Foreldrene mine skilles, hvordan takler jeg dette?

[AnonymDiskusjon]

Jeg er egentlig i sjokk, og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. 

 

Jeg vil ikke legge ut i det vide og det brede hva som foregår, men nå ser det ut som at det er over og ut for mine foreldre. De har vært gift i mange herrens år, og de har meg og to andre barn sammen. Jeg vet at livet ikke alltid har vært en dans på roser for mamma, og jeg forstår hun ikke orker mer. Hun har prøvd det meste, og ingenting hjelper. Hun er dypt ulykkelig og jeg forstår hun vil ut av ekteskapet. Samtidig syns jeg litt synd i pappa, men det er fordi jeg er født med den satans samvittigheten som jeg har. Det er i bunn og grunn ikke synd i mannen, men jeg klarer ikke la være å ha sympati for begge. Men mest mamma. Jeg har et veldig tett og godt forhold til henne. Når jeg setter meg i hennes sko og ser saken fra hennes side så har jeg ingen sympati for han. Men så er han pappaen min og jeg er jo glad i han. Men det han har gjort mot mamma... Nei, faen heller. Jeg er så skuffet, såret og lei meg. 

 

Nå vil jeg prøve å hjelpe mamma på best mulig måte, men jeg aner ikke hvordan. Emosjonelt sett er det litt distanse mellom oss - ord som "glad i deg" blir aldri/sjeldent utvekslet, og dette med å prate om følelser er vi begge veldig dårlige på. Jeg er dog hakket over, og klarer å få henne til å uttrykke seg og si det hun føler og mener. Etter gårsdagens samtale er det rimelig klart at den eneste veien ut av elendigheten hun sitter i, er å få i orden skilsmissepapirer og flytte. 

Dette er noe jeg har utrolig lyst til å prate med kjæresten min om, men jeg har lovet mamma om å holde tett. Så jeg skal gjøre det. Men jeg føler meg så alene, og vil så inderlig prate med noen om det. Jeg har psykolog som jeg kan snakke med det om, men det blir over en uke til. Jeg sliter fra før med alvorlig depresjon, og har gjort det siden jeg kom i tenårene. Jeg har ekstremt mye å tenke på fra før, for meg er det krevende og ei stjerne i boka bare jeg kommer meg utfor soveromsdøra om dagene. Jeg kjemper iherdig på for å bli frisk, og jeg gjør mange fremskritt. Nå har jeg intet annet valg enn å være knallsterk, for dette kommer til å bli tøft. Mer enn annet så vil jeg være der for mamma og jeg er glad hun betror seg til meg. Hun har ingen andre å betro seg til.  

Jeg så aldri for meg at jeg skulle bli et "skilsmissebarn". Ikke faen. Jeg husker når jeg var i tenårene så var jeg ganske glad for at mine foreldre fortsatt var sammen, alle i klassen min på ungdomsskolen hadde skilte foreldre bortsett fra to, og vi var en stor klasse. Og jeg har alltid tenkt at mamma og pappa kommer seg gjennom alt, og de fikser alt, og de blir gamle sammen. Men slik blir det ikke. 

Jeg skriver "kanskje" i tittelen fordi vi har vært her vi er nå FØR, og det er en stund siden. Men denne gangen var klangen en annen når mamma sa hun ikke orket mer. Det er mer virkelig denne gangen, og magefølelsen sier at denne gangen er det alvor. 

 

Noen som har råd eller tips om hvordan jeg kan takle dette på best mulig måte? Jeg føler mye sinne ovenfor pappa, samt skuffelse og skam. Jeg syns så synd i mamma. Og jeg er så redd for hva som vil skje når de går fra hverandre, for kjenner jeg pappa rett så er det flatfylla til han ikke orker mer. Jeg er redd mamma ikke kommer til å få tilstrekkelig hjelp, for etter 10 år i psykiatrien og med innsikt i min egen psyke, så ser jeg jo tydelig at min mor også er deprimert. Hun gikk i terapi en liten periode, men så sa det stopp. Det er mye bekymringer og mye tanker nå, noe som jeg klarer til en viss grad å takle, men er redd det blir overveldende fremover. Mamma ba meg ikke tenke for mye på dette, men jeg klarer selvfølgelig ikke det. Og jeg vil ikke at hun skal ha dårlig samvittighet for at hun forteller meg alt dette, for jeg er glad hun gjør det. 

