had stored my earlier work and got it out again. It seemed the time had come to put it to use – it seemed that I didn’t have anything to hide any more, or at least, if I do, that it’s okay to let that out too; I mean to take the risk, because trying to stop the bad coming out suppresses the good too. Better to cop the lot.

I have therefore started to use my incredible machine again, to broadcast the strange and lovely sensations and intimations and stupid squeezes and gaffs and big-legged gestures, that pass through me, to share with the world the vim and shunder that I am daily – hourly – host to.

I’ve also decided to give my machine a name. I call it my face.

- Darren Allen

 

 

 

I praksis: hvorfor skal jeg føle et det som et angrep på meg selv, min personlighet og mitt liv og mine verdier, om en annen er uenig med meg, håner meg, spytter på meg, ler av meg? Kanskje det som blir sagt "treffer en nerve". At det som blir sagt er ord jeg egentlig har tenkt selv, men umiddelbart og for all tid etterpå prøver desperat å ignorere, i frykt for at det som sies faktisk er sant. Kanskje om jeg bare forteller meg selv at han som håner meg, er en idiot, et nek, så vil alle kunne se at han selvfølgelig må ta feil. 

 

Men stoppet jeg noen gang å spørre, hvorfor blir disse tingene egentlig sagt? Kanskje dette ikke handler om meg i det hele tatt. Kanskje dette er et annet menneske som har et helt liv bak seg, et liv fylt av gode og vonde erfaringer basert på hendelser som denne personen i all hovedsak har hatt null kontroll over. Vi er jo alle ofre av våre egne liv, og det som skjer med oss. Vi må kunne anerkjenne at vi alle har en kamp, og at denne kampen veldig ofte går utover uskylde observatører. Vi må slutte å ta dette personlig, og heller sette pris på at vi selv har redskapene inni oss til å trøste dem som har det vondt. At vi kan være vennlige.

 

Det er viktigst å være helt ærlig med seg selv og lære slik at man i hvert fall ikke gjør de samme feil på ny og på ny .. og ellers lever jeg etter: jeg er ikke bedre eller verre eller det samme som deg

 

 

 

Vi er alle oppstått fra asken etterlatt av døde stjerner. Og asken av våre kropper blir byggesteiner til nytt liv, i årtusener etter at vi og alle som har hørt navnet vårt er død. Vi er molekyler i usannsynlig ordnede strukturer, biter av energi som på mange måter er adskilt fra andre ordnede former for energi. Men hvor adskilt er vi egentlig, og hvor setter man dette skillet? Hvor slutter egentlig du selv, og hvor begynner "alle andre"?

 

 

Det er så vakre bilder å se overalt rundt seg her, og hva med at månen speiler jorden og jorden speiler månen, og ingen av dem er annet enn refleksjoner av hverandre her og nå, og er ellers ikke å finne noe annet sted .. 

 

Endret 9. mars 2017 av Bruker-95147

[Noxhaven]

Vi er den samme. Alle komplett unike formet til det ugjenkjennelig like - vi er inndelt etter hvor vi er født, hvilke foreldre vi fikk og religionen de ble gitt. Det er en oppskrift til fordømmelse som følger oss bak hvert eneste skritt.

 

Man deltar og godtar alt som er påført oss om et håp der vi kan gjøre en forskjell ved å fremme den inndelte gruppen vi fikk i spillet der reglene støtter seg på politisk troverdighet helt uten kritikk. Her lever vi fra dag til dag for å leve opp til og levere clichéne blant samfunnets forventningsfulle seere.

 

Prøv å lev på utsiden av denne normen, lev uten religionens krykker og begrens grepet fra samfunnets glitter belagte gitter.

Ikke sett deg fast i det store spillet om å skaffe penger, om være en flink tjener for å oppnå alt du er innlært til at du nødvendigvis trenger.

 

Hvorfor være enig i de begrunnelseløse premissene vi blir opplært til å leve etter, alle oppførsel baserte forventninger i enhver dagligdagse sosiale situasjon. Det er en fasade som tar ifra deg den du er, det suger deg tom for motivasjon, et forventningsfullt jag etter en alltid stigende prestasjon.

 

 

Frem heller noe helt annet. Føl og finn frem det du finner interessant, dine lidenskaper og alt de gir av følelser uten å frykte.

 

Prat om fruktene etter årevis med erfaring, prat om hvem du er og alt det har gitt.

For dette er hva du er, den du alltid vil være tilsammen med alt du vil bli.

En del av alt og helt unik.

 

-

 

Vel.. det starta som en liten rant om verdenssynet mitt og ente opp med dette. Bittelitt eksentrisk.

 

 

Jeg skaper ingen personlige tolkninger av verden, og forholder meg til verden som den er - dermed forsvinner spiller og spill, og "man" er helt fri fra illlusjonen om verden og "livet" - det som da erfarer verden som den er, er våken tilstedeværelse uten noen valg (ett par berømte lærere kaller den tilstanden for: "not going forward, not moving back, and not standing still" - eller "still flowing water")

 

Du skriver at du ikke tolker verden - du forholder deg til den som den er - og med det er du fri fra illusjonen om verden og livet siden du kun erfarer det slik den er.

Jeg anser dette også for å være en fortolkning av verden, dette er din illusjon om hvordan verden er.

