Har gitt opp livet, alt virker uoverkommelig

[AnonymDiskusjon]

Vet ikke hva jeg skal skrive egentlig, får bare la ordene komme etterhvert som jeg begynner å skrive...

Jeg orker snart ikke mer. Livet mitt stoppet opp for flere år siden, med dette mener jeg at det har ikke skjedd en dritt av betydning de siste 4 årene, før dette ble jeg jo myndig, fikk kjøpt "drømmebilen", flyttet for meg selv osv. Men der stoppet det helt opp. Var vel rundt 20 når jeg flyttet, er 25 nå.

Føler bare at hver jævla dag er akkurat det samme, gå på jobb, gå hjem og stirre i veggen, sove, repeat.

Har fått ganske kraftig depresjon som følge av dette, har mistet alt av "drivet" jeg hadde før, jeg får ingenting gjort lengre, bare så enkle ting som husarbeid og rydding tar dagevis å manne meg opp til, i begynnelsen klarte jeg ikke å se rot eller noe annet i uorden og jeg vasket ofte.

 

Jeg vet ikke hvor lenge jeg gidder å la denne selvpiningen pågå, absolutt alle råd og tips jeg har fått, virker helt sinnsyke og uoverkommelige, selv om det er helt logiske og forholdsvis enkle tiltak, gå ut på byen, få nye venner, få dame, etc, etc.

Jeg har sosial angst, og den har bare blitt verre pga jeg har isolert meg fra omverdenen, jo lengre jeg sitter her, jo skumlere blir tenken på å gå ut på byen f.eks. Jeg har aldri gått på fest eller byen i mitt liv, orker ikke tanken på masse fulle og pratsomme folk overalt rundt meg. Jeg vet ikke engang hvordan man skal kle seg for å gå på byen, går man i jeans og hettegenser liksom? Kvinnfolkene pynter seg opp til byturer som om de skal giftes bort, men har egentlig aldri lagt merke til hvordan mennene kler seg.

Er vel egentlig bare livredd for å komme til et utested og så skille meg ut på noen som helst måte, vil jo helst gli inn og forsvinne i mengden.

 

Å få meg venner har jeg aldri vært veldig flink til, jeg har 3 venner fra ungdomsskolen, that's it.

Jeg oppsøker aldri folk og jeg har en totalt manglende evne til å føre en samtale med en fremmed, alt stopper bare opp i hodet mitt og det ender opp med lange pinlige stillheter. Med kvinnfolk blir dette bare enda verre. Hva vil de snakke om? Hvordan føler de at jeg framtoner meg ovenfor dem hvis jeg "slår av" sperrene mine og bare snakker alt mulig tull? Jeg syns selv at jeg er jævlig stygg, forstår at kanskje ikke alle andre syns det, men det er uansett slik jeg ser meg selv og det setter veldig mange sosiale sperrer for meg.

Klarer ikke øyekontakt i mer enn max et par sekunder, får noia hvis folk stirrer på meg, takler ikke når folk står nærme meg og snakker. Hvis noen (jenter) gir tegn til å like meg eller antyder det i tekst/samtale, blir jeg bare paranoid og føler at de kødder med meg, "ingen kan da like meg liksom."

Jeg har sklidd milevis ned i alle onde sirkler som finnes....

 

Jeg holdt på med ei i fjor (avstandsgreie) og vi var vel omtrent på det stadiet at de ble noe offisielt, men da sa hun, forståelig nok, at hun ikke ville dette mer, pga den store avstanden og lite muligheter til å se hverandre. Vi hadde da kjent hverandre i to år, og jeg hadde lagt ned all min energi og tid på å prøve å få hun til å like meg, og det gikk utrolig nok. Vi var bare sammen IRL kanskje 4 uker fordelt på noen få måneder, fra november til mars. I august fant vi ut at vi skulle slutte å treffes, da vi ikke hadde fått til noe siden mars. Det forstod jeg godt, men gikk selvfølgelig helt i kjelleren likevel. Jeg begynte å komme gradvis over dette i løpet av et par måneder, så desember var ikke så verst faktisk.

Så så jeg på FB siden hennes for et par dager siden at hun hadde komt i et forhold nå ganske nylig.

Det var liksom dråpen, jeg tror jeg innså der og da at jeg hadde brukt disse to årene på å oppnå ingenting. Nå er hun liksom borte for alltid. Har ikke sovet noe særlig etter dette.

 

Jada, vi var ferdige, vi hadde mer eller mindre avsluttet kontakten også (det var mitt valg). Det er vel denne følelsen man får når man ser exen sin sammen med en annen, har aldri hatt et forhold selv, men det var akkurat en slik følelse. Jeg har ingen grunn til å bli lei meg eller sint, det vet jeg. Vi var ferdige med hverandre for lenge siden. Føler meg likevel helt hul innvendig, sint, trist, glad for henne, alt på en gang. Det må være den verste følelsen jeg har kjent på noen gang og den er vanskelig å beskrive.

 

Ser at hele denne wall of text dro seg innpå dette "bruddet" ganske fort, det er vel egentlig det jeg sliter mest med å finne ut av hvordan jeg skal takle akkurat nå. Kjenner det var litt godt å få alt dette ut av hodet også, forventer ingen svar på dette egentlig, følte bare for å klage et eller annet sted da jeg i alle mine 25 år har holdt absolutt alt inni meg hele tiden, nå var det på tide å lette på trykket før det klikker for meg.

Jeg trenger et kraftig spark for å komme meg i sving og faktisk ta tak i livet mitt, men jeg har ikke lyst til å få lyst til å ta tak i livet mitt (hvis det gav noe mening). Det er nok først og fremst det jeg må få gjort noe med, per i dag sitter jeg jo bare og ser dagene, ukene og årene gå, livet passerer forbi meg og jeg blir egentlig mer og mer klar for at det bare skal ta slutt.

Jeg har på en måte lyst å leve, men finner ingen gode grunner når alle tiltak jeg gjør bare blir dritt og jeg ender opp ti steg lengre bak enn før jeg begynte.

 

Nå er jeg ferdig å klage.

God natt.

Anonymous poster hash: ef6c2...32c

[OleNord]

Har du vert hos psykolog? Når du ikke greier å skaffe deg venner, reise på byen eller noe slikt, vil det være veldig tjenlig for deg å gjøre det, noe du kan bli henvist til gjennom fastlegen din. Du vil greie deg bedre på alle plan, både i arbeidslivet og sosialt. Hva er det du driver med ellers? Har du tatt en utdanning, enten fag-/svennbrev eller en høyere utdanning? Om ikke kunne det vert lurt å prøve å skffe seg en. Det ville økt inntekten din og selvfølelsen.

Endret 14. januar 2017 av OleNord

[AnonymDiskusjon]

Hva jobber du med? Muligheter for å endre/bytte/søke nytt?

 

Anonymous poster hash: 6dd3a...968

[Smultring77]

er du tøff nok til å ta en tur til fastlegen med dette?

 

Du kommer deg opp igjen. Jeg heier på deg!

[OleNord]

Du kommer deg opp igjen. Jeg heier på deg!

 

Da er det to som heier allerede nå, så tidelig i tråden

Endret 14. januar 2017 av OleNord

[Aiven]

Det heies. Uansett hva du sliter med, så finnes det årsaker til det. Som kan jobbes med. Og det finnes en vei videre. Støtter forslag om psykolog. Husk at du er langt ifra alene om å ha denne typen problemer. Legger en knapp på at du skammer deg over det, men det trenger du faktisk ikke gjøre. Er ikke rart du ble deppa over den dama som glapp. Det de fleste gjør i ditt tilfelle er å finne ulike strategier for å flykte fra livet sitt, så de ikke klikker. Dataspill, dop, sex, jobb, etc. Når du nå har stoppet opp og tatt en tenkepause, benytt sjansen til å gjøre noen livsendringer som kan få deg opp og fram igjen, mot det livet du egentlig ønsker deg. Lykke til.

[Zarah1]

Tips: forsøk å få orden på livet ditt. 

 

Gjelder å forsøke å få ryddet opp i problemene litt etter litt. Gjør som meg: begynn å tren. Last ned en treningsapp, og tren!. Du vil føle deg bedre av bare det. Forsøk å tenk alle positive tanker du kan. Forsøk å se humor i det tragiske selv om det er vanskelig. Det er noe mine venner har lært meg. Se humoren : jaja, sånn er my life.. jaja sånn er det ja.. Si det til deg selv på en humoristisk måte. 

 

Er ikke lett men viktig å ta steg for steg. Forsøke så godt man kan. 

[FrihetensRegn]

Mange gode tips her.

 

Å gå på byen er veldig oppskrytt, det er interessant når man først blir atten for da kan man for første gang kjøpe øl og komme inn på mange av utestedene der de eldre vennene går og senere kan man kjøpe sprit og gå inn på utestedene med høyere aldersgrense. Men etter at jeg ble 25 hater jeg byen. Det er masse slitsomme fulle, høylydte mennesker og høy musikk av typen listepop og EDM som jeg ikke fordrar. Å bruke masse penger på å være på disse stedene er ikke det minste gøy selv med gode venner, spesielt ikke alene.

 

Se på det som interesserer deg og prøv å starte der. Liker du å gå på ski? Meld deg på et skikurs. Høres sjakk gøy ut? Meld deg på et sjakkurs eller en sjakklubb. Hva med å lære seg et nytt språk? Det finnes et kurs for det meste. Ny utdanning? Ny jobb? Kjæreste? Dating-nettsider? Treningssenter?

 

Om du trenger ekstra hjelp eller et dytt i riktig retning så er det å ta en prat med fastlege ikke så dumt. Om man har en god fastlege som lytter så kan han/hun gi deg tips og råd. Min fastlege ga meg info om en gruppeterapi for psykisk helse der andre voksne mennesker kom i lag og snakket og fikk kursing i mye innenfor psykisk helse. Noen var godt kjent med psykiatrien andre var helt "ordinære" mennesker som aldri hadde vært på et slikt kurs før.

 

Det å få time hos psykiater/psykolog er derimot ikke enkelt. Da må man kanskje til privat, men de dyre. Det kan i enkelte kommuner tilbys at det offentlige dekker privat psykologtimer.

[Bytex]

Hvis du er med i en fagforening på jobb, sjekk hva slags tilbud de har. Min fagforening Industri Energi tilbyr å dekke inntil 12 psykologtimer f.eks.

[Enurm]

Om du bor på Nordmøre kan jeg hjelpe deg med et spark bak (metaforisk sett) for å komme deg selv opp av grøfta.

 

Hvis ikke så må du få hjelp av kjente eller en profesjonell. Det er vanskelig å komme i gang. Kjenner flere som har vært i samme situasjon men som nå er på topp igjen. Det blir bedre! Det er menneskelig å ikke være perfekt (unntatt på sosiale medier . )

[ntls]

En litt vittig påstand som kanskje ringer en viss sannhet:

 

Da man var yngre kunne man knapt vente til skolendagen var over, leksen gjort, for å komme seg ut av huset å leke i friheten.

Nå som man er voksen har man all verdens frihet, og eneste man har lyst til er å dra hjem.

[Kablam]

Det heies herfra og!

Jeg tror det er viktig å prøve mange ulike ting i livet, og se muligheter til å komme seg dit. Har du mulighet til å flytte eller bytte jobb, eller starte en ny utdannelse?

Sett deg ned og skriv ned et tankekart for muligheter du kan gjøre i årene fremover. Gjerne noen "crazy" ideer som å backpacke eller dra på en treningsleir. Det å møte andre mennesker og høre på historiene deres er inspirerende.

Gå på byen...liker jeg ikke lenger. Men om du liker det så kjør på.

[VRK18]

Her er det nok nødvendig med nye impulser, ja. Møte nye folk, få nye hobbyer og kanskje til og med en ny jobb. Fylla og byen er ikke nødvendigvis løsningen, heller tvert imot, men skal du ut så holder det med en jeans og en vanlig svart t-skjorte med god passform. Anbefaler for øvrig å satse på omgangskrets og interesser før du satser på dame. Å trene kan hjelpe på overskuddet. Mulig du er ekstra deprimert nå pga vintermørket. Da hjelper det å komme seg ut i aktivitet. 

 

Hva med å ta en reise helt alene til et eksotisk sted som ikke så mange har besøkt? Da får du mange nye inntrykk og masse å snakke om med nye mennesker, inkludert kvinnfolk. Med kvinnfolk kan du snakke om hva som helst. Det viktige er ikke hva du snakker om, men at du er selvsikker og lidenskapelig. 

[Kablam]

Med kvinnfolk kan du snakke om hva som helst. Det viktige er ikke hva du snakker om, men at du er selvsikker og lidenskapelig. 

 

"Jeg har en hasjplantasje i kjelleren og jeg ELSKER DEN!! I fjor var jeg i fengsel men det var jo chill det."

 

Det betyr mye hva man snakker om hvis man vil at samtalen skal vare en stund. Men ja, vær lidenskapelig..

 

[BrukerSlettetDenneKontoGrunnetSensur]

Hvis livet går på tomgang, må du rett og slett finne noe du interesserer deg for, noe som kan vekke lidenskap. Da blir det lettere å møte mennesker du "klikker" med også. Antar at du har en eller annen form for depresjon. Angst og depresjoner går gjerne sammen. Den beste måten å reise seg på, er å gå for lavthengende frukt først. Gjør de tingene som er overkommelige, så tar du det videre derifra. Perfeksjonskrav eller et ønske om å gjøre alt på en gang vil bare være et hinder.

 

Å komme seg ut døren er et must, ellers vil alt dette bare bygge på seg.

[VRK18]

 

Med kvinnfolk kan du snakke om hva som helst. Det viktige er ikke hva du snakker om, men at du er selvsikker og lidenskapelig. 

"Jeg har en hasjplantasje i kjelleren og jeg ELSKER DEN!! I fjor var jeg i fengsel men det var jo chill det."

 

Det betyr mye hva man snakker om hvis man vil at samtalen skal vare en stund. Men ja, vær lidenskapelig..

 

 

 

Du kan godt snakke om hasj uten å nevne hasjplantasjen i kjelleren din. Men når det er sagt er det også en kjennsgjerning at mange kvinner liker lovbrytere. 

[Kablam]

 

 

 

 

Du kan godt snakke om hasj uten å nevne hasjplantasjen i kjelleren din. Men når det er sagt er det også en kjennsgjerning at mange kvinner liker lovbrytere. 

 

Og enda flere kvinner hater lovbrytere og kommer til å løpe sin vei om en mann har vært i fengsel.

 

Men, folk liker skandalenyheter, og hvis noen få kvinner liker en lovbryter er det en typisk skandelenyhet som blir blåst opp.

Tro meg, jeg er kvinne og har snakket med et par hundre bra jenter om gutter opp gjennom tidene, alle vil ha en normal mann og fengselsfugler er utelukket.

 

Dette var off-topic men følte for å si det.. 

 

Btw om en fyr snakker entusiastisk om hasj til meg så blir det med den éne samtalen. 

Endret 20. januar 2017 av Kablam

[AnonymDiskusjon]

Har ikke vært her inne på en stund nå, men fint å se at det kommer inn forslag.

Nå var ikke fyll og faenskap ment som veien til lykke, selv om det kanskje virket sånn ut fra teksten min, men tanken bak var egentlig at jeg kanskje kunne treffe folk på denne måten.

Regner ikke med det vil fungere så bra egentlig, de aller fleste er vel ute med en vennegjeng eller lignende, så jeg tror nok jeg lar være.

 

Har tatt noen veldig VELDIG små skritt i en eller annen retning og gjort noen få småting som er veldig ulikt meg.

 

Gikk meg en tur etter å ha postet første innlegget her. Jeg går ikke tur. Jeg hater tur. Men jeg gjorde det. Gikk ned til sentrum (3-4km) og kikket litt på folkene og stedene der hvor det var fullt liv og bråk, var vel kanskje det som gav litt avsmak for hele festgreiene, det var liksom 200 folk presset inn på et trengt utested og alle prøvde å overdøve hverandre.

 

Har ikke fått anledning til å gå mer, jobber jo fullt og det har vært drittvær hele uken, men kanskje hvis det blir fint vær i helgen....

Har også et mc-prosjekt stående hos foreldrene mine som jeg egentlig burde komt mye lengre med, men finner liksom aldri motet til å dra meg ut dit for å mekke og lakkere og styre på. Målet er uansett å ha den montert sammen igjen til sesongen begynner, så jeg må vel få ræva i gir.

 

Har også begynt så smått å prøve meg på keyboard, kanskje jeg har et skjult talent elns...

Har også kjøpt drone, kanskje det er gøy, hvem vet? Kan visst bygge på den med kamera og briller og shit, sånn at man kan bli sjøsyk.

 

Dette var nå litt av hva som har skjedd på en uke, ganske lite egentlig.

Anonymous poster hash: ef6c2...32c

[thyes]

Kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Når jeg var yngre slet jeg også en del med sosial angst. Det henger enda litt i, om jeg f.eks er i en setting med kun ukjente mennesker føler jeg meg litt mindre komfortabel, men det er kanskje normalt? 

Det var spesielt ille med det motsatte kjønn. Jeg var vel 22-23 når jeg fikk min første kjæreste, og debuterte seksuelt. 

 

Du har sikkert hørt det før, men det eneste som hjelper er å oppsøke det du er redd for og føler deg usikker på. 

Håper det går bedre med deg nå, det kommer til å ordne seg!  

[Aiven]

For å bidra med et eksistensielt drypp i denne tråden, så er denne episoden med Per Fugelli og Audun Myskja på Kvassheim fyr veldig bra.

Endret 28. januar 2017 av Aiven