Smerte som aldri går over

[AnonymDiskusjon]

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver innlegget. Kanskje hadde det vært fint å høre at noen har opplevd det samme eller at alt ikke er like håpløst som det kan virke og føles. 

 

Jeg er en som aldri gråter, nesten. I dag har jeg gjort det tre ganger siden jeg sto opp. I tillegg har jeg vansker med å uttrykke følelser eller snakke om følelser.. Hver gang jeg prater om følelser til lege/psykolog så roer jeg ned følelsene mine, tar distanse til dem og snakker på autopilot. Når jeg skriver dette innlegget må jeg anstrenge meg skikkelig for å ikke pynte på hvordan ting føles/med fornuften slik at det ikke kommer helt rått og ærlig frem, eller slette det, for jeg føler meg skamfull over at jeg ikke klarer å kjempe mer. Innerst inne er det også vanskelig å innse hvor likegyldig og håpløs jeg har blitt, hvor ille det er...Også ser jeg for meg alle sammen som tror på meg og tenker at jeg kjemper, mens jeg ikke gjør det lenger, innerst inne. Jeg vet ikke helt hva det er, men jeg tar ikke steg "oppover" mer. Når jeg går til psykologen ser jeg ikke noe hjelp..Ingenting hjelper, for svarte! Er så lei...

 

Sannheten er at jeg har gitt opp. Jeg har gitt opp meg selv helt.. Har dyttet bort de fleste relasjoner bortsett fra familie, men innerst inne har jeg tatt meg selv i å tenke at jeg bør skyve bort de også. Jeg har sluttet å investere i livet mitt, helt. Jeg vil ikke at noen skal være glad i meg og motsatt..For jeg er så ødelagt og ingen bør være glad i noen som har gitt opp så mye som meg, ikke når man står på stupet. Jeg har gitt opp kjærlighet, fullstendig. Klarer ikke å se for meg at jeg forelsker meg noensinne igjen..

 

Har legetime om to uker, men er usikker på om jeg skal fortelle hvordan jeg har det, for jeg kommer nok til å bli innlagt kanskje? Hvis man blir innlagt så må man ta tak i ting rundt seg..man må hjelpe seg selv selvom man er innlagt, og det klarer jeg ikke å se for meg.. jeg er ikke der i det hele tatt lenger.

 

Det er ikke snakk om selvmord, da hadde jeg aldri skrevet dette innlegget. Jeg vet at jeg ikke kan ta selvmord på grunn av de som er glad i meg. Og mtp. at jeg skriver dette innlegget så vet jeg med meg selv at jeg vil finne en løsning, jeg vil at noe skal hjelpe. Problemet er bare at jeg ikke vet hva. 

 

Hjelper ikke å trene. Hjelper ikke å holde på med interesser. Tid hjelper ikke. Jeg har også psykologiske verktøy,,

 

Alt jeg investerer i, følelsesmessig og emosjonelt, blir alltid ødelagt på et vis. Vet hvor utrolig, utrolig tragisk det høres ut - og sytete. Men jeg går på tomgang nå..det er nesten som at jeg ikke føler noe. Det hjelper ikke å prate meg ut av problemene, kognitiv terapi og endring av tankemønster osv. Jeg står fast i denne kroppen.

 

Har veldig vansker med å beskrive hvordan ting føles. Men helt fullstendig håpløst er det rette ordet.. 

Hva i alle dager gjør jeg?

 

Anonymous poster hash: 0b658...341

[AnonymDiskusjon]

Kvinne, 29, forresten

Anonymous poster hash: 0b658...341

[Enlightened]

Du må nok fortelle fastlegen din hvordan du har det, etterfulgt av å få profesjonell hjelp i form av psykolog.

De kan gi deg en dytt mot rett vei, men til syvende og sist er det kun du selv som kan gjøre deg selv bedre. Er dessverre ingen som direkte kan fjerne problemet for deg.

Endret 8. februar 2017 av Enlightened

[AnonymDiskusjon]

Har gått å tenkt litt på denne tråden i dag, for jeg har hatt det sånn selv og håper du skjønner at du ikke er alene og at ting virkelig kommer til å ordne seg. Det er perioder i livet hvor man har skikkelig stein i skoen, som kommer fra fortiden og nåtiden og vi kan se på det som en test.. Noen ganger kan det ta lang tid. Men det er ikke et nederlag, gjør det om til din styrke. '

 

Vi mennesker kan være helt fantastiske på det punktet, med gnisten tent, kunnskap og erfaringer, så finnes det ikke grenser for hva vi egentlig kan oppnå. Er man deprimert og i sorg så er det sånn det føles og det kan det lett føles ut som at man er helt alene, men det er du ikke. Ikke skyv bort familien og folk som er glad i deg, print ut innlegget og vis det til legen. 

 

Er sikker på at alt ordner seg!

Anonymous poster hash: bf90b...881

[Løgn]

Du sier ikke hva som er problemet her. Hva "kjemper" du med? Hva er det konkrete problemet?

 

Du vil vel heller at jeg gjetter, siden du er for skamfull til å si det selv. Jeg tror du føler håpløshet fordi

1. Du har ingen karriere. Du har ikke blitt noen ting.

2. Du begynner å kjenne klokka tikke, og har ennå ikke mann og unger. Eventuelt er du stuck med en mann du ikke vil ha, men er redd for å forlate... Men nei, jeg tror du er singel.

3. Du er ikke attraktiv for menn, hvilket gjør fremtiden angående punkt 1 og 2 desto mer usikker.

 

Det emosjonelle problemet som knekker deg er ensomhet og håpløshet. Begge deler oppstår som følge av at du skammer deg over hvem du er, og isolerer deg for å skåne deg selv fra å bli dømt av andre.

