Psykisk helse i forbindelse med sak med en eks.

[AnonymDiskusjon]

Hvorfor driver du og messer om det da? Jeg ser ikke problemet, han vil ikke ha noe med deg å gjøre og da er det ingen vits i å dvele mer ved det. Move on, verden er full av deilige og NORMALE menn.

 

Anonymous poster hash: 1dc8d...095

[Zarah1]

Hvorfor driver du og messer om det da? Jeg ser ikke problemet, han vil ikke ha noe med deg å gjøre og da er det ingen vits i å dvele mer ved det. Move on, verden er full av deilige og NORMALE menn.

 

Anonymous poster hash: 1dc8d...095

 

Jeg pratet om det psykiske pga saken. Men ikke om en kjærlighetssorg. For den tok slutt før jeg ble kontaktet av politiet. 

 

Jeg føler meg ikke forelsket i han. Er ikke glad i han. Er interessert i en normal hyggelig mann!. Jeg har funnet en mann som jeg dater. 

[Gjest Slettet+921324]

 

Ut i fra det du forteller om din psykiske lidelse, er det ikke annet enn beklagelig at du har sendt mange meldinger. Du forstår sikkert at det kunne være utfordrende for eksen, det å motta mange meldinger. Det virker ihvertfall som du angrer litt på det. Dersom du tar tak i dine problemer, benytter deg av behandling, tror jeg ikke du har noe å frykte. Dersom politiet ikke henlegger saken med det første, er det sikkert greit å ha det svart på hvitt at du 1) har psykisk lidelse, og 2) at du jobber med deg selv i terapi.

 

Forstår godt at du reagerte på å bli dumpet. Et brudd kan gi sterke psykologiske reaksjoner. Forstår også veldig godt at det går an å "dumme seg ut" med mange meldinger. Det er så lett, bare noen tastetrykk kan drastisk sette en i en vanskelig sosial klemme. 

 

Du skriver at du vil sove, at du vil få ro. Rent midlertidig kan det være en idé å ta imot medisiner, om du velger å gå til legen, dersom du sliter med søvnproblemer. Det er fallgruver å gå i med medisinbruk, men det fins mange forskjellige alternativer som ikke trenger å ha negative bivirkninger. Noen trenger ikke engang psykofarmaka, men greier seg med allergimedisiner som utrolig nok kan ha en søvndyssende effekt. Hva som er det beste for deg, gjør du nok lurt i å diskutere med din behandler.

Endret 7. januar 2017 av Slettet+921324

[Zarah1]

 

 

Ut i fra det du forteller om din psykiske lidelse, er det ikke annet enn beklagelig at du har sendt mange meldinger. Du forstår sikkert at det kunne være utfordrende for eksen, det å motta mange meldinger. Det virker ihvertfall som du angrer litt på det. Dersom du tar tak i dine problemer, benytter deg av behandling, tror jeg ikke du har noe å frykte. Dersom politiet ikke henlegger saken med det første, er det sikkert greit å ha det svart på hvitt at du 1) har psykisk lidelse, og 2) at du jobber med deg selv i terapi.

 

Forstår godt at du reagerte på å bli dumpet. Et brudd kan gi sterke psykologiske reaksjoner. Forstår også veldig godt at det går an å "dumme seg ut" med mange meldinger. Det er så lett, bare noen tastetrykk kan drastisk sette en i en vanskelig sosial klemme. 

 

Du skriver at du vil sove, at du vil få ro. Rent midlertidig kan det være en idé å ta imot medisiner, om du velger å gå til legen, dersom du sliter med søvnproblemer. Det er fallgruver å gå i med medisinbruk, men det fins mange forskjellige alternativer som ikke trenger å ha negative bivirkninger. Noen trenger ikke engang psykofarmaka, men greier seg med allergimedisiner som utrolig nok kan ha en søvndyssende effekt. Hva som er det beste for deg, gjør du nok lurt i å diskutere med din behandler.

 

Han gikk til politiet mot meg tidligere med det samme, for så å komme tilbake like etter.. Jeg trodde at han drev et spill, pga at han hadde gjort dette før og kommet tilbake, og pga en rekke andre omstendigheter/ situasjoner rundt livet hans og situasjonen. 

 

Det ville nok vært et sjokk for de fleste at en som du har levd tett intimt med, vært mye sammen med bare ignorerer deg helt uten å ville si noe. Fra min side av situasjonen ble det en sterk psykisk påkjennining å oppleve. Jeg fikk en panikkfølelse, ble veldig såret, sint, begynte å skylde på meg selv, og han om en annen,  og ble forvirret av hele situasjonene.

 

Etter min mening så synes jeg at det er merkelig at han ikke kunne prate litt før han innvolverte politiet. Men forstår det slik at noen velger å ikke prate i det hele tatt dersom de tror eksen har følelser. Da mener de at det er best å ikke si et ord, og heller innvolvere politi om det er noe. Veldig drastisk synes jeg. 

 

Jeg er lettet over at dere kan forstå min psykiske reaksjon med å sende melding etter melding. Jeg føler en skam over at jeg har gjort det. 

 

Jeg er redd for å gå inn på kontoret til politiet å få kjeft. For kjeft er alt jeg ikke behøver i situasjonen min. Det er krenkende og ydmykende. Men mest av alt så håper jeg på at de vet å få saken ut av verden med en gang istedet for at jeg skal måtte lide enda mer med dette. 

 

Har problemer å sove. Våkner med rask hjertedunk, av at jeg puster veldig fort, og helt våt kaldsvettende mange ganger om natten. Går på jobb for å ikke vise jobben at noe er galt, men er trøtt stort sett på hele fritiden min. Skal forsøke å presse meg selv til å leve mest mulig normalt tross dette. Første to dagene etter at politiet kontaktet meg var jeg i et sjokk, men nå begynner det litt etter litt å synke inn hvilke situasjon jeg har kommet i selv om det fortsatt er et sjokk. 

 

Tror ikke at politiet gjør seg ferdig med dette på mandag Men får håpe det. For jeg har det helt forferdelig psykisk med å ha dette over meg, samtidig så føler jeg meg veldig krenket selv. 

