Ekstremt usikker og sjalu kjæreste

[0004]

 

Orker ikke å lese engang..

 

Hvorfor er det så utrolig slitsomt å ha noen som er litt for redd for å miste deg? Sjalusi er en kjærlighetserklæring.

Dere som synes det er så negativt at parneren er sjalu, hva er dere egentlig ute etter? Pose og sekk?

 

 

Eh, du gidder ikke lese tråden, men tar mål av deg å gi råd. Er du synsk da kanskje?

 

 

Nei, men livet mitt startet ikke da denne tråden ble opprettet. Jeg har hørt alt om dette, og jeg har vært sjalu, og jeg har vært med folk som er sjalu. Og jeg har funnet ut av hva greia er og jeg har fortalt hva det gjelder.

[BadCat]

Jeg har fremdeles ikke møtt noen som er sjalu og som ikke er usikre på seg selv. Folk som har tro på seg selv fremstår som mer likegyldig selv om de ikke er likegyldige.

[0004]

Jeg har fremdeles ikke møtt noen som er sjalu og som ikke er usikre på seg selv. Folk som har tro på seg selv fremstår som mer likegyldig selv om de ikke er likegyldige.

 

Man må selvsagt bevare stabiliteten. Det er en grunn til at vi mennesker inngår partnerskap. Men man har kun ett liv, så skal man ofre seg for noen, så er det ikke annet enn naturlig å forvente 100% lojalitet. Når partneren handler i strid med oppfatningene om partnerskap, troskap og lojalitet oppstår sjalusien. Jeg har avfeid det som søtt og elskverdig, og det fungerer for meg. Jeg lar ikke deres usikkerhet gå inn på meg. Samtidig har jeg vært sjalu og det har endt i katastrofe, for hva? Nettopp. Fordi partneren ikke var på samme linje som meg. De var ikke modne nok til å sette pris på et partnerskap. Det er mer business enn kjærlighet, og det vet alle som er voksne nok.

 

EDIT: Du er ingenting alene. Du er nødt til å ha en partner. Hva kjærligheten angår handler det kun om dyrkbar mark. Vi er også en del av dyreriket. Vi har instinkter. Ikke innbill dere noe annet.

Endret 31. desember 2016 av 0004

[Aiven]

 

 

Orker ikke å lese engang..

 

Hvorfor er det så utrolig slitsomt å ha noen som er litt for redd for å miste deg? Sjalusi er en kjærlighetserklæring.

Dere som synes det er så negativt at parneren er sjalu, hva er dere egentlig ute etter? Pose og sekk?

 

Eh, du gidder ikke lese tråden, men tar mål av deg å gi råd. Er du synsk da kanskje?

Nei, men livet mitt startet ikke da denne tråden ble opprettet. Jeg har hørt alt om dette, og jeg har vært sjalu, og jeg har vært med folk som er sjalu. Og jeg har funnet ut av hva greia er og jeg har fortalt hva det gjelder.

I motsetning til hva du later til å tro, handler ikke denne tråden om deg og ditt liv. Så slutt å poste irrelevant svada. Om du vil snakke om deg sjøl, start en egen tråd (og håp at noen faktisk gidder lese det du skriver, i motsetning til visse andre)(i den grad du faktisk er interessert i andres mening).

[hekomo]

Ja, jeg tenker jo selv at det er lurt å utfordre sjalusien. Og jeg har prøvd det også. Men jeg føler liksom ikke at det har hjulpet all verden. Snarere tvert om, det får henne i forsvarsmodus, kan starte krangler og gjør hele temaet vanskelig å snakke om.

Du kan ikke la denne dama dra deg ned i søla. Du må stå opp for deg selv. Forklar at du skjønner at hun har det slik, men at du ikke kan legge deg på rygg for henne. At du er en egen selvstendig person. Forklar at du har prøvd å legge deg på rygg og være underdanig. Men det har ikke fungert, og nå begynner det å tære på deg. Si at du kommer til å ta opp kontakten med eventuelle venninner du har kuttet kontakten med.

 

Så får hun velge om hun ønsker å jobbe med seg selv, eller om hun vil gå.

 

Men ikke la henne kappe ballene av deg.

[Bjarnemann]

Tusen takk for mange, flotte og engasjerte svar, folkens!

