Bestevenn med eks, finne tilbake til hverandre etter 4 år?

[Flutterwing]

Jeg kan ikke se for meg å ikke ha eksen i livet mitt. Det er 4 år siden det ble slutt. Vi var sammen i 5 år, samboere mesteparten av tiden. Det var jeg som gjorde det slutt, fordi jeg ikke følte meg forelsket i han lenger, og fordi jeg ville finne på mer, og være mer sosial enn det han ville. Jeg var likevel utrolig glad i han, og har aldri grått så mye over noen. Både før og etter bruddet, tenkte jeg masse på om det å gå var det rette. Men jeg var ulykkelig. Trengte å "finne meg sjøl". Og ville ha muligheten til å finne noen som jeg kunne ha det mer gøy med, bli forelsket i. Og det gjorde jeg... Har hatt endel gøy, opplevd å være forelsket... Men jeg sammenligner alle med HAN, og jeg går fort lei for de når ikke opp. Når jeg har fortalt om han, så underdriver jeg hvor mye kontakt vi har. For jeg vet det kan virke rart. Men han er den beste vennen jeg har. Og jeg har ikke møtt noen jeg vil ofre han for. Og til han, så har jeg bare fortalt om en av de jeg har rota med. Jeg har villet være helt sikker på et forhold før jeg sier noe. Jeg vil ikke gjøre han lei seg. Han er jo ikke bare som en venninne, men en mann som har hatt følelser for meg. Ikke så gøy å høre om deiter da, tenker jeg. Og jeg har vel heller aldri gitt opp helt at vi ikke kan bli sammen igjen… (Akkurat den der snike-oppførselen min er jeg ikke særlig stolt av da…)

 

Vi snakker sammen flere ganger i uka for tia, og vi henger ut et 1-2 ganger i mnd. Det er mye latter mellom oss, og vi har ofte masse å snakke om. Vi er også veldig like. Personlighet, interesser, hva vi mener om forskjellige ting. Det er ingen som skjønner meg like godt, eller kjenner meg så godt. Issuesene jeg har, hva som kan gi meg noia, stresse meg. Han er forståelsen selv, og jeg føler mer nærhet til han enn selv familie. Jeg tror også han skjønner jeg ikke har så mange andre, og at det kan være en grunn til at han ikke brøt kontakten med meg. (Det var dessuten et ganske udramatisk brudd.)

 

Vi har heller ikke sluttet å kjøpe gaver til hverandre til jul og bursdager, og da bruker vi litt penger, også. Og uten at jeg spør engang, kommer han og hjelper meg med ting. Han kjøper pc-deler eller ting til heimen jeg trenger, uten å ville ha penger tilbake for det. Kommer på døra med carepackage hvis jeg er syk. Jeg forventer det ikke, og blir like overrasket hver gang over hvor snill han kan være. Han er veldig gavmild mot andre også, sier penger ikke betyr noe for han. Og han er en uvanlig god fyr. Vil heller ikke si han er tøffel. For han står opp for seg selv når noen er dust, og han tør å være åpen om meningene sine. Er ikke redd for folk reaksjoner, eller hva “alle andre” syns. Jeg tror derimot han er usikker og litt uerfaren med damer.

 

Da vi var sammen kranglet vi aldri, men jeg kjedet meg. De siste par årene har han derimot sagt at jeg bare må si fra om jeg vil gjøre noe, at han sjøl er lite flink med å finne på annet enn bare å spise noe og se film. Og da jeg sa jeg skulle ta meg en storbyferie, spurte han om jeg ville ha selskap. Så han vil ikke bare sitte inne lenger…

 

Det har ikke vært noe fysisk mellom oss etter bruddet, annet enn klemmer, litt stryking på ryggen eller vi holder litt i hånda. Veldig uskyldig, syns jeg. Ingen av oss har heller sagt noe om å ville prøve igjen. 
Han prøver seg aldri på noe. Har virkelig respekt for grensene mine… Men jeg vet ikke om han liker-liker meg, eller om han bare er veldig snill og omsorgsfull, og glad i meg som en venn. (Vi har jo kjent hverandre i nesten 10 år.) Og jeg er mer nervøs for han enn en annen, for vennskapet vi har er veldig viktig for meg. Vil ikke risikere det. Jeg er også utrolig usikker på hva jeg føler. Jeg har ikke sommerfugler i magen, og jeg tenker ikke på han konstant. Ikke typisk forelska, men jeg har ikke kommet over han heller. Aner derfor ikke om, og heller ikke hvordan jeg skulle gått fram. ???

