fjernet

[youngandfree]

 

 fjernet

 

Endret 6. januar 2020 av youngandfree

[Kablam]

En trist historie!
Men jeg skjønte ikke helt om du ønsker kontakt med G og fosterfaren eller ikke? Jeg synes mest synd på deg, broren din og fostermoren din oppe i dette. Hvor er broren din nå?

[youngandfree]

Jeg ønsker kontakt med G og fosterfaren min. Broren min er bedre, men er droppet ut av skole og har ikke jobb.

[IHaveADream]

Hvor skal jeg starte etter alle disse årene. Jeg var 2 år gammel når jeg og storebroren(8) min ble hentet fra et barnehjem på østlandet og fikk flytte inn på et vakkert sted med min fostermor og fosterfar.

 

De valgte å bli fosterforeldre fordi min fostermor ikke kunne få barn etter de prøvde å lage barn i 14 år , både naturlig, med operasjon og prøverør.

 

4 og et halvt år senere pakket fosterfaren min sakene sine og dro sin vei. Han dro ifra oss alle tre.

Vi var ikke det han ønsket seg, vi var ikke HANS barn.

Det tok ikke lang tid før han fant seg en ny kjæreste, en gammel flamme fra ungdomsårene, hun var vakker, brukte sminke og farget håret, hun brukte kjoler og høye heler. Hun var noe nytt som skulle forandre hele mitt liv. La oss kalle denne nye damen G, G hadde vært i et tidligere forhold med en kristen milliarder og hadde tre barn fra det ekteskapet. De flyttet sammen i et nydelig stort hus, og jeg og broren min var på besøk annenhver helg. Jeg husker ikke stort fra de årene, annet enn at fostermoren min var knust. Jeg bodde mesteparten med henne, og jeg husker hun ble ufattelig nedenfor den ene gangen jeg fortalte : SE. JEG HAR SAMLET MASSE SMÅ STEIN TIL DEG. Hun ble leiseg, min fosterfar het stein. : Såklart måtte det navnet poppe opp i mitt hode igjen, sa hun.

Imellomtiden var min storebror på kjøret, og prøvde ut narkotika og var mye borte.

Jeg prøvde å ikke si navnet, jeg prøvde å være alt hun trengte, og det var jeg. Hun er en sterk person.

 

Denne nye damen G, ble gravid. De fikk en datter.

Fosterfaren min brukte all sin tid under graviditeten med å gå ned 60 kilo.

En kjempeforandring. Bra for han var det.

Han snakket dette nye barnet opp i skyene, og jeg var for liten til å skjønne at dette ville såre min fostermor til de grader.

 

Jeg blir mobbet på skolen, min fostermor var trykket ned så langt psykisk og det var flere år siden min storebror hadde sett fosterfaren sin.

Jeg er sliten, av å ta så mye ansvar hjemme til tross for at jeg har problemer på skolen med mobbing.

Jeg lagde middag, jeg vasket klær, jeg vasket huset, og var støttespilleren til min fostermor.

Jeg ble så tynn og utmattet at jeg gikk fra 6ere på skolen - 3ere og jeg så ingen annen utvei enn å se om jeg kunne passe inn et annet sted. Jeg fortalte fosterfaren min hva som foregikk hjemme, uten at han helt skjønte alvoret i min tilstand akkurat da. 

Jeg spurte om jeg kunne bo med dem, han sa nei og at de ikke hadde plass.

I en vinterferie jeg var der på besøk, nektet jeg å reise hjem til fostermoren min. Han skjønte det da, og lot  meg bli. De hadde egentlig ikke plass til meg, så jeg sov på en madrass i gangen mellom alle soverommene. Den eldste datteren til G flyttet ut i egen leilighet, så jeg kunne endelig få et rom etter 8 måender. Jeg byttet skole til nærskolen til G og min fosterfar og mobbingen fortsatte. 

G og fosterfar var ikke glade, og datteren på 4 år passet jeg mere på enn de. Hadde jeg klart å sette meg selv i en situasjon med like mye ansvar igjen? 

 

G og fosterfar fikk besøk av barnevernet som skulle skjekke hvordan alt gikk etter flyttingen, de hadde med seg en familie terapaut som skulle snakke med alle. 

G likte ikke dette. G ville ikke ha offentlige innsatser i sitt hjem, noe jeg forstår. G ga fosterfaren min et ultimatum, meg eller henne.

 

Det var uker med krangling og slenging av dører og skriking i huset. Jeg som 14 åring følte dette var min feil, jeg stakk av. Jeg trengte litt luft under vingene , jeg trengte pause, jeg ville være en normal ungdom uten alle disse problemene. Politiet fant meg samme natten, og ble kjørt tilbake til G og fosterfar. Fosterfar holdt meg så hardt i armen at jeg fikk blåmerke, ikke før da forsto jeg at jeg faktisk betydde noe for han, at han hadde vært redd for meg. G prøver å støtte en omsorgsfull kjennepreken fra fosterfar, og presterte bare å si : hva er galt med deg? hva faen er galt med deg? 

 

Fosterfaren min velger meg. Han ser etter leilighet jeg, han og hans barn kan bo i.

Jeg var knust, jeg ville ikke ha det på min samvittighet. Alt han ville ha, en ekte datter og et ekteskap han var lykkelig i...

 

Få uker senere prøvde jeg å ta mitt eget liv med sovemedisin...Jeg våknet opp til at G ristet i meg, og fortalte at politiet var utenfor. Jeg var litt forfjamset og ønsket egentlig bare å sove mere, men våknet opp lettet og glad for at det var en ny dag. Jeg var kjemperedd.

 

G ville ikke ha meg der, så jeg sa at om noen skal flytte ... så er det meg. Jeg fortalte det etter å ha sittet en hel dag å høre på skriking, det var bursdagen min. Jeg ble flyttet av barnevernet land og strand...inn og ut av barnevernsinstutisjoner og beredskapshjem... Det var ikke det jeg hadde behov for, jeg trengte omsorg, noen som kunne ta ansvar for meg.. Jeg er nå akkurat ute av barnevernet, og det er klein stemning med G. Vi snakker ikke sammen. Jeg føler jeg må ta ansvar og fortelle hun hvor såret jeg ble av at hun ikke ville ha meg der, at jeg holdte på å ta livet mitt på grunn av situasjonen jeg var klemt i som så ung, at jeg har vokst opp og sett det tristeste fjeset fra fostermoren min som gråter seg i søvn og har gjort helt siden G kom inn i bildet.. Men at jeg gjerne vil ha fosterfaren min og henne i mitt liv nå, nå som alt er over...

Jeg skjønner at de hadde det vanskelig på grunn av meg, for et år etter jeg flyttet hadde ingen av dem tatt kontakt med meg, besøkt meg ... og giftet seg uten å invitere meg.

 

Jeg er knust, helt ødelagt over det, men det er sånn realiteten har vært , og jeg vil vite mere om hva som skjedde, hvorfor hun var som hun var, om hun fortsatt er sånn, jeg sitter med for mange spørsmålstegn og en såret følelse klumpet seg sammen med angst i brystet. Jeg må vite.

Folk er kjipe. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid vøre. Ikke tro at hun kommer til å åpne seg for deg selv om du oppsøker henne og går ut med dine følelser. Hvis G kunne være så kjip mot et uskyldig barn, og hun heller ikke i etterkant har hatt kontakt med deg; hva i all verden er poenget med å oppsøke henne nå? Folk er bare drittsekker, lær deg det, og kom deg videre i ditt liv. Du bor i et av verdens mest fantastiske land, der mulighetene er mange. Hvis din forsterfamilie og G har ødelgat for deg tidlig i livet, har du fremdeles mulighet til å få hjelp fra andre og gjøre livet ditt bra for DEG. Du skylder ingen noe som helst. Jeg forstår at du ønsker en familie, men en familie er ikke blodrelasjoner eller folk du har vokst opp sammen med; en familie er de som tar vare på deg, rett og slett, så enkelt. Bare aksepter at dine første to tiår var vanskelig, ,men du har så alfor mye annet å se frem til i livet. Hvorfor se tilbake og la det ødelegge deg? Din ide om et "oppgjør" med G er idioti. Dersom G hadde forandret seg og angret; da hadde hun sikker oppsøkt deg.

 

Jeg sitter nå etter flere år flyttet rundt på plasser som en hjemløs, hjemme hos min fostermor fylt av like mye tristhet, som forteller og forteller om sine følelser rundt G og fosterfar og prøver å komme seg vidre. Det gnir salt i såret, jeg er så såret.

 

Hva kan jeg si, hva kan jeg gjøre med situasjonen til G? Jeg har en angst inni meg, jeg er redd for å bli forlatt og er redd for at kjæresten min for eksempel ikke vil ha meg lenger etterhver osv... Trolig vil kjæresten din forlate deg. Trolig vil du finne en annen type som også vil forlate deg, eller som dør fra deg. Trolig vil du få et barn og miste det. Trolig vil broren din dø. trolig vil du få kreft eller en annen livstruende sykdom når livet ditt er på sitt beste. Trolig blir du påkjørt av toget. Trolig, trolig, trolig. Er det slik du vil leve livet ditt? Jeg må få snakket med G, men jeg finner ikke ord å si eller ord å skrive når jeg prøver å lage et brev...Jeg føler det er bedre å skrive før jeg sier noe...for å se for meg en scenario om hvordan det ville høres, sett ut, hvordan jeg skal formulere meg.... jeg trengere sårt råd av mennesker jeg ikke kjenner fordi jeg ikke har andre å spørre...  Hvorfor MÅ du få snakket met G når du tydeligvis ikke klarer det? Bruk heller energien din på å bygge opp livet ditt. Krek som G kommer krypende tilbake til livet ditt når de ser at du har klart deg bra til tross for at de gjorde alt i sin makt for å ødelegge for deg. Og tro meg, da vil også du være mye mer klar til å håndtere henne.

 

Til slutt; jeg ser signaturen din. Er den bare til pynt? Du kan fint fjerne den hvis du ikke skal tro på det.

Livet er hardt og folk er kjipe. Du kan bli behandlet som en dritt av andre. Du kan bli et offer men det er du selv som bestemmer om du vil FORBLI et offer. Det har du kontroll over.

[Civilix]

Jeg forstår at du vil ha kontakt med forsterfaren din, men hvorfor føler du deg koblet til G?

 

Og hva har mobbingen med alt dette å gjøre?

[youngandfree]

Jeg ønsker vel et tips på relasjonsbygging

[Kablam]

Kanskje jeg har problemer med å relatere ordentlig til historien, men om det hadde vært meg hadde jeg gitt litt faen i G, og kanskje heller konsentrert deg om moren din, broren din, kjæresten din, og nye venner.

Hvem er G for deg liksom, hun er jo bare den nye dama til fosterfaren din, som gjør fostermoren din lei seg.   Kanskje hun er en av de få "normale" du har rundt deg men..

Endret 10. januar 2017 av Kablam

[Løgn]

G ville ikke ha meg der [...]

Jeg ble flyttet av barnevernet [...]

Jeg er nå akkurat ute av barnevernet, og det er klein stemning med G. Vi snakker ikke sammen.[...]

Jeg skjønner at de hadde det vanskelig på grunn av meg, for et år etter jeg flyttet hadde ingen av dem tatt kontakt med meg, besøkt meg ... og giftet seg uten å invitere meg.

Det er grunn til å tro at de ikke vil ha deg i livet sitt, sannsynligvis fordi de ikke anser seg som kapable til å hjelpe deg. Du har allerede forsøkt å ta livet ditt, og du har opptredt emosjonelt ustabilt i relasjon til dem. Siden du har vært emosjonelt ustabil, og hatt en dramatisk opptreden som har vært sterkt knyttet til deres handlinger, må de tro at de fort kan ende opp med å være årsak i ditt eventuelle selvmord. De vil ikke skylde på seg selv om du finner på å ta livet ditt. De vil ikke ha byrden du gir dem.

 

Og du skylder selv på G. Som du skriver:

 

Jeg føler jeg må ta ansvar og fortelle hun hvor såret jeg ble av at hun ikke ville ha meg der, at jeg holdte på å ta livet mitt på grunn av situasjonen jeg var klemt i som så ung, at jeg har vokst opp og sett det tristeste fjeset fra fostermoren min som gråter seg i søvn og har gjort helt siden G kom inn i bildet.. Men at jeg gjerne vil ha fosterfaren min og henne i mitt liv nå, nå som alt er over...

Ta ansvar? Ved å skylde på henne? Feil. Det er ikke slik du blir ønsket velkommen.

 

Jeg skjønner at du vil få pratet ut og konfrontert henne. Men ikke bruk skyldfølelse for å presse deg inn i den familien. Ikke forvent noe som helst fra dem.

 

Prøv å forklare deg selv uten å plassere skyld.

 

Om du klarer det, kan det til og med hende at de vil ha deg tilbake.

Endret 10. januar 2017 av Løgn

[youngandfree]

Men dette er 4 år siden, da jeg var i en utrolig dårlig situasjon. Jeg har aldri tenkt tanken senere en gang. Jeg er pratsom, sosial, presentabel og ordentlig- har alltid vært unntatt den tiden/ snakk om 2 måender med dårlig oppførsel, akkurat depresjon en gang. Hvem vil ikke ha kontakt med barnet sitt på grunn av det lurer jeg? Det burde vært "grunn" til å bidra mere River meg i håret fordi det ikke kunne falt meg inn å gjøre det samme

[youngandfree]

Hadde der vært en ide og invitert på lunsj og sakt hva jeg oppfatter av dem ? Eller snakket med G og en tredjepart?

[Civilix]

Hva sier fosterfar din? Han burde være den som kjenner G best.

[youngandfree]

Hva sier fosterfar din? Han burde være den som kjenner G best.

 

Han sier ingenting. Vi har ikke pratet om hva som skjedde når jeg ble kastet ut som 14 åring, er nå 18. Jeg vil gjerne prate om det, men vet ikke hvordan jeg skal gå frem eller om dette er noe de ønsker å snakke om i det hele tatt... men JEG kommer meg ikke videre uten flere svar ...

[IHaveADream]

Link denne diksjonen til dem.

Så får det være opp til dem å ta kontakt?

[Smultring77]

en sterk historie... 

 

Som han over her skriver ... det letteste du gjør, sel vom du kanskje føler du gir mye som noen kan reagere på, link dem begge til denne tråden slik at du vet de leser denne en gang det er noen dager til du skal se dem igjen. 

 

Da har du fått ut masse, og kastet ballen videre til dem.