Har gitt opp livet, alt virker uoverkommelig

[aomt]

Jeg ser ikke helt hva du klager på her. Du sier du liker å vare isolert, du liker ikke å prate med folk. Samtidig så klager du på å vare isolert og uten noe særlig kontakt?
Du vet like godt som jeg, hvor enkelt det er å få kontakt. Begynn på fotball/boksing/band, ja, hva som helst, så møter du nye folk og blir kjent relativt raskt.

[Sitronsaft]

Skal fortelle deg hva som hjalp meg da jeg slet med depresjon.

- Mestringsfølelse/purpose/grunn til å stå opp om morgenen. Dette fikk jeg gjennom vikarjobb i barne- og ungdomsskole. 
- Perspektivsoppussing. Verden skylder deg ingenting. Det er et mirakel at du i det hele tatt eksisterer, hvert innpust en gave. Ta deg en gjennomgang på alt du har istedenfor å tenke på alt du ikke har, du kan begynne med de verste sykdsomsformene som f.eks. skjelettkreft, lamhet fra nakken og ned, etc. Her vil jeg anbefale meditasjon, som i mine øyne er en måte å trene opp sin evne til å være i en mindful tilstand. Dette kan man lese om til man blir blå, men det må faktisk bare oppleves og trenes på. Bokstavelig talt en life-saver. Kan også være artig å forestille seg at man er død. Ingenting å tape, ingenting å vinne. 
- Vær vennlig mot andre. Bidra med noe frivillig arbeid. Hjelp folk som trenger det, hvor enn smått det er. Og viktigere, vær vennlig mot deg selv. Trøst deg selv. Vis medlidenhet. Når du begynner å behandle deg selv som drit (dette vil du lære å gjenkjenne og bli obs på etter hvert som du blir bedre i mindfulness), tenk "hadde jeg behandlet en god venn som dette?". Svaret er nesten alltid nei.

Lykke til  

[Kablam]

For en flott post, Sitronsaft!