Psykisk helse i forbindelse med sak med en eks.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har ganske dårlig psykisk helse for tiden. Er virkelig deprimert etter en sak eksen har rettet mot meg, etter et brudd. 

 

Jeg har funnet en date, og jeg vet ikke om jeg bør droppe han på grunn av omstendighetene. Vil ikke fortelle han at jeg er i en slik situasjon. Er ulykkelig med at jeg ikke klarer å leve normalt pga omstendighetene. Jeg sliter med sterk angst, tvangstanker og depresjon. 

 

Noen som har tips og råd til hva jeg bør gjøre i en slik situasjon? Jeg håper jo på at alt ordner seg fort. Men jeg frykter noe annet. 

Anonymous poster hash: 3eb09...d32

[Gjest Slettet+921324]

Hei du!

Håper du har noen å snakke med. Det er kanskje en idé å prate fortrolig med noen, før du drar på date. Det kan være en venninne, slektning, terapeut eller noen andre i nettverket ditt som du har tillit til. Det er nok ikke lett å være i den situasjonen du er i, og det å dele noe av uroen kan hjelpe på. Håper du har noen du kan stole på!

Det fantastisk at du gjør noe som kan kontre angsten. Å våge seg ut, møte mennesker, utfordre angsten. Det skal du berømmes for. Jeg ble litt bekymret når jeg leste det du har skrevet, for det kan virke som om du har litt mye å tenke på. Å gi konkrete føringer for nettopp hva du skal gjøre, det er litt ugunstig når en ikke kjenner til dine svake og sterke sider, dine ressurser. Jeg mener ikke du skal droppe daten, men om det er så at du er fylt med mye uro, håper jeg du kan samtale med noen om det.

Du har angst, lider av depresjon og har tvangstanker. Hvis det ikke er så lenge siden du fikk konstatert det, er det kanskje lurt å kontakte behandlingsapparatet ditt. Å få et lite behandlingsopphold på institusjon kan hjelpe godt på, eller du kan benytte deg av poliklinisk behandling (behandling uten innleggelse). Det er kanskje mye å håpe på, å få mer behandling før daten, men det kan mulig være noe som du er tjent med å benytte deg av. 

Håper at også du kan få ro i sjela. Angst er slitsomt, det tærer virkelig på psyken.

[Zarah1]

Hei du!

 

Håper du har noen å snakke med. Det er kanskje en idé å prate fortrolig med noen, før du drar på date. Det kan være en venninne, slektning, terapeut eller noen andre i nettverket ditt som du har tillit til. Det er nok ikke lett å være i den situasjonen du er i, og det å dele noe av uroen kan hjelpe på. Håper du har noen du kan stole på!

 

Det fantastisk at du gjør noe som kan kontre angsten. Å våge seg ut, møte mennesker, utfordre angsten. Det skal du berømmes for. Jeg ble litt bekymret når jeg leste det du har skrevet, for det kan virke som om du har litt mye å tenke på. Å gi konkrete føringer for nettopp hva du skal gjøre, det er litt ugunstig når en ikke kjenner til dine svake og sterke sider, dine ressurser. Jeg mener ikke du skal droppe daten, men om det er så at du er fylt med mye uro, håper jeg du kan samtale med noen om det.

 

Du har angst, lider av depresjon og har tvangstanker. Hvis det ikke er så lenge siden du fikk konstatert det, er det kanskje lurt å kontakte behandlingsapparatet ditt. Å få et lite behandlingsopphold på institusjon kan hjelpe godt på, eller du kan benytte deg av poliklinisk behandling (behandling uten innleggelse). Det er kanskje mye å håpe på, å få mer behandling før daten, men det kan mulig være noe som du er tjent med å benytte deg av. 

 

Håper at også du kan få ro i sjela. Angst er slitsomt, det tærer virkelig på psyken.

 

Jeg har desverre ingen å prate med det om. Sitter helt alene med problemstillingen. Det er det som er så ufattelig tungt i den situasjonen. Folk i familien takler ikke slike hendelser, og jeg kan ikke fortelle det. Ellers har jeg ingen andre som kan støtte meg. Derfor dette er grusomt for meg. 