 

Hadde av en eller annen grunn fått for meg at tråden var død, så har ikke vært på diskusjon på et par dager. Har prøvd å besvare alle innspillene så godt som jeg kan. Tar gjerne imot flere innspill Spesielt relatert til hvordan jeg/vi best mulig kan takle dette. Alt fra konstruktive mindsets for min egen del, sånn at jeg ikke går i angrep, til gode måter å møte henne på, til hvordan jeg kan bekrefte henne på en ikke-selvutslettende måte, og med det minske sjalusien/gjøre henne tryggere på meg(?), til gode måter for henne å tenke på, verktøy somgjør det lettere for henne/oss å snakke sammen, osv.

 

 

Snip

 

Synes det virker som du har en veldig sunn og reflektert innstilling til problemet. Det er fint at du ønsker å jobbe med det. Kan dere ikke dra i samlivsterapi da? Hørt om mange som har fått mye ut av det. Det virker jo som dere må bli bedre til å kommunisere sammen. Noen ganger kan det bli lettere å løse opp i flokene, bare ved at dere får et perspektiv utenfra.

 

Ikke dumt å spørre på kvinneguiden også, men husk at du er nok kanskje litt predisponert til å være enig med oss gutta, det er jo litt forskjell mellom kjønnene, både genetisk og miljømessig

Heh, takk! Selvfølgelig ønsker jeg å jobbe med det. Har jo blitt veldig glad i jenta. Samlivsterapi har jeg ikke tenkt tanken på engang. I mitt hode er det mer for etablerte familier, med barn osv? Ikke at det gjør det uaktuelt av den grunn. Snarere tvert om, jeg er stor fan av å søke hjelp fra eksperter om man trenger det. Absolutt ingen skam i det. I skrivende stund framstår det kanskje som litt vel dramatisk å dra til samlivsterapi, men jeg skal absolutt ha det i bakhodet hvis situasjonen forverrer seg/ikke bedrer seg. Heller det enn at det skal gå til H.

 

Det var litt det jeg tenkte også, og mye av grunnen til at jeg oppretta en tråd på KG Det gikk mer på kvaliteten til svarene. Så og si alle svarene var på sedvanlig KG-vis at jeg burde dumpe henne. Noen mente også at forholdet var voldelig og at jeg burde komme meg bort fort som fy

 

 

TS er 25 år, i sitt første seriøse forhold, ingen barn, ingen større felles eiendom eller andre felles forpliktelser. SAMLIVSTERAPI..?? Jobbe med forhold? Vet du, jeg forstår det er velmente råd, men alvorlig talt, om hvert eneste uerfarne par i 20-årene skulle gått til samlivsterapi, da vet jeg hvilken yrkesgruppe som har skutt gullfuglen. Hvor stor prosentandel av dagens norske befolkning forblir sammen med den aller første partneren de er sammen med?

 

Jeg sier ikke at man ikke skal jobbe litt for å få forhold til å fungere, men jeg mener en like viktig prosess i livet er å finne ut av hvem man er kompatibel med, og faktisk fase ut de som man faktisk ikke er langtidskompatibel med. Dette er noe som kan spare en for ENORMT mye lidelse.

 

Jeg skal ikke påstå at jeg har noen fasit, men for MEG høres dette ut som et "treningsforhold" som har gått ut på dato. Ene mennesket forstår at det andre mennesket har en oppførsel som ikke er ferdigutviklet. Den andre personen trenger å lære at oppførselen ikke er en god formel for å bli værende i et forhold, men teorien i det siver sjelden inn, det er sånt man ofte bare må lære av konsekvens.

Deler tanken om at det kanskje er litt vel dramatisk å dra i samlivsterapi for et forhold som for det første er mitt første, og for det andre har vart i ett år og tre måneder. Vet ikke helt hva kutyme er her. Ikke at jeg bryr meg så mye om kutyme, egentlig. Men jeg tror uansett ikke det er aktuelt før situasjonen evt forverrer seg. Eller om ikke det går bedre. Selv om jeg absolutt tenker at det kan ha noe for seg. Men, som tidligere nevnt, så er det tross alt en viss forbedring å spore når det kommer til kommunikasjonen. Og det betyr vel så mye at jeg har lært meg å kommunisere med henne som det at hun tør og klarer å sette ord på ting.

