Nav og arbeidstilrettelegging?

[AnonymDiskusjon]

Jeg er gift med noen med psykisk lidelse. Har vart i mange år. Det har brutt ut noen ganger i løpet av ekteskapet. Nå er personen svært passivisert og derfor deprimert. Jobben kunne ikke beholdes etter forrige innleggelse. Og det har blitt en uvanlig lang rekonvalenstid, hvor en føler at Nav, kommune, psykiatri ikke gjør nok.

 

Så jeg har behov for kanskje å prate med Nav om dette opplegget som er opprettet. Hvor det kun skrives CV og søkes på jobber som ikke finnes. Det finnes ikke praksisplasser å oppdrive lokalt en gang innen økonomi. Det virker som Norge har stengt nesten ned all virksomhet fra en arbeidssøkers perspektiv. Det nyopprettede AS3 som tok over kontrakt på anbud hos Nav ser ikke ut til å gi den suksess en skulle håpe på. Det begynner nok å nærme seg et halvt år der for den deprimerte personen.

 

Jeg føler på meg at det i øyeblikket ihvertfall er usunt for personen å ikke ha et tiltak som aktiviserer. Hvordan kan jeg som pårørende forvente å bli hørt av Nav om jeg tar det opp? Har jeg noen påvirkning på Nav i det hele tatt når jeg ikke selv er denne Navklienten?

 

Vi kjenner noen andre som bruker AS3 og som har en mye mindre sympatisk konsulent der. Den konsulenten virker ikke å løfte en finger og klient må gjøre tilnærmet all jobboppfølging selv. Mens den AS3-konsulenten som arbeider for denne deprimerte personen ihvertfall uttrykker at noe gjøres, at det tas kontakt med flere bedrifter.

 

Selv om en ikke bør tenke slike negative tanker som her kommer, så kunne en gjerne tenke seg at AS3 er et skalkeskjul for en gjeng konsulenter som later som om de kontakter bedrifter. Det er sannsynligvis ikke sant, men hvordan kan man vite det når personen selv aldri har kommet til et eneste intervju med en bedrift enda en gang?

 

Men som ektefelle så blir man selvsagt frustrert når den man er glad i ikke får noen skikkelig aktivtet som kan løfte en ut av depressjonen. Det er spesiellt tungt når en hører gjentatte ganger at livet ikke er verdt å leve fra den man elsker. Det har til og med vært en kortvarig psykiatrisk innleggelse pga. dette. Og nå over julen så har vi jo hatt nærmere kontakt med familie og sånn. Så er dette en etterdønning av at det er blitt stille etter romjulen. Nyttårsaften for oss var ikke det store hører også til helheten her. Eller må jeg være ekstra på vakt i dagene som kommer, eller er det noe jeg kan gjøre og si?

Anonymous poster hash: 1b6cc...7e8

[dag1234]

Hvis det ikke alt er opprettet en ansvarsgruppe rundt konen din, bør vel det gjøres. En slik gruppe består av de helsearbeiderne som har direkte kontakt med henne og NAV. Hensikten med en slik ansvarsgruppe er å sikre seg at de som er i hjelpeapparatet rundt henne i størst mulig grad samarbeider og at en har best mulig oversikt over situasjonen, utfordringer og ressurser. 

 

Hvem som helst av aktørene rundt en pasient kan be om å få opprettet en slik gruppe.

Er usikker på om du som pårørende kan be om det, men du kan jo kontakte fastlegen eller en av de andre helseaktørene som er i opplegget rundt henne.

 

Siden din kone har en langvarig psykisk tilstand, virker det som om hun har varig nedsatt arbeidsevne. Hun bør gjerne utredes mtp eventuell restarbeidsevne, og det kan være en idé å vurdere om hun skal kreve uføretrygd, helt eller delvis. 

 

Ingen her inne kan gi deg konkrete råd om hva du kan si og gjøre. Men om du opplever at din kone ikke har det bra nok bær du ta dette opp med behandlerne henne , helst de i psykiatrien.

[AnonymDiskusjon]

Takker for tips dag.

 

Det har blitt skissert en delvis uføretrygd fra minst to av partene i den ansvarsgruppen. Jeg er rett og slett ikke helt oppdatert om hvordan de har tenkt seg dette framover egentlig siden jeg ikke har hatt anledning til å delta i møtet. Fastlegen hadde vel ikke anledning til å stille den gang, men en psykiater hadde anledning så møtet skjedde på voksenpoliklinikken tilhørende et lokalt DPS. Jeg er helt enig i at en redusert arbeidstilrettelegging er det riktige. Og det kommer nok i stand til slutt.

 

I forrige arbeidsforhold så arbeidet personen for mye overtid (over 100 %), men det var litium som ødela nyre-hjerne reseptorene, så da var det umulig å stoppe at snøballen rullet til innleggelse. Personen fikk etterhvert noe så sjelden som https://en.wikipedia.org/wiki/Nephrogenic_diabetes_insipidus.

 

Da det var en ung fastlege som feiltolket blodprøveresultatene over lang tid. Farenivået for litiumforgiftning øker progressivt og det er større fare for at dette viser seg etter 15 år på litiumbehandling enn når man nylig har oppstartet litiumbehandlingen. GFR og litiumnivå må sees i sammenheng for tolkning, noe denne fastlegen ikke gjorde på riktig måte. Avventes svar fra NPE i løpet av 2017 tenker jeg om den delen av livene våres.

 

Personen har byttet tilbake til gammel og tryggere fastlege igjen. Vi flyttet pga. nærhet til den forrige arbeidsplassen og da ble det naturlig å få seg en fastlege med kortere reisetid fra det nye hjemmet for vedkommende. Det ble uflaks for oss med valg av fastlege, og det har ødelagt den fine arbeidskarrieren denne økonomen hadde tidligere. Ihvertfall midlertidig. Sannsynligheten for at person må stå på vanndrivende medikamenter pga. hormonreseptorskaden er prekær. Da dette aldri gjennopprettes eller så ser det ihvertfall svært pessimistisk ut i så måte. Man kan aldri vite 100 % hva kropp er i stand til å reparere. Nå er det allerede blitt noen få startår på at skaden fremdeles er tilstede.

Anonymous poster hash: 1b6cc...7e8