 

Takk for rådene deres, og at dere engasjerer dere.

Endret 7. januar 2017 av Zarah1

[Gjest Slettet+921324]

 

 

 

Jeg er lettet over at dere kan forstå min psykiske reaksjon med å sende melding etter melding. Jeg føler en skam over at jeg har gjort det. 

 

(...) 

 

Har problemer å sove. Våkner med rask hjertedunk, av at jeg puster veldig fort, og helt våt kaldsvettende mange ganger om natten. Går på jobb for å ikke vise jobben at noe er galt, men er trøtt stort sett på hele fritiden min. Skal forsøke å presse meg selv til å leve mest mulig normalt tross dette. Første to dagene etter at politiet kontaktet meg var jeg i et sjokk, men nå begynner det litt etter litt å synke inn hvilke situasjon jeg har kommet i selv om det fortsatt er et sjokk. 

 

Tiden leger alle sår! Skammen går nok over, ihvertfall blir den betydelig redusert med tida. Du er en ressurssterk og velreflektert person, og du kommer helt sikkert til å klare å rette fokus på andre aspekter ved livet ditt. Tror det er veldig, veldig mange som sliter med skam; en trenger ikke å ha hatt noe annet enn ei fæl fyllekule for å skjønne litt hvor fælt det er å være skamfull. Det kan sikkert ta litt lengre tid å bli kvitt den skammen du sliter med, sammenlignet med en rølpetur på studentersamfunnet... Men jeg tror og håper at du kommer deg forbi dette!

 

At politiet er involvert, bringer selvfølgelig en alvorlighetsgrad til problemene dine. Flere over har fremhevet noe viktig, at du skal forklare ditt ståsted og synspunkt. Og det er sikkert nok en formildende omstendighet at du har psykisk lidelse. Nå gjentar jeg meg selv, men det blir desto mer viktig å kunne fått det dokumentert av en lege. Jeg tror utmerket godt at du kan slippe å bli plaget mer av onkel blå, enten ved at saken henlegges eller at du simpelthen får en påtaleunnlatelse. Dette grunner jeg i omstendighetene du nå har fortalt oss om, og som jeg håper du får formidlet til politiet.

[Zarah1]

 

 

 

Jeg er lettet over at dere kan forstå min psykiske reaksjon med å sende melding etter melding. Jeg føler en skam over at jeg har gjort det. 

 

(...) 

 

Har problemer å sove. Våkner med rask hjertedunk, av at jeg puster veldig fort, og helt våt kaldsvettende mange ganger om natten. Går på jobb for å ikke vise jobben at noe er galt, men er trøtt stort sett på hele fritiden min. Skal forsøke å presse meg selv til å leve mest mulig normalt tross dette. Første to dagene etter at politiet kontaktet meg var jeg i et sjokk, men nå begynner det litt etter litt å synke inn hvilke situasjon jeg har kommet i selv om det fortsatt er et sjokk. 

 

Tiden leger alle sår! Skammen går nok over, ihvertfall blir den betydelig redusert med tida. Du er en ressurssterk og velreflektert person, og du kommer helt sikkert til å klare å rette fokus på andre aspekter ved livet ditt. Tror det er veldig, veldig mange som sliter med skam; en trenger ikke å ha hatt noe annet enn ei fæl fyllekule for å skjønne litt hvor fælt det er å være skamfull. Det kan sikkert ta litt lengre tid å bli kvitt den skammen du sliter med, sammenlignet med en rølpetur på studentersamfunnet... Men jeg tror og håper at du kommer deg forbi dette!

 

At politiet er involvert, bringer selvfølgelig en alvorlighetsgrad til problemene dine. Flere over har fremhevet noe viktig, at du skal forklare ditt ståsted og synspunkt. Og det er sikkert nok en formildende omstendighet at du har psykisk lidelse. Nå gjentar jeg meg selv, men det blir desto mer viktig å kunne fått det dokumentert av en lege. Jeg tror utmerket godt at du kan slippe å bli plaget mer av onkel blå, enten ved at saken henlegges eller at du simpelthen får en påtaleunnlatelse. Dette grunner jeg i omstendighetene du nå har fortalt oss om, og som jeg håper du får formidlet til politiet.

 

Det føles som om jeg er verdens verste og mest håpløse menneske i hele verden som alle har en god grunn til å hate for resten av livet.. Det er slik jeg føler at eksen min vil fremstille meg. Men tror at dere som har svart i trådene forstår at dette handler ikke om ondskap fra min side. Det handler om at jeg kom i en situasjon hvor alt ble veldig vondt og tungt psykisk. Som følge av et vondt brudd. 

 

Jeg har ikke gått til lege ennå. Men jeg kommer til å stille opp hos politiet i morgen. Bot eller fengsel for dette er fullstendig urimelig.

 

Dessuten har eksen brutt en del lover selv. Det skjedde i tidsrommet vi hadde kontakt. Men man noterer seg ikke alt andre sier og gjør da , normalt sett. Mye som kan bli straffbart når man tenker på det. 

 

Jeg kunne oppsøkt han. Det har jeg ikke gjort. Helt motsatt. Jeg har bevisst holdt meg unna han. Kun kontaktet via hotmail. Og den kan blokkeres. Jeg er blokkert på telefonen hans. Det punktet må jeg fastslå til politiet. Jeg får bare beklage til politiet og beklage gjennom politiet til han at jeg har aldri ønsket å være en plage for han. Tvertimot.