 

Jeg forsøker å gå på jobb. Men holder på å begynne å gråte hele tiden. Jeg forsøker å fungere normalt, men angsten tar veldig tak når jeg er i en slik situasjon. Jeg blir deprimert og tiltaksløs. 

 

Har ikke vært hos lege ennå. Men jeg må nok gå. Jeg har ikke noe særlig styrke i meg. Er ikke så sterk i situasjonen. 

 

Takk for råd og svar. 

[Belfaborac]

Lege og noen å snakke med er første og andre bud, uvisst i hvilken rekkefølge.  Om du er helt opprådd for folk å snakke med så finnes det en rekke støttetelefoner for diverse lidelser og bekymringer.

 

Rådet for psykisk helse: Hjelpetelefoner og nettsteder

[Zarah1]

 

Lege og noen å snakke med er første og andre bud, uvisst i hvilken rekkefølge.  Om du er helt opprådd for folk å snakke med så finnes det en rekke støttetelefoner for diverse lidelser og bekymringer.

 

Rådet for psykisk helse: Hjelpetelefoner og nettsteder

 

Takk for linken. 

Jeg har bare lyst å sove. Sove til alle problemene er over. Det er vel pga depresjonen i forbindelsen med situasjonen.

 

Vet ikke om det er sunt for meg å jobbe fullt nå når jeg har det så vondt. Jeg holder på å gråte hele tiden når jeg jobber. Når jeg er hjemme så vil jeg helst bare sove. 

 

Jeg trenger nok noen å snakke med. Men det er så vanskelig å prate om situasjonen. Men jeg har behov for støtte, og råd.

[Gjest Slettet+921324]

 

Jeg forsøker å gå på jobb. Men holder på å begynne å gråte hele tiden. Jeg forsøker å fungere normalt, men angsten tar veldig tak når jeg er i en slik situasjon. Jeg blir deprimert og tiltaksløs. 

 

Å, det er leit å høre. Skulle ønske vi her inne kunne gi noen oppløftende ord, uten å komme med noe generelt og intetsigende vissvass. Likevel, det virker som om du har en god ressurs i deg; en stå-på-vilje. Du vil møte folk, du ønsker å samtale på et personlig nivå, og du har guts til å komme deg på jobb. Noe sier meg at du ikke er tiltaksløs hele tiden, i denne depresjonen som du nå er i.

 

Jeg er enig med Belfaborac, å oppsøke lege er viktig. Om situasjonen blir ulidelig, om du må vente lenge på behandling, så har du ideelle organisasjoner som du kan forholde deg til i mellomtiden. Og noen menigheter har sjelesørgere, som kan være gode samtalepartnere. Hjelpetelefonen 116 123, som Belfaborac nevner, er også gull. De kan du ringe til døgnet rundt, og du kan prate lenge. 

Endret 5. januar 2017 av Slettet+921324

[Zarah1]

 

 

Jeg forsøker å gå på jobb. Men holder på å begynne å gråte hele tiden. Jeg forsøker å fungere normalt, men angsten tar veldig tak når jeg er i en slik situasjon. Jeg blir deprimert og tiltaksløs. 

 

Å, det er leit å høre. Skulle ønske vi her inne kunne gi noen oppløftende ord, uten å komme med noe generelt og intetsigende vissvass. Likevel, det virker som om du har en god ressurs i deg; en stå-på-vilje. Du vil møte folk, du ønsker å samtale på et personlig nivå, og du har guts til å komme deg på jobb. Noe sier meg at du ikke er tiltaksløs hele tiden, i denne depresjonen som du nå er i.

 

Jeg er enig med Belfaborac, å oppsøke lege er viktig. Om situasjonen blir ulidelig, om du må vente lenge på behandling, så har du ideelle organisasjoner som du kan forholde deg til i mellomtiden. Og noen menigheter har sjelesørgere, som kan være gode samtalepartnere. Hjelpetelefonen 116 123, som Belfaborac nevner, er også gull. De kan du ringe til døgnet rundt, og du kan prate lenge. 