 

Enig i det du sier ang kompabilitet. Ikke at, slik Aiven senere påpeker, jeg tror det å dumpe/bli dumpa er eneste veien å gå for å lære, men at jeg tror at det også absolutt kan være lærerikt. Og jeg er helt enig i at man kan argumentere for at enkelte forhold rett og slett ikke har livets rett.

 

Nå er saken den at vi er veldig kompatible. Eneste er disse sjalusiproblemene som dukker opp med jevne mellomrom. Og det at jeg er av den oppfatning etter 15 måneder, altså etter at den verste forelskeseståka har landa(?), burde vel kunne tas til inntekt for et slikt synspunkt? Sikkert veldig ungdommenlig og bråkjekt å si, men jeg vil mene at jeg har tålelig god erfaring med mennesker. Har jobba nesten ti år med salg, studert sosiologi, sosialantropologi og litt lett psykologi, som jeg har vokst veldig på, jeg håper og tror at jeg kjenner både meg selv og mennesker så godt at jeg ihvertfall har litt bakgrunn for å si at dette er en jente jeg har lyst til å satse på.

 

 

 

Snip.

Ja, jeg mener at veldig mange burde gå i samlivsterapi. Fordi de fleste trenger å utvikle seg som mennesker for å ha gode relasjoner med dem rundt seg og da er det lurt å oppsøke en ekspert. Selvsagt kan man "klare sjøl" om man er motivert nok, eller finne noen som er kommet så langt allerede at samlivsterapi ikke er nødvendig for å få det til å fungere. Bøker kan også være bra, men jeg vet at mange ikke har ork til å lese. Finnes vel sikkert noe ålreite videoer også.

 

At forhold er en dans på roser, bare man finner noen man er "100% kompatibel" med, tror jeg ikke stemmer for de fleste. Og jeg synes at din teori om at man bare kan lære av å faktisk bli dumpa virker noe søkt, selv om det nok blir slik i praksis for mange.

Første avsnitt har jeg vel ~svart på ovenfor, tror jeg Ser at jeg fremsto som mer negativ til samlivsterapi enn det jeg er. Tenker definitivt at det kan ha noe for seg. Skal ha det i bakhodet

 

Andre avsnitt er jeg veldig enig i. Det er tross alt to mennesker som skal lære seg å leve sammen. Jeg er foresten litt uenig i tanken om at et forhold bare skal være en dans på roser. Ikke at jeg mener at det var det du mente, mer at det nødvendigvis ikke bør være noe altoppslukende mål, og at det ikke betyr at man er med feil person om det ikke alltid utelukkende er en dans på roser. For det første, så tror jeg det i lengden hadde blitt jævla kjedelig om alt bare er stabilt og fint. For det andre, så tror jeg også at man har veldig godt av å møte litt motstand fra tid til annen. Få utfordret egne tankesett og meninger. Jeg vet ihvertfall med meg selv at jeg har lært veldig mye i løpet av denne tiden. For å referere til tidligerenevnte banale eksempel, så er det faktisk ikke helt ok å like masse (bekreftelsessøkende) bilder av pene venninner på Facebook. Kjæresten min måtte slå meg ganske hardt i skolten for at jeg skulle akseptere det. Så vil sikkert noen mene at også det har med sjalusi å gjøre, at det burde være greit osv, men for meg så er det ihvertfall ikke det. Men jeg klarte ikke intuitivt å se det fra andre siden og forstå at jeg hadde reagert selv, om det hadde vært motsatt.

Orker ikke å lese engang..

 

Det er faktisk ikke noen menneskerett å få ta del i et partnerskap, og i tillegg leve som om man var singel.

 

Hvorfor er det så utrolig slitsomt å ha noen som er litt for redd for å miste deg? Sjalusi er en kjærlighetserklæring, det er jo et luksusproblem!

 

Dere som synes det er så negativt at parneren er sjalu, hva er dere egentlig ute etter? Pose og sekk?

- Få være i fred slik at dere kan handle i strid med alt som heter troskap? For hva ellers er det som trigger sykelig sjalusi? Og hva definerer dere som sykelig sjalusi? Hva om det er rasjonelt? Tar man det skrittet og legger ut om det på diskusjon.no, så ligger det jo noe i det. Da er dere kanskje ikke rette folk, og det har vel partneren fått en mistanke om for lenge siden. Skal jeg være ærlig så er den det gjelder alt for god for TS.