 

I helgen var psyken elendig. Jeg gikk på jobb. I går var jeg ute med en date som jeg har vært med en gang før. Jeg følte at første daten gikk bedre for meg for da var jo ikke politiet i bildet. Men i går kjente jeg at selvtilliten var helt knust, og jeg satt på daten å følte at jeg var skjelven hele tiden. Psyket meg selv ned fullstendig i hodet. Begynte å se syner om at det skjer ting som ikke skjer rundt meg. Var klar over at de var urealistiske, og at de kom av den store påkjenningen jeg er igjennom. Og at det er hjernen som er stresset av angst for alt som kan gå galt, og tankefull. Men allikevel: vondt og plagsomt og det er så vondt å få de forestillingene i hodet og angsten. Det er så vondt. Jeg må vel forklare at jeg har det sånn og at jeg må søke utredning av hva plagene skyldes, og hvorfor det er sånn. Håper politiet har en forståelse for det For de plagene er ikke noen ondsindige påfunn. Det er noe som jeg ikke klarer å styre selv, men jeg føler at jeg er flink til å forsøke å unngå å få dem. Forsøker hele tiden å jobbe med meg selv. 

 

Det som er spesiellt er at jeg tror ikke daten eller folk rundt meg legger merke til at jeg får vrangsforestillingene. Jeg blir grepet av panikk hver gang jeg får de. Jeg blir livredd. Føler meg sjokket. Blir skremt. Verre enn en grøsserfilm for å si det sånn. Langt verre.... De oppstår med daten rundt meg eller andre rundt meg, men de virker ikke til å registrere noe som helst, men jeg spiller jo skuespill som om alt er bra, men inni meg er jeg sjokkslagen når det skjer. 

 

Oppstår det sårbare livsituasjoner, som er dramatiske og såre for meg så oppstår plagene der jeg får forestillinger om alt som kan gå galt. Jeg begynner å tenke: "så jeg en av mine nærmeste bli påkjørt av bussen jeg satt i.. har jeg mistet hukommelsen.. skjedde det noe som jeg ikke fikk med meg? ". : så sier jeg til meg selv: "slapp av : du bare tenker på alt som kan gå galt, og det skjedde ingenting.. men hjernen jobber på spreng når jeg er stresset". Etter en slik tanke kan det ta noen timer eller en dag eller to før jeg er over den forferdelige forestillingen/ tanken jeg fikk om at noe kan skje og at jeg kan miste noen som betyr alt for meg. Altså: dette skjer når jeg er i stress, og dette utløser mer angst. Må jo være noe tvangstanker som jeg har eller så får jeg få legen til å finne ut av det. Men i situasjoner der jeg har ro i livet mitt så får jeg dem ikke. De oppstår i situasjoner der jeg opplever noe sårt. 

 

Jeg føler at jeg er veldig flink og sterk med tanke på en del vanskelige livssituasjoner jeg har vært igjennom. Jeg føler jeg takler de ekstreme psykiske opplevelsene jeg får ganske bra egentlig tiltross for hvor vonde de er. Fordi jeg kjemper veldig mye for å bli kvitt dem og klarer det i perioder. Jeg vet litt hva som skal til for å få de bort: stresse ned, roe ned, tenke positivt, gå en lang tur/ trene om jeg føler for det, fungere mest mulig normalt men ta litt pauser for å stresse ned..samt ikke klandre og hate meg selv.. Forsøker å slutte å tenke at nesten hele verden hater meg... ( lett å få sånn tanke i en sånn situasjon jeg befinner meg i, og det bare forverrer "tvangstankene/illusjonen"  eller hva det er) 

 

Takk for forståelse og fine ord om at jeg er velreflektert person. Takk takk. 

Endret 8. januar 2017 av Zarah1

[AnonymDiskusjon]

Jeg tror kanskje du skal legge dating på hylla, komme deg til legen og få hjelp. Brudd er aldri lett, men hvis du hallusinerer er det på tide å oppsøke hjelp.

 

Anonymous poster hash: 5e32d...461

[Zarah1]

Jeg tror kanskje du skal legge dating på hylla, komme deg til legen og få hjelp. Brudd er aldri lett, men hvis du hallusinerer er det på tide å oppsøke hjelp.

 

Anonymous poster hash: 5e32d...461

 

Ja, jeg hallusinerer når det oppstår vanskelige hendelser og kriser. Forsøker å skjule det for alle. Og det er forferdelig skremmende å oppleve det. Ikke ønsket, men jeg er bedre i perioder. Men når de kommer pleier jeg ofte å isolere meg fordi det føles så dramatisk. 

 

Får si det som denne sangen sier: nobody knows... we are secret: og hallusineringen er en hemmelighet jeg bærer, som oppstår kun etter stress i livet. Jeg forsøker å leve normalt med det. Tror ikke folk merker det. Tror at jeg skjuler det ekstremt godt. Og det er utrolig med tanke på hvor sterk plagen kan være. De kommer ikke når jeg har det bra. Kun når det er konflikter eller problemer da blir de intense. 

 

Endret 8. januar 2017 av Zarah1

[Gjest Slettet+921324]

 

 

Får si det som denne sangen sier: nobody knows... we are secret: og hallusineringen er en hemmelighet jeg bærer, som oppstår kun etter stress i livet. Jeg forsøker å leve normalt med det. Tror ikke folk merker det. Tror at jeg skjuler det ekstremt godt. Og det er utrolig med tanke på hvor sterk plagen kan være. De kommer ikke når jeg har det bra. Kun når det er konflikter eller problemer da blir de intense. 

 

 

Det er interessant at vrangforestillingene dukker opp når du har problemer. Det blir nok viktig for deg å sørge for at du har det bra i tiden fremover. Ettersom du har hallusinasjoner, vil jeg anbefale deg å spørre legen om du kan bli innlagt. Om du forteller det du har fortalt oss, om depresjon, tvangstanker og at du har vrangforestillinger, kan det godt være at du kan få en innleggelse svært snart. Om du strever med å få passende time hos fastlegen, kan du alltids tusle ned til legevakta. Det du sliter med, er god nok grunn til at dine plager skal bli tatt på høyeste alvor, også hos legevakta.

 

Angående den sangen, så er jeg ganske enig med teksten i refrenget; det er helt greit å ikke fortelle alle og enhver om sine innerste plager. Jeg håper likevel du ikke tar den tankegangen med deg i behandling hos psykiater/psykolog. Å legge relevante kort på bordet, har alt å si for å få god behandling.

 

 

[AnonymDiskusjon]

Hvis jeg hadde vært deg hadde jeg lagt med inn frivillig til psykatrisk behandling.