 

 

Tusen takk for forståelse. Det er alt jeg behøver akkurat nå. Jeg har det ikke lett. Har kommet i en forferdelig trist situasjon pga en konflikt som skjedde i annledning bruddet med min eks. Jeg er veldig redd for at hele livet mitt blir ødelagt. Hele fremtiden. Alle planene. Alle gledene. Alt. Du forstår sikkert at jeg har kommet i et kjedelig dilemma, men egentlig så er ikke det en alvorlig situasjon men jeg føler at den har gått for langt når eksen blander inn rettsvesen. 

 

Jeg håper bare at noen kan forstå hvor tøfft det er for meg. Både psykisk og fysisk. 

 

Jeg traff daten min før rettsvesenet kom på banen. Har fått beskjed om å måtte gå inn å prate om denne saken med politiet over helgen. Det liker jeg ikke. For jeg er helt allergisk tema: eksen. Vil bare leve videre. Jeg har ikke drept han, og det er ikke fare for noe liv annet enn at jeg er veldig dårlig av situasjonen. 

 

Håper på at alt kan ordne seg. Jeg klarer bare å skrive om problemene. Har ikke ord for det gjør så vondt. Noen som vet om det eer noen jeg kan maile om det, for å få råd i situasjonen? 

 

Har bare lyst å sove helt til alt har roet seg ned. Men anstrenger meg for å klare jobben. Og å date i denne situasjonen virker så tungt. Hvordan ligge problemet på hyllen? 

 

Tusen takk dere for omtanke, og støtte. Jeg må gjøre noe med situasjonen. Jeg kan ikke ha det sånn fremover. 

[Gjest Slettet+5132]

Vil også anbefale å snakke med lege. Kanskje du kan bli sykemeldt litt til du føler deg bedre, evt. bare delvis sykemeldt?

Kanskje psykolog er et alternativ? Angst, depresjon og tvangstanker er jo jævlig å slite med helt alene.

Forhåpentligvis vil du føle deg litt lettere om du snakker litt med legen og fått tømt hodet litt.

 

Er vanskelig å gi gode råd når man ikke vet så mye om situasjonen, men har hatt min dose med angst, depresjon og dritt, og unner ingen det. Bare prøv å ta vare på deg selv, få mye hvile og ta en dag om gangen, er det jeg prøver pånår jeg har det sånn.

 

Her er forresten en tråd hvor du kanskje kan finne noen å prate med:

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=852530&page=49

[julseth_g]

Å, kjære deg. Jeg har slitt med depresjon og angst, med diagnosen PTSD i flere år, og det er rett og slett som de andre sier - du trenger nok legehjelp. Bli henvist til en terapeut, som kan veilede deg. Til syvende og sist er det nok du selv som må gjøre jobben med å bli bedre for ingen andre enn deg selv kan styre tankene dine. 

Der er nok veldig vanskelig for deg å ta dette inn nå, men med endring i tankemønsteret ditt (det er nøkkelen til alt), og  å få ut alt du har på hjertet til noen, med tid og med tålmodighet - så VIL det bli bedre. 

Husk at å ty til medikament bør være en nødløsning. Hvis det begynner å bli krise, og du er en fare for ditt eget liv, da kan du gjøre det. Men med erfaring vet jeg at disse medisinene er noe dritt, jeg har endelig sluttet på det selv og jeg har  både familie og venner som har gått på det, og det er virkelig noe dritt. Men alt er bedre enn å konstant være deprimert og suicidal, eller hva? 

Slike ting er vanskelige, og der er noe dritt at det i 2017 er tabu. Du må bare holde ut, rett og slett. vær STERK, selv hvor vanskelig det måtte være, prøv og tenk positivt. Prøv å endre, kanskje bare bittelitt, i tankegangen din når du kjenner alt er et helvete. Og det aller viktigste: IKKE sitt alene på soverommet ditt i mørket og hør på trist musikk. Det kan jeg love deg, det vil gjøre alt mye verre! 
Det er veldig viktig i slike perioder å være sosial, og å bruke tiden din på noe. For meg funket det veldig fint med trening, og myyye jobbing. 

