Utbrent / møtt veggen?

[AnonymDiskusjon]

Hei. Er en mann i 20 årene. Har vært igjennom en del dritt de siste årene, dvs. mobbing, mobbing i hjemmet osv.

 

Var en stund jeg var veldig veldig langt nede. Men pushet bare på og kom meg opp igjen pga. jobb som jeg trivdes med.

 

Men har i det siste slitt med depresive tanker, og tanker generelt. Har hatt to panikkanfall den siste tiden også.

 

Er det kroppen som prøver å fortelle at jeg burde roe ned litt?

Har ennå ikke vært hos lege men tenkte meg en tur dit i morgen.

 

Anonymous poster hash: 9715a...7ce

[AnonymDiskusjon]

Hei. Er en mann i 20 årene. Har vært igjennom en del dritt de siste årene, dvs. mobbing, mobbing i hjemmet osv.

 

Var en stund jeg var veldig veldig langt nede. Men pushet bare på og kom meg opp igjen pga. jobb som jeg trivdes med.

 

Men har i det siste slitt med depresive tanker, og tanker generelt. Har hatt to panikkanfall den siste tiden også.

 

Er det kroppen som prøver å fortelle at jeg burde roe ned litt?

Har ennå ikke vært hos lege men tenkte meg en tur dit i morgen.

 

Anonymous poster hash: 9715a...7ce

 

Hei. Jeg vet hva mobbing er. Viktig å få stopp på mobbingen. Hvem er det som mobber, og er det personen du kan unngå, eller som du kan få tatt en prat med om det, eller få andre til å hjelpe deg med å prate til dem? 

 

Jeg har blitt mobbet en del i mitt liv. Blitt mye drittbehandlet for å si det sånn. Men jeg har aldri ville gitt meg. Når begeret har blitt fullt så har jeg faktisk klart å pratet med enten de som mobbet, elller andre rundt som kunne hjelpe meg, og da har det blitt bra. 

 

Kjenner igjen de depressive tankene. Jeg har de selv iblant, men forsøker å gjøre alt for å ikke la meg rives ned av dem. Forsøker å være sterk. Fylle livet inn med aktiviteter å gjøremål som gjør at jeg ikke har tid til negative tanker. Hva med å begynne med en idrett? Eller sette deg noen mål? Det hjelper meg. 

 

Det er lurt å slappe av når du kjenner for det. Ikke bare stresse på for å glemme problemer og de deppa tankene. 

 

Det kan være lurt å gå en tur til legen å prate med han om det: om du behøver noen å prate med. For det er viktig å ta helsen på alvor. 

 

Vet godt hvordan du har det. 

 

Anonymous poster hash: 2c4a9...c12

[AnonymDiskusjon]

TS her. Er ikke noe mobbing som pågår nå. Men er heller arrene/sårene som blir igjen som fucker meg opp.

 

Og har tenkt meg en tur til legen. Prøve å få sykemelding for et par dager eller noe så jeg bare kan slappe helt av. Vært mye jobbing og diverse stress i det siste og det hjelper sjeldent på depresjoner. 

 

Skal også sies at jeg sliter med bi-polar.

Anonymous poster hash: 9715a...7ce

[Nlklas]

Om du faktisk har møtt veggen så er det ikke bare å ta deg et par dager. Det kan gjerne ta måneder før man kommer seg igjen etter noe slikt. 

Endret 8. februar 2017 av Nlklas

[RRhoads]

Du fikser ikke utbrenthet med ei sykemelding på et par dager.

[AnonymDiskusjon]

Long time no see. TS her. Fikk rota meg til legen for 1.5 uke siden. Fikk påvist panikklidelse og depressjon. Over på antidepressiva/beroligende og sove medisin. Noen som har noen anelse om hvor lenge slikt drit kan henge i?

 

Sliter med dårlig samvittighet og sølvfølse fordi jeg ikke klarer å fungere bra nok til å jobbe og få ting hjemme gjort.

 

Anonymous poster hash: 9715a...7ce

[AnonymDiskusjon]

Gjør noen aktivteter som får de depressive (negative) tankemønsterne ut av omløpsbane. Be fastlege om henvisning til psykolog, for de kan hjelpe deg litt på dette med å endre disse tankemønstrene. Men, du må nok også gjøre en del selv. Det er vel ikke noen quick-fix på dette.

 

De medisinene du går på bør du se på som et nødhjelpemiddel. Du skal selvsagt få lov til å mene noe annet om dette. Men forsøk å komme deg av det innen en 2 - 4 år om du makter. Panikkangst kan gå over med tiden, og du har gjort deg noen erfaringer om hvordan angst føles. Så har du kanskje lært deg noen teknikker på hvordan overvinne angsten.

 

Det kan være godt å ha noen å prate med når det står på som værst. Jeg tenker ikke at du skal ringe ned legevakten, men de kan være gode å ha en gang i blant. Gå deg noen turer. Kom deg litt ut i skog og mark om du har muligheten. Ikke sitt inne hjemme og la deg selv gå dypere ned i negative tankemønstre. Ta det litt rolig, ikke sett for høye forventninger til deg selv. Forsøk å tenke på alt du får til gjennom uken. Unn deg selv noen belønninger for at du har oppnådd ting du syntes var smått tungt å komme i mål med.

 

Vend deg til å smårydde når du likevel må bevege deg fra stue til kjøkken, fra stue til bad, fra bad til soverom. Da får du kanskje gjort unna noe av det som gir deg inntrykk av ustruktur uten at det blir en kjempestor oppgave av det etterhvert. Ikke ta det så høytidelig, men om du gjør litt om gangen så kommer du sannsynligvis i mål til slutt.

 

Besøk venner og familie som du vet gir deg positive opplevelser, nå og da. Trening kan hjelpe på psyken. Ta enkelte kosttilskudd, spesiellt Omega-3 eller tran som er bra for hjernen. Spis poteter, som inneholder byggestoffer for vedlikehold av hjernen. Forsøk ellers å ha et balansert kosthold, med jevnlige mellommåltider. Les deg litt opp på søvnhygiene. Legg deg og stå opp til faste tidspunkt, ukedag som helg. Det er viktigere enn du tror. Lykke til.

 

Du kommer garantert til å merke deg bedre en dag. Vurder da om det er for tidlig eller akkurat passe til å gå av evt. psykiatrisk medisinering. Spør fastlegen om det du har blitt gitt er enkelt å trappe ned på. Trapp ned når du selv synes du er klar, og heller informer fastlegen om at du gjør det eller har gjort denne nedtrappingen. Se det litt an, og du er kanskje klar for å slutte med psykiatrisk medisinering inntil noen nye problemer evt. oppstår. Det vil de kanskje gjøre.

 

Dette er det generelle. Så til diagnosen bi-polar. Den blir du sannsynligvis ikke kvitt. 40 % (altså 4 av 10 personer) får varige mén av medisinen litium-behandling. Før 10 - 15 år på det stoffet er gått så risikerer du mulige skader. Det kan jeg nesten garantere deg. Fastlegene bryr seg enten ikke om at 40 % får disse skadene, eller de makter ikke å finne alternative medisiner eller løsninger. Retningslinjene som fastlegene følger på litium-behandling er ikke trygge. Så kommer kanskje et pest eller kolera spørsmål. Men det finnes alternative medisiner. Det lover jeg deg. Men, det kan være andre faremomenter med de andre medisinene igjen. Litium er hardt for lever, og du vil etter 15 år ha en betydelig risiko for permanente skader på reseptorene på nyrene, altså det hormonet som hjernen skiller ut. Det er ingen som vet helt tydelig om kroppen klarer å reparere disse reseptorene igjen. Sannsynligheten for at så skal skje er svært liten.

 

Om bipolar-lidelse så er min anbefaling at du bør drive med jevnlig egenvurdering av faresignaler gjennom dagene og ukene. Så bør du også passe på å tilpasse aktivitetsnivå slik som jobb og andre gjøremål litt deretter. Unngå å overstresse, selv om livet ikke er fritt for stress, så kan en gjøre enkelte knep for å unngå å havne i de verste smellene. Mani og depresjoner er ikke mye gøy, og de gjør mer vondt enn nytte. Så derfor bør du kanskje gå litt på noen stressmestringskurs. Kanskje det kan gjøre hverdagen din og livet bedre for deg?

 

Jeg har familie med bipolar lidelse. Så jeg vet litt om sykdommen for å si det sånn.

Anonymous poster hash: 07930...d02

[AnonymDiskusjon]

Stor rettelse:

 

Litium er hardt på nyrene, ikke lever som jeg skrev. Andre psykiatriske medisiner kan være tøffe på lever.

Anonymous poster hash: 07930...d02

[henrikwl]

Jeg råder deg til å høre på legen over tilfeldige forumitter når det gjelder medisiner. Legen din kjenner både fordeler og ulemper ved medisinene langt bedre enn noen her inne, og så lenge du holder ham oppdatert på eventuelle bivirkninger du opplever vil han justere og finne bedre løsninger etter som tiden går.

[AnonymDiskusjon]

Jeg bør kanskje gitt et motsvar på det henrikwl. Jeg vil nå nevne at familiemedlemmet jeg beskrev er et offer for de utrygge retningslinjene som alle fastleger tar for god fisk.

 

Tallet 40 % er heller ikke tatt rett ut av luften, men er en uttalelse i fra en legespesialist. Så i enkelte situasjoner så blir man som pasient overkjørt av uvøren behandling. Og gjerne også fastleger som innimellom glemmer å følge opp med en jevn blodprøvetesting. Blodprøvene i seg selv mister sin verdi i å vise trygge nok blodverdier etterhvert som nyrene er i ferd med å slites ut.

 

Når det først gikk galt så gikk det skikkelig galt enormt fort, og slikt er muligens ikke fastleger i stand til å fange opp med sine simple retningslinjer som de følger trofast som en smed.

 

Trådstarter skal ikke skremmes bort i fra medisinbruk, men siden vedkommende er såpass ung, så syntes jeg det kanskje var på sin plass, fra en pårørendes ståsted å fortelle om at leger ikke alltid er helt til å stole på. Jeg har også noen flere mindre personlige legehistorier jeg kunne ha fortalt. Leger er også mennesker og mennesker gjør i blant feil de også. Men når retningslinjene inneholder direkte feil, så er det mer alvorlig, da det vil få flere fastleger til å gjøre samme feil om og om igjen, helt til noen korrigerer på galskapen.

 

Og når man ser på hvor konservative leger ofte kan være, med å endre på oppfatninger, så gjør dette at det kan gå en stund.

 

Pr. i dag så skal dere som leser denne tråden rett og slett bare forsikre dere om at leger driter i om at 4 av 10 personer får skader etter langvarig litiumbehandling, fordi det er den faktiske statistikk, som en følge av dagens behandlingsretningslinjer. Dette kan dere sikkert fint sjekke opp selv om dere ikke stoler på meg.

 

Siterer legespesialisten (Endokrinolog):

 

 

Litium er et effektivt og mye benyttet medikament ved manisk depressiv lidelse. Det kan ha rekke akutte og kroniske bivirkninger, blant annet mageplager med kvalme og oppkast, hjertearytmier, nevrologiske skader og nyreskader. For å unngå alvorlige bivirkninger tilstreber en å gi så lav dose som mulig, men noen pasienter trenger mer enn andre for å holde den manisk depressive sykdommen i sjakk. Det er derfor viktig med nøye oppføling av serum nivået av litium.

 

Angående nyreskader er det to hovedutslag:

 

- Nefrogen diabetes insipidus der nyrenes evne til å konsentrere urinen blir redusert og det blir større urinvolum. Dette gir tørste og pasienten må drikke tilsvarende mye.

 

- Kronisk nefritt der selve nyrefunksjonen reduseres, noe som hos enkelte kan resultere i nyresvikt.

 

Slike nyreskader kan sees hos opptil 40 % av pasienter som har brukt litium i lang tid.

 

Det som disponerer for utvikling av disse nyreskadene er først og fremst varigheten av Litium bruken, den totale mengde Litium som har vært brukt, om det har vært akutte Litium intoksinasjoner, høy alder og om det er tilleggs-sykdommer så som hypertensjon eller diabetes. Ofte men ikke alltid, vil nyreskaden være permanent særlig hvis litium har vært brukt over mange år.

 

Anonymous poster hash: 07930...d02

[AnonymDiskusjon]

Jeg råder deg til å høre på legen over tilfeldige forumitter når det gjelder medisiner. Legen din kjenner både fordeler og ulemper ved medisinene langt bedre enn noen her inne, og så lenge du holder ham oppdatert på eventuelle bivirkninger du opplever vil han justere og finne bedre løsninger etter som tiden går.

 

Da har jeg funnet en svært troverdig kilde for forebyggelse av litiumforgiftning. Forhåpentligvis en øyenåpner dersom du ikke har innsikten i hva litiumterapi går ut på i praksis. Tenkte at dette ekstrainnlegget var nødvendig når jeg endelig fikk anledning til å finne fram litt tungt motskyts til henrikwl i og med at du har vanskeligheter for å stole på forumitter som lever 24/7 med pasienten som pårørende. Forhåpentlig så avverger jeg kanskje noen pasienter fra å stole helt 100 % på legenes ofte slarvete oppfølgingsrutiner:

 

http://www.nrls.npsa.nhs.uk/EasySiteWeb/getresource.axd?AssetID=65883&type=full&servicetype=Attachment

 

PDF kommer herfra og det ligger noen flere nedlastbare guider der for den som er interessert:

 

http://www.nrls.npsa.nhs.uk/resources/?EntryId45=65426

 

Anonymous poster hash: 07930...d02