 

Dette er ikke normalt.

 

Anonymous poster hash: 1dc8d...095

[Zarah1]

 

 

Får si det som denne sangen sier: nobody knows... we are secret: og hallusineringen er en hemmelighet jeg bærer, som oppstår kun etter stress i livet. Jeg forsøker å leve normalt med det. Tror ikke folk merker det. Tror at jeg skjuler det ekstremt godt. Og det er utrolig med tanke på hvor sterk plagen kan være. De kommer ikke når jeg har det bra. Kun når det er konflikter eller problemer da blir de intense. 

 

 

Det er interessant at vrangforestillingene dukker opp når du har problemer. Det blir nok viktig for deg å sørge for at du har det bra i tiden fremover. Ettersom du har hallusinasjoner, vil jeg anbefale deg å spørre legen om du kan bli innlagt. Om du forteller det du har fortalt oss, om depresjon, tvangstanker og at du har vrangforestillinger, kan det godt være at du kan få en innleggelse svært snart. Om du strever med å få passende time hos fastlegen, kan du alltids tusle ned til legevakta. Det du sliter med, er god nok grunn til at dine plager skal bli tatt på høyeste alvor, også hos legevakta.

 

Angående den sangen, så er jeg ganske enig med teksten i refrenget; det er helt greit å ikke fortelle alle og enhver om sine innerste plager. Jeg håper likevel du ikke tar den tankegangen med deg i behandling hos psykiater/psykolog. Å legge relevante kort på bordet, har alt å si for å få god behandling.

 

 

 

Jeg vet ikke helt hva det er som feiler meg. Men jeg vet at jeg har en psykologisk plage. Og at den oppstår når jeg blir trist av helt spesielle situasjoner.

 

Det kan skje en mindre trist situasjon, og da får jeg ikke samme reaksjon, men dersom det skjer noe som føles intenst så får jeg plagsom angst. Jeg vet ikke om man direkte kan kalle det å hallisunere. For jeg har en virkelighetsforståelse og oppfatning tilstede. 

 

Jeg vet at det ikke er reelt, men jeg får katastrofetanker om hva, hvis, hva om jeg ikke oppfattet en alvorlig situasjon eller ulykke fordi jeg tenker automatisk hele tiden så mye på alt som kan skje som er vondt... . hva om jeg mistet hukommelsen og ikke husker det dersom det skjedde en traumatisk ulykke? , det er slik jeg tenker hvis dere forstår. 

 

Vi blir alle glemske og distre noen ganger, og det er når jeg får tanken: "hva holdt jeg på med nå? " Hvor var jeg,  og så tenker jeg.. uff jeg tenkte på så mye, hjernen får ikke fred, og den distraherer meg". Og da tenker jeg: "hva om jeg så noen bli skadet, påkjørt eller noe? Tenk om det var noe jeg burde fått med meg, slik at jeg kunne hjelpe/redde personen? Hva om det skjedde noe med en jeg elsker? Hva om jeg mister et familiemedlem? Hvordan skal jeg takle det? Det ville jo være verdens undergang for meg...Hvordan skal jeg takle å bli alene .. tenk om jeg blir ensom, og mister alle jeg er glad i en ulykke...? Tankene ruller på den måten i hodet mitt, og da blir jeg stresset og det er slik de såkalte forstyrrelsene oppstår....

 

Jeg har kontroll om at det er bare tankene mine og at det ligger i hodet mitt, men det er en slags angst jeg ikke får kontroll over. Den angsten blir så ekstrem at jeg kan gå i en sjokktilstand i flere dager som følge av at jeg begynner å innbille meg at en i familien er alvorlig syk eller skadet, og kan dø ifra meg. Da blir jeg grepet av panikk i noen dager, og så klarer jeg å finne en forståelse på at det er bare meg som er stresset i hodet, og at alt er bra med alle jeg er glad i. Da blir det bedre en stund, for så at det kommer tilbake når jeg blir negativ. 

 

Høres sikkert intenst ut. Men dette er forferdelig plagsomt å måtte gå rundt med. Jeg har kjempet hardt mot tankene. Kjemper og kjemper og kjemper for å ta hensyn til at jeg ikke får dem. Jeg har unngått visse situasjoner for å unngå tankene. Men de ble veldig ute av kontroll etter bruddet som sagt. Før bruddet så hadde jeg nesten ingenting av det. Litt, men da bruddet endte med ord som var vonde å få fra eksen min om hvilke grusomt menneske jeg var for så å ignorere, .. da ble det mye i hodet mitt, og disse bildene og den psykiske plagen ble ganske så kronisk og ganske så intens. 

 

Ingen som har opplevd det samme? Eller noe lignende? 

 

Jeg mener at innleggelse er unødvendig, for jeg vet at jeg behøver å få leve normalt, men jeg behøver nok terapi, og hjelp for å takle de tankene og angsten jeg får. Jeg har metoder allerede som hjelper meg litt. Det hjelper at folk rundt meg tar hensyn til meg. Og viser godt humør. Bare det gjør meg ganske bra. Må unngå situasjoner der det er hat og sure miner. Jeg tar slik ting innpå meg og blir helt satt ut. Trening hjelper, men ikke for mye stress. Jeg tror faktisk at det skal ikke mye til for at jeg kan bli helt frisk. For noen dager kan jeg føle meg nesten helt frisk, og da føles alt så mye bedre at jeg synes selv at det er helt vannvittig at jeg kan få slike plager. 

 

Har fortalt litt om problemene mine til en venn som har sagt at han forstår situasjonen min veldig godt.Og det hjalp å bare prate om det til noen. Det styrker meg. Og svarene deres styrker meg også. Jeg ser at dere ikke dømmer meg som en idiot eller gal selv om jeg forteller om dette. Takk!. 