Så må du ha masse lykke til videre, og jeg håper virkelig det ordner seg for deg. 

[Zarah1]

Vil også anbefale å snakke med lege. Kanskje du kan bli sykemeldt litt til du føler deg bedre, evt. bare delvis sykemeldt?

Kanskje psykolog er et alternativ? Angst, depresjon og tvangstanker er jo jævlig å slite med helt alene.

Forhåpentligvis vil du føle deg litt lettere om du snakker litt med legen og fått tømt hodet litt.

 

Er vanskelig å gi gode råd når man ikke vet så mye om situasjonen, men har hatt min dose med angst, depresjon og dritt, og unner ingen det. Bare prøv å ta vare på deg selv, få mye hvile og ta en dag om gangen, er det jeg prøver pånår jeg har det sånn.

 

Her er forresten en tråd hvor du kanskje kan finne noen å prate med:

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=852530&page=49

 

Jeg hadde lyst å bare ringe jobben å si at jeg er syk i dag, men jeg klarte det ikke. Hadde jeg vært forkjølet med feber så hadde jeg hatt god nok årsak til det. Men faktisk: dette er langt verre enn en forkjølelse, men allikevel så virker det som om slike ting ikke går som vanlig sykdom. Men det er sykdom. Det er helt forferdelig å ha det sånn. Ville heller vært forkjølet i flere år i strekk. 

 

Mest av alt er politisaken med min eks en ufattelig stor påkjenning. Jeg skammer meg over å ha havnet i en slik situasjon etter et brudd. Det er ikke en alvorlig sak engang men han har innvolvert politiet. Han kunne ha tatt en prat før han innvolverte dem. Men det har uteblitt. Han kan ikke prate. Skuffelsen er stor. Jeg har det helt grusomt. Håper at folk kan forstå at det ikke er lett å være meg i denne situasjonen. Jeg er et bra menneske, og så har jeg vært så uheldig at jeg har havnet i et problem pga et tidligere forhold. 

 

Jeg må nok til lege å prate. Redd for å dumme meg ut. Men jeg tenker på å gå over helgen. Har hatt mer enn nok med å "svelge" det som har skjedd. 

 

Jeg må forsøke å finne noen som kan hjelpe meg litt i situasjonen. Noen som har fagkunnskaper om både psykologi og slike problemer som jeg har havnet i. Noen som ikke er dømmende og som ikke vil hate meg. For jeg er et godt menneske. Men desverre har jeg en eks som vil ha det til at jeg ikke er. Jeg behøver ikke mennesker som hater meg i livet mitt nå. Jeg behøver dem som bryr seg. 

 

 

Å, kjære deg. Jeg har slitt med depresjon og angst, med diagnosen PTSD i flere år, og det er rett og slett som de andre sier - du trenger nok legehjelp. Bli henvist til en terapeut, som kan veilede deg. Til syvende og sist er det nok du selv som må gjøre jobben med å bli bedre for ingen andre enn deg selv kan styre tankene dine. 

Der er nok veldig vanskelig for deg å ta dette inn nå, men med endring i tankemønsteret ditt (det er nøkkelen til alt), og  å få ut alt du har på hjertet til noen, med tid og med tålmodighet - så VIL det bli bedre. 

 

Husk at å ty til medikament bør være en nødløsning. Hvis det begynner å bli krise, og du er en fare for ditt eget liv, da kan du gjøre det. Men med erfaring vet jeg at disse medisinene er noe dritt, jeg har endelig sluttet på det selv og jeg har  både familie og venner som har gått på det, og det er virkelig noe dritt. Men alt er bedre enn å konstant være deprimert og suicidal, eller hva? 

 

Slike ting er vanskelige, og der er noe dritt at det i 2017 er tabu. Du må bare holde ut, rett og slett. vær STERK, selv hvor vanskelig det måtte være, prøv og tenk positivt. Prøv å endre, kanskje bare bittelitt, i tankegangen din når du kjenner alt er et helvete. Og det aller viktigste: IKKE sitt alene på soverommet ditt i mørket og hør på trist musikk. Det kan jeg love deg, det vil gjøre alt mye verre! 