 

Medisinen er å trene så du får en attraktiv kropp, samtidig som du er mer sosial, og later som om du er blid. I stedet for å skamme deg over problemene, enten det er hva jeg har listet opp eller noe annet, så le av det. Tren, vær sosial, og lat som du er blid. Når du møter rette mannen vil du ikke lenger trenge å fake det.

 

Men selv når du finner ham, så ikke glem og vær sosial. Du må overkomme ensomheten.

 

Skam fører til selvvalgt sosial isolering, fører til ensomhet, fører til håpløshet og meningsløshet. Ser du?

[AnonymDiskusjon]

Takk for gode svar. Drømmemannen omkom i klatreulykke for litt over to år siden, var sammen i 6 år..har ingen barn. Har gjort det meste (?) for å komme meg videre, men får ikke til å føle noe, bortsett fra en konstant tung følelse som kveler. Har opplevd depresjoner før, men det har vart så lenge nå... Det har vært good times, noen tider i sommer.. men tror egentlig at jeg var litt redd i går, for min egen helse, for nå kan jeg si at jeg har vært konstant deprimert siden i fjor på denne tiden, etter nyttår. Har aldri opplevd at det varer så lenge. Skjønner at det ikke er noen andre som kan gjøre noe, sorry sytingen, ville bare få det ut.. det hjalp å si det til noen. Skal ta det opp med legen. Ts

Anonymous poster hash: 0b658...341

[nugatti:D]

Først av alt, du syter ikke. Du får ut tankene dine, som er veldig bra. Og det som slår meg er om det er sorg som gjør at du føler livet er vanskelig, du skriver at mannen din omkom. Sorg er jo noe som tar tid å jobbe seg gjennom, og det kommer og går..

Fikk lyst å gi deg ein skikkelig god klem eg. 

Tror du det vil hjelpe deg å reise bort litt, oppleve noe nye ting? Gjøre noe godt for deg selv. Du er verdt å bruke tid på

Også er jo det å gråte endel av en prossess, og la gråten komme, få det ut.. Har selv hatt dager der jeg har grått hele dagen, det må bare til. 

Ønsker deg alt godt  

[AnonymDiskusjon]

Først av alt, du syter ikke. Du får ut tankene dine, som er veldig bra. Og det som slår meg er om det er sorg som gjør at du føler livet er vanskelig, du skriver at mannen din omkom. Sorg er jo noe som tar tid å jobbe seg gjennom, og det kommer og går..

Fikk lyst å gi deg ein skikkelig god klem eg. 

Tror du det vil hjelpe deg å reise bort litt, oppleve noe nye ting? Gjøre noe godt for deg selv. Du er verdt å bruke tid på

Også er jo det å gråte endel av en prossess, og la gråten komme, få det ut.. Har selv hatt dager der jeg har grått hele dagen, det må bare til. 

Ønsker deg alt godt

 

Takk, kjære deg. 

 

Vurderer å kanskje reise til en venninne som bor i Danmark, kanskje være der i noen uker og kjenne på å komme seg bort fra alt. Alle minner.. Men er en stund siden jeg snakket med ho, har som sagt trukket meg ganske mye unna alt og alle, redd for følelser. Tenker innimellom på det..

 

Men tror jeg må snakke med legen først og fortelle at ting ikke blir bedre, men verre faktisk. Livet mitt går liksom ikke i noen positiv retning for øyeblikket. Selv om jeg kan finne på hyggelige ting fordi jeg må, så er ikke hjertet mitt med meg på det. Men nå føler jeg i det minste noe, da.. jeg føler meg jo trist. Får bare håpe at ting går oppover snart..man kan ikke ha det slik. Takk for svar folkens!

 

 

Anonymous poster hash: 0b658...341

[nugatti:D]

 

Først av alt, du syter ikke. Du får ut tankene dine, som er veldig bra. Og det som slår meg er om det er sorg som gjør at du føler livet er vanskelig, du skriver at mannen din omkom. Sorg er jo noe som tar tid å jobbe seg gjennom, og det kommer og går..

Fikk lyst å gi deg ein skikkelig god klem eg. 

Tror du det vil hjelpe deg å reise bort litt, oppleve noe nye ting? Gjøre noe godt for deg selv. Du er verdt å bruke tid på

Også er jo det å gråte endel av en prossess, og la gråten komme, få det ut.. Har selv hatt dager der jeg har grått hele dagen, det må bare til. 

Ønsker deg alt godt

 

Takk, kjære deg. 

 

Vurderer å kanskje reise til en venninne som bor i Danmark, kanskje være der i noen uker og kjenne på å komme seg bort fra alt. Alle minner.. Men er en stund siden jeg snakket med ho, har som sagt trukket meg ganske mye unna alt og alle, redd for følelser. Tenker innimellom på det..

 

Men tror jeg må snakke med legen først og fortelle at ting ikke blir bedre, men verre faktisk. Livet mitt går liksom ikke i noen positiv retning for øyeblikket. Selv om jeg kan finne på hyggelige ting fordi jeg må, så er ikke hjertet mitt med meg på det. Men nå føler jeg i det minste noe, da.. jeg føler meg jo trist. Får bare håpe at ting går oppover snart..man kan ikke ha det slik. Takk for svar folkens!

 

 

Anonymous poster hash: 0b658...341

 

Lurt med den legetimen. Ha en åpen dialog med legen, og si hvordan du har det. Den psykiske helsen er like viktig som den fysiske, så han/hun har sikkert noen gode råd eller hjelp å komme med. 

Men den Danmarksturen synes eg hørtes bra ut. Man må av å til komme seg bort for å tenke klart

Endret 10. februar 2017 av Elise321

[hsdhsfhsf]

"Jeg har også psykologiske verktøy"?