 

Jeg skal ta det opp med lege. Kan ikke ha det sånn. Det er altfor tøfft i perioder. I dag har jeg hatt en hel fin dag uten noen hallisjoner

 

Det at jeg må inn å prate med politiet, gir meg faktisk de samme plagene...bare at de blir litt intense for da føler jeg at jeg ser bilder av all frykt jeg har iblant...som å miste folk jeg elsker osv.. alt kommer.. De kommer gradvis nå når jeg begynner å grue meg til å måtte på politistasjonen. Så dette er ikke bra. Men får håpe at politisaken går over uten problemer. Og at politiet tar hensyn til de plagene og ikke skjeller meg huden full....For plagene er traumatiske å oppleve å ha når de kommer i det fulle. 

Endret 8. januar 2017 av Zarah1

[Gjest Slettet+921324]

Jeg skal innrømme at tematikken i tråden begynner å bli litt utenfor mitt kompetanseområde. Det skal sies at du ikke er alene i din situasjon. det er mange som sliter med tvangs- eller katastrofetanker. I psykiatrien i Bergen, der jeg jobbet før, var tvangstanker særlig på dagsordenen, de hadde til og med et eget team som bare jobbet med klienter med denslags problematikk. På jobben fikk vi et skriv hvor det fremgikk at en stor prosentandel av befolkningen slet med tvangstanker i forskjellige former, og at lidelsen kunne behandles.

Nevnte psykiatriteam jobbet med mennesker som ikke var innlagt. Dette foregikk i en form for poliklinisk og aktiv behandling, noe som selvsagt er mulig når klienten har opprettholdt et godt funksjonsnivå, lidelsen sin til tross. Jeg kan ikke mye om terapien som ligger til grunn for behandlingen av tvangstanker, men jeg har hørt at den er slitsom, aktiv og givende for de som får behandlingen. Vår egen helseminister har snakket godt om behandlingen av tvangstanker, og viste til gode resultater fra den delen av psykiatrien som tar for seg sånt.


 

Endret 9. januar 2017 av Slettet+921324

[Zarah1]

Jeg skal innrømme at tematikken i tråden begynner å bli litt utenfor mitt kompetanseområde. Det skal sies at du ikke er alene i din situasjon. det er mange som sliter med tvangs- eller katastrofetanker. I psykiatrien i Bergen, der jeg jobbet før, var tvangstanker særlig på dagsordenen, de hadde til og med et eget team som bare jobbet med klienter med denslags problematikk. På jobben fikk vi et skriv hvor det fremgikk at en stor prosentandel av befolkningen slet med tvangstanker i forskjellige former, og at lidelsen kunne behandles.

 

Nevnte psykiatriteam jobbet med mennesker som ikke var innlagt. Dette foregikk i en form for poliklinisk og aktiv behandling, noe som selvsagt er mulig når klienten har opprettholdt et godt funksjonsnivå, lidelsen sin til tross. Jeg kan ikke mye om terapien som ligger til grunn for behandlingen av tvangstanker, men jeg har hørt at den er slitsom, aktiv og givende for de som får behandlingen. Vår egen helseminister har snakket godt om behandlingen av tvangstanker, og viste til gode resultater fra den delen av psykiatrien som tar for seg sånt.

 

 

 

 

Hadde en bra dag i går. Plagene var nesten helt borte. I dag er jeg ganske plaget. Årsaken er sikkert at jeg må på politistasjonen for den samtalen. 

 

Jeg får håpe at jeg kommer meg ut av den knipen slik at jeg slipper unødvendige belastninger. Noe jeg fint ikke behøver. Går å tenker på hva som jeg kan ha skrevet som har gjort at jeg blir innkallt. Høres jo ut som om jeg er en grusom kriminell forferdelig ond heks..... utifra situasjonen. Så jeg har bare lyst å gråte her nå. For jeg synes det er så urettmessig. Jeg regner med at politiet tar anmelders side siden de lar han få det igjennom... Vet ikke, . så huff sier jeg.... 

 

Jeg forstår det slik at du mener at jeg lider av tvangstanker/katastrofetanker. Det er det jeg tror at jeg har. Første gangen jeg merket til dette så var jge gravid, og så begynte det med at jeg måtte vaske hendene hele tiden. Ble aldri ren nok. Jeg var så redd for at jeg skule få noen farlige bakterier på hendene som kunne skade barnet i magen. Derfor så var svangerskap en kraftig stor påkjenning, Da svangerskapet var over ga den plagen seg, men da dukket det opp nye tanker om alt som kunne gå galt. Redselen dreide seg om at jeg var redd å miste de jeg var glad i. Var ganske bra i perioder. Men dukket opp vanskelige hendelser kom det på fullt tilbake. Jeg har tross den situasjonen følt at jeg har vært sterk og flink til å håndtere å leve i den angsten med tanke på hvor sterk og tung den kan være. 

 

Er optimistisk med tanke på at jeg tror at utsiktene for å bli bortimot helt frisk er ganske stor i mitt tilfelle. Pga de bra periodene som oppstår når jeg finner ro og fred i livet mitt. 

 

Takker for deltakelse i tråden. Veldig flott at du som har erfaring med å jobbe innenfor psykratri har kommet med innspill i situasjonen. Er veldig greit å få innspill som ikke er kritiserende. Folk som forstår hvor tungt jeg kan ha det, og at det er en ikke-ønskelig situasjon. 

[Gjest Slettet+921324]

Nei, det høres ikke ut som du er en grusom, ond heks. Det kan være at du har skrevet kritikkverdige ting på melding, men det faller som snø på tørr asfalt når en tar i betraktning hvilken lidelse du gjennomgår. Jeg oppmuntrer ikke til å skrive ondt eller trakassere, virkelig ikke, men i ditt tilfelle virker det som du ikke har hatt det veldig greit med deg selv.

Jeg skrev litt om tvangs- og katastrofetanker fordi jeg leste det et sted lenger oppe i tråden, trodde det var fra deg selv. Det du skriver om håndvasken kan passe godt inn under paraplyen "tvangstanker", men begrepet kan også benyttes om andre typer tanker. Begrepet nyttes gjerne når det er snakk om tanker som er svært ubehagelige, og som dukker ofte opp i sinnet til en person. De kommer i så forskjellige former, men fellesnevneren er at det er snakk om et tilbakevendende tankeproblem. Det kan behandles, og de ubehagelige symptomer kan minimeres eller utraderes!