Det er nå et ganske dårlig utgangspunkt, vil jeg mene, for en samtale om de som deltar i den ikke har satt seg inn i hva den handler om. Men, uansett, takk for svar Angående det du sier om at sjalusi er en kjærlighetserklæring, så er det noe jeg prøver å minne meg selv på i møte med dette her. For det er slik jeg også tenker om det. Jeg ville feks ikke vært sjalu på Hitler, for å komme med et absurd eksempel. Eller hvem som helst annen jeg ikke er veldig glad i. Så, jeg anstrenger meg veldig for å ha dette i bakhodet.

 

Samtidig, er det også en utfordring. Og det tærer. Det skal jeg ikke legge skjul på. Når hun, uansett hvor tålmodig og forståelsesfull jeg er (føler jeg selv), anklager meg for ditt og datt, er av de og de oppfatningene (som ikke har rot i virkeligheten), eller stenger meg helt ute, så er det veldig slitsomt. Så prøver jeg selvfølgelig å huske på at det vel så mye er et absurd uttrykk for kjærlighet. Likevel, så er det veldig slitsomt når vi holder på i flere timer uten å komme noen vei, når alt jeg sier uansett blir helt feil, og når ting jeg sier og gjør, som er sagt og gjort i beste mening bare gjør ting verre. Konfirmasjonsbias er jo en fin ting.

Hva er vitsen med samlivsterapi, å bevare noe som ikke funker? Nei, slipp det fri istedet.

Som beskrevet ovenfor: ikke enig Men alt er jo relativt. I noen (/flere?) tilfeller, så er det selvfølgelig det rette å gjøre.

 

Snip.

Snip.

 

 

Snip.

 

Snip.

Snip.

Jeg har fremdeles ikke møtt noen som er sjalu og som ikke er usikre på seg selv. Folk som har tro på seg selv fremstår som mer likegyldig selv om de ikke er likegyldige.

Jeg tror dette stemmer langt på vei. Det rimer ihvertfall godt med egne erfaringer. Dagsformen min svinger en del, og jeg merker at jeg på "dårlige" dager, mye lettere blir sjalu. Og jeg vil anta at det har noe med at jeg måler meg selv med andre, og finner meg selv underlegen. På gode dager derimot, kunne ikke engang Hugh Jackman gjort meg sjalu eller usikker. Vet ikke om det bare skyldes egne usikkerheter, men, ja, for meg er det logisk å tro at det i det minste spiller en stor rolle.

 

Snip.

Man må selvsagt bevare stabiliteten. Det er en grunn til at vi mennesker inngår partnerskap. Men man har kun ett liv, så skal man ofre seg for noen, så er det ikke annet enn naturlig å forvente 100% lojalitet. Når partneren handler i strid med oppfatningene om partnerskap, troskap og lojalitet oppstår sjalusien. Jeg har avfeid det som søtt og elskverdig, og det fungerer for meg. Jeg lar ikke deres usikkerhet gå inn på meg. Samtidig har jeg vært sjalu og det har endt i katastrofe, for hva? Nettopp. Fordi partneren ikke var på samme linje som meg. De var ikke modne nok til å sette pris på et partnerskap. Det er mer business enn kjærlighet, og det vet alle som er voksne nok.

 

EDIT: Du er ingenting alene. Du er nødt til å ha en partner. Hva kjærligheten angår handler det kun om dyrkbar mark. Vi er også en del av dyreriket. Vi har instinkter. Ikke innbill dere noe annet.

Jeg har litt problemer med å få fatt på hva du mener her, lyst til å utdype?

 

 

 

Snip.

Snip.

Snip.

I motsetning til hva du later til å tro, handler ikke denne tråden om deg og ditt liv. Så slutt å poste irrelevant svada. Om du vil snakke om deg sjøl, start en egen tråd (og håp at noen faktisk gidder lese det du skriver, i motsetning til visse andre)(i den grad du faktisk er interessert i andres mening).

 

Ja, jeg tenker jo selv at det er lurt å utfordre sjalusien. Og jeg har prøvd det også. Men jeg føler liksom ikke at det har hjulpet all verden. Snarere tvert om, det får henne i forsvarsmodus, kan starte krangler og gjør hele temaet vanskelig å snakke om.