Det er veldig viktig i slike perioder å være sosial, og å bruke tiden din på noe. For meg funket det veldig fint med trening, og myyye jobbing. 

 

Så må du ha masse lykke til videre, og jeg håper virkelig det ordner seg for deg. 

 

Jeg forsøker å gjøre som dere sier. Være sterk. Holde ut. Jeg forsøker tross sak å gå på jobb. Fungere som før. Forsøke å ta pause fra tenkingen. Ikke psyke meg selv ned. Tenke at dette skal jeg klare å jobbe meg ut av. Tenke at dette er for dumt til at dette skal ødelegge for meg. Sosialisere meg tiltross for problemene. Daten må ikke få vite om det, men jeg vil ikke dumpe han av denne årsaken før jeg må nødt. Trene. Leve. 

 

Egentlig har jeg helst lyst å ligge meg flat... Sove hele tiden. Jeg har lyst å bare gi opp, med å bare sove til marerittet er over. Hele situasjonen blir altoppslukende for meg. Tenker på det hele tiden og blir engstelig. Men jeg må forsøke å beroe meg med at dette må bare gå over fort. For det er kun et problem som oppsto etter et forhold. Eksen min nektet all kommunikasjon og jeg reagerte med å sende mange meldinger. Han kunne pratet med meg. Men ville ikke. 

 

Psyken min må ikke knekkes. Det er sikkert.

 

Takk så mye for at dere forstår hvordan jeg har det, og råd og vink. Dette hjelper meg til å være sterkere. 

Endret 6. januar 2017 av Zarah1

[AnonymDiskusjon]

Har du brutt kontaktforbud og hengt utenfor døren hans 24/7?

 

Høres rimelig sykt ut å la et forhold bli til en politisak med mindre det innebærer vold og åpenbare inngripen i andres liv.

 

Ikke noe å bli deprimert av per se, men du bør jo se hvorfor du gjør slike ting?

 

Anonymous poster hash: 1dc8d...095

[Zarah1]

Har du brutt kontaktforbud og hengt utenfor døren hans 24/7?

 

Høres rimelig sykt ut å la et forhold bli til en politisak med mindre det innebærer vold og åpenbare inngripen i andres liv.

 

Ikke noe å bli deprimert av per se, men du bør jo se hvorfor du gjør slike ting?

 

Anonymous poster hash: 1dc8d...095

 

Nei jeg har verken brutt kontaktforbud eller hengt utenfor døren hans. Har ikke vært utenfor døren hans i det hele tatt. Holdt meg helt unna der han bor og der jeg vet han vandrer. 

 

Etter at han dumpet meg så sendte jeg han mange meldinger fordi han ignorerte meg. Jeg burde aldri sendt alle meldingene, men han har forvirret meg i situasjonen selv på mange måter. 

 

Jeg føler meg krenket på selvtillit når jeg må inn til politiet pga dette. Jeg er virkelig deprimert over det, men forsøker å gå i jobb og fungere. Kjenner meg sliten. Har helst lyst å bare sove helt til dette er over. Vet ikke hva politiet vil meg heller? Jeg skrev til dem at dersom de så på meg som en fare så får de bare hente meg på døren med en gang. Men det har de altså ikke gjort. Jeg ønsker bare å få alt som har med eksen min å gjøre ut av mitt liv. 

Endret 6. januar 2017 av Zarah1

[Belfaborac]

Den beste måten å få det rent praktiske ut av livet på er å møte opp hos politiet og fremføre ditt syn på saken og hendelsesforløpet så rolig, saklig, grundig og forståelig som mulig.  Å ikke møte opp, eller skrive som du sier du gjorde, antyder kun at du er sint og ustabil, noe som på ingen måte fremmer din egen sak.