Jeg ønsker deg lykke til i samtale med politiet. Ikke vær redd for å forklare din helsesituasjon til dem, selv om du ikke har vært til legen enda. Om du starter prosessen med å få din lidelse behandlet, vil nok være et vektig ankepunkt i saken. Og det kan gi et riktig inntrykk av at du mener alvor med å løse problemet; gjøre situasjonen best for alle involverte parter. Jeg tror det gagner alle at du får behandling for din lidelse: Du vil tjene på å ikke havne i en lignende situasjon igjen, politiet vil sikkert ha saken ute av verden rimelig kjapt, og eksen... Janei, jeg kjenner ikke eksen din, men regner med at han med tiden kanskje forstår at dette egentlig er en sak for helsevesenet og deg selv å ordne.

Åh, det er bra å lese at du er optimistisk! Så flott at du evner til å tenke fremover, positivt. 

Endret 9. januar 2017 av Slettet+921324

[Zarah1]

Nei, det høres ikke ut som du er en grusom, ond heks. Det kan være at du har skrevet kritikkverdige ting på melding, men det faller som snø på tørr asfalt når en tar i betraktning hvilken lidelse du gjennomgår. Jeg oppmuntrer ikke til å skrive ondt eller trakassere, virkelig ikke, men i ditt tilfelle virker det som du ikke har hatt det veldig greit med deg selv.

 

Jeg skrev litt om tvangs- og katastrofetanker fordi jeg leste det et sted lenger oppe i tråden, trodde det var fra deg selv. Det du skriver om håndvasken kan passe godt inn under paraplyen "tvangstanker", men begrepet kan også benyttes om andre typer tanker. Begrepet nyttes gjerne når det er snakk om tanker som er svært ubehagelige, og som dukker ofte opp i sinnet til en person. De kommer i så forskjellige former, men fellesnevneren er at det er snakk om et tilbakevendende tankeproblem. Det kan behandles, og de ubehagelige symptomer kan minimeres eller utraderes!

 

Jeg ønsker deg lykke til i samtale med politiet. Ikke vær redd for å forklare din helsesituasjon til dem, selv om du ikke har vært til legen enda. Om du starter prosessen med å få din lidelse behandlet, vil nok være et vektig ankepunkt i saken. Og det kan gi et riktig inntrykk av at du mener alvor med å løse problemet; gjøre situasjonen best for alle involverte parter. Jeg tror det gagner alle at du får behandling for din lidelse: Du vil tjene på å ikke havne i en lignende situasjon igjen, politiet vil sikkert ha saken ute av verden rimelig kjapt, og eksen... Janei, jeg kjenner ikke eksen din, men regner med at han med tiden kanskje forstår at dette egentlig er en sak for helsevesenet og deg selv å ordne.

 

Åh, det er bra å lese at du er optimistisk! Så flott at du evner til å tenke fremover, positivt. 

 

Jeg var på politistasjonen. Det ble bare satt en personlig avtale mellom han og meg om å ikke kontakte hveandre igjen. Det var ikke et direkte kontaktforbud fra politiet side. Men en personlig avtale som han ønsket gjennom politiet. 

 

Han har anmeldt meg tidligere, og politiet sa at det var overhodet ikke aktuellt å ta opp igjen saken for i denne situasjonen så mener de at min reaksjon var naturlig som følge av bruddet. 

 

Jeg hadde fryktelig med tvangstanker.. om at jeg kunne miste alle jeg var glad i før jeg gikk inn til politiet. Etterpå jsliter jeg med det også. Så det øker jo mer jeg er stresset. Og jeg ble stresset som følge av situasjonen. Men jeg er ikke fornøyd med måten eksen avsluttet på, men det viktigste er at jeg er fri. Ingen dom. Fikk full forståelse av politiet for min situasjon. Og at jeg kan forsøke å se fremover igjen. 

 

Det som er tungt nå er det psykiske med måten det ble avsluttet på. Føler ingen verdighet.. ingen selvtillit... Ingen tro på meg selv etter at eksen ville ha det avsluttet på den måten. Føler meg litt merkelig etter så mye sex, og så emosjonell kontakt med en som vil ha meg helt ut av sin verden for alltid. I en tid så var jeg alt for han. Men nå betyr jeg ingenting. Men samtidig så blir jeg glad inni meg av tanken på at han er fornøyd med å se på meg som "luft" og "ingenting" for resten av livet. Er han fornøyd med det så er det best at han får slippe å ha meg i sitt liv. Er de følelsene forståelig for dere at denne følelsen føles tom og ubehagelig for mitt selvbilde og mitt vedkommede i etterkant selv om det hadde en gledelig slutt for han? Eller er det kanskje bare meg som sitter igjen med den slags følelser?

 

Jeg kunne ønske at jeg ikke ble lei meg for måten det ble avsluttet på. Kunne ønske at jeg tok det hele med et smil med en gang han valgte å gå. Og jeg kunne ønske at jeg kunne sitte her å smile nå. Men jeg har gråtet mine tårer. Og følt meg veldig misserabel. Men men, jeg får tenke at jeg har gjort mitt beste i situasjonen. Jeg beklaget meldingene fra meg til han, og forklarte det med at det var pga måten det ble avsluttet på. Ordene hans: som din løgner, du er bare patetisk osv. Og at han skulle ha svar på ting som var privatslig og personlig som han ikke hadde noe med å gjøre.. for så å ignorere meg helt. Det skapte forvirring for meg, og jeg begynte å anklage meg selv for at det mulig var noe jeg kunne fikse opp i. Ville at han skulle forstå at jeg ikke var den onde "heksen" eller "psykopaten" som han sa at jeg var. Jeg ville han ikke noe vondt. Jeg ble glad i han etter så mye og lang kontakt. Men når han vil det slik som nå så valgte jeg å følge hans ønske og gjøre han fornøyd, om å ikke ha noe som helst kontakt. 