 

Jeg er i 20-årene, studerer og jobber. Studiene er tunge som bly fra før, ikke fordi det faglige innholdet er for tungt, men fordi jeg kjemper imot indre stemmer og depresjon som banker på døra hvert minutt. Det er ganske heftig med andre ord. Ikke se på dette som klaging, for det er det egentlig ikke, det er mer en forklaring på hvordan situasjonen er for meg, og også grunnen til at jeg tar dette med skilsmisse så tungt. 

 

Jeg vil så gjerne at mamma og pappa skal være sammen, men det går ikke lenger og jeg må akseptere det.  

Anonymous poster hash: da76d...6f3

[flink_gutt]

Jeg får rimelig sikkert kritikk for det jeg sier nå, men jeg skriver likevel - ut fra mitt eget ståsted i en slik sak: Samtidig er jeg bare 17 og har altså bare 17 år i den skolen som heter livets skole - og nå skulle jeg gjernen hatt 17+17 år der og gjerne 17 til også - det er jeg fullt klar over.

 

En skilsmisse er aldri - aldri - noen "lettvint løsning" selv om den ser slik ut i øyeblikket og selv om mange i dag gjør den til en. Ut fra kristent ståsted er det bare ett grunnlag for skilsmisse og det er utroskap. Ved et utroskap er alt et ekteskap brutt, ellers er det alltid - alltid - en vei tilbake så lenge viljen er til stede og så lenge man ikke selv brenner alle broer bak seg. Du skriver: "Etter gårsdagens samtale er det rimelig klart at den eneste veien ut av elendigheten hun sitter i, er å få i orden skilsmissepapirer og flytte. " Snakker vi om utroskap er jeg enig, snakker vi om noe som helst annet er jeg ikke enig. Det finnes alltid mange veier ut av en elendighet for den som vil ut av elendigheten - men dem ser man ikke på et øyeblikk!

 

Du nevner ikke hva som er grunnen til at blåser storm fra nordvest med orkan i kastene nå, men husk at uansett er det slik at når man har opplevd en stor skuffelse i livet ser man ikke klart. Det må du nå huske at din mor heller ikke gjør. Det viktige nå er at din mor kommer for seg selv og får tenke - alene. Altså: Hun må rimelig sikkert bort fra hjemmet en tid nå, og helst et sted der det er vanskelig for din far å nå henne - så å si under jorden og på hemmelig adresse. Din far må ikke lettvint og greitt kunne få kontakt med henne nå. For det første trenger mor tenketid alene, ikke med en far som tar kontakt hver tredje time og vekselvis skal gjøre alt godt på 24 timer og vekselvis skjelle ut mor. Hun trenger ikke bare tenketid, hun trenger også hviletid - så å si tid til komme til seg selv og tenke noenlunde klart igjen.

 

Altså: Gjør hva du kan for å så din mor bort - langt bort - fra din far nå. Hold kontakten med din far også gjør det klart for ham at du vet hvor din mor er, du vet hvordan hun har det og at nå skal han i tenkeboksen, med elelr mot sin vilje og uten alkohol (et stoff som ikke akkurat skjerper folks tenkeevne!) Hvor din mor er, ja det er en sak som ikke angår ham nå - det som angår ham er å avgjøre om han vil ha din mor tilbake eller om han vil svikte henne. For å kunne ta stilling til det trenger han nå en tid uten din mor ved seg 24/7 og uten mulighet for å kontakte henne (og det samme gjør din mor). Skal din far ha en omgang på flatfylla kan du ikke gjøre noe med det, men gjør det helt klart for ham at tiden på flatfylle teller ikke som tenketid, og din mor er ikke å se igjen før han har tenkt og før han er klar til et oppgjør i denne saken - og før din mor også er er klart til et oppgjør i saken. Det er rimelig åpenbart at ingen av dine foreldre er det pr nå, og nettopp derfor må de fra hverandre til de har fått orden på stormende tanker og er klar.

 

At dette blir knallhard tid for deg skal jeg ikke legge skjul på. Det er harde tider for alle når det blåser storm fra nordvest med orkan i kastene og du har sykdom å håndtere i tillegg. Nå kommer en slik tid i livet at ordtaket "i naud skal ven røynast" blir testet. Mobiliser i en ende hos den vennen du antar best og få derfra sammen med ham/henne med deg det dere har av venner. Nå vil dere finner ut hvem som er venner og hvem som er bekjente - og det kan bli like stor overraskelse for deg som for mange andre, så vær forberedt. Vår familie har også vært der at vi har oppdaget både "venner" som burde hatt et spark bak lenge før og folk som vi ikke ventet særlig av som stod oss mye nærmere i krisetid enn noen hos oss trodde. Husk også: Verken ditt arbeide eller ditt studium er hellig, og det kan være at nå kommer tid hvor dette må parkeres inntil videre pga andre ting i livet som er viktigere, ellers blir det gode (dine studier og ditt arbeid) fiender av det beste.

