40 prosent av barn i hjem med enslige foreldre er fattige.

[Poor Leno]

Jeg leste akkurat et "meninger"-innlegg på hos Dagbladet. Damen som skrev innlegget kommer mot slutten med påstanden at 40 prosent av barn i hjem med enslige foreldre er fattige.

 

Er dette sant? Isåfall, finnes det noen gode tall på dette, barnefartigdom og aleneforeldre?

 

Jeg var for kjapp på avtrekkeren. Statistikken fant jeg hos https://www.bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Barnefattigdom/

 

Statistikken sier at "I 2014 var kun 6 av 10 enslige forsørgere yrkestilknyttet (Epland og Kirkeberg 2016)."

 

Det må vel bety at barnefattigdom hos enslige forsørgere kommer av at forsørgeren ikke har yrkestilknytning.

Løsningen må altså være å få disse også i arbeid.

 

Har jegv forstått rett?

Endret 7. januar 2017 av Poor Leno

[hekomo]

Problemet med enslige forsørgere er at de er mye mindre fleksible, og de må alltid prioritere barna. Så når de står i jobbsøkerkø så blir de sannsynligvis prioritert ned i forhold til andre kandidater som er enklere for organisasjonen å ha som ansatte.

[misanthrope]

Dette blir et definisjonsspørsmål. Her definerer man fattigdom annerledes enn resten av verden gjør. Ifølge internasjonale undersøkelser har Norge lavest barnefattigdom, på rundt 5%, altså 1/20 totalt. Og nå er vel ikke bare 10% av norske barn i hjem med èn forelder så tallet skulle vel bli noe ganske annet.

[knopflerbruce]

Det eneste problemet jeg ramlet utfor var at det tok sin tid å få PC og internett (PC i '03 og nett i '04, mener jeg det var - sistemann i min omgangskrets) - og jeg kan garantere at jeg var godt innenfor kriteriet for å være en del av statistikken.

 

Disse "relative fattigdomsgrensene" er et hån mot de som faktisk ER fattige, hvor poden må gå på skolen i hullete klær. Å ha lite penger i omløp er god oppdragelse, som gjør at man sparer både miljø og generelle utgifter ved at man lærer seg å snu hver krone senere i livet.

 

Statistikken er dog neppe overraskende, da en inntekt på to personer ikke er all verden.

 

Grensen til misanthrope høres nok mer riktig ut for hva som bør gå innunder dette begrepet.

[hekomo]

Disse "relative fattigdomsgrensene" er et hån mot de som faktisk ER fattige, hvor poden må gå på skolen i hullete klær. Å ha lite penger i omløp er god oppdragelse, som gjør at man sparer både miljø og generelle utgifter ved at man lærer seg å snu hver krone senere i livet.

Hvordan tenker du at fattigdom skal defineres da? Løsrevet fra samfunnet rundt?

 

Du er klar over at selv om en fattig i Norge er "rik" for en som bor i Angola, så kan det godt være at en i Angola med mindre penger enn den fattige i Norge lever et bedre liv fordi alt er så mye billigere der.

 

Fattigdom må måles mot samfunnet rundt. Relativ fattigdom, med andre ord. Ellers blir det helt meningsløst.

[OleNord]

Dette blir et definisjonsspørsmål. Her definerer man fattigdom annerledes enn resten av verden gjør. Ifølge internasjonale undersøkelser har Norge lavest barnefattigdom, på rundt 5%, altså 1/20 totalt. Og nå er vel ikke bare 10% av norske barn i hjem med èn forelder så tallet skulle vel bli noe ganske annet.

 

4/10 av 1/10 = 4/100 = 0,04 = 4%. Så med 1% barnefattigdom blant andre. Passer nå fint det!

[knopflerbruce]

 

Disse "relative fattigdomsgrensene" er et hån mot de som faktisk ER fattige, hvor poden må gå på skolen i hullete klær. Å ha lite penger i omløp er god oppdragelse, som gjør at man sparer både miljø og generelle utgifter ved at man lærer seg å snu hver krone senere i livet.

Hvordan tenker du at fattigdom skal defineres da? Løsrevet fra samfunnet rundt?

 

Du er klar over at selv om en fattig i Norge er "rik" for en som bor i Angola, så kan det godt være at en i Angola med mindre penger enn den fattige i Norge lever et bedre liv fordi alt er så mye billigere der.

 

Fattigdom må måles mot samfunnet rundt. Relativ fattigdom, med andre ord. Ellers blir det helt meningsløst.

 

Har ikke sagt at det ikke går an å ta hensyn til samfunnet rundt til en viss grad, men luksusgoder skal ikke være en del av vurderingen. Mangel på sydenturer eller nyere generasjon iPhone er en helt hinsides indikator, for eksempel - og dette ensidige fokuset på relativt fattigdom åpner for slike åpenbare kortslutninger. Det hadde vært interessant å se hvilke prioriteringer man må gjøre om man ikke er så langt unna 40%-nivået som nevnes her.

 

Som sagt: jeg vokste opp som en av disse "relativt fattige barna", og det er etter min erfaring et svært langt stykke fra man som barn føler familien har dårligere råd enn mange andre til man føler seg fattig. Jeg finner det underlig om man setter fattigdomsgrensen et sted hvor mange innenfor den slett ikke føler seg fattige (eller har noen god grunn til å føle det slik).

[Zork]

 

Hvordan tenker du at fattigdom skal defineres da? Løsrevet fra samfunnet rundt?

 

Du er klar over at selv om en fattig i Norge er "rik" for en som bor i Angola, så kan det godt være at en i Angola med mindre penger enn den fattige i Norge lever et bedre liv fordi alt er så mye billigere der.

 

Fattigdom må måles mot samfunnet rundt. Relativ fattigdom, med andre ord. Ellers blir det helt meningsløst.

 

 

Fattigdom bør vel defineres basert på et universelt mål og ikke basert på hvem ens naboer (nære eller landsdekkende) måtte være?

 

Relativ fattigdom blir noe meningsløst. Om Røkke kjøper nabohuset mitt, går jeg plutselig fra å være middels velstående til å være en fattiglus fordi jeg ikke har råd til privat jet og helikopter?

 

Fattig, som begrep, må nesten være konkret ellers blir det meningsløst. Skal vi ha relativ fattigdom, så vil vi ha fattige selv om samtlige er mulitmillionærer og har råd til alt de har lyst til.

Endret 8. januar 2017 av Zork

[Gjest]

ble litt provosert av innlegget på dagbladet.

 

ingen menneskerett å få barn. hun valgte å få barn, hadde ikke gjort rede for økonomisk uforsigbarhet og har nå driti på leggen.

 

white trash gonna white trash

[Rider of Reason]

Fattigdom bør vel defineres basert på et universelt mål og ikke basert på hvem ens naboer (nære eller landsdekkende) måtte være?

 

Relativ fattigdom blir noe meningsløst. Om Røkke kjøper nabohuset mitt, går jeg plutselig fra å være middels velstående til å være en fattiglus fordi jeg ikke har råd til privat jet og helikopter?

 

Fattig, som begrep, må nesten være konkret ellers blir det meningsløst. Skal vi ha relativ fattigdom, så vil vi ha fattige selv om samtlige er mulitmillionærer og har råd til alt de har lyst til.

 

Jeg kan være enig i at det er mye tull med relativ fattigdom, men nå feiltolker du vel litt mye med vilje. Det har jo ikke noe med hvor rik naboen er, men hvor mye levekostnader man har for basisbehov, i forhold til inntekt, og med mindre verden skulle gå tilbake til at alle dyrker sin egen mat, så må man ta kostnader på innkjøp av dette og andre ting inn i beregningen. Og her er det store forskjeller i verden.

 

Total fattigdom er noe helt annet, det er å ikke ha råd til noen ting, hverken mat, klær eller å bo. Og der er noen av dem i Norge også, tro meg, men selvsagt langt mindre enn andre land. Det skulle da bare mangle. I Norge overlever du så og si ikke om du ikke har et sted å bo heller, det er derimot mulig i mange land som regnes som fattige.

 

For å ta et eksempel fra et land jeg kjenner en god del til, Malaysia, der er det veldig vanlig med en inntekt som i norske kroner ville være rundt 5000 kr, men så er det samtidig veldig mye lavere priser på alle ting der, så om man da skulle sammenligne kjøpekraft ville det i Norge tilsvare noe rundt 15-20 000kr. Under 20k, det er en type inntekt som er blandt de rett over grensen, de har råd til det nødvendigste, men heller ikke mer enn akkurat det. Mens i Kambodsja ville 10k norske kroner være nok til å leve veldig godt.

 

Så det blir litt vanskelig å sette en helt bastant, universell grense for fattigdom, det kan fort bli like feil som den relative grensen kan være. Total fattigdom vet jeg FN oppererer med en fastsatt grense på, men kommer ikke på hva den er på i farten 1$ i uka kanskje noe i den dur.

 

Synes uansett ikke det er noe enkelt fasitsvar på det her. Ja generelt sett har vi det bedre enn alle andre her i Norge, men det betyr ikke at alle har det bedre. Og skulle vi i Norge begynne og snakke om prosentandeler i total fattigdom, ja DA har vi falt langt.

[hekomo]

 

 

Disse "relative fattigdomsgrensene" er et hån mot de som faktisk ER fattige, hvor poden må gå på skolen i hullete klær. Å ha lite penger i omløp er god oppdragelse, som gjør at man sparer både miljø og generelle utgifter ved at man lærer seg å snu hver krone senere i livet.

Hvordan tenker du at fattigdom skal defineres da? Løsrevet fra samfunnet rundt?

 

Du er klar over at selv om en fattig i Norge er "rik" for en som bor i Angola, så kan det godt være at en i Angola med mindre penger enn den fattige i Norge lever et bedre liv fordi alt er så mye billigere der.

 

Fattigdom må måles mot samfunnet rundt. Relativ fattigdom, med andre ord. Ellers blir det helt meningsløst.

 

Har ikke sagt at det ikke går an å ta hensyn til samfunnet rundt til en viss grad, men luksusgoder skal ikke være en del av vurderingen. Mangel på sydenturer eller nyere generasjon iPhone er en helt hinsides indikator, for eksempel - og dette ensidige fokuset på relativt fattigdom åpner for slike åpenbare kortslutninger. Det hadde vært interessant å se hvilke prioriteringer man må gjøre om man ikke er så langt unna 40%-nivået som nevnes her.

 

Nå henger jeg ikke helt med. Kan du vise meg en liste over disse indikatorene du snakker om?

 

Hvilket annet fokus enn relativ fattigdom kan man ha? Som jeg gjorde rede for er relativ fattigdom den eneste relevante målestokken fordi det må ses opp mot samfunnet rundt, blant annet prisnivå og kjøpekraft.

 

Som sagt: jeg vokste opp som en av disse "relativt fattige barna", og det er etter min erfaring et svært langt stykke fra man som barn føler familien har dårligere råd enn mange andre til man føler seg fattig. Jeg finner det underlig om man setter fattigdomsgrensen et sted hvor mange innenfor den slett ikke føler seg fattige (eller har noen god grunn til å føle det slik).

At ikke du følte deg fattig betyr ikke at du ikke var det.

[hekomo]

 

Hvordan tenker du at fattigdom skal defineres da? Løsrevet fra samfunnet rundt?

 

Du er klar over at selv om en fattig i Norge er "rik" for en som bor i Angola, så kan det godt være at en i Angola med mindre penger enn den fattige i Norge lever et bedre liv fordi alt er så mye billigere der.

 

Fattigdom må måles mot samfunnet rundt. Relativ fattigdom, med andre ord. Ellers blir det helt meningsløst.

 

Fattigdom bør vel defineres basert på et universelt mål og ikke basert på hvem ens naboer (nære eller landsdekkende) måtte være?

 

Relativ fattigdom blir noe meningsløst. Om Røkke kjøper nabohuset mitt, går jeg plutselig fra å være middels velstående til å være en fattiglus fordi jeg ikke har råd til privat jet og helikopter?

 

Fattig, som begrep, må nesten være konkret ellers blir det meningsløst. Skal vi ha relativ fattigdom, så vil vi ha fattige selv om samtlige er mulitmillionærer og har råd til alt de har lyst til.

 

Fattigdom er basert på et universelt mål, nemlig en gitt størrelse sammenlignet med samfunnet rundt.

 

Du mener relativ fattigdom er meningsløst, men du skjønner jo ikke engang hva det innebærer. Du kan lese om det her:

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Fattigdom#Relativ_fattigdom

 

Det handler altså ikke om enkeltpersoner som Røkke, men hvordan man har det sammenlignet med sammenlignet med samfunnet rundt. Altså en gruppe, som Wikipedia påpeker.

 

Du har heller ikke redegjort for hva du mener alternativet er. Jeg gjorde rede for hvorfor jeg mener relativ fattigdom er den eneste nyttige måten å måle det på siden forskjellige land for eksempel har forskjellig levestandard og prisnivå.

 

Eksemplet ditt er egentlig meningsløst, men hvis alle er multimillionærer så må det være snakk om en voldsom inflasjon som gjør at selv billige ting koster flere millioner. Da kan man fint være fattig selv om man er multimillionær ja, fordi de som ikke er fattige antakelig er multimilliardærer.

 

Og her illustrerer du jo faktisk hvorfor relativ fattigdom er det eneste rasjonelle og praktiske målet på fattigdom.

[hekomo]

ble litt provosert av innlegget på dagbladet.

 

ingen menneskerett å få barn. hun valgte å få barn, hadde ikke gjort rede for økonomisk uforsigbarhet og har nå driti på leggen.

 

white trash gonna white trash

Jeg ser du stadig strør rundt deg med bitre innlegg, særlig innenfor dette emnet. Hva er problemet ditt?

 

Kanskje det blir bedre når du blir kjønnsmoden.

Endret 8. januar 2017 av hekomo

[Gjest]

 

ble litt provosert av innlegget på dagbladet.

 

ingen menneskerett å få barn. hun valgte å få barn, hadde ikke gjort rede for økonomisk uforsigbarhet og har nå driti på leggen.

 

white trash gonna white trash

Jeg ser du stadig strør rundt deg med bitre innlegg, særlig innenfor dette emnet. Hva er problemet ditt?

 

Kanskje det blir bedre når du blir kjønnsmoden.

 

her også??

 

hopp av kuken min da

[knopflerbruce]

 

 

 

Disse "relative fattigdomsgrensene" er et hån mot de som faktisk ER fattige, hvor poden må gå på skolen i hullete klær. Å ha lite penger i omløp er god oppdragelse, som gjør at man sparer både miljø og generelle utgifter ved at man lærer seg å snu hver krone senere i livet.

Hvordan tenker du at fattigdom skal defineres da? Løsrevet fra samfunnet rundt?

 

Du er klar over at selv om en fattig i Norge er "rik" for en som bor i Angola, så kan det godt være at en i Angola med mindre penger enn den fattige i Norge lever et bedre liv fordi alt er så mye billigere der.

 

Fattigdom må måles mot samfunnet rundt. Relativ fattigdom, med andre ord. Ellers blir det helt meningsløst.

 

Har ikke sagt at det ikke går an å ta hensyn til samfunnet rundt til en viss grad, men luksusgoder skal ikke være en del av vurderingen. Mangel på sydenturer eller nyere generasjon iPhone er en helt hinsides indikator, for eksempel - og dette ensidige fokuset på relativt fattigdom åpner for slike åpenbare kortslutninger. Det hadde vært interessant å se hvilke prioriteringer man må gjøre om man ikke er så langt unna 40%-nivået som nevnes her.

 

Nå henger jeg ikke helt med. Kan du vise meg en liste over disse indikatorene du snakker om?

 

Hvilket annet fokus enn relativ fattigdom kan man ha? Som jeg gjorde rede for er relativ fattigdom den eneste relevante målestokken fordi det må ses opp mot samfunnet rundt, blant annet prisnivå og kjøpekraft.

 

Som sagt: jeg vokste opp som en av disse "relativt fattige barna", og det er etter min erfaring et svært langt stykke fra man som barn føler familien har dårligere råd enn mange andre til man føler seg fattig. Jeg finner det underlig om man setter fattigdomsgrensen et sted hvor mange innenfor den slett ikke føler seg fattige (eller har noen god grunn til å føle det slik).

At ikke du følte deg fattig betyr ikke at du ikke var det.

 

Liste? Du har da fått et par eksempler. iPhone var ment som et (teoretisk) eksempel, dog - men "ferieturer" er nevnt flere steder. Eksempel her: http://www.dagbladet.no/nyheter/har-ikke-rad-til-ferie/64519596

 

For å nappe ut et avsnitt: "— Det blir ingen ferietur i år. Men vi skal besøke familie og dra på telttur. Vi kan gjøre ting som ikke koster mer enn det det koster å være hjemme, sier alenemoren."

 

Både familiebesøk og telttur er vel "ferie"? "Ferie" kan da ikke implisere hotellbesøk og en kostbar reise? Det er et meget godt eksempel hvor denne sammenligningen med omgivelsene (relativ fattidom) gir absurde grenser. Det er altså et tegn på fattigdom at man ikke kan fortelle at man ikke var i syden i sommer, selv om man kan ha hatt det aldri så fint der man var på feriebesøk. Synd for bestemor at det ikke er så mye schwung over å fortelle at man har besøk henne, sammenlignet med å svette ihjel på et hotellrom i Spania og komme hjem brun i huden. Gjenfortellingsverdien er ikke det relevante for en ferietur, og dermed kan ikke mangelen på dette være en særlig god indikator for hva som bør kalles "fattigdom".

 

Det må være et visst samspill mellom den mer generelle definisjonen av fattigdom og den reelle, før man slenger rundt seg om begrepet mot barn som i prinsippet har det som plommen i egget foruten et par luksusgoder andre kan unne seg. At fattigdomsgrensen øker noe om samfunnet rundt blir veldig mye rikere er greit, men den bør ikke øke like mye - da blir fattigdom et symptom på et feilet statusjag, fremfor en situasjon hvor man faktisk mangler noe vesentlig. Om alle rundt en kjører Lamborghini, er man fattig om man bare har råd til en Tesla? Det finnes nok "relativt fattige" også i Holmenkollen, men om man skal se på det som et problem for disse er jeg mer usikker på.

 

Og, om man som fattig (ifølge enkelte) ikke føler seg fattig er definisjonen gal, da den ikke passer på målgruppen. Hva med å heller definere "fattig" på en måte man kan kjenne seg igjen i?