 

Politiet ville ikke ha en beklagelse for meldingene, men da måtte det være en beskjed gjennom de til han fra meg. Politiet sa at jeg har ingenting å beklage ovenfor politiet. En lettelse for å bli forstått, tiltross for at jeg ikke har forklart tvangstankene mine som jeg får når jeg er i slike vanskelige situasjoner. Jeg forklarte at det var en reaksjon på bruddet, men det forsto politiet. De mener at det var en normal reaksjon som følge av situasjonene og aspekteret rundt hele situasjonen. 

 

Nå må jeg jobbe med å komme meg på beina igjen på en måte. Jeg må tenke fornuftig. Eksen vil ikke ha med meg å gjøre. Det er hans problem at han velger en så bra dame ut av livet sitt. Jeg må tenke at jeg gjorde mitt beste. Og ikke klandre meg selv. Prøve å fokusere positivt tiltross for den nedverdigende følelsen jeg kjenner på nå. Ikke se for mye tilbake. Jeg vet at jeg kommer til å se meg tilbake iblant, men viktig å da rette fokus på noe annet. Forsøke å konkludere med at dette hadde vært tungt for de fleste, og tenke at viktigste er å være den jeg er, og fokusere på alt det som er bra i livet. Skal gå en tur til legen for å forsøke å få hjelp for de psykiske plagene tenker jeg. Selv om jeg ikke liker å havne innenfor psykratrien, Det er som en ryggplage. Man kan ikke hjelpe for det. 

 

Tusen takk for all støtte og bidrag som er kommet her. Svært takknemlig for SveinHoff sine kommentarer i tråden med tanke på at han har innsikt i psykriatri. Dine kommentarer fikk meg til å føle meg bedre. 

 

Og et positivt ord som jeg liker: Den største glede er å gjøre andre glade. Og i dag gjorde jeg eksen min glad med at jeg aksepterte ønsket hans om å aldri sende melding eller ta kontakt på noen som helst måte igjen. Godt at han ble glad for å få gjennomført den avtalen.

 

For mitt vedkommende er denne typen avslutning helt forferdelig tungt psykisk. Føler meg veldig brukt både sexuellt og følelsesmessig i ganske lang tid , for så å bli kastet ut av livet hans som om jeg er ingenting verdt. Var som å bli brukt i lang tid som et "klesplagg" for så å bli kastet rett i søppelspannet :: "bort med det plagget liksom". Thats my feeling etter denne oppevelsen.

Endret 10. januar 2017 av Zarah1

[Gjest Slettet+921324]

Så bra at saken løste seg. Nå kan du jobbe videre med å prosessere bruddet, uten å måtte bruke mye tankeenergi på politisaken. Mange brudd kommer brått på, og det er klart at en sitter igjen med mange tanker etter å ha tilbrakt mye tid med ett menneske.
Håper du får flere "gode perioder" som vi kaller det, uten de rare tankene. Det må være bedre å jobbe seg ut av det vonde ved et brudd, uten nevnte type tanker pågående. 

Vi har vært flere som har antyda at psykiatrien er veien å gå, men du kjenner selv hvor hardt skoen trykker. Du virker nå uansett å ha relativt god kontroll; du har holdt på en jobb, og du har attpåtil vært sosial. Så du har nok helt rett i at en innleggelse er unødvendig. Vi her på et nettforum har nok lett for å anta det verste, når vi leser ord som "tvangstanker" og "katastrofe". Likevel, så er det mange fordeler med å konsultere seg med fagfolk, eller folk i det store og hele. Om du mangler noen å betro deg til i levende live, vil jeg virkelig anbefale å ha en psykolog eller psykoterapeut å betro deg til. 

Det er leit at du sitter igjen med mye vondt, selv etter at politisaken har løst seg, men det er positivt at du virker å være klar til å komme deg videre. Du gir noen gode resonnement av hva som må fokuseres på i tiden fremover. Jeg tror du kommer til å klare deg utmerket godt. Stå på! 

 

[Zarah1]

Takk for svar. Du skriver så bra

 

Heldigvis så fikk jeg full forståelse fra politiet, uten å fortelle om tvangstankene og angsten min. Politiet forklarte meg at årsaken til at de henla saken hans var at de kunne helt klart se min side av saken. Politiet har full forståelse for at min side er tungt og veldig vanskelig, men de vil kalle reaksjonen min som en normal reaksjon som følge av situasjonen med min eks. De forsto nøyaktig hvordan jeg opplevde det og følte det. Han hadde forsøkt å anmelde meg flere ganger men politiet sa stopp. De ville ikke ta noen anmeldelser fra han.

 

Jeg sitter nå igjen med en bra følelse av at politiet ser på meg som normal tross meldingene mine. Jeg vet at situasjonen var spesiell tung og vanskelig pga måten jeg har blitt behandlet på av eksen. Så det er sikkert derfor politiet ser på min reaksjon som normal i henhold til situasjonen jeg var i.

 

Jeg sliter nå med de nedverdigende følelsene av hvordan eksen velger å skyve meg ut av livet hans på. Siste som hendte var at vi hadde sex. En lang sexøkt. Vi kommuniserte helt vanlig. Siste treff foregikk uten noe som helst bråk. Etterpå får jeg en mail om at jeg var en patetisk løgner derfor ville han ikke høre fra meg igjen. Jeg spurte om vi kunne prate om det. Men han ignorerte alt. Og nå er det slik at han har fått politiet til å fortelle meg at han ikke vil vite av meg for resten av livet og at han selv aldri vil ta kontakt igjen. Det føles som et stort stikk i hjerte. Følte meg veldig lite verdt når han kunne avslutte på den måten. Og nå sliter jeg med det. Det fremkaller angst i kroppen min. Og det er det som gir meg ufrivillig tankespinn... om hva hvis noe skjedde med alle jeg er glad i osv... Mulig at pga mobbing og utstøttelse noen år i barndommen har satt sine spor. Jeg blir så redd for å bli alene. Miste dem jeg er glad i. Og så når det kommer en slik avvisning som jeg fikk av eksen så forsterker det gjerne traumene fra barndommen .. og jeg får mye angst for å miste alle rundt meg som jeg elsker.

