Kjærlighet og depresjon

[AnonymDiskusjon]

Jeg har slitt med depresjon i over 10 år, og slik jeg har skjønt det både hos terapeut, psykolog og psykiater er lidelsen min nærmere kronisk. Jeg har en diagnose, men husker ikke navnet på den ettersom den ikke har vært nevnt på evig lenge og det har vært mye feildiagnosering i starten. Slik det ser ut nå skal jeg visst utredes for personlighetsforstyrrelser da jeg ser ut til å ha unnvikende tegn. Jeg vet ikke, er lei hele diagnosesystemet egentlig. 

Uansett.... Jeg sitter nå å ser på Insider på FEM. Glamourmodeller og livet på innsiden som glamourmodell. Jeg begynte å grine med en gang jeg så jentene fordi de har så pen kropp, naturligvis. Det skjer ofte om jeg går på butikken eller er ute blant folk også, ser jeg ei pen dame så blir jeg utrolig lei meg og jeg gråter i bilen på vei hjem fordi jeg aldri kan være pen, vakker, sexy, deilig osv. Nå har det der programmet satt i gang et par tanker hos meg, og jeg har kommet frem til at jeg ikke forstår hvorfor menn vil ha kjærester. Er det kun for å ha noen å ha sex med og for å kose med? Jeg har kjæreste selv, og han er veldig glad i kos. Sex liker jo han også men han har ved en anledning sagt at han gjør det mest for å tømme seg, noe som stakk litt ettersom sex for meg er jo så klart utrolig deilig men det handler jo mye om intimitet og det at man elsker hverandre også, tilfredsstille hverandre osv. Og menn ser jo på porno. Mange ser jo på det så ofte de kan, lagrer mange GB på PC'en sin, kjøper blader (litt gammeldags kanskje). Eksen min var stamgjest hos My Free Cams og det gikk mye penger til de modellene der. 

 

Kvinner er jo tilgjengelig overalt, og porno og glamourmodeller finner man jo overalt også. Jeg, som bare følger hunder og katter og folk på Instagram som poster bilder av mat og kaker (tydelig hva interessene mine er) får opp i "utforske" delen glamourmodeller og nakne kvinner. Hele tiden, og da følger jeg ikke noe sånt. Men er vell det som er mest populært som kommer opp der. Kjæresten jeg har nå sier at han ikke ser på porno lenger etter at han ble sammen med meg, noe som irriterer meg for jeg vet jo at det ikke er sant, og jeg har allerede vært i et forhold der det ble benektet at porno ble sett på. Jeg har ingenting imot at kjæresten ser på porno og hadde jo ikke blitt sint for det heller for jeg skjønner at det er sånn det er, men sånn som med eksen forsto jeg ikke helt min rolle som kjæreste. Var det fordi han var så usikker på seg selv at han var med meg, fordi jeg var den eneste han hadde sjanse på (noe jeg vet ikke stemmer)? Var det fordi han slet økonomisk (noe han gjorde) mens jeg (som har god økonomi) kunne betale ting? Han så jo konsekvent på de damene så hva f*en skulle han med meg? 

 

Forholdet mellom meg og min nåværende kjæreste er veldig ferskt, men jeg har allerede begynt å føle at jeg ikke er bra nok og at han sikkert før eller senere kommer til å prøve seg på andre damer eller at han blir pornoavhengig slik som eksen min var. Min nåværende kjæreste er kjempe snill og god, og når vi ble sammen kunne jeg aldri se for meg at han ble en sånn type. Men med tanke på hvordan jeg er og hvordan jeg ser ut så er det jo bare et spørsmål om tid.

 

Disse tankene gjør at jeg begynner å miste troen på et livslangt forhold. Drømmen min er jo å være med kjæresten min resten av livet og leve et flott liv sammen, kanskje med barn før eller senere. Men jeg begynner å innse at det kanskje er umulig og at jeg i fremtiden må forberede meg på å bli konsekvent såret og stilt i skyggen av andre kvinner fordi jeg ikke er bra nok. Jeg skjønner jo ikke helt hva kjæresten ser i meg, jeg er ikke flink til noe og har ingen spesielle ferdigheter, og jeg er hverken pen eller deilig. Han sier jo ofte at jeg er vakker og deilig og sånt men når jeg er så deprimert som jeg er nå så tenker jeg alltid at der er 10000000 kvinner som er penere enn meg, og at han til slutt kommer til å gå lei av meg uansett.

