Har en samboer som har gitt opp

[Alest96]

Hun har gitt opp nesten alt, de fleste tingene hun prøver ender med å ikke gå hennes vei. Det er mest jobb det gjelder, men det påvirker ganske mye annet.

 

Det startet med når hun begynte u forsvaret. Hun likte seg UTROLIG godt der, og var skikkelig klar for å tilbringe året der. Men så fikk hun overbelastning og ble sent dimmet, dette gikk ganske hardt utover henne siden hun ikke føler at hun ikke kan noe. Nå etter forsvaret har hun ivrig prøvd å søke etter jobb, men siden hun mangler erfaring så er det ingen som har spurt om intervju.

 

Det var en jobb som hun hadde virkelig hadde truen på at hun kunne få, men fikk avslag på, noe som fikk henne til å ende veldig langt nede. I tillegg er ikke jeg en god oppmuntrer for hun.

 

Hva i alle dager kan jeg gjøre for å hjelpe henne? Hun har ikke lyst å sette opp et møte med nav, tror kanskje hun er redd for avslag eller noe sånt.

 

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre lengere, forholdet er så ufattelig slitsomt, og jeg blir sterkt påvirket av dette. Jeg elsker jo henne og har jo ikke lyst å slå opp på grunn av dette...

[Kikert]

Avslag fra NAV?

 

Det er mange om beinet for tiden, verre er det ikke. Har ingen verdens ting med henne personlig å gjøre sånn sett.

 

Protip; Lever CV og åpen søknad overalt der det er interresant å søke jobb

[Budeia]

Det kan være tøft... men tenk også litt på at for bare to generasjoner siden var det fortsatt mange kvinner som ikke var i jobb, og de fikk ikke noe panikk for det. De utviklet ikke psykiske problemer hvis de hadde noen som kunne forsørge dem.

En grandtante omtales som "husmor, Tverrfjord" i slektsboka. Og det til tross for at hun hverken hadde mann eller barn, men trolig hadde søsken som forsørget henne.

Dette får meg til å tenke at "dagens krav" er blitt strenge. Vi er blitt så moderne at det ikke lengre aksepteres at voksne kvinner er "arbeidsledige", som forsåvidt er en nokså ny tittel når det gjelder kvinner.

Min grandtante ville i dag blitt nådeløst omtalt som "arbeidsledig". Men siden hun var født såpass tidlig kunne hun få den litt mer ærerike tittelen husmor.

 

Du kan si til henne at en del kvinner som starter i fulle jobber, ofte ønsker å gå ned i deltidsjobb når de får barn.

Vær varsom så du ikke blir kalt for manns-sjåvinist...

[Whist1er]

Du sier ingen ting om hvilken utdanning hun har og hvilke jobber hun søker.

Bemanningsbyråer kan være et innsteg i arbeidsmarkedet da de aller fleste etterspør erfaring.

 

Jeg jobber sammen med et knippe mennesker som søker nye jobber jevnlig.  De som ikke kommer til intervju er de som sikter for høyt, og de som bommer på teksten i søknaden sin.  Huller i CVen som ikke forklares går heller ikke i plussregnskapet.

 

Hvis hun likte Forsvaret, og ble kjent midletidig udyktig, er det søknadsfrist for befalsskolene 15 april.

[Noxhaven]

 

 

Vi er blitt så moderne at det ikke lengre aksepteres at voksne kvinner er "arbeidsledige", som forsåvidt er en nokså ny tittel når det gjelder kvinner.

 

Ja, før i tiden så spredde de enten bena for en mann som kunne forsørge henne livet ut med ring på fingeren eller sprede bena for hvem som helst for å ha en matbit fra dag til dag. De fleste som ikke fant seg noen å gifte seg med sultet ihjel, frøs ihjel eller døde av sykdommer i tidlig alder om de ikke hadde en familie som kunne ta inn en ekstra freeloader.

 

Ganske greit for nåtidens kvinner at vi har blitt så moderne at kvinnene våre også er blitt integrert som en del som opprettholder samfunnet vårt, som egne individer som kan klare seg selv - dere er ikke noen hjelpeløse husdyr lenger

 

TS, hun kommer til å møte motgang senere i livet også, støtt henne og hjelp henne nå som hun har "ramlet" med det hun behøver til hun er klar til å prøve seg på nytt.

Livet er full av motganger og de er hva vi lærer mest av, hun og ikke minst du må bare komme dere over kneika. Det er ikke noe enkelt fasit svar på problemstillingen din men er noe du og henne må komme dere gjennom sammen.

 

De vanlige veiene de fleste benytter er alt nevnt i tråden. Lykke til..

[Budeia]

Ja, før i tiden så spredde de enten bena for en mann som kunne forsørge henne livet ut med ring på fingeren eller sprede bena for hvem som helst for å ha en matbit fra dag til dag. De fleste som ikke fant seg noen å gifte seg med sultet ihjel, frøs ihjel eller døde av sykdommer i tidlig alder om de ikke hadde en familie som kunne ta inn en ekstra freeloader.

