Samvittighet - konseptuell diskusjon

[Noxhaven]

Må komme tilbake til tråden senere, har bare skumlest men en liten ting:

 

 

 

Ville du ofret (altså ofret, ikke bare satset) livet ditt for noen du er glad i? Hvis ja, kan begrunnelsen umulig være utilitaristisk betinget. Du tjener ikke noe på å dø. Din død må nødvendigvis komme andre til gode, og da har vi allerede gått bort ifra Noxhavens forklaring.

 

Når man er så knyttet at livet ikke føles verdt å leve uten gitt person så kan man nok ofre sitt eget liv for vedkommendes ja. Det virker kanskje litt selvmotsigende men tja.. 

 

William Shakespeare formidlet det ganske så pent i hans versjon av Romeo & Juliet.

[Løgn]

Problemet med å diskutere filosofi er at du alltid kan zoome ut til et bredere perspektiv. For å svare kortest mulig på spørsmålet ditt så kan mitt syn oppsummeres med at jeg av prinsipp skal minimere skade på andre og så maksimere min lykke sekundært.

I så fall synes jeg svaret ser ut til å falle inn under alternativ b. Dette er den personen du anser deg selv for å være, eller ønsker å være. Det er ikke basert på et emosjonelt bånd. I den grad du ikke etterlever dette prinsippet vil du derfor slite mer med ditt eget syn på deg selv, enn din medfølelse for andre.

 

Når man er så knyttet at livet ikke føles verdt å leve uten gitt person så kan man nok ofre sitt eget liv for vedkommendes ja. Det virker kanskje litt selvmotsigende men tja.. 

 

William Shakespeare formidlet det ganske så pent i hans versjon av Romeo & Juliet.

Men dette er ikke et kost/nytte-perspektiv fordi du uansett ikke vil oppnå den nytten du savner. Et slikt selvmord høres heller ikke ut som samvittighet, men snarere depresjon.

 

Dette faller heller ikke inn under din innledende forklaring på samvittighet, der du fokuserer på nytten hunden tilfører Ole. Hvorvidt Ole ville savnet hunden dersom den omkom er ikke relatert til Oles empati for hundens behov. Du prater fortsatt fra et totalt egosentrisk perspektiv.

[Gavekort]

 

Problemet med å diskutere filosofi er at du alltid kan zoome ut til et bredere perspektiv. For å svare kortest mulig på spørsmålet ditt så kan mitt syn oppsummeres med at jeg av prinsipp skal minimere skade på andre og så maksimere min lykke sekundært.

I så fall synes jeg svaret ser ut til å falle inn under alternativ b. Dette er den personen du anser deg selv for å være, eller ønsker å være. Det er ikke basert på et emosjonelt bånd. I den grad du ikke etterlever dette prinsippet vil du derfor slite mer med ditt eget syn på deg selv, enn din medfølelse for andre.

 

Om det var din oppfatning så skal ikke jeg si noe imot det. Men jeg synes personlig at det er sløsing av energi på å komme med absolutte og bastante konklusjoner på filosofiske spørsmål, og late som om vi ikke er avanserte primater med et overlevelsesinstinkt.

 

Nå synes ikke jeg at det å dø for å beholde en fasade gir særlig mening da. Å være så prinsippfast at du vil dø for din egen moral tror jeg kommer av stolthet og til dels tro/livsfilosofi. Jeg tror mange kunne ofret seg selv for hundre andre mennesker fordi de har lett etter en unnskyldning til å dø til et meningsfullt liv.

Endret 13. februar 2017 av Gavekort

[Thoto79]

 

Det er imidlertid interessant at så mange svar tyder på at flere her inne måler samvittighet, empati og kjærlighet fra et utilitaristisk perspektiv. Det kan bety at man ikke selv opplever disse følelsene, og dermed ikke kan relatere til denne typen diskusjon. Hvordan kan man forstå en emosjonell tilknytning på annen måte enn pragmatisk nytteverdi dersom man ikke selv har en intuitiv forståelse av hva en emosjonell tilknytning er?

 

Så Noxhaven og Gavekort,

Føler du samvittighet, empati og kjærlighet?

Eller tar du tilsynelatende samvittighetsfulle, empatiske eller kjærlige valg hovedsaklig med bakgrunn i

a) kost / nytte - du tar valget som gir deg selv mest igjen for innsatsen

b) ære / selvbilde - du anser deg selv for å være en person som respekterer etablerte moralske verdier, og tar valg som ivaretar dette selvbildet

c) sosialt press - du tar det valget som gir sosial aksept, og unngår valg som motgår etablerte moralske normer så lenge du anser det som en relevant risiko å bli oppdaget

 

Merk at ingen av alternativene over relaterer til et eventuelt emosjonelt bånd, selv om et emosjonelt bånd ofte er definerende for en samvittighetsfull, empatisk eller kjærlig handling. Det betyr at dersom man i hovedsak utfører en handling med bakgrunn i en kombinasjon av disse alternativene, utfører man ikke handlingen hovedsakelig med bakgrunn i en emosjonell tilknytning.