 

Ja selvfølgelig er jeg usikker på meg selv. Hvem i huleste er ikke usikker på seg selv i dagens samfunn hvor man aldri er bra nok eller vakker nok eller veltrent nok eller deilig nok. Jeg er 110% sikker på at kjæresten noen ganger skjemmes over meg og skulle ønske jeg så penere ut, og jeg er tilnærmet like sikker på at han fantaserer om andre mens vi har sex. Hvordan kan han tenne på middels store hengepupper og bein som er proppfulle i selvskadingarr for eksempel, det er ingen som tenner på sånt.. Ser man på glamourmodeller og pornostjerner har ikke de noe sånt. Det er små pupper eller silikonpupper og helt ren og flott hud som er det peneste. Hadde kroppen min vært pen så hadde jo lignende kropper vært å se, men man ser dem ikke. 

 

Jeg har egentlig ikke ord for hvor vondt dette gjør, og jeg tenker meg til kraftig hodepine hver gang disse tankene kommer. Jeg vil virkelig være med kjæresten min, men disse tankene virker destruktivt på følelsene mine for han og jeg tenker også som sagt at han fortjener mye bedre enn meg. Når vi er sammen går det veldig bra og jeg har ikke så mange av disse tankene, men så snart vi for eksempel går på butikken sammen og jeg ser ei pen dame så er det gjort, da er jeg knust. MEN skal sies at kjæresten min ikke vet om disse tankene! Han vet ingenting. Han vet bare at jeg er iherdig deprimert for tiden men han vet ikke hvorfor, og selvfølgelig sier jeg ikke alt dette til han. Vi har forresten et avstandsforhold, så derfor vi ikke er sammen hver dag. 

 

Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Er så forbanna lei av å ikke være bra nok. Leker med tanken på å bleke håret, gå ned 10 kg til, få silikon og ta plastisk kirurgi og fylle inn leppene. Få mindre nese og bleke tennene. Kanskje verdien min hadde steget litt da og jeg hadde sluppet å være livredd for å bli forlatt. Jeg prøver å gjøre alt en bra kjæreste skal gjøre. Jeg lager mat fra bunnen av, jeg kler meg fint, jeg gir kjæresten mye oppmerksomhet, kos, jeg er "leken" seksuelt osv men når jeg er så stygg føler jeg det ikke strekker bra nok til likevel.. Herregud. Og i slike tilfeller må jeg også ty til valium (lovlig, på resept) så det er det jeg skal gjøre nå og slokne på sofaen. Livet er så vanvittig urettferdig.. Jeg er forresten 27 år gammel, regner med det spørsmålet kommer, så gammel er jeg begynt å bli også. 

Anonymous poster hash: 7785c...a42

[zero dawn]

Jeg synest du høres ut til å være en flott jente jeg Det største problemet ditt tror jeg er tankene dine. Det er så mye mere enn et "perfekt" utseende som teller. Jeg er sikker på at om du prøver å tenke positivt så finner du mye å være glad og takknemlig for også Om du har lyst så må du gjerne sende en PM så vi kan prate litt

[AnonymDiskusjon]

Jeg synest du høres ut til å være en flott jente jeg Det største problemet ditt tror jeg er tankene dine. Det er så mye mere enn et "perfekt" utseende som teller. Jeg er sikker på at om du prøver å tenke positivt så finner du mye å være glad og takknemlig for også Om du har lyst så må du gjerne sende en PM så vi kan prate litt

Det er ikke så mye flott med å være depressiv. Ikke romantiser depresjon vær så snill, det er ingenting fint med det.. Tankene mine er kanskje et stort problem men utseendet mitt er jo det som har ledet til hele problemet. Altså la oss se på problemstillingen. 

 

1. Jeg er deprimert 

- Hvorfor er jeg deprimert? 

 

2. Jeg er deprimert pga utseendet mitt 

- Hva er galt med utseendet mitt? 

 

3. Alt 

- Hva kan jeg gjøre for å fikse det 

1) Fikse utseendet 

2) Fikse tankene mine 

 

Fikser jeg utseendet, kan tankene bli bra. Fikser jeg tankene, er utseendet mitt det samme. 

Konklusjon: Utseendet er problemet. 

 

Jeg er glad og takknemlig for mange ting. Glad for at jeg ikke lider noen økonomisk nød, at jeg har kjæreste, at jeg har foreldre og søsken. Glad for at det finnes søte hunder og katter og jeg liker snø og kaldt vær. Sjokolade er godt og iskald cola zero er det beste som finnes. Det er kjekt å sove og drømme fine drømmer, og jeg liker musikk.. 

 

Anonymous poster hash: aac83...c25

[zero dawn]

Jeg romantiserer slett ikke depresjon. Da har jeg nok uttrykt meg dumt eller du kanskje feiltolker meg. Jeg har lang erfaring med depresjon selv og endel innleggelser bak meg, så jeg vet godt hva depresjon er. Jeg har faktisk slitt med depresjon i 30 år. De siste årene har jeg hatt det bra så det er mulig å få hjelp selv om det kan virke vanskeligt.