 

Jeg må forsøke å fordøye den vonde opplevelsen og erfaringen med eksen. Må nok leve med hvordan han avsluttet det på. Men det er tungt. Hvordan fordøye det? Hvordan skal jeg tenke? Hvordan ville andre ha tenkt? Hvordan slutte å bry meg om hvordan eksen avsluttet det?.

 

Håper alt blir bedre snart. Jeg fungerer i det vanlige liv. Tror det er viktig. En innleggelse er ikke nødvendig. Det er sisteløsning. Men det er mulig jeg må ha hjelp for å håndtere tankene etter slike hendelser slik angsten ikke får blomstre. For den fremskyndes som resultat av en vanskelig opplevelse.

 

Takk så mye for bidraget ditt. Setter høy pris på det og jeg ser at du forstår situasjonen min veldig bra

[Gjest Slettet+921324]

Bra du har blitt møtt med forståelse hos politiet. Og slutningen de har trukket, støtter jeg; situasjonen kan sies å være nokså normal. At et plutselig brudd blir fulgt med en rekke tekstmeldinger og forsøk på å kontakte motparten, det er fullt forståelig. 

Beklager sent svar. Grunnen til at det tar tid å svare, er at du gir oss her inne noe å tenke over. Det er ikke lett å komme med innsiktsfulle svar, for jeg har ikke kjent på et slikt brudd som det du har hatt.

Det virker som om du sitter igjen med en følelse av å ha blitt brukt, kombinert med at han har kalt deg stygge ting som du ikke har fått anledning til å oppklare. Følelsen av å være nedverdiget, det er en vond ting å forholde seg til. Det er beklagelig at vi menn har tendenser til å gjøre det slutt på ufint vis. 

Jeg synes det er dumt at du ikke fikk muligheten til å diskutere omstendighetene med din forhenværende kjæreste, før det "røynet på" med din psykiske helse. Kanskje kunne alt dette ha skjedd i en ordnet form, om han hadde gitt rom til å diskutere med deg, før du ble lidende av de vonde tankene som er kommet frem i tråden. Det er naturlig at en har mange spørsmål når en står ovenfor et brudd, og svar på disse kan hjelpe på prosessen med å komme seg videre. Det er selvsagt lett å se seg klok på hvordan ting kunne vært, så jeg lar være å spekulere videre rundt det.

Du skriver at du har noen å miste, det vitner igjen om at du har et nettverk. Jeg håper du kan nytte tiden fremover til å dyrke gode relasjoner i livet ditt. Vær med mennesker som anerkjenner og setter pris på deg, og betro deg til dem du stoler på! De vil kanskje ha bedre svar på hvordan du skal kunne fordøye eller tenke over situasjonen din.

Din nære krets kan nok lettere gi innspill på hvordan de hadde tenkt, hadde de vært i en lignende situasjon, men i akkurat det høvet duger forsåvidt nettforum også. Kanskje det kommer noen verdifulle kommentarer rundt hva andre hadde tenkt, hadde de vært deg.

[Gjest Slettet+921324]

Takk for svar. Du skriver så bra

 

(...)

 

Takk så mye for bidraget ditt. Setter høy pris på det og jeg ser at du forstår situasjonen min veldig bra

Hyggelig at du setter pris på innspill.

Endret 13. januar 2017 av Slettet+921324

[Zarah1]

Bra du har blitt møtt med forståelse hos politiet. Og slutningen de har trukket, støtter jeg; situasjonen kan sies å være nokså normal. At et plutselig brudd blir fulgt med en rekke tekstmeldinger og forsøk på å kontakte motparten, det er fullt forståelig. 

 

Beklager sent svar. Grunnen til at det tar tid å svare, er at du gir oss her inne noe å tenke over. Det er ikke lett å komme med innsiktsfulle svar, for jeg har ikke kjent på et slikt brudd som det du har hatt.

 

Det virker som om du sitter igjen med en følelse av å ha blitt brukt, kombinert med at han har kalt deg stygge ting som du ikke har fått anledning til å oppklare. Følelsen av å være nedverdiget, det er en vond ting å forholde seg til. Det er beklagelig at vi menn har tendenser til å gjøre det slutt på ufint vis. 

 

Jeg synes det er dumt at du ikke fikk muligheten til å diskutere omstendighetene med din forhenværende kjæreste, før det "røynet på" med din psykiske helse. Kanskje kunne alt dette ha skjedd i en ordnet form, om han hadde gitt rom til å diskutere med deg, før du ble lidende av de vonde tankene som er kommet frem i tråden. Det er naturlig at en har mange spørsmål når en står ovenfor et brudd, og svar på disse kan hjelpe på prosessen med å komme seg videre. Det er selvsagt lett å se seg klok på hvordan ting kunne vært, så jeg lar være å spekulere videre rundt det.

 

Du skriver at du har noen å miste, det vitner igjen om at du har et nettverk. Jeg håper du kan nytte tiden fremover til å dyrke gode relasjoner i livet ditt. Vær med mennesker som anerkjenner og setter pris på deg, og betro deg til dem du stoler på! De vil kanskje ha bedre svar på hvordan du skal kunne fordøye eller tenke over situasjonen din.

 

Din nære krets kan nok lettere gi innspill på hvordan de hadde tenkt, hadde de vært i en lignende situasjon, men i akkurat det høvet duger forsåvidt nettforum også. Kanskje det kommer noen verdifulle kommentarer rundt hva andre hadde tenkt, hadde de vært deg.

Setter stor pris på at politiet viste forståelse for min situasjon i situasjonen. Han som pratet med meg sa at de i politiet har absoutt den høyeste forståelse for min reaksjon og min situasjon som følge av situasjonen. De vil betegne min reaksjon som en normal reaksjon. De sa at derfor var det overhodet ikke noe aktuellt å ta imot anmeldelser fra eksen min. Han har forsøkt en rekke ganger å anmelde meg. Han har fått klar beskjed om at det tar de ikke igjennom.