Barnevernet har anmeldt far til barna til politiet

[Nokia1803]

Lurer på om flere har vært oppi dette. Jeg har vært alene med barna siden 2009. D har vært mye att og fram med far som aldri klarer å holde en avtale. Sønnen min har en utagerende adferd pga at han hele livet har blitt oversett av far pluss at far har vært hardhendt som å slite i klærne, skrubbing etc. Jeg har sendt bekymringsmelding 1 gang og helsesøster har sendt 1 gang. Begge de er blitt henlagt. Siste bekymringsmelding kom i høst fra skolen som nå er blitt anmeldt. Nå skal jeg avgi vitneforklaring om 2 dager. Så må vi kjøre 26 mil til barnas hus for avhør på barna. Ble litt satt ut da politiet ringte idag og fortalte dette. Vil bare høre om andres erfaringer om noen har vært igjennom dette?

[ragge_jz]

uff, lykke til.

Det kan jo være noe av den utagerende adferden er genetisk også, ikke bare oppdragelse og neglisjering fra faren.

I hvert fall det jeg tenkte, etter å ha lest innlegget ditt og farens oppførsel.

[youngandfree]

Dette kan være den største feilen i ditt liv. Jeg er barnevernsbarn og har vokst opp uten foreldre hele mitt liv, fordi min onkel anmeldte min mor inn til barnevernet. Barnevernet griper inn MED EN gang noe slikt skjer. Nå vil jeg be deg tenke over en ting, du som alene mor vil barnevernet prøve å slå hardt ned på. At du jobber, og "sikkert ikke har tid nok med sønnen din". En granskning av far i denne situasjonen, vil sette igang en prosess i henhold til barnevernsloven over "hva det beste for barnet er". Alle forhold rundt barnet vil granskes, din psykiske tilstand, din økonomi, din kjemi med ditt barn. Saken vil ikke lenger handle om far, det vil handle om barnet.
Jeg ville rådet far til å holde litt avstand, og komme på besøk mens du er der pga disse beskymringene. FOR det beste for barnet vet jeg av erfaring, er å se sin far - i rett tilstand, selvom han ikke kan være supermannen i ditt barns liv. Han vil senere huske å ha sett sin far, ha et eller to koselige minner- Der du også er med... Sinneproblemer er aldri genetisk har flere psykologer fortalt meg, det er ens evne til å lære å styre sine egne følelser. Noe som alltid er vanskelig om det er mange av disse følelsene som ung og man ikke har kapasitet til å forstå dem.

[IHaveADream]

Dette kan være den største feilen i ditt liv. Jeg er barnevernsbarn og har vokst opp uten foreldre hele mitt liv, fordi min onkel anmeldte min mor inn til barnevernet. Barnevernet griper inn MED EN gang noe slikt skjer. Barnevernet er PÅLAGT i lov og forskrift samt etter reglene om barns menenskerettigheter å gripe inn. Barnevernet tok deg ikke bare fordi din onkel "sladret"; de tok deg fordi det var mer enn dette. Fordi dine biologiske foreldre ikke tok vare på deg. Jeg har svart deg i en tråd du har startet her vedr. din forsterfamilie. Denne tråden belyser min påstand; dersom din biologiske familie hadde brydd seg; tror du ikke de hadde forsøkt å ta kontakt med deg i løpet av alle disse årene selv om du var plassert i fosterhjem? Videre gir regelverket gode muligheter for klageadgang og domstolskontroll samt samværsmuligheter. Myndigheten kjører også en minste inngreps policy. Så det med at barnevernet tok deg bare fordi din onkel sladret, er ikke troverdig i det hele tatt. Det må ha vært noe mer. Nå vil jeg be deg tenke over en ting, du som alene mor vil barnevernet prøve å slå hardt ned på. At du jobber, og "sikkert ikke har tid nok med sønnen din". En granskning av far i denne situasjonen, vil sette igang en prosess i henhold til barnevernsloven over "hva det beste for barnet er". Alle forhold rundt barnet vil granskes, din psykiske tilstand, din økonomi, din kjemi med ditt barn. Saken vil ikke lenger handle om far, det vil handle om barnet. Ja, og hvorfor ikke? Er ikke det naturlig da? Barnets beste er grunnleggende i alle saker som berører barn. Mor og far er voksne som styrer sine liv. Barn har ikke denne evnen, og KAL BESKYTTES. Jeg gremmes over din formulering om at saken går fra å handle om far til å handle om barnet. Slik TS har formulert innholdet, handlet denne saken ALLTID om barnet og barnets beste. Du burde skamme deg.