 

Du har jo hatt noen kjærester så det er ikke sikkert utseende er så galt som du tror. Personlig så synest jeg utseende bare er en liten del av det jeg setter pris på ved en person, det er så mange andre egenskaper enn utseendet som gjør deg til den du er.

 

Men foralldel, jeg vet at livet kan være vanskeligt og de fleste av oss sliter nok med våre problemer i større eller mindre grad. Jeg har en nær slektning som ikke følte seg noe i form og gikk derfor til legen for en sjekk. Etter noen prøver og undresøkelser fikk han den triste beskjeden "du har desverre bare noen uker igjenn av livet ditt" han hadde kreft med spredning i hele kroppen. Livet ble snudd på hodet og gjort til et mareritt i løpet av sekunder. Så det er mange triste skjebner der ute.

 

Jeg skriver ikke dette for å bagatellisere dine problemer, men du skal vite at du er ikke alene om å ha det vanskeligt, men for de fleste av oss så finnes det lys i tunellen og det er hjelp å få.

Endret 17. februar 2017 av zero dawn

[AnonymDiskusjon]

Anonymous poster hash: 033ab...5a7

[zero dawn]

Du skriver jeg romantiserer depresjon. Jeg tror vi missforstår hverandre når jeg skrive at jeg synest du virker som en flott jente. Jeg vet ikke noe om utseende ditt, men du skriver jo selv om mangen fine egenskaper du har.

 

Sitat: "Jeg prøver å gjøre alt en bra kjæreste skal gjøre. Jeg lager mat fra bunnen av, jeg kler meg fint, jeg gir kjæresten mye oppmerksomhet, kos, jeg er "leken" seksuelt osv"

 

Dette er ting jeg ville satt stor pris på og som jeg mener gjør deg til en flott person

 

Ellers så skriver du at du har bra økonomi, hvorfor ikke bruke litt tid og penger på deg selv. Få professionell hjelp som kan hjelpe deg med hår sminke og klesstil som passer din kropp og stilen du ønsker å ha. Personlig synest jeg håret har mye å si på utseendet til jenter. Jeg kjenner en ung dame på din alder som var en helt venlig jente med et middels utseende. Pluttselig en dag kom hun med ny hårfrisyre og hårfarge og forskjellen var magisk. Hun ble så utrolig forandret og vakker bare med å finne den rette hårfrisyren som virkelig passet henne.

 

Ellers så kan jo klesstilen forandre deg mye også. Finn ut om du vil ha en sexy, rampete og frekk, stilig, nerdete eller hva du måtte ønske av stil. Forandring fryder Personlig ville jeg holdt meg unna silikon butoks og slike ting, men alt dette er bare min vellmenende personlige mening.

 

Håper du finner en løsning på problemene dine og ønsker deg alt godt

[ntls]

TS: 

Stor andel av teksten din er knyttet til din utseende, så det er ingen tvil om at du vektlegger dette og utseende betyr mye for deg. Fortvil ikke, fleste kvinner helt fra barndommen gjør dette, på godt og vondt. Sosiale medier f.eks. forsterker dette.

 

Uansett hvor mye du vurderer å pynte og forbedre sitt ytre (som er en god ting), så vil det ALLTID, og da mener jeg alltid, være noen som vil fortsatt være penere, slankere, mer sexy, osv. enn deg. Og ja de vil være tilgjengelig og i nærheten av deg og typen din.

Så hva gjør vi med det?

 

Dette tar meg videre til neste hovedpoeng; den dagen du begynner å sammenligne deg selv med andre, er den dagen du vil spirale ned mot usikkerhet, ulykkelighet, depresjoner osv. Fordi, det vil alltid være noen som er penere og bedre enn deg. "Gutta på gymmen" opplever dette hele tiden; Uansett hvor stor og sterk du føler du selv er, så vil det komme en nestemann inn døren etter deg som løfter 20kg mer, og skal vi andre gutter føle oss nedfor pga av sammenligningen, eller skal vi fokusere på våre egne mål og hva som er viktig seg?

 

Så hva med deg? Chase en aldri-best-nok spiral til depresjoner? Eller gjøre det enkelt å innse at so what om typen din ser på finere kvinnfolk på nettet, eller det passerer en pen og yngre jente forbi deg på gaten/facebook?

 

Konklusjon, ditt perspektiv på hva du verdsetter som betydningsfullt for deg er noe off. Du er 27 år, og utvilsomt minst 10 år av ditt liv har du gått rundt og ubevisst sammenlignet deg selv med andre og følt at du ikke er like bra eller pen som dem. Men det er det vi gjør som mennesker, kvinner oftere enn menn.