 

Ring dem opp, avtal en tid for oppmøte (og gi gjerne en beklagelse for meldingen du skrev) og bruk tiden frem til den på å gjøre hendelsesforløpet og hvordan du skal legge det frem helt klart i ditt eget hode.  Inntil du har lagt frem saken fra ditt synspunkt har politiet utelukkende motpartens versjon å forholde seg til og om du lar være å fremme din egen sak så er det den versjonen som blir stående.

 

Det er selvsagt tøffe tak å måtte ta en slik samtale med øvrigheta når du føler deg som du gjør, men potensielt gjør du deg selv en enorm bjørnetjeneste om da lar være.

Endret 6. januar 2017 av Belfaborac

[Zarah1]

Den beste måten å få det rent praktiske ut av livet på er å møte opp hos politiet og fremføre ditt syn på saken og hendelsesforløpet så rolig, saklig, grundig og forståelig som mulig.  Å ikke møte opp, eller skrive som du sier du gjorde, antyder kun at du er sint og ustabil, noe som på ingen måte fremmer din egen sak.

 

Ring dem opp, avtal en tid for oppmøte (og gi gjerne en beklagelse for meldingen du skrev) og bruk tiden frem til den på å gjøre hendelsesforløpet og hvordan du skal legge det frem helt klart i ditt eget hode.  Inntil du har lagt frem saken fra ditt synspunkt har politiet utelukkende motpartens versjon å forholde seg til og om du lar være å fremme din egen sak så er det den versjonen som blir stående.

 

Det er selvsagt tøffe tak å måtte ta en slik samtale med øvrigheta når du føler deg som du gjør, men potensielt gjør du deg selv en enorm bjørnetjeneste om da lar være.

I kveld så har angsten satt seg helt. Bare ligget på sofaen. Føler det hele er så utrolig unødvendig. 

 

Det er tøfft. Veldig tøfft. Eksen blir på en måte værende i livet mitt med at jeg må prate med politiet om det. Jeg får bare gå dit på mandag å prate om det. Jeg vet at jeg sendte han mange meldinger, i frustrasjon over at han ignorerte meg helt. Men det kom av en vanskelig situasjon i bruddet. 

 

Jeg vet ikke hvordan dere ser på hva jeg har gjort. Men kan dere forstå at jeg har fått en reaksjon etter bruddet når det ble avsluttet på en måte som var veldig tøff for meg? Jeg har ikke stått utenfor leiligheten hans. Jeg har ikke ønsket å true han på noen slags vis. Men jeg har sendt mange meldinger i håp om at han skulle forstå "smerten" jeg følte, og at han kunne bry seg om å prate. Men man kan ikke tvinge noen til å bry seg om å prate. Det vet jeg. Men jeg var så langt nede. 

 

Jeg har en sånn : give-up-feeling nå. Lyst å bare slutte å prate med daten min, for jeg fortjener sikkert ingenting pga jeg har kommet i denne situasjonen. Og så bare isolrere meg selv. Men jeg bør vel ikke tenke sånn heller. Jeg må forsøke å jobbe meg ut av knipen, og opp. Og leve normalt. Og håpe på at jeg snart får fred og ro i livet mitt. 

[Belfaborac]

Hvis alt du har gjort er å sende et lass med meldinger, så venter det deg trolig kun en liten skjennepreken.  Kanskje ikke det engang, om historien din oppveier hans.  No big deal.  Selvsagt avhengig av at meldingene ikke inneholdt trusler om drap eller skade på person, eiendeler el.l.  Det er i tilfelle straffbart, men jeg antar du hadde vært innom stasjonen forlengst om det var tilfelle, frivillig eller ei.

 

Uansett, om du ikke tar praten med politiet så vil eksen din potensielt forbli en del av tilværelsen din mye lengre enn ellers.  Og om det ikke er mere grums i saken enn det du har fortalt her så vil det hele bli arkivert under H for Henlagt fortere enn svint, for politiet har garantert lite lyst til å kaste bort tid på filleting som dette.

 

Såvidt jeg kan skjønne er det ingen grunn til bekymring, men lykke til uansett.