 

Jeg tror ikke jeg kan få det til å fungere med noen så lenge jeg ikke vil gi slipp på ham. Da blir det lett at jeg holder ting skjult, i tillegg til å måle andre med ham. Det er ikke rettferdig for noen. Men det virker så meningsløst å være singel bare for å kunne beholde verdens beste venn… Hvordan kan jeg vite om han vil noe mer, før jeg evt spolerer vennskapet eller gjør det kleint?
For jeg har gått fram og tilbake på disse tankene i 4 år, og tror jeg trenger en closure, ta en beslutning. Vet bare ikke hva…
 

[Kikert]

Forelskelse varer ikke evig. Det er grunnen til at mange forhold går i dass, folk forventer å være evig forelsket. Det høres ut som at du elsker ham, har mye til felles og er komfortabel med ham, det er ekte kjærlighet og det et forhold bygges på.

 

Du vil aldri komme over det hvis han får seg dame og dropper deg. Forventer du alltid grønnere gress så ender du opp med å lete til du dør.

[Gjest Bruker-245639]

Dere mangler bare å ligge sammen for å ha et perfekt forhold.

[AnonymDiskusjon]

Dere mangler bare å ligge sammen for å ha et perfekt forhold.

 

Samtidig så er jo dette kanskje det aller mest essensielle for et romantisk forhold kontra bare et venneforhold. Jeg skjønner jo dilemmaet hennes hvis tiltrekningen bare rett og slett ikke er der.

 

Anonymous poster hash: 39342...a7c

[AnonymDiskusjon]

Dere damer er rare.

 

Kona mi og jeg gikk nettopp fra hverandre etter 11 år sammen av nøyaktig samme grunn som du oppgir.

Du beskriver oss to HELT perfekt, skulle tro du er henne når jeg leser innlegget her.

 

Hun kaller meg verdens beste, at hun elsker meg, men ikke på DEN måten lenger.

Hun trenger kort sagt spenning og ny forelskelse.

 

Jeg er heller ikke forelsket lenger, men elsker henne på et dypt plan.

Jeg trodde inntill for et par år siden at hun følte det samme, men det gjorde hun altså ikke.

Jeg synes jeg har gjort det jeg kan, men vi er nok altfor ulike som personer.

 

Jeg håper for dere damers skyld at dere til slutt finner den perfekte der ute, som er snill, grei, spandabel, morsom, eventyrlysten, utfordrende, et råskinn i senga og i tillegg trofast.

 

Vi "nice guys" må nok bare innse at det faktisk er sant at vi ikke strekker til i lengden.

 

Jeg har i motsetning til din eks IKKE tenkt til å være uforbeholdent tilgjengelig for henne lenger.

Hun har valgt meg bort, det er en fair sak som jeg får finne meg i, men dermed må jeg også sørge for meg selv nå. Bli lykkelig på egen hånd. Kanskje finne kjærligheten på nytt hvis jeg er heldig.

 

Vi har en sønn i barnehagealder sammen, så det er klart vi kommer til å omgås, men jeg kommer ikke til å henge med henne alene, komme og pleie henne når hun er syk eller kjøpe inn ting til henne lenger.

 

Akkurat nå må jeg bare prøve å bli kvitt kjærligheten som fortsatt binder meg til henne emosjonelt og seksuelt, og som kan skape sjalusi når hun finner en ny. For jeg har lyst til å være venner med henne, hun er den beste vennen jeg har.

 

Når jeg leser ditt innlegg tenker jeg at dette er det beste for henne også, at hun har lettere for å gå videre selv.

For jeg VET en del av henne angrer bittert allerede, og at hun alltid kommer til å lure på om dette var det rette av henne.

Anonymous poster hash: 8e4ee...eb1

[Windoge]

Du klarer ikke å se for deg et liv uten eksen, selv fire år etter at det ble slutt? Lykke til den dagen en av dere blir forelsket i en annen, får barn, og må gi all oppmerksomhet til det livet. Jeg tror det er svært usannsynlig at dette er noe som blir å fortsette for evig og alltid.

[Corp Por]

Folk er forskjellige gitt....

Var sammen med en jente som hadde et slikt forhold til sin eks. Jeg kjente typen også så jeg var komfortabel med det og visste at han ikke var interessert i noe forhold. De var enkelt og greit bare venner.

 

For henne var det slik jeg forsto tre grunner til at hun gikk ifra ham. Han Var også lite sosial, kjedelig i senga og slo henne i perioder...

 

Folk er rare!

Dere kan alltids prøve igjen - kjærlighet er det eneste viktige vi har i livet så det er verdt å gamble på men dere er jo fortsatt de samme personene så før eller senere regner nok mattestykket seg frem til samme resultat som ved sist utregning.

[AnonymDiskusjon]

Har du ikke følelser for ham, så ikke lur ham til å tro det.

Det er bare sjofelt gjort.

 

Jeg, som er i hans sko, ønsker bare å komme meg videre.

Det er uansett for sent nå.

Du har valgt ham bort.

Det gjør vondt. Veldig vondt. I alle fall for meg.

 

Det å få vite at den trygge, kjedelige og uinspirerende siden av meg veier tyngre enn den snille, elskende og gavmilde, tungt nok til å velge å gå fra meg... Det gir en knekk.

 

Men siden det å legge seg ned å grine ikke hjelper noe som helst får vi heller ta lærdom av det, og forsøke å bli et mer attraktivt menneske å være sammen med for den neste kjæresten vi får.

 

Jeg ville heller foretrukket å høre fra deg at du trengte tid alene nå, for å komme over ham, enn å bli bedt om å prøve forholdet på nytt.

Anonymous poster hash: 8e4ee...eb1

[Gjest Bruker-245639]

 

Dere damer er rare.

 

Kona mi og jeg gikk nettopp fra hverandre etter 11 år sammen av nøyaktig samme grunn som du oppgir.

Du beskriver oss to HELT perfekt, skulle tro du er henne når jeg leser innlegget her.

 

Hun kaller meg verdens beste, at hun elsker meg, men ikke på DEN måten lenger.

Hun trenger kort sagt spenning og ny forelskelse.

 

Jeg er heller ikke forelsket lenger, men elsker henne på et dypt plan.

Jeg trodde inntill for et par år siden at hun følte det samme, men det gjorde hun altså ikke.

Jeg synes jeg har gjort det jeg kan, men vi er nok altfor ulike som personer.

 

Jeg håper for dere damers skyld at dere til slutt finner den perfekte der ute, som er snill, grei, spandabel, morsom, eventyrlysten, utfordrende, et råskinn i senga og i tillegg trofast.

 

Vi "nice guys" må nok bare innse at det faktisk er sant at vi ikke strekker til i lengden.

 

Jeg har i motsetning til din eks IKKE tenkt til å være uforbeholdent tilgjengelig for henne lenger.

Hun har valgt meg bort, det er en fair sak som jeg får finne meg i, men dermed må jeg også sørge for meg selv nå. Bli lykkelig på egen hånd. Kanskje finne kjærligheten på nytt hvis jeg er heldig.

 

Vi har en sønn i barnehagealder sammen, så det er klart vi kommer til å omgås, men jeg kommer ikke til å henge med henne alene, komme og pleie henne når hun er syk eller kjøpe inn ting til henne lenger.

 

Akkurat nå må jeg bare prøve å bli kvitt kjærligheten som fortsatt binder meg til henne emosjonelt og seksuelt, og som kan skape sjalusi når hun finner en ny. For jeg har lyst til å være venner med henne, hun er den beste vennen jeg har.

 

Når jeg leser ditt innlegg tenker jeg at dette er det beste for henne også, at hun har lettere for å gå videre selv.

For jeg VET en del av henne angrer bittert allerede, og at hun alltid kommer til å lure på om dette var det rette av henne.

 

Anonymous poster hash: 8e4ee...eb1

Hun angrer bittert og du er for stolt til å finne sammen igjen? Da har en god emosjonell råd.

[Kablam]

 

Dere damer er rare.

 

Kona mi og jeg gikk nettopp fra hverandre etter 11 år sammen av nøyaktig samme grunn som du oppgir.

Du beskriver oss to HELT perfekt, skulle tro du er henne når jeg leser innlegget her.

 

Hun kaller meg verdens beste, at hun elsker meg, men ikke på DEN måten lenger.

Hun trenger kort sagt spenning og ny forelskelse.

 

Jeg er heller ikke forelsket lenger, men elsker henne på et dypt plan.

Jeg trodde inntill for et par år siden at hun følte det samme, men det gjorde hun altså ikke.

Jeg synes jeg har gjort det jeg kan, men vi er nok altfor ulike som personer.

 

Jeg håper for dere damers skyld at dere til slutt finner den perfekte der ute, som er snill, grei, spandabel, morsom, eventyrlysten, utfordrende, et råskinn i senga og i tillegg trofast.

 

Vi "nice guys" må nok bare innse at det faktisk er sant at vi ikke strekker til i lengden.

 

Anonymous poster hash: 8e4ee...eb1

 

 

 

 

Hvis man ikke er tiltrukket seksuelt, så er man ikke det.

 

Det finnes nok av snille gode nice women på 70+, men om de ikke er tiltrekkende, så kan de ikke vente å få en flott ung mann. Dere menn er like "rare". Or, wait, det er ikke spesielt rart å ønske en tiltrekkende kjæreste.

 

Det finnes også mange nice girls som ikke er attraktive, kanskje de har vært uheldige med noe på kroppen, det er bare å leve med.

 

Hvis det er et par der tiltrekningen har vært litt ujevn fra starten av, kanskje den ene fikk kjæreste "just because kjæreste" (som oftest dama tenker jeg, etter å ha blitt jaktet på av en mann), og det bare blir verre med årene, så er det ikke rart om det tar slutt. 

 

Og så er det selvsagt også mange som holder sammen fra de var 20 til de blir 90. Ikke alt tar slutt.

[Aiven]

Hvorfor ikke prøve? Er garantert noen som har prøvd det der og det har funka – og noen som har prøvd og det funka ikke. Tror neppe dere blir noe klokere på dere av dette forumet.

[Omnithunder]

Helt enig med Aiven, hvorfor ikke bare legge kortene på bordet og gi det et forsøk? Da får du i det minste en avklaring og kan gå videre i livet. 

[Flutterwing]

 

Forelskelse varer ikke evig. Det er grunnen til at mange forhold går i dass, folk forventer å være evig forelsket. Det høres ut som at du elsker ham, har mye til felles og er komfortabel med ham, det er ekte kjærlighet og det et forhold bygges på.

 

Du vil aldri komme over det hvis han får seg dame og dropper deg. Forventer du alltid grønnere gress så ender du opp med å lete til du dør.

Ja... Har sett over gjerdet etter grønnere gress. Og som at forelskelse går over, så gjør også det som er spennende det. Det blir kjedelig, og ikke noe man kan bygge noe på. Når man har kjørt berg-og-dalbane så vil man hjem til slutt... Jeg angrer ikke på at jeg dro. Jeg trengte å skjønne dette. Og han trengte å slippe å være sammen med en som trodde hun(jeg) var deppa pga han. Jeg trengte å lære at det ikke var hans ansvar, eller noen andre sitt ansvar, å sørge for at jeg har det det gøy eller får nok spenning. At det er MITT ansvar.

 

 

 

Vi "nice guys" må nok bare innse at det faktisk er sant at vi ikke strekker til i lengden.

 

 

Vi "nice guys" må nok bare innse at det faktisk er sant at vi ikke strekker til i lengden.

Nytter ikke å være "bad boy" heller hvis du vil være med i det lange løpet. Det er ikke de vi savner og vil tilbake til når vi har ramlet nok og slått oss. Er ikke de vi vil slå oss ned med. Er ikke baby-fedrene vi begynner å tenne på og vil være bad girls med... Vi damer vi modner oss til vi også. Han dusten drar gjerne flere damer, men det varer bare tre måneder... Så vil vi tilbake til deg.

[blured]

For meg så er det å definere seg selv som "nice guy" nesten det samme som å si at man er kjedelig. Det er virkelig ingen motsetninger mellom det å være morsom, god i senga, SNILL og noenlunde utadvendt / glad i å finne på ting.

[Flutterwing]

Dere mangler bare å ligge sammen for å ha et perfekt forhold.

Leste gjennom posten min egen gang til, og det du sa der, fikk meg til å tenke at vi minner egentlig om noen som faktisk er i et forhold... Mangler bare at vi ligger sammen... Ikke rart isåfall at hvis jeg gjør noe, og vi er i en periode hvor vi har mye kontakt, så føler jeg at jeg har vært utro. Vet ikke hvem som har mest taket på hvem her. Jeg er nødt til å si til meg selv at jeg er faktisk singel.

[trn100]

Det er 2 ting dette handler om, og de er begge opp til deg...

1. Spenningen og utfordringen ved det å søke noe nytt og annet.

2. Tryggheten og noen vil kanskje si det kjedelige ved å holde fast ved det gamle.

Det er helt normalt og ingenting å skjemmes for. Uansett hva du velger vil det ta mange år før du har fasiten. Når historien er skrevet vil det alltid være noen som sier "Var det ikke det jeg sa!" og andre som sier "Hadde jeg bare visst!".

Lykke til! :-)

[Flutterwing]

Du klarer ikke å se for deg et liv uten eksen, selv fire år etter at det ble slutt? Lykke til den dagen en av dere blir forelsket i en annen, får barn, og må gi all oppmerksomhet til det livet. Jeg tror det er svært usannsynlig at dette er noe som blir å fortsette for evig og alltid.

Tror at da starter den verste kjærlighetssorgen på ny igjen med full styrke. For begge. Nå er det liksom fint... Vi sitter på gjerdet. Jeg får både være bestevenn med han, og er fri. (selv om jeg ikke egentlig føler meg fri emosjonelt). Hadde aldri akseptert noe sånt vennskapsforhold fra en jeg var sammen med, og det hadde ikke hans evt. nye heller... Jeg bare mener at problemet mitt er at jeg ikke vil gi slipp. Og jeg vet ikke om jeg burde prøve på ny med han. Eller miste beste vennen jeg har. Eller bare være singel og håpe han ikke finner noen.... yeah right...thats a solution

Endret 13. januar 2017 av Flutterwing

[Uderzo]

 

Vi "nice guys" må nok bare innse at det faktisk er sant at vi ikke strekker til i lengden.

 

Nytter ikke å være "bad boy" heller hvis du vil være med i det lange løpet. Det er ikke de vi savner og vil tilbake til når vi har ramlet nok og slått oss. Er ikke de vi vil slå oss ned med. Er ikke baby-fedrene vi begynner å tenne på og vil være bad girls med... Vi damer vi modner oss til vi også. Han dusten drar gjerne flere damer, men det varer bare tre måneder... Så vil vi tilbake til deg.

Akkurat, noen damer får barn med "bad boys", men når de er ute etter fedre til barna så er de ute etter "nice guys". De er ikke spennende, men de er trofaste og uselviske. En del kvinner er først ute etter slike egenskaper i en partner når de modner til og begynner å skjønne hva som er viktig her i livet. Det er synd. Endret 13. januar 2017 av Uderzo

[Gjest Bruker-245639]

Se for deg at om tre dager så er du død. Hva vil du bruke de tre dagene på?

[Flutterwing]

"Det å få vite at den trygge, kjedelige og uinspirerende siden av meg veier tyngre enn den snille, elskende og gavmilde, tungt nok til å velge å gå fra meg... Det gir en knekk."

 

Aldri fått det så godt forklart for meg før. Wakeup-call. Akkurat sånn det må ha vært for han...

Hvorfor fortsetter han å ringe da? Vil finne på ting? Courter meg som ei dame han liker, følger meg hjem hver gang plutselig, tilbyr jakka bare jeg holder rundt meg selv, ber meg ringe når jeg lander om jeg flyr. Holder rundt meg når jeg vil ut og røyke. Får plutselig en klem hvis vi står i veien for hverandre. Syns ikke lenger dette er vanlig venne-oppførsel. Han gjorde sånne ting som når før vi ble sammen... Er det fordi han tror jeg ikke har en annen? (Har ikke det heller.) Men har vi begynt på ny? Er det mulig å begynne på ny?