 

Faktumet er at vi alle er tildelt en kropp og utseende, noen får tildelt en veldig "heit" kropp med symmetrisk ansikt og fyldige hårlinjer, og noen andre det motsatte. Men en heit ansikt og kropp kan fort synke med åresvis av misbruk, (røyking, narkotika, mangel på hygiene, dårlig mat, osv). Og en person med mindre heldig kroppsfasong/ansikt kan styrke sitt utseende ved å ha gode vaner i livet i form av personlig utstråling, trimming av utseende, trene kropp, og bruke klær som passer dem.

 

^ Og dette foreslår jeg til deg. Fiks på ting som du føler vil få deg til å føle deg bedre, enten det er å ta av et par kg, eller nappe øyenbryna, eller fornye garderobeskapet ditt. Slutt å brukt tid på å sammenligne deg med andre kvinner, og gjør deg til den beste versjonen av deg selv. Ikke beste versjonen av noen andre.

Endret 17. februar 2017 av ntls

[Løgn]

Uansett.... Jeg sitter nå å ser på Insider på FEM. Glamourmodeller og livet på innsiden som glamourmodell. Jeg begynte å grine med en gang jeg så jentene fordi de har så pen kropp, naturligvis.

Skru av TV.

 

[...]Nå har det der programmet satt i gang et par tanker hos meg, og jeg har kommet frem til at jeg ikke forstår hvorfor menn vil ha kjærester. Er det kun for å ha noen å ha sex med og for å kose med?

Jeg vil ikke ha kjæreste selv, og gitt at det bare blir enklere å ha uforpliktet sex, vil nok menn i økende grad foretrekke frihet fremfor forhold inntil de er sent i 30-åra.

 

De som imidlertid foretrekker forhold, foretrekker forhold for andre kvaliteter enn kun sex.

 

Sex liker jo han også men han har ved en anledning sagt at han gjør det mest for å tømme seg

[...]

Og menn ser jo på porno.

Du kan trøste deg med at han sannsynligvis foretrekker deg fremfor porno.

 

Kjæresten jeg har nå sier at han ikke ser på porno lenger etter at han ble sammen med meg, noe som irriterer meg for jeg vet jo at det ikke er sant, og jeg har allerede vært i et forhold der det ble benektet at porno ble sett på.

Som nevnt over. Han har sannsynligvis kuttet ned betraktelig, hvis ikke totalt.

 

Fordi han foretrekker deg.

 

Var det fordi han var så usikker på seg selv at han var med meg, fordi jeg var den eneste han hadde sjanse på (noe jeg vet ikke stemmer)?

Du bekymrer deg om ting du vet at ikke stemmer?

 

[...] men jeg har allerede begynt å føle at jeg ikke er bra nok og at han sikkert før eller senere kommer til å prøve seg på andre damer eller at han blir pornoavhengig slik som eksen min var.

Det er sannsynlig at dette forholdet en eller annen gang vil ta slutt. Ingenting varer evig. Jo ferskere forholdet er, desto mer sannsynlig er det at dere begge fortsatt lever på idealiseringen av hverandre, og ennå ikke har oppdaget hvor forskjellige dere er.

 

Det er mindre sannsynlig at det eventuelle bruddet har noe med sex, porno eller kroppen din å gjøre.

 

Disse tankene gjør at jeg begynner å miste troen på et livslangt forhold. Drømmen min er jo å være med kjæresten min resten av livet og leve et flott liv sammen, kanskje med barn før eller senere.

Jeg antar det er forskjell på drøm og forventning her? Du sa akkurat at forholdet er ferskt.

 

Jeg tror ikke dette blir ditt siste forhold. Et livslangt forhold er nok mer sannsynlig desto eldre du er når forholdet inngås.

 

Men jeg begynner å innse at det kanskje er umulig og at jeg i fremtiden må forberede meg på å bli konsekvent såret og stilt i skyggen av andre kvinner fordi jeg ikke er bra nok.

Velkommen til virkeligheten. Det eksisterer konkurranse på kjøttmarkedet. Det samme gjelder for alle mennesker i hele verden.

 

Jeg skjønner jo ikke helt hva kjæresten ser i meg, jeg er ikke flink til noe og har ingen spesielle ferdigheter, og jeg er hverken pen eller deilig. Han sier jo ofte at jeg er vakker og deilig og sånt men når jeg er så deprimert som jeg er nå så tenker jeg alltid at der er 10000000 kvinner som er penere enn meg, og at han til slutt kommer til å gå lei av meg uansett.

Dersom han mener du er pen, så er dette irrelevant til hvorvidt det finnes andre damer som er penere.

 

Om du selv er overbevist om at du ikke er særlig pen, og kanskje ikke tror på ham når han sier at han synes du er pen, så må det nødvendigvis bety at det er andre grunner enn utseende til at han er sammen med deg. Dermed er ikke utseende 100% utslagsgivende, hvilket betyr at han ikke kommer til å dumpe deg til fordel for ei annen dame bare fordi han mener hun er marginalt penere. Utseende er ikke så viktig som du skal ha det til, beviselig gjennom din egen oppfatning av ditt eget utseende i kombinasjon med det faktum at du har kjæreste, og har hatt andre kjærester tidligere.