Jeg ville rådet far til å holde litt avstand, og komme på besøk mens du er der pga disse beskymringene. FOR det beste for barnet vet jeg av erfaring, er å se sin far - i rett tilstand, selvom han ikke kan være supermannen i ditt barns liv. Han vil senere huske å ha sett sin far, ha et eller to koselige minner- Der du også er med... Du snakker kanskje av DIN erfaring, men min erfaring er noe helt annet. Jeg hadde/har en drittsekk til far, som neglisjerte både meg og mine søsken og min mor. Og vi har "et eller to koselige minner" fra han også, men i våres øyne er de dritt verdt fordi vi ikke kan glemme at han neglisjerte oss. De "gode minnene" som du beskriver er null verdt. Dine erfaringer er ikke fasit; vi vil alle oppleve dette på ulike måter.  Sinneproblemer er aldri genetisk har flere psykologer fortalt meg, det er ens evne til å lære å styre sine egne følelser. Noe som alltid er vanskelig om det er mange av disse følelsene som ung og man ikke har kapasitet til å forstå dem.

[Nokia1803]

Hei takk for svar. Joda jeg er klar over at jeg selv også kan bli berørt i denne saken. D kommer helt an på hva barns sier til politiet. Klart jeg har dratt i gutten jeg og men da for å forsvare fysisk angrep på søstera. Foreløpig tar jeg livet med ro. Jobber og så holder vi på å flytte litt unna faren og kortere jobb vei for meg og nærmere skolen. I tillegg skal jeg og gutten på BUP på mandag så neste uke er fullbooket. Jeg har vært i 2 timers vitneavhør og syntes d var vanskelig. D er så vanskelig å huske hva og når skjedde det. Jeg hørtes sikkert helt bak mål ut. Så vanskelig å huske. Viste dem bildene jeg har tatt av guttens merker etter at han har vært hos far. Far er utenlandsk og rett før jul dro han til hjemlandet med sin nye familie IG halvsøskene til mine barn. Uten å si noe til meg eller barna vår før etter at han var dratt og har enda ikke kommet tilbake. Ingen vet hva som skal skje til uka bortsett fra meg og politiet. Uff gruer å måtte fortelle d til barna den dagen vi drar. Far får ikke vite noe før vi er på tur til avhør. Hvordan hans reaksjon vil bli gruer jeg også til. Men d går vel greit.

[sicios]

Barnevernet gjør først og spør spm. etterpå. Dessverre en ødeleggende effekt som det bør bli slutt på.

[youngandfree]

"Vil høre andres erfaringer som har gått igjennom dette". Jeg vil bare være sikker på at barnet ikke blir tatt ut av hjemmet, siden du høres ut som en mor som vil ta godt vare på barnet. Grunnen til det er fordi jeg har erfart det samme.. Det står klart og tydelig i papirene mine at vi fikk et akkutt tiltak etter påståelser fra onkel...og at de senere viste seg å ikke stemme. Alikevel ble vi ikke ført tilbake (noe jeg syntes er helt ok, ettersom mor er borderline og ble etter vi flyttet. Jeg har sett så mye rart og stoler kanskje ikke på barnevernet, men jeg håper alt går bra. Lykke til , og PS. Ikke skriv i et forum på diskusjon.no om du ikke takler å høre det du spør etter(mange værre enn meg her inne, jeg mener alt vel)

[Aqulini]

Lurer på om flere har vært oppi dette. Jeg har vært alene med barna siden 2009. D har vært mye att og fram med far som aldri klarer å holde en avtale. Sønnen min har en utagerende adferd pga at han hele livet har blitt oversett av far pluss at far har vært hardhendt som å slite i klærne, skrubbing etc. Jeg har sendt bekymringsmelding 1 gang og helsesøster har sendt 1 gang. Begge de er blitt henlagt. Siste bekymringsmelding kom i høst fra skolen som nå er blitt anmeldt. Nå skal jeg avgi vitneforklaring om 2 dager. Så må vi kjøre 26 mil til barnas hus for avhør på barna. Ble litt satt ut da politiet ringte idag og fortalte dette. Vil bare høre om andres erfaringer om noen har vært igjennom dette?

 

Hvis du mener du gjør det beste for ungen så er vel å kjøre 26 mil en smal sak?