 

Ikke at det er feil eller korrekt. Jeg er bare av denne oppfatningen basert på mine erfaringer, jeg tror at alle tolker verden via sansene sine og setter ting i relasjon til hverandre for å regelrett klare å overleve.

 

Det er samme hva man påstår at man har benyttet seg av, om det er en bestemt bok, flere bøker, en viss filosofi, foreldre eller noe helt annet.

Alt bunner i genene våres som bygger videre på erfaringene vi opplever som igjen blir tolket av sansene våres som hjernen igjen setter i system.

 

Dårlige gener kan ødelegge grunnlaget for hele systemet.

Dårlig miljø kan være svært ødeleggende for systemet.

Å overstyre eller benekte sansenes erfaringer kan være ødeleggende for deler av systemet.

Tankefeil og lignende bias kan lage små overfladiske feil i systemet.

 

De to nederste punktene og til dels det nest øverste er ting som jeg anser at flere av de store religionene i verden manipulerer og utnytter for alt det er verdt, og er hovedgrunnen til at jeg til tider er ganske så.. ivrig i religiøse diskusjoner.

Endret 7. mars 2017 av Noxhaven

[Gjest Bruker-95147]

 

Jeg skaper ingen personlige tolkninger av verden, og forholder meg til verden som den er - dermed forsvinner spiller og spill, og "man" er helt fri fra illlusjonen om verden og "livet" - det som da erfarer verden som den er, er våken tilstedeværelse uten noen valg (ett par berømte lærere kaller den tilstanden for: "not going forward, not moving back, and not standing still" - eller "still flowing water")

 

Du skriver at du ikke tolker verden - du forholder deg til den som den er - og med det er du fri fra illusjonen om verden og livet siden du kun erfarer det slik den er.

Jeg anser dette også for å være en fortolkning av verden, dette er din illusjon om hvordan verden er.

 

Hvis jeg sa noe konkret om hva verden er ville det vært min fortolkning, men siden du ikke finner noen sånne konkrete forklaringer ser jeg ikke at det kan stemme. 

 

 

 

De to nederste punktene og til dels det nest øverste er ting som jeg anser at flere av de store religionene i verden manipulerer og utnytter for alt det er verdt, og er hovedgrunnen til at jeg til tider er ganske så.. ivrig i religiøse diskusjoner.

 

Hva har det med meg å gjøre? 

 

Endret 8. mars 2017 av Bruker-95147

[t_o_m_m_y]

å forstå buddhismen er egentlig tullete,
fordi buddhisme er en erfaring som ord fattig kan forstå.

problemet med å beskrive buddhisme på et slikt forum er at man må bruke dualistiske ord,
og buddhismens erfaring er ikke dualistisk men 2 motsetninger som utfyller hverandre hele tiden gjensidig,-altså ikke frastøtende fiender.
man kan ikke si hva buddhismen er men kun vise til hva buddhismen peker til av erkjennende åpenbaringer(vi hjelp fra meditasjon osv).

å bruke "sunn fornuft" er greit nok i seg selv,
men  buddhismens egentlige formål er "oppvåkningen",-som da er å forstå at man lever i en sanselig oppfatning av at alt er en dualistisk drakamp samtidig som at man forstår at inget motsetning er separert fra hverandre.
videre er denne grensesprengende oppvåkning fra dualisme en frihet til å kunne bli fri fra den frykt som før var dikterte våres valg.

derfor vil det å si "jeg oppnådde inget, derfor oppnådde jeg alt" kun gi mening for dem som har erfaret å komme i den mentale tilstand av å overskride dualismens tenking,-en mystisk følelse tilstand som vedkommende bærer i seg som en ordløs erfaring.

for øvrig så er denne dualistiske lek med krefter overalt en lek mennesker må leke og leve i,
selve underholdningen for oss mennesker,
dog likevel alltid har i bakhode at man ikke skal ta leken altfor seriøs eller altfor selvhøytidelig.
det betyr at man kommer til paradoksale situasjoner som ikke lett kan forklares og til tider selvmotsiger seg selv,
men likevel er det en lignelse og differanse regning bak alt som går opp i opp.
grunnen til føles som paradoks er fordi man bedømmer virkeligheten med det dualistiske systemet(bra-dårlig osv),
og vanskelig kan forstå annet enn dualisme med mindre man er i en dyp meditativ tilstand.

derfor kan for eksempel "klok logikk" og skolerte komme med meget høye filosofiske forklaringer ut i fra dualisme forståelse,
en slags sofist som Sokrates snakker om,-som drev med ordkløverier,
og lett la en buddhist fremstå som en total idiot i sin forklaring,-nettopp fordi selvmotsigelser gjør at man ser ut til å ta feil,
men den som heier på den "kloke filosof" er oftest dem som tenker fremdeles i dualisme terminologier.

men jeg vil også si at det finnes mange "tåke buddhister" som sier all slags visdoms ord men har ikke erfaret noe som helst av det, og driver med tåkeprat når klar tydelig logikk kunne vært bedre å bruke.
prøver man å få fram et tydelig svar så får man tilbake tåkete paradokser som er ordkløveri det også.
kan være at tåke praterene har erfaret noe mystisk dog har likevel meget fattige pedagogikk evner i så fall.

Endret 8. mars 2017 av t_o_m_m_y