 

Ja selvfølgelig er jeg usikker på meg selv. Hvem i huleste er ikke usikker på seg selv i dagens samfunn hvor man aldri er bra nok eller vakker nok eller veltrent nok eller deilig nok.

Nok for hva? Hva er målsetningen din? Vil du være bra nok til å ha en kjæreste? Det har du allerede oppnåd opp til flere ganger.

 

Vil du være bra nok til å aldri trenge å tenke på at han noen gang vil finne på å dumpe deg? I så fall trenger du bare å fokusere mer på din nåværende tilværelse fremfor å bekymre deg for ting som ikke har skjedd.

 

Hadde kroppen min vært pen så hadde jo lignende kropper vært å se, men man ser dem ikke. Jeg har egentlig ikke ord for hvor vondt dette gjør, og jeg tenker meg til kraftig hodepine hver gang disse tankene kommer.

Har du tenkt på hvor forferdelig det er for typen din at han ikke er Calvin Klein undertøysmodell? Eller at han ikke er en toppidrettsutøver hvor sixpacken sprenger ut gjennom t-skjorta?

 

MEN skal sies at kjæresten min ikke vet om disse tankene! Han vet ingenting. Han vet bare at jeg er iherdig deprimert for tiden men han vet ikke hvorfor, og selvfølgelig sier jeg ikke alt dette til han.

Selvfølgelig ikke... Og dette er nok en av grunnene til at du fortsatt har disse tankene. Kommunikasjon hjelper. Sa du ikke tidligere at du ønsker å få barn og tilbringe resten av livet med denne fyren? Også kan du ikke engang snakke med ham?

 

Dessuten, dersom du er tydelig frustrert og depremert samtidig som du ikke lar ham få vite hva som skjer, så kan dette oppfattes som at du skyver ham bort. Det kan også være frustrerende nok for ham til at han selv velger å kutte deg ut.

 

Er så forbanna lei av å ikke være bra nok. Leker med tanken på å bleke håret, gå ned 10 kg til, få silikon og ta plastisk kirurgi og fylle inn leppene. Få mindre nese og bleke tennene. Kanskje verdien min hadde steget litt da og jeg hadde sluppet å være livredd for å bli forlatt.

Hvorfor gjør du ikke dette? Ikke at jeg tror det nødvendigvis ville løst problemene dine. Men om du selv tror det, hvorfor ikke gjøre noe med det?

 

Jeg prøver å gjøre alt en bra kjæreste skal gjøre. Jeg lager mat fra bunnen av, jeg kler meg fint, jeg gir kjæresten mye oppmerksomhet, kos, jeg er "leken" seksuelt osv men når jeg er så stygg føler jeg det ikke strekker bra nok til likevel.. Herregud. Og i slike tilfeller må jeg også ty til valium (lovlig, på resept) så det er det jeg skal gjøre nå og slokne på sofaen. Livet er så vanvittig urettferdig.. Jeg er forresten 27 år gammel, regner med det spørsmålet kommer, så gammel er jeg begynt å bli også.

Du har en kjæreste som du tilsynelatende tilfredsstiller. Du spurte deg selv tidligere hvorfor i all verden han liker deg. Kanskje du finner noe av svaret i hva du skriver i dette avsnittet.

 

Oppsummert er problemet ditt hovedsaklig at du

1. Ikke prater med kjæresten din om ting som gjør deg usikker i forholdet

2. Spekulerer i hva han tror om deg, hvilket kan opphøre om du heller prater med ham

 

Etter hva jeg kan se er problemet ditt selvpåført, og løsningen er svært enkel.

Endret 17. februar 2017 av Løgn

[AnonymDiskusjon]

Jeg romantiserer slett ikke depresjon. Da har jeg nok uttrykt meg dumt eller du kanskje feiltolker meg. Jeg har lang erfaring med depresjon selv og endel innleggelser bak meg, så jeg vet godt hva depresjon er. Jeg har faktisk slitt med depresjon i 30 år. De siste årene har jeg hatt det bra så det er mulig å få hjelp selv om det kan virke vanskeligt.

 

Du har jo hatt noen kjærester så det er ikke sikkert utseende er så galt som du tror. Personlig så synest jeg utseende bare er en liten del av det jeg setter pris på ved en person, det er så mange andre egenskaper enn utseendet som gjør deg til den du er.

 

Men foralldel, jeg vet at livet kan være vanskeligt og de fleste av oss sliter nok med våre problemer i større eller mindre grad. Jeg har en nær slektning som ikke følte seg noe i form og gikk derfor til legen for en sjekk. Etter noen prøver og undresøkelser fikk han den triste beskjeden "du har desverre bare noen uker igjenn av livet ditt" han hadde kreft med spredning i hele kroppen. Livet ble snudd på hodet og gjort til et mareritt i løpet av sekunder. Så det er mange triste skjebner der ute.