Du kan ikke la denne dama dra deg ned i søla. Du må stå opp for deg selv. Forklar at du skjønner at hun har det slik, men at du ikke kan legge deg på rygg for henne. At du er en egen selvstendig person. Forklar at du har prøvd å legge deg på rygg og være underdanig. Men det har ikke fungert, og nå begynner det å tære på deg. Si at du kommer til å ta opp kontakten med eventuelle venninner du har kuttet kontakten med.

 

Så får hun velge om hun ønsker å jobbe med seg selv, eller om hun vil gå.

 

Men ikke la henne kappe ballene av deg.

Dette er et synspunkt jeg har grubla mye over. For det er jo en slags balansegang. Mellom å møte partneren og å gi avkall på seg selv. Jeg er veldig sikker på at det ikke er tilfellet her. Snarere tvert om. Det kan hende at jeg har vært litt for god til å få ting på min måte. Sånne ting er selvfølelig vanskelig å vite, jeg kan heller ikke se meg selv utenfra, men det er sånn jeg opplever det. Kjæresten min er også, med unntak av de gangene dette står på som verst, veldig klar på at dette er hennes problem og at det er ting hun selv må jobbe med. Hun har absolutt ikke prøvd å forandre meg. Ikke som jeg har funnet ut av ihvertfall

 

At jeg har kutta/fada ut kontakt, som jeg skrev om i OP, var btw noe jeg selv insja til. Ikke noe hun krevde. Det hadde jeg heller aldri akseptert. Nå skal jeg faktisk på en overnattingshyttetur, med alkohol om en drøy mnd der en venninne som jeg tidligere har hatt en kort flørt med, og som har vært gjenstand for mye sjalusi og vonde tanker for kjæresten også kommer til å være med. Det går helt fint. Tviler sterkt på at hun liker det, men hun har altså ikke gjort noe som helst for at jeg ikke skal dra på den turen. Hverken implisitt eller eksplisitt. Det er altså ikke hun som har nekta/nekter meg noe som helst, det var noe jeg gjorde selv i håp om at det ville være bra for henne.

Endret 3. januar 2017 av Bjarnemann

[Gjest Bruker-245639]

Du må aldri aldri aldri be om samlivsråd på kvinneguiden! Det er tross alt det mest psykopatiske bunnslammet av norske kvinner du finner der.

 

Når det kommer til dama di så ville jeg spurt rett ut "Hvorfor tror du at du har så liten verdi at du ikke kan elskes og respekteres?"

[hekomo]

 

 

Ja, jeg tenker jo selv at det er lurt å utfordre sjalusien. Og jeg har prøvd det også. Men jeg føler liksom ikke at det har hjulpet all verden. Snarere tvert om, det får henne i forsvarsmodus, kan starte krangler og gjør hele temaet vanskelig å snakke om.

Du kan ikke la denne dama dra deg ned i søla. Du må stå opp for deg selv. Forklar at du skjønner at hun har det slik, men at du ikke kan legge deg på rygg for henne. At du er en egen selvstendig person. Forklar at du har prøvd å legge deg på rygg og være underdanig. Men det har ikke fungert, og nå begynner det å tære på deg. Si at du kommer til å ta opp kontakten med eventuelle venninner du har kuttet kontakten med.

 

Så får hun velge om hun ønsker å jobbe med seg selv, eller om hun vil gå.

 

Men ikke la henne kappe ballene av deg.

 

Dette er et synspunkt jeg har grubla mye over. For det er jo en slags balansegang. Mellom å møte partneren og å gi avkall på seg selv. Jeg er veldig sikker på at det ikke er tilfellet her. Snarere tvert om. Det kan hende at jeg har vært litt for god til å få ting på min måte. Sånne ting er selvfølelig vanskelig å vite, jeg kan heller ikke se meg selv utenfra, men det er sånn jeg opplever det. Kjæresten min er også, med unntak av de gangene dette står på som verst, veldig klar på at dette er hennes problem og at det er ting hun selv må jobbe med. Hun har absolutt ikke prøvd å forandre meg. Ikke som jeg har funnet ut av ihvertfall

 

At jeg har kutta/fada ut kontakt, som jeg skrev om i OP, var btw noe jeg selv insja til. Ikke noe hun krevde. Det hadde jeg heller aldri akseptert. Nå skal jeg faktisk på en overnattingshyttetur, med alkohol om en drøy mnd der en venninne som jeg tidligere har hatt en kort flørt med, og som har vært gjenstand for mye sjalusi og vonde tanker for kjæresten også kommer til å være med. