Psykisk helse i forbindelse med sak med en eks.

[Zarah1]

Bra du har blitt møtt med forståelse hos politiet. Og slutningen de har trukket, støtter jeg; situasjonen kan sies å være nokså normal. At et plutselig brudd blir fulgt med en rekke tekstmeldinger og forsøk på å kontakte motparten, det er fullt forståelig. 

 

Beklager sent svar. Grunnen til at det tar tid å svare, er at du gir oss her inne noe å tenke over. Det er ikke lett å komme med innsiktsfulle svar, for jeg har ikke kjent på et slikt brudd som det du har hatt.

 

Det virker som om du sitter igjen med en følelse av å ha blitt brukt, kombinert med at han har kalt deg stygge ting som du ikke har fått anledning til å oppklare. Følelsen av å være nedverdiget, det er en vond ting å forholde seg til. Det er beklagelig at vi menn har tendenser til å gjøre det slutt på ufint vis. 

 

Jeg synes det er dumt at du ikke fikk muligheten til å diskutere omstendighetene med din forhenværende kjæreste, før det "røynet på" med din psykiske helse. Kanskje kunne alt dette ha skjedd i en ordnet form, om han hadde gitt rom til å diskutere med deg, før du ble lidende av de vonde tankene som er kommet frem i tråden. Det er naturlig at en har mange spørsmål når en står ovenfor et brudd, og svar på disse kan hjelpe på prosessen med å komme seg videre. Det er selvsagt lett å se seg klok på hvordan ting kunne vært, så jeg lar være å spekulere videre rundt det.

 

Du skriver at du har noen å miste, det vitner igjen om at du har et nettverk. Jeg håper du kan nytte tiden fremover til å dyrke gode relasjoner i livet ditt. Vær med mennesker som anerkjenner og setter pris på deg, og betro deg til dem du stoler på! De vil kanskje ha bedre svar på hvordan du skal kunne fordøye eller tenke over situasjonen din.

 

Din nære krets kan nok lettere gi innspill på hvordan de hadde tenkt, hadde de vært i en lignende situasjon, men i akkurat det høvet duger forsåvidt nettforum også. Kanskje det kommer noen verdifulle kommentarer rundt hva andre hadde tenkt, hadde de vært deg.

Ja, han kunne ha pratet med meg i bruddfasen om han ville. Men han nektet all kommunikasjon. Han viste ingen forståelse da jeg forsiktig forsøkte å spørre han spørsmål. Jeg spurte om vi kunne prate om dette. Forklarte at det ble ytterligere tyngre for meg å gå videre om det skulle ende med så mange spørsmål.

 

Han nektet all form for kommunikasjon. Ignorerte meg helt. Og det var da jeg først tok av med meldinger. Altså da jeg innså at han ville bare ignorere meg, og ikke prate. Jeg forsøkte som mål å oppnå kontakt for å prate ut slik at det skulle bli lettere å gå videre. Men han ville ikke prate. Ignorerte og anmeldte. Ja, som sagt: jeg følte meg veldig lite verdt i den situasjonen. Han har sagt tidligere at jeg er en topp person, som er snill, sjenert, men helt topp som jeg er på alle måter. Men så snudde han etter at vi hadde hatt sex siste gangen for å si at jeg var en løgner, og bare patetisk og at derfor var det umulig å prate med meg igjen. Han ga meg ikke en sjanse.

 

For min del så hadde det beste vært å pratet ut istedet for ignoreringen han bedrev. Men det var jo han som ikke ville. Jeg hadde ikke tatt psykisk av da han bestemte seg for det.

 

Jeg forsøker å se det positive jeg har i livet, selv om jeg ikke har hell i kjærligheten ennå. Du har så gode innspill og komme med. og det er sant som du sier. jeg er sterkere enn man kan tro faktisk. Folk som ikke vet om dette sier at de synes at jeg er en utrolig positiv, og glad person som stråler glede. Og de sier at jeg holder meg langt yngre ut enn jeg er... jajaja... føler meg som en gammel røy og sliten etter dette her... haha. .Men de vet ikke hva jeg har vært igjennom og hva som rører seg på innsiden. Alt man ikke kan se på utsiden heldigvis  Men jeg er ganske positiv, med tanke på hvor vond situasjonen har vært tror jeg  . 

 

Tror en normal vanlig person ville kjent litt på det samme som meg om de sto i samme sko. Tror ikke jeg er så unormal som jeg kan føle meg. Eksen ville ha meg til å være helt unormal siden jeg ble lei meg av bruddet. Da var jeg en psykopat sa han.. Jaja, folk takler ting forskjellig. Mulig han selv takler bedre å bli dumpet. Mulig han selv ikke blir særlig lei seg . Jeg vet ikke. Folk er jo ulike. Men på en annen side er jeg litt glad for at jeg ble lei meg av bruddet. Det viser at jeg har mye kjærlighet å gi. 

 

Jeg har begynt å trene aktivt. Og bruker det som en del av egenterapi. Det gjør meg faktisk mer optimistisk og gladere. Tror det er ganske smart trekk av meg. 

Endret 13. januar 2017 av Zarah1

[Whist1er]

Det er jo helt enestående at du i løpet av en ukes til har gått fra å være en hallusinerende tvangsnevrotiker til å bli en optimistisk egenterapeut.

 

Jeg tror at du fremdeles har (kjærlighets)sorg, men aller mest sorg fordi du ikke har en kjæreste/samboer/mann/whatever.  Dessuten er du sur fordi den siste typen din ikke vil smakke mer med deg, sannsynligvis fordi du ikke har oppført deg pent mot han.  Problemet er at du synes det er berettiget, mens han ikke synes det.

 

Siden denne historien er en kontinuasjon av en rekke tråder skrevet under et annet brukernavn, og siden jeg har sett flere eksempler på tilsvarende historier fra en person med samme språkstil og ortografi for flere å siden kommer jeg til å gi det samme rådet.

 

I første rekke trenger du hverken dating eller en ny type, men en profesjonell terapeut som kan sette hodet ditt på plass.

[Zarah1]

Det er jo helt enestående at du i løpet av en ukes til har gått fra å være en hallusinerende tvangsnevrotiker til å bli en optimistisk egenterapeut.

 

Jeg tror at du fremdeles har (kjærlighets)sorg, men aller mest sorg fordi du ikke har en kjæreste/samboer/mann/whatever.  Dessuten er du sur fordi den siste typen din ikke vil smakke mer med deg, sannsynligvis fordi du ikke har oppført deg pent mot han.  Problemet er at du synes det er berettiget, mens han ikke synes det.

 

Siden denne historien er en kontinuasjon av en rekke tråder skrevet under et annet brukernavn, og siden jeg har sett flere eksempler på tilsvarende historier fra en person med samme språkstil og ortografi for flere å siden kommer jeg til å gi det samme rådet.

 

I første rekke trenger du hverken dating eller en ny type, men en profesjonell terapeut som kan sette hodet ditt på plass.

 

Jeg skriver om en enkel situasjon. Og deltar ikke i diverse andre tråder om denne saken. 

 

Jeg vil ikke si at han har oppført seg fint mot meg i situasjonen også. Du kan ikke skylde på at kontakten er brutt fordi jeg ikke har oppført meg pent mot han. Det som skjedde var at han hadde en annen dame som han traff i perioden vi var sammen. Han traff henne i ca 1-2 uker hver 2 måned fordi hun bodde et ganske langt stykke unna. Han fortalte meg at jeg ikke betydde så mye som henne. Hun var en ekskjæreste av han, men hun bodde langt unna. Er det fin oppførsel av han å fortelle meg det? At jeg betyr mindre enn ekskjæresten da vi var kjærester?  

 

Hun var som en søster for han. Og de vil alltid elske hveandre høyest av alt fpr hun var familie selv om de ikke fungerte som samboere og selv om de ikke hadde sex, men jeg følte meg ikke akkurat verdsatt i situasjonen og det var han klar over.

 

Han møtte henne en del alene, og var en del hjemme hos henne som en  god snill "bror" sa han når han var på hennes kanter. Men han tok ikke hensyn til hva jeg kunne føle om at hun betydde mer enn meg. Jeg var stresset i den situasjonen. Men han pleide å betrygge meg  med ord om at de aldri hadde sex selv om de traff hveandre og brukte mye tid sammen når de kunne. Han fortalte meg at de kom alltid til å bruke tid sammen for resten av livet. Hun ville alltid være det viktigste i livet hans siden hun var som en tvillingsjel og søster. Jeg må innrømme at den situasjonen var spesiell og stressende for meg. Men jeg valgte å stole på han. Stolte på at hun kun var slik han sa: hans bestevenn i livet, men jeg skulle ikke tenke kjønn om henne. Skulle tenke på henne som om hun var en mann fordi han hadde ikke lyst å ha sex med henne tiltross for at hun var en ganske pen dame, og hun hadde heller ikke lyst å ha sex med han. Men for hveandre så var de så gode bestevenner man kan bli sammen. Begge to erklærte det. Hun skrev at han var den bestevennen hun noensinne kunne få i livet, og han følte det samme om henne. 

 

På en måte så synes jeg faktisk at det virker det som om at han har et veldig varmt og stort hjerte som kunne være bestevenner med eksen på en så fin måte, selv om det var slutt. Og som inkluderte henne som familiemedlem. Gikk ut å spiste med henne, var hjemme hos henne alene og pratet som bestevenner gjør. Det virker veldig fint av han og henne å støtte hveandre, hjelpe hveandre i alle situasjoner i livet. Hun kjørte i 8 timer for å hente han engang . Veldige snlle mot hveandre. Slik var de mot hveandre. Og de tenkte ikke kjønn sa han. Overhodet ikke noe sexuellt selv. Dersom noe så ut som flørt i meldinger att og frem mellom de så sa han at det var faktisk erting slik søsken gjør. De var litt sånn.  Hun elsker å erte han og han elsker erte henne. De hadde veldig lik humor og personlighet sa han. Jeg stolte på det selv om jeg følte meg litt underprioritert. 

 

Men da han brøt kontakten så hadde han dumpet meg men han hadde fortsatt hatt sex med meg. Jeg spurte om han var uinteressert i å ha kontakt med meg. Da ble han sur. Han tålte ikke å bli pratet til for å si det sånn. Han ble altså sur hver gang jeg spurte han et spørsmål. Han tålte nesten ingenting før han ble sur. Jeg kunne skrive: er det håp om at vi kan finne sammen igjen... Han skrev: vi er venner. Jeg skrev: bra, men er det håp for at ting kan ordne seg? Da ble han sint istedet for å si ja eller nei. Og sa at han måtte bryte. Kallte meg patetisk løgner, og ignorerte. Jeg skrev: jeg skal ikke spørre mer. Kan vi være venner? Han svarte ikke. Jeg ble lei meg. 

 

Er feil å legge skyld på meg for at kontakten ble brutt. Var ikke noe jeg ville. Men noe han ville. Jeg klarer ikke å se en årsak til at han brøt. Men har spurt om å få snakke om det, men han vil ikke.

 

Jeg føler at det er tungt fordi jeg føler meg ingenting verdsatt av at han ikke vil vite av meg for resten av livet. Men det er mulig feil å føle det sånn for forholdet var jo slutt. Og når man gjør forholdet slutt så gjelder det egentlig alle mennesker selv om de ikke sier det direkte. Man er villig til å miste den man dumper. Så jeg skal vel ikke føle meg så stygg og verdiløs av den årsak . 

 

Psyken min er situasjonsbetinget. Jeg er bedre når det ikke er mye konflikter. Men når jeg kommer opp i en vanskelig situasjon så får jeg veldig problemer med angst og psyken. 

 

Men okey som du sier: Kan godt være at han ikke likte måten jeg oppførte meg på selv om jeg ikke ser noe galt i den og derfor vil han ikke prate. Men jeg kunne ønske at han kunne prate om det. For han virker til å være en fantastisk enestående person mot hun som han var sammen med før meg. Og hun har så fin kontakt med han at hun har hagen til moren hans på hennes forsidebilde på facebook. Og hun skriver bare varme ord om han. Så kan godt være at han er en ufattelig bra person men at jeg burde oppført meg litt anderledes. Kanskje jeg aldri burde spurt han noen spørsmål om situasjonen vår .. altså om vi kunne bli sammen igjen... eller om det var noe jeg kunne fikse på osv... Mulig det irriterte han... Jeg vet ikke. 

 

Huff, når jeg hører slike kommentarer som Whist1er kommer med at det gjerne er min feil at han ble sånn, så begynner jeg å tenke : uff .... tenk om jeg mistet verdens beste person , bare fordi jeg spurte om en del spørsmål om interessen hans og situasjonen.... Mulig jeg var en idiot mot han som spurte. ...

 

Men jeg mener personlig selv at jeg egentlig aksepterte for mye av han med tanke på denne eksen. Jeg visste ikke om de hadde sex, men bare den kontakten de hadde.. og at han påpeker mens vi var i forhold at hun alltid ville være viktigere enn meg... da kan jeg vel ikke legge all skyld på meg for at det endte sånn vel? Jeg gjorde jo mye for å beholde han. Mange påstår at de ville ha gått for lengst i en slik situasjon. Men jeg var forelsket og ble værende. Jeg mener personlig at det var sykt av meg å akseptere det jeg aksepterte. 

 

Vet ikke om dere mener etter å ha lest dette at alt er fremdeles min feil, altså det at han ignorerte med tanke på hva jeg forteller over?  Da er det bare å sitte seg inn i at dere er meg i den situasjonen som jeg skriver om over. Mulig mange synes det er helt greit, men utifra hva Whist1er sier så høres det ut som om han mener at jeg har skylden alene, og at han oppførte seg eksemplarisk i situasjonen. Og da sier jeg: Skal jeg underdannige meg helt for å beholde en mann??????? Det kan man glemme. Jeg mener at jeg aksepterte mer enn hva jeg burde i situasjonen med min eks. Og det er nok det politiet ser også, i og med at de fortalte at de ser min situasjon, og at de har helt klart full forståelse og full sympati med meg i situasjonen. Politiet gjentok flere ganger at jeg måtte vite at de ser min side av dette med absolutt den høyeste forståelse og sympati. 

 

Det er jo mulig at dere andre gjør alt for å beholde et forhold.. og at dere underdanniggjør dere fullstendig. Men jeg føler at jeg egentlig aksepterte for mye anngående eksen hans osv. Men mulig at du "Whist1er" hadde synes hadde følt at du ikke hadde akseptert for mye i en slik situasjon og at du kunne underdanniggjøre deg mer for å beholde en partner på den måten. Og dersom det ble slutt så var alt din feil... Og ikke vedkommende sin.... 

Endret 17. januar 2017 av Zarah1

[Whist1er]

 

..........

Det er jo mulig at dere andre gjør alt for å beholde et forhold.. og at dere underdanniggjør dere fullstendig. Men jeg føler at jeg egentlig aksepterte for mye anngående eksen hans osv. Men mulig at du "Whist1er" hadde synes hadde følt at du ikke hadde akseptert for mye i en slik situasjon og at du kunne underdanniggjøre deg mer for å beholde en partner på den måten. Og dersom det ble slutt så var alt din feil... Og ikke vedkommende sin.... 

 

 

De fleste som har gått på en smell eller to lærer av det, og gjør nok ikke "alt" for å beholde et forhold.  Jeg er helt enig med deg, ut fra din beskrivelse, at du aksepterte alt for mye angående eksen hans.  Sannsynligheten, ut fra det du sier,  er stor for at han kjørte dobbelt hele veien. 

Det er helt klart at ikke dette er din skyld, men måten du takler bruddet på - og opplevelsen rundt det eier du selv.

[Zarah1]

 

 

..........

Det er jo mulig at dere andre gjør alt for å beholde et forhold.. og at dere underdanniggjør dere fullstendig. Men jeg føler at jeg egentlig aksepterte for mye anngående eksen hans osv. Men mulig at du "Whist1er" hadde synes hadde følt at du ikke hadde akseptert for mye i en slik situasjon og at du kunne underdanniggjøre deg mer for å beholde en partner på den måten. Og dersom det ble slutt så var alt din feil... Og ikke vedkommende sin.... 

 

 

De fleste som har gått på en smell eller to lærer av det, og gjør nok ikke "alt" for å beholde et forhold.  Jeg er helt enig med deg, ut fra din beskrivelse, at du aksepterte alt for mye angående eksen hans.  Sannsynligheten, ut fra det du sier,  er stor for at han kjørte dobbelt hele veien. 

Det er helt klart at ikke dette er din skyld, men måten du takler bruddet på - og opplevelsen rundt det eier du selv.

 

 

Jeg har lært nå. Jeg kommer aldri til å gjøre alt, akseptere alt, for å beholde noen igjen. Jeg har forandret meg helt på det området. 

 

Du er enig i at jeg aksepterte for mye, og det synet tror jeg de fleste deler. Min svoger reagerte da han hørte at jeg var sammen med en med den type relasjon til eksen. Han sa : dump han, for ellers kommer du garantert til å gå på en smell. Han fortalte at han synes at jeg var helt naiv, og stokk-dum mot meg selv som aksepterte det jeg aksepterte. Dump han før du går på en smell nå sa han. Jeg tenkte å dumpe han. Begynte å spørre om han var nok interessert. Da sa han at han var interessert og at det var derfor han traff meg. Plutselig så sa han at han ikke hadde vært interessert i flere måneder. Han manglet forelskelsen sa han. Men jeg tror faktisk at årsaken til at jeg ble dumpet lå i "luften" hele tiden. Det sa seg selv i og med at han satte eksen så høyt som han gjorde. 

Jeg tror at han har kjørt dobbelt hele veien. Jeg hadde sett for meg at det ville ende slik på forhånd helt fra starten av pga at han satt betingelse på å treffe meg på at jeg måtte akseptere at eksen var viktigere enn meg og alt, ellers ville han ikke ha kontakt. 

 

Jeg vet at jeg bør forsøke å takle dette bruddet bedre. Følelsene koker, og sinne koker over måten han ble på. Skyldsfølelsen kan bli overveldende. Men i kveld så leste jeg gjennom mailene vi utvekslet på slutten av vår kontakt, og da ser jeg tydelig at han er ganske dominerende, og hissig i måten han skriver på, mens jeg er rolig og forsøker å være vennlig. Det virker som om han ville bruke alt han kunne mot meg for å få meg bort. Det er hva jeg leser av mailkorrespondansen. 

 

Jeg forsøker å legge det bak meg. Jeg har kommet lengre enn jeg var for ett år siden, tiltross for at jeg fikk meg en smell i det jeg ble innkallt til politiet igjen. Det ga minner tilbake, og det ble vondt igjen. Men jeg er glad for at politiet forstår min situasjon og reaksjon. Alle takler situasjoner og brudd forskjellig, men jeg kjørte meg veldig i "veggen" med å akseptere så altfor mye av han. 

 

Han skriver det selv før han traff meg på slutten: han begynte å skrive noen såre ord til meg. Jeg ble lei meg og reagerte tungt. Han skriver at jeg er syk. Men går hen å treffer meg rett etterpå : skriver : kan du åpne døren.. du er min beste sex.. 

 

Jeg må ta lærdommen med meg. Hittil, altså etter bruddet har jeg avvist flere menn som jeg vet var feil. Viktig. For at en mann skal få innpass i livet mitt må han vise meg verdighet og respekt. 

 

Takk for kommentar Whis1er. 

Endret 19. januar 2017 av Zarah1