Endret 6. januar 2017 av Belfaborac

[Zarah1]

Hvis alt du har gjort er å sende et lass med meldinger, så venter det deg trolig kun en liten skjennepreken.  Kanskje ikke det engang, om historien din oppveier hans.  No big deal.  Selvsagt avhengig av at meldingene ikke inneholdt trusler om drap eller skade på person, eiendeler el.l.  Det er i tilfelle straffbart, men jeg antar du hadde vært innom stasjonen forlengst om det var tilfelle, frivillig eller ei.

 

Uansett, om du ikke tar praten med politiet så vil eksen din potensielt forbli en del av tilværelsen din mye lengre enn ellers.  Og om det ikke er mere grums i saken enn det du har fortalt her så vil det hele bli arkivert under H for Henlagt fortere enn svint, for politiet har garantert lite lyst til å kaste bort tid på filleting som dette.

 

Såvidt jeg kan skjønne er det ingen grunn til bekymring, men lykke til uansett.

 

Jeg husker ikke alt jeg har skrevet heller. Det er det som er problemet. Det dummeste jeg skrev som jeg kan huske er : det er skit på dørhåndtaket. Men skrev ikke hvor det var skit. Ellers så skrev jeg att og frem om hvor trist jeg var over hvordan han hadde behandlet meg. Siste vi gjorde var å ha sex for så å ignorere meg for alltid uten å ville prate med meg igjen. Vi hadde vært sammen i godt over et år. Jeg klaget mye over skuffelsen. Omigjen og omigjen det samme. Spurte om han hadde blokkert meg, og skrev at jeg regnet med det siden han ikke svarte. Man har mulighet til å blokkere en person både på mobil og meldinger. 

 

Men er det ikke en stor grunn til å bekymre seg når politiet vil prate med meg så fort som mulig? Det høres jo ganske ille ut. 

 

Hvem ville ikke blitt såret om en person de delte livet sitt forsvant ut av livet sitt på den måten han gjorde? Men jeg taklet det feil med å forsøke å oppnå dialog om det med han. Jeg får bare fremlegge det til politiet selv om jeg aldri burde sendt meldinger i haugevis. Håper at de ikke sitter meg i fengsel for dette. Føles så unødvendig dumt. 

[Belfaborac]

Men er det ikke en stor grunn til å bekymre seg når politiet vil prate med meg så fort som mulig? Det høres jo ganske ille ut.

 

 

Ikke slik jeg ser det, men når en er nedfor i den grad du er så tar en selvsagt alt i verst tenkelige mening.  Jeg for min del vil anta at de bare vil ha en slik fillesak ut av verden så fort som mulig.  Hadde de sett på saken som alvorlig så hadde du hatt to betjenter på døra for å hente deg, da hadde de ikke bedt deg komme for egen maskin.

 

Fengsel kan du bare glemme, man burer ikke folk inne for denne type ting med mindre man har med grove trusler å gjøre.  Og gjerne ikke da heller (dessverre).  Smekk på lanken, eller i verste fall et forelegg.

Endret 6. januar 2017 av Belfaborac

[Zarah1]

 

Men er det ikke en stor grunn til å bekymre seg når politiet vil prate med meg så fort som mulig? Det høres jo ganske ille ut.

 

 

Ikke slik jeg ser det, men når en er nedfor i den grad du er så tar en selvsagt alt i verst tenkelige mening.  Jeg for min del vil anta at de bare vil ha en slik fillesak ut av verden så fort som mulig.  Hadde de sett på saken som alvorlig så hadde du hatt to betjenter på døra for å hente deg, da hadde de ikke bedt deg komme for egen maskin.

 

Fengsel kan du bare glemme, man burer ikke folk inne for denne type ting med mindre man har med grove trusler å gjøre.  Og gjerne ikke da heller (dessverre).  Smekk på lanken, eller i verste fall et forelegg.

 

 

Jeg ser alt i verste retning, og har bare lyst å bare ligge å sove hele helgen. 