 

Jeg skriver ikke dette for å bagatellisere dine problemer, men du skal vite at du er ikke alene om å ha det vanskeligt, men for de fleste av oss så finnes det lys i tunellen og det er hjelp å få.

 

Var ikke meningen å virke krass. Ja, jeg har hatt kjæreste, men man leser jo stadig vekk at kvinner får men lett som bare det, trenger ikke se bra ut for å ha kjæreste osv. Så jeg ligger vell i den kategorien hvor jeg bare er heldig/har flaks. 

 

Trist å høre. Vet at mange har problemer og alle sliter i variabel grad. At jeg ikke er alene vet jeg også men det er jo bare trist å tenke på at andre også har det slik. Når det kommer til dette med klær og hår har jeg prøvd det aller meste, men takk for tips, skal tenke på det. 

 

TS: 

Stor andel av teksten din er knyttet til din utseende, så det er ingen tvil om at du vektlegger dette og utseende betyr mye for deg. Fortvil ikke, fleste kvinner helt fra barndommen gjør dette, på godt og vondt. Sosiale medier f.eks. forsterker dette.

 

Uansett hvor mye du vurderer å pynte og forbedre sitt ytre (som er en god ting), så vil det ALLTID, og da mener jeg alltid, være noen som vil fortsatt være penere, slankere, mer sexy, osv. enn deg. Og ja de vil være tilgjengelig og i nærheten av deg og typen din.

Så hva gjør vi med det?

 

Dette tar meg videre til neste hovedpoeng; den dagen du begynner å sammenligne deg selv med andre, er den dagen du vil spirale ned mot usikkerhet, ulykkelighet, depresjoner osv. Fordi, det vil alltid være noen som er penere og bedre enn deg. "Gutta på gymmen" opplever dette hele tiden; Uansett hvor stor og sterk du føler du selv er, så vil det komme en nestemann inn døren etter deg som løfter 20kg mer, og skal vi andre gutter føle oss nedfor pga av sammenligningen, eller skal vi fokusere på våre egne mål og hva som er viktig seg?

 

Så hva med deg? Chase en aldri-best-nok spiral til depresjoner? Eller gjøre det enkelt å innse at so what om typen din ser på finere kvinnfolk på nettet, eller det passerer en pen og yngre jente forbi deg på gaten/facebook?

 

Konklusjon, ditt perspektiv på hva du verdsetter som betydningsfullt for deg er noe off. Du er 27 år, og utvilsomt minst 10 år av ditt liv har du gått rundt og ubevisst sammenlignet deg selv med andre og følt at du ikke er like bra eller pen som dem. Men det er det vi gjør som mennesker, kvinner oftere enn menn.

 

Faktumet er at vi alle er tildelt en kropp og utseende, noen får tildelt en veldig "heit" kropp med symmetrisk ansikt og fyldige hårlinjer, og noen andre det motsatte. Men en heit ansikt og kropp kan fort synke med åresvis av misbruk, (røyking, narkotika, mangel på hygiene, dårlig mat, osv). Og en person med mindre heldig kroppsfasong/ansikt kan styrke sitt utseende ved å ha gode vaner i livet i form av personlig utstråling, trimming av utseende, trene kropp, og bruke klær som passer dem.

 

^ Og dette foreslår jeg til deg. Fiks på ting som du føler vil få deg til å føle deg bedre, enten det er å ta av et par kg, eller nappe øyenbryna, eller fornye garderobeskapet ditt. Slutt å brukt tid på å sammenligne deg med andre kvinner, og gjør deg til den beste versjonen av deg selv. Ikke beste versjonen av noen andre.

 

Akkurat dette med at noen alltid vil være penere og deiligere har jeg skjønt da, vet ikke helt om det kom ordentlig frem i innlegget mitt. 

 

Ettersom jeg ikke har et pent utseende eller en flott kropp prøver jeg jo å styrke andre kvaliteter med meg, men jeg klarer ikke å bli flink til noe og jeg har ingen interesser/hobbyer som fester seg. Eneste tidsfordrivet jeg har er PC'en og spill på mobilen, og jeg er ikke noe særlig flink i disse spillene heller akkurat men det er underholdende. Jeg har på en måte gitt opp å finne noe jeg er flink til, jeg roter til det aller meste jeg tar i. 

 

 

Uansett.... Jeg sitter nå å ser på Insider på FEM. Glamourmodeller og livet på innsiden som glamourmodell. Jeg begynte å grine med en gang jeg så jentene fordi de har så pen kropp, naturligvis.

Skru av TV.

 

Jeg er veldig fornøyd med at han ikke ser ut som en Calvin Klein modell, er veldig fornøyd med utseendet og kroppen hans. Målsetningen min er å være vakker for meg selv, og vakker nok til å være bra nok for kjæresten min. 

 

Men hvordan skal jeg prate med kjæresten min om et problem som kan ødelegge forholdet? Forholdet er ferskt ja, typ 5 måneder. Nevner jeg alt dette visvaset til han så kommer han jo til å få panikk eller bli kjempe såra og lei seg. Han er en følsom og omsorgsfull type. Og jeg har ikke akkurat så lyst til å vise han at jeg er en sårbar kjerring som griner av alle kvinner jeg ser.. Og jeg vil jo at dette forholdet skal fungere også. 

 

Fikse det kan jeg vell gjøre, slanke meg 20 kg og som sagt fikse på utseendet osv. Jeg er jo overvektig og tykk, veier 75 kg og er mellom 170 og 173 høy. For det første må jeg føle meg ok nok til å føle at jeg er verdt å ta vare på meg selv, for det andre så må jeg spare litt. Har ikke så god råd at jeg kan kjøpe meg nytt utseendet i morgen dessverre. Så fikse ting skal jeg men jeg må vell bare akseptere meg selv først, og det er det verste og det jeg og psykologen jobber med nå.. 

 

Anonymous poster hash: aac83...c25

[Løgn]

Jeg er veldig fornøyd med at han ikke ser ut som en Calvin Klein modell, er veldig fornøyd med utseendet og kroppen hans.

Men du aksepterer ikke at han er fornøyd med deg, selv om du ikke ser ut som modellene du sammenligner deg med. Ser du hvordan situasjonen deres er ganske lik? Ingen av dere ser ut som modeller og begge er fornøyd med hverandres utseende. Den eneste forskjellen er at han sannsynligvis aksepterer at du liker ham, mens du ikke aksepterer at han liker deg. Dette er et helt meningsløst problem som du selv har konstruert. Bare slutt.

 

Målsetningen min er å være vakker for meg selv, og vakker nok til å være bra nok for kjæresten min.

Du har allerede klart én av to.

 

At du skal være "vakker for deg selv" betyr ingenting så lenge du ikke har satt et konkret mål om hva dette faktisk innebærer. Når du ikke definerer målsetningen vil du aldri bli fornøyd. Om du mener at du skal trene av deg 10 kg fett, og legge på deg noen ekstra kg muskler, så sett i gang, oppnå målet og bli fornøyd. Om du bare sier at du skal "se ut sånn at du blir fornøyd" så vet du ikke engang selv hva du mener.

 

Du kunne vært fornøyd akkurat nå, uten å endre noe som helst med utseende ditt. Du bør imidlertid fokusere på å endre måten du tenker på, for problemene du sliter med kommer av at du fornekter virkeligheten når du prater som om du ikke er god nok for typen, og at han ikke liker deg, samtidig som du prøver å leve opp til fjasete kroppsidealer som enten er supermodeller eller ikke definert. Hva driver du med?

 

Nevner jeg alt dette visvaset til han så kommer han jo til å få panikk eller bli kjempe såra og lei seg. Han er en følsom og omsorgsfull type.

Hæ?

 

Han blir såra fordi du har problemer med selvbildet? Tenker du virkelig på samme måte som du skriver?

 

Og du sier han er omsorgsfull? Er han så omsorgsfull at dersom du forteller om problemene dine så tar han seg nær av det, blir såra, får panikk og avslutter forholdet? Enten har vi en helt ulik forståelse av begrepene du bruker, eller så er virkeligheten sett gjennom dine øyne fullstendig ugjenkjennelig for meg. Det virker som du lever i en dimensjon hvor logikk ikke er konstant, men oppstår og opphører sporadisk.

 

Og jeg har ikke akkurat så lyst til å vise han at jeg er en sårbar kjerring som griner av alle kvinner jeg ser.. Og jeg vil jo at dette forholdet skal fungere også.

Du snakket jo om å ønske at forholdet skulle vare livet ut. Men hva gjør et forhold bra om du hele tiden må late som om du er en annen? Er det dette som gjør at du tror han er den rette? At du aldri kan være deg selv med ham?

 

Og hvorfor respekterer du ham ikke nok til å i det minste fortelle ham hvem du er? Fortjener han ikke å vite det? Er det bedre å kontinuerlig lyve til ham, og skyve ham vekk når han lurer på hva som er galt? I så fall vil dere ikke bli særlig gamle sammen, for dette er noe han vil bli dritt lei av.

 

Fikse det kan jeg vell gjøre, slanke meg 20 kg og som sagt fikse på utseendet osv. Jeg er jo overvektig og tykk, veier 75 kg og er mellom 170 og 173 høy.