 

Husk også ordet om at "som din dag er skal din styrke være". Man klarer mye mer i stormfulle tider enn man tror på forhånd, og man får ikke sin styrke før man trenge den. Alt som ikke slår deg rett i hjel gjør deg også sterkere.

 

Og en annen ting: Ta opp med din mor ditt løfte om å "holde tett". Etter mitt syn var det naturlig av din mor å kreve det, men at det var naturlig er ikke det samme som at det var riktig. Din mor må forstå at dette trenger du å snakke om, akkurat som henne, så diskuter heller hvem som skal få vite enn at du skal kreves å holde tett. De er nemlig slik at delt glede er dobbelt glede, delt sorg halv sorg og minst like mye som din mor trenger du noen å dele med her. Her var nok din mor korttenkt ut fra egne interesser. Akkurat det skal du ikke anklage henne for, som jeg sa ser man uklart i en situasjon som din mor, men det er ikke dermed sagt at "holde tett" er en løsning som bør stå halvveis til evigheten av den grunn.

 

Vel, anonym, det var så langt mine tanker holder i kveld - men vit at jeg tenker på deg videre, selv om jeg slutter å skrive for i dag nå.

[Corp Por]

*snip*

Endret 2. mars 2017 av Invader Zim

[Pastaskrue]

 

Jeg er egentlig i sjokk, og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. 

 

Jeg vil ikke legge ut i det vide og det brede hva som foregår, men nå ser det ut som at det er over og ut for mine foreldre. De har vært gift i mange herrens år, og de har meg og to andre barn sammen. Jeg vet at livet ikke alltid har vært en dans på roser for mamma, og jeg forstår hun ikke orker mer. Hun har prøvd det meste, og ingenting hjelper. Hun er dypt ulykkelig og jeg forstår hun vil ut av ekteskapet. Samtidig syns jeg litt synd i pappa, men det er fordi jeg er født med den satans samvittigheten som jeg har. Det er i bunn og grunn ikke synd i mannen, men jeg klarer ikke la være å ha sympati for begge. Men mest mamma. Jeg har et veldig tett og godt forhold til henne. Når jeg setter meg i hennes sko og ser saken fra hennes side så har jeg ingen sympati for han. Men så er han pappaen min og jeg er jo glad i han. Men det han har gjort mot mamma... Nei, faen heller. Jeg er så skuffet, såret og lei meg. 

 

Nå vil jeg prøve å hjelpe mamma på best mulig måte, men jeg aner ikke hvordan. Emosjonelt sett er det litt distanse mellom oss - ord som "glad i deg" blir aldri/sjeldent utvekslet, og dette med å prate om følelser er vi begge veldig dårlige på. Jeg er dog hakket over, og klarer å få henne til å uttrykke seg og si det hun føler og mener. Etter gårsdagens samtale er det rimelig klart at den eneste veien ut av elendigheten hun sitter i, er å få i orden skilsmissepapirer og flytte. 

 

Dette er noe jeg har utrolig lyst til å prate med kjæresten min om, men jeg har lovet mamma om å holde tett. Så jeg skal gjøre det. Men jeg føler meg så alene, og vil så inderlig prate med noen om det. Jeg har psykolog som jeg kan snakke med det om, men det blir over en uke til. Jeg sliter fra før med alvorlig depresjon, og har gjort det siden jeg kom i tenårene. Jeg har ekstremt mye å tenke på fra før, for meg er det krevende og ei stjerne i boka bare jeg kommer meg utfor soveromsdøra om dagene. Jeg kjemper iherdig på for å bli frisk, og jeg gjør mange fremskritt. Nå har jeg intet annet valg enn å være knallsterk, for dette kommer til å bli tøft. Mer enn annet så vil jeg være der for mamma og jeg er glad hun betror seg til meg. Hun har ingen andre å betro seg til.  