 

 

Tror det blir for kategorisk, her er det en salig miks av alt ifra metroseksuelle selvbilder til flokkdyr instinkter som gjør at de fleste nær sagt ved automatikk griper inn når vi bevitner alvorlige hendelser som rammer andre mennesker. Altruisme etc.

 

Om vi ikke er i krig med menneskene det er snakk om da, siden klart, da bytter vi både utiitarisme og resten av de gode ismene vi har ut mot ladegrep isteden  Med andre ord så er vi irrasjonelle av natur og det kan derfor ikke forventes at noen av oss kan ha presist svar på noe av dette kanskje 

 

 

Ville du ofret (altså ofret, ikke bare satset) livet ditt for noen du er glad i? Hvis ja, kan begrunnelsen umulig være utilitaristisk betinget. Du tjener ikke noe på å dø. Din død må nødvendigvis komme andre til gode, og da har vi allerede gått bort ifra Noxhavens forklaring.

 

 

Kunne en slik handlingen spiret ut av negativ utilitarisme? Du lar din kone slippe å bli forventet både voldtatt og drept av røverne, og da gir deg selv istedenfor på det grunnlag av at det er mer sannsynlig du får en quick death. 

Endret 13. februar 2017 av Thoto79

[Eirik554]

Ville du ofret (altså ofret, ikke bare satset) livet ditt for noen du er glad i? Hvis ja, kan begrunnelsen umulig være utilitaristisk betinget. Du tjener ikke noe på å dø. Din død må nødvendigvis komme andre til gode, og da har vi allerede gått bort ifra Noxhavens forklaring.

 

 

Hva om vi snur litt på flisa, og scenarioet heller er at: Ikke bare dør du, men den du er glad for ikke vite at du døde for henne, og hennes minne av deg slettes i det øyeblikket din sjel forlater jordens overflate. I tillegg får du vite at hun skal finne en ny kjæreste og de vil leve et tilsvarende lykkelig liv slik du levde med henne. Alle hennes minner om deg og hennes tidligere liv med deg slettes momentant idet du godtar ofringen. 

 

Vil det være like lett å godta et slikt scenario, som et generisk "ofre seg selv for en annen" ? Selvsagt ikke. Her vet du at ikke vil bli savnet, ikke engang enset en tanke etter din død. Ditt liv blir helt betydningsløst når du dør.

 

Jeg tror at etterdømme, vite at du har betydd noe for noen, vite at du vil bli savnet osv. gjøre det lettere å ofre seg selv for noen. Så det egoistiske perspektivet vil nesten alltid være det sentrale slik jeg ser det. Jeg tror emosjonalitet egentlig bare handler om hvor mye personer betyr for deg, enten det er i ditt eget hode eller på et mer overfladisk plan.

[Løgn]

Hva om vi snur litt på flisa, og scenarioet heller er at: Ikke bare dør du, men den du er glad for ikke vite at du døde for henne, og hennes minne av deg slettes i det øyeblikket din sjel forlater jordens overflate. I tillegg får du vite at hun skal finne en ny kjæreste og de vil leve et tilsvarende lykkelig liv slik du levde med henne. Alle hennes minner om deg og hennes tidligere liv med deg slettes momentant idet du godtar ofringen. 

 

Vil det være like lett å godta et slikt scenario, som et generisk "ofre seg selv for en annen" ? Selvsagt ikke. Her vet du at ikke vil bli savnet, ikke engang enset en tanke etter din død. Ditt liv blir helt betydningsløst når du dør.

 

Jeg tror at etterdømme, vite at du har betydd noe for noen, vite at du vil bli savnet osv. gjøre det lettere å ofre seg selv for noen. Så det egoistiske perspektivet vil nesten alltid være det sentrale slik jeg ser det. Jeg tror emosjonalitet egentlig bare handler om hvor mye personer betyr for deg, enten det er i ditt eget hode eller på et mer overfladisk plan.

Nå er vi kanskje litt på siden av tema for tråden.

 

Men er det virkelig negativt dersom den du ofrer deg for klarer å leve et godt liv uten deg? Om det er snakk om kona eller kjæresten din, ville det virkelig vært et problem for deg om hun klarer å finne lykken sammen med noen andre dersom du er død? Er ikke nettopp dette selve poenget med ofringen? Eller ønsker du heller at personen skal leve et ulykkelig og trist liv, savne deg hver eneste dag, og aldri komme seg videre? Jeg innser at dette er en temmelig svart/hvitt illustrasjon av alternativene. Men jeg ville antatt at det første alternativet fremstår som bedre enn det andre, gitt at du faktisk er glad i personen du ofrer deg for. Om du er glad i personen, antar jeg at du vil det beste for denne personen. Jeg antar også at dette er selve grunnlaget for å ofre seg i utgangspunktet.