Så sett i gang. Det er gratis å trene. Bare lukk igjen potetgullposen, skru av TV, og slep flesket ut ytterdøra.

 

Du har for øvrig ikke så mye ekstra vekt at det vil ta deg stort mer enn 6 uker med jevn trening og et sunt kosthold å komme i form. Om du ikke allerede pleier å trene kommer du i tillegg til å merke resultater nesten umiddelbart.

 

For det første må jeg føle meg ok nok til å føle at jeg er verdt å ta vare på meg selv, for det andre så må jeg spare litt.

Hva skal det bety? Du virker mer opptatt av å synes synd på deg selv enn å faktisk gjøre noe for å få et bedre liv.

 

Føle at du er ok nok til å føle at du er verdt å ta vare på? Om du mener at du ikke er verdt å ta vare på, har du ingenting å være misfornøyd med. Du føler imidlertid at du er verdt å ta vare på hvert sekund du føler at du ikke er fornøyd med livet ditt.

 

Du trenger ikke å starte med silikonpupper. Start med et par joggesko. Når du kommer i form, og aksepterer at typen din liker deg, så kommer du uansett ikke til å trenge nye pupper. Det er heller ikke helt utenkelig at dersom du klipper og limer for mye så dumper han deg uansett. Ikke glem at det er deg han lker. Så ikke kødd det til for mye.

 

Så fikse ting skal jeg men jeg må vell bare akseptere meg selv først

 

Du skal fikse deg, men må akseptere deg selv først? Er ikke det litt som å si at du gjerne tar en porsjon til, men bare må vente til du blir mett først?

 

og det jeg og psykologen jobber med nå..

Var jeg i din situasjon ville jeg bedt om å få pengene tilbake, og heller tatt et kurs i logikk. For du trenger å lære deg et logisk tankemønster. Slik du tenker er alt bare kaos. Du spinner rundt deg selv, ender alltid der du startet, og kommer aldri noen vei.

 

Du har jo angivelig kastet bort godt og vel 10 år i samme sporet allerede.

Endret 18. februar 2017 av Løgn

[AnonymDiskusjon]

Nå vet jo kjæresten at jeg er ganske fornøyd med han og selvtilliten hans har steget en del etter at vi ble sammen. Jeg gir ofte uttrykk for at jeg liker han, han aksepterer det og tar det til seg. Jeg har en målsetning hvor hva som er vakkert men det er uoppnåelig ettersom jeg ikke har beinbygningen til det (jeg har for brede hofter og for brede skuldre), og det involverer plastisk kirurgi både på nese, hake og fyll i lepper. 

 

Selvfølgelig er det vanskelig å gjøre noe for å få et bedre liv når man er helt nede. Alle som sliter med depresjon vet dette og de som ikke klarer å ha innsikt i andres problemer eller forståelse, forstår jo selvfølgelig ikke at en dypt deprimert person klarer ikke å ta vare på seg selv på den måten man skulle ønske. Nå er stemningsleiet mitt på vei opp, heldigvis, og da blir det lettere for meg å prøve å ta vare på meg selv og fortsette med de gode rutinene og vanene jeg hadde før jeg knakk sammen og havna i en dårlig periode. Når jeg leser innlegget mitt nå blir jeg helt satt ut over at jeg kan tenke slik for eksempel. Når man sliter med alvorlig depresjon så føler man at man ikke har noen verdi, og at man da heller ikke er verdifull nok til å behandle seg selv bra og man klarer ikke ta vare på seg selv ordentlig. Forstå det den som vil. 

 

Jeg trodde kanskje du kunne lese mellom linjene og forstå det, men ja han kan bli såra om jeg forteller han nøyaktig hva jeg tenker. Når jeg er dypt deprimert kan jeg tenke at han kommer til å forlate meg, være utro mot meg, at han egentlig ikke liker meg og syns ikke jeg er pen. Da kan han bli såra når jeg sier det fordi han føler han ikke strekker til når han likevel konstant gir meg komplimenter. Hos mange er dette en vanlig reaksjon, jeg hadde blitt litt lei meg om han plutselig sa til meg at han ikke tror jeg liker han så godt og at jeg egentlig ikke tenner på han for eksempel. Det er ikke unormalt at man føler man ikke strekker til når man er i et forhold med en som er deprimert, fordi uansett hva man gjør så blir det jo feil og galt.

 

Det er ikke som å si at man må bli mett før man tar en porsjon til, nei. Det gir faktisk ikke mening.. Klarer man ikke akseptere seg selv som menneske eller se at man har en verdi så vil man ikke fikse seg selv heller, fordi man føler det ikke er verdt det. Nå lagde jeg ikke denne tråden for å diskutere, mer for å få råd og innspill, det har jeg fått og takk for det. 

Anonymous poster hash: aac83...c25