Jeg så aldri for meg at jeg skulle bli et "skilsmissebarn". Ikke faen. Jeg husker når jeg var i tenårene så var jeg ganske glad for at mine foreldre fortsatt var sammen, alle i klassen min på ungdomsskolen hadde skilte foreldre bortsett fra to, og vi var en stor klasse. Og jeg har alltid tenkt at mamma og pappa kommer seg gjennom alt, og de fikser alt, og de blir gamle sammen. Men slik blir det ikke. 

 

Jeg skriver "kanskje" i tittelen fordi vi har vært her vi er nå FØR, og det er en stund siden. Men denne gangen var klangen en annen når mamma sa hun ikke orket mer. Det er mer virkelig denne gangen, og magefølelsen sier at denne gangen er det alvor. 

 

Noen som har råd eller tips om hvordan jeg kan takle dette på best mulig måte? Jeg føler mye sinne ovenfor pappa, samt skuffelse og skam. Jeg syns så synd i mamma. Og jeg er så redd for hva som vil skje når de går fra hverandre, for kjenner jeg pappa rett så er det flatfylla til han ikke orker mer. Jeg er redd mamma ikke kommer til å få tilstrekkelig hjelp, for etter 10 år i psykiatrien og med innsikt i min egen psyke, så ser jeg jo tydelig at min mor også er deprimert. Hun gikk i terapi en liten periode, men så sa det stopp. Det er mye bekymringer og mye tanker nå, noe som jeg klarer til en viss grad å takle, men er redd det blir overveldende fremover. Mamma ba meg ikke tenke for mye på dette, men jeg klarer selvfølgelig ikke det. Og jeg vil ikke at hun skal ha dårlig samvittighet for at hun forteller meg alt dette, for jeg er glad hun gjør det. 

 

Jeg er i 20-årene, studerer og jobber. Studiene er tunge som bly fra før, ikke fordi det faglige innholdet er for tungt, men fordi jeg kjemper imot indre stemmer og depresjon som banker på døra hvert minutt. Det er ganske heftig med andre ord. Ikke se på dette som klaging, for det er det egentlig ikke, det er mer en forklaring på hvordan situasjonen er for meg, og også grunnen til at jeg tar dette med skilsmisse så tungt. 

 

Jeg vil så gjerne at mamma og pappa skal være sammen, men det går ikke lenger og jeg må akseptere det.

 

Anonymous poster hash: da76d...6f3

 

Jeg vil gjerne svare deg basert på egen erfaring. Heldigvis var jeg på din alder når mine foreldre gikk fra hverandre. Det starter med et sterkt behov fra begge parter om å fortelle sin side av historien. Dette var en tøff affære, men selv valgte jeg å ikke forholde meg til det.

 

Mitt råd er å være beinhard og si det rett ut til dem at dere søsken ikke skal trenge å blandes inn i noen av problemene til deres foreldre. Jeg ga begge grei beskjed om at dersom dere ikke klarer å holde dette unna meg så ønsker jeg heller ikke å snakke med dere. Min mor tok tegningen ganske kjapt, men ikke min far. Det var mange ganger jeg måtte være beinhard og kutte ut kontakten med min far over en lengre periode, mest grunnet hans nye samboer som la ordene i munnen på ham noe som gjorde at han hadde så ufattelig mange rare og tunge utspill. Den lengste pausen gikk over 1.5 år, men det var verdt det tilslutt.

 

Alt i alt så heter det at barna ikke har noe med foreldrenes problemer å gjøre og i mitt hode gjelder det like fullt for voksne barn. Vi vil så gjerne hjelpe, men vi er ikke de rette til å gjøre det. Hvis dine foreldre også ender opp med et sterkt behov for å prate om sine problemer med deg / dere så anbefal dem heller å gjøre det til sine venner eller profesjonelle.

 

Det jeg har sett i etterkant av dette er at jeg burde tatt bedre vare på mine søsken. De slet med å være like sterk og standhaftig som meg oppe i dette og det så jeg ikke før mange år etterpå.

 

Ta vare på dine søsken og la dine foreldre løse sine problemer uten at dere skal ta del i det. Det er mitt råd.

 

Edit: Dersom du kjenner kraftig på dette selv så kontakt gjerne Livskrisehjelpen. Ikke skummelt, bare bra.

Endret 26. mai 2017 av Pastaskrue

[Visum]

Dette er helt vanlig i Norge. Tror det eller ei, de fleste i Norge skilles.

[Villfaren]

Dette er helt vanlig i Norge. Tror det eller ei, de fleste i Norge skilles.

 

https://www.ssb.no/ekteskap