 

Har en ny date som jeg treffer. Og jeg får bare forsøke å opprettholde kontakten med han tross situasjonen. Jeg kan ikke fortelle det til han. Men får forsøke å leve så normalt som mulig selv om jeg har mine tunge stunder. Har lagt i hele kvelden på apatisk på sofaen og verstetenkt. Er godt å høre at du mener at jeg ikke skal bekymre meg for mye. 

 

Jeg vet ikke hva jeg har skrevet. Vet at han hadde et offentlig bilde på nettet, hvor jeg kommenterte: "og du ignorerte meg etter så langt forhold.". Men det er vel ikke straffbart. For det var lagt ut i det offentlige. Jeg var litt sur fordi han hadde en nettside hvor han hadde innlegg om meg, og ba han fjerne den. Husker at jeg forsøkte å få han til å forstå det, men han fjernet den ikke. Jeg husker ikke alt jeg skrev. Men skrev noe om at jeg trodde at karma kom for en dag, men at jeg ville ikke gjøre han noe selv, men at jeg trodde at dersom man gjør andre noe vondt så får man tilbake automatisk. Var ikke ment som trussel. Men han har skrevet om at han tror det før selv. Derfor jeg nevnte det. 

 

Håper dette går bra. Hadde jeg hatt en mål og mening om å skade eller gjøre han noe voldelig så hadde jeg oppsøkt han for lenge siden. Da burde ikke politiet latt meg få de dagene på meg. Da burde de ha kommet på døren min. Det er hva jeg har skrevet i meldingen til politiet: at dersom de tror jeg er en fare for han så er det bare å komme på døren med en gang. I tillegg skrev jeg at jeg ikke er en fare. 

 

Dersom han får meg dømt for dette så burde han dømmes for det han har gjort. For han har truet meg tidligere med diverse ting osv. Derfor er det veldig kjipt at han skal få en sak igjennom. 

 

Men jeg har gjort en feil: å kontakte en mann som ikke brydde seg om meg lenger. Hadde han vært en bra person å ha i livet mitt så hadde ikke dette skjedd. Jeg vil bare leve et nytt liv uten han i livet mitt nå. Jeg hadde kjærlighetssorg, men nå ser jeg at jeg skal bare være glad for å få han ut av mitt liv så fort som mulig. Det er ikke verdt å ha han i tankene engang. Så lenge saken eksisterer så er han i tankene, men jeg vil ha han bort derfra så fort som mulig. 

 

Takk for kommentarer, råd, støtte og forståelse i en vanskelig tung situasjon. 

[AnonymDiskusjon]

Et kontaktforbud innebærer totalt forbud mot kontakt, også på sosiale media. Det får begge veier, kontakter han deg kan han også bli straffet.

 

Legg den idioten bak deg, svært få normale mennesker holder på på den måten. Du får et kontaktforbud og det er det, i verste tilfelle. Men det blir selvfølgelig aldri dere to, så de romantiske forestillingene du eventuelt har må du legge fra deg,

 

Anonymous poster hash: 1dc8d...095

[Zarah1]

Et kontaktforbud innebærer totalt forbud mot kontakt, også på sosiale media. Det får begge veier, kontakter han deg kan han også bli straffet.

 

Legg den idioten bak deg, svært få normale mennesker holder på på den måten. Du får et kontaktforbud og det er det, i verste tilfelle. Men det blir selvfølgelig aldri dere to, så de romantiske forestillingene du eventuelt har må du legge fra deg,

 

Anonymous poster hash: 1dc8d...095

 

Jeg har mistet forelskelsen og følelsene for han. 

 

Om jeg får et kontaktforbud så gjør det ingenting. Det som er viktig for meg er at jeg slipper unna problemer som følge av situasjonen.

 

Jeg har ingen romantiske forstillinger om han lenger. De fleste menn som jeg har vært i kontakt med ville aldri gjort dette mot meg. De ville tatt en dialog om problemet først. Det er hva han ikke forsøkte engang.  Tror dessuten at han hadde et forhold med en annen samtidig som det var oss. Jeg får håpe at saken er ute av verden på mandag. 

Endret 7. januar 2017 av Zarah1