 

Om du tenker at du ikke ville ofret deg dersom personen levde et lykkelig uvitende liv om din ofring, så tenker jeg også at du uansett ikke ville ofret deg for denne personen. Hva ville motivasjonen for ofringen vært dersom du uansett ikke takler tanken på at personen lever et godt liv uten deg?

Endret 15. februar 2017 av Løgn

[Eirik554]

 

Hva om vi snur litt på flisa, og scenarioet heller er at: Ikke bare dør du, men den du er glad for ikke vite at du døde for henne, og hennes minne av deg slettes i det øyeblikket din sjel forlater jordens overflate. I tillegg får du vite at hun skal finne en ny kjæreste og de vil leve et tilsvarende lykkelig liv slik du levde med henne. Alle hennes minner om deg og hennes tidligere liv med deg slettes momentant idet du godtar ofringen. 

 

Vil det være like lett å godta et slikt scenario, som et generisk "ofre seg selv for en annen" ? Selvsagt ikke. Her vet du at ikke vil bli savnet, ikke engang enset en tanke etter din død. Ditt liv blir helt betydningsløst når du dør.

 

Jeg tror at etterdømme, vite at du har betydd noe for noen, vite at du vil bli savnet osv. gjøre det lettere å ofre seg selv for noen. Så det egoistiske perspektivet vil nesten alltid være det sentrale slik jeg ser det. Jeg tror emosjonalitet egentlig bare handler om hvor mye personer betyr for deg, enten det er i ditt eget hode eller på et mer overfladisk plan.

Nå er vi kanskje litt på siden av tema for tråden.

 

Men er det virkelig negativt dersom den du ofrer deg for klarer å leve et godt liv uten deg? Om det er snakk om kona eller kjæresten din, ville det virkelig vært et problem for deg om hun klarer å finne lykken sammen med noen andre dersom du er død? Er ikke nettopp dette selve poenget med ofringen? Eller ønsker du heller at personen skal leve et ulykkelig og trist liv, savne deg hver eneste dag, og aldri komme seg videre? Jeg innser at dette er en temmelig svart/hvitt illustrasjon av alternativene. Men jeg ville antatt at det første alternativet fremstår som bedre enn det andre, gitt at du faktisk er glad i personen du ofrer deg for. Om du er glad i personen, antar jeg at du vil det beste for denne personen. Jeg antar også at dette er selve grunnlaget for å ofre seg i utgangspunktet.

 

Om du tenker at du ikke ville ofret deg dersom personen levde et lykkelig uvitende liv om din ofring, så tenker jeg også at du uansett ikke ville ofret deg for denne personen. Hva ville motivasjonen for ofringen vært dersom du uansett ikke takler tanken på at personen lever et godt liv uten deg?

 

 

Nei, det er ikke negativt, men personen uten deg er jo også en annen person en personen med deg.. Jeg er bare usikker på om du kommer til et punkt der du vil stå igjen med en helt uselvisk og uegoistisk følelse for en annen. For alle mennesker vil vi relatere oss til utfra hvordan de fremstår for oss.

 

Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg tenker sånn, for bare mindre preferanser i personlighet osv. blant mennesker avgjør graden av empati jeg har for de. Altså mennesker jeg ikke engang kjenner, og som på ingen måte har kjent min innflytelse. Så sånn sett har du jo intuitivt rett.

[ChiaroScuro]

 

Hva ville du selv valgt dersom du hadde vært i Oles situasjon? Hvorfor?

 

Dersom du hadde valgt å ta vare på hunden, ville valget ha vært mest emosjonelt eller pragmatisk begrunnet?

 

I hvilken situasjon tok du sist et samvittighetsfullt valg? Og hvor lenge siden er dette?

 

Hvor ofte spiller samvittighet en større rolle i livet ditt, enn pragmatiske hensyn?

 

Jeg antar jeg ville valgt å først sørge for at dyret i dette tilfellet ikke skulle lidd unødig

 

Emosjon og holdninger er i samsvar så jeg kan ikke sette noe sikkert skille mellom dem

 

I går valgte jeg å ta en omvei for å påse at noen fikk den hjelpen de må ha

 

Veldig ofte kobles pragmatisk samvittighet inn når man er i direkte kontakt med noen andre, og som tidligere nevnt finner jeg ikke skillet mellom de to hensynene

 

Super OT. Helt på grensen!

 

Jeg har kanskje ikke troverdighet nok her, men jeg gjør det samme.

Litt viktig for meg at dere vet at jeg vil at den gale skyen skal vite det.

Endret 17. februar 2017 av Thonord