 

Det de gjorde var å bli tjenestepiker eller fabrikkarbeidere. Så det var noe å gjøre... Men det føltes ofte som et slaveri og å være tjenestepike kunne fort føre til punkt en (måtte spre bena for husbonden som betalte lønna hennes). Selv om det sies at en del tjenestejenter ble gjort gravide av husvertene, vet jeg ikke om noen slike konkrete eksempler blant dem jeg har slektsgransket.

 

Flere kvinner kan gjøre karriere, javel. Det som er litt dumt er at disse rettighetene har ført til at alle "må" gjøre karriere. Det er ikke noe rom for å feile der, liksom. Men utdanningstreet vokser ikke inn i himmelen for alle.

[Studenten!]

Hun har gitt opp nesten alt, de fleste tingene hun prøver ender med å ikke gå hennes vei. Det er mest jobb det gjelder, men det påvirker ganske mye annet.

 

Det startet med når hun begynte u forsvaret. Hun likte seg UTROLIG godt der, og var skikkelig klar for å tilbringe året der. Men så fikk hun overbelastning og ble sent dimmet, dette gikk ganske hardt utover henne siden hun ikke føler at hun ikke kan noe. Nå etter forsvaret har hun ivrig prøvd å søke etter jobb, men siden hun mangler erfaring så er det ingen som har spurt om intervju.

 

Det var en jobb som hun hadde virkelig hadde truen på at hun kunne få, men fikk avslag på, noe som fikk henne til å ende veldig langt nede. I tillegg er ikke jeg en god oppmuntrer for hun.

 

Hva i alle dager kan jeg gjøre for å hjelpe henne? Hun har ikke lyst å sette opp et møte med nav, tror kanskje hun er redd for avslag eller noe sånt.

 

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre lengere, forholdet er så ufattelig slitsomt, og jeg blir sterkt påvirket av dette. Jeg elsker jo henne og har jo ikke lyst å slå opp på grunn av dette...

 

Kanskje hun kan begynne å studere? Du skriver ikke noe om dette i innlegget ditt, så derfor bringer jeg det opp. Hun kan jo få studielån når hun studerer, så det kan bedre på økonomien. I tillegg kan hun øke sjansene for å få en jobb.

 

Hvorfor er hun redd for "avslag" fra NAV? Ingen i Norge trenger å gå uten noen form for støtte. Har hun ikke krav på arbeidsledighetspenger/dagpenger, så kan hun jo få arbeidsavklaringspenger eller lignende, eller i alle fall sosialhjelp til å dekke livsopphold samt bostøtte. Det er jo noe man har rettskrav på... Så jeg forstår ikke helt hva det er hun er "redd" for med mindre hun av prinsipielle årsaker er mot støtte fra NAV. Men uansett; noe må man jo leve på...

[AnnonymG]

Det hadde vært interessant, TS, om du kom med litt flere opplysninger. Hvor gammer er hun? Har hun utdanning? Hva ønsker hun selv? Vil hun utdanne seg?

 

Det er veldig vanskelig å bedømme herifra hvor mye innsats hun har lagt ned i dette, rent objektivt. Noen mennesker gjør liten innsats, som allikevel subjektivt kan føles som god innsats - og dermed ikke oppnå det målet man satt seg. Andre legger ekstremt mye arbeid ned - og de av disse som ikke oppnår målet må etterhvert ta en vurdering på om målet i det hele tatt er oppnåelig, la meg gi et eksempel:

 

En person uten utdanning søker jobb i hjemmesykepleien, men uvitende så konkurrer hun med 5 andre fagarbeidere, 1 autorisert hjelpepleier og 1 sykepleier. Gjennom flere jobbutlysninger vil de utdannede sannsynlighvis få jobb først, fordi de er best kvalifisert, og den ikke-utdannede vil stadig slite med å utkonkurrere de andre, samt at uten utanning så er man heller ikke stort ettertraktet i en slik jobb, selv om stillingen allikevel ikke setter krav til utdanning.

 

Det hadde vært mer realistisk å søkt på en jobb hvor utdanning ikke er i fokus, som f.eks. butikkmedarbeider/servicemedarbeider. Jeg vil si at målet med å ev. jobbe i hjemmesykepleien må vurderes om det faktisk er oppnåelig. For å ev. nå dette målet må man ta seg en utdanning.

 

Hva hadde jeg gjort?

Jeg hadde prøvd å finne alle de muligheter hun har, og hva hun selv ønsker - sammen med henne. Laget en liste over hvilke områder det er realistisk at hun kan søke jobb, og oppsøke disse stedene personlig for å forhøre meg. Kanskje du må bruke litt tid sammen henne, og pushe henne litt i starten, og etterhvert må du overlate ansvaret til henne så hun ikke bruker deg som en hvilepute i tiden som kommer. Eventuelt kan du motivere henne til å ta en utdanning innenfor det området hun interesserer seg for, og se på hvilke utdanninger som er realistiske for henne å ta i forhold til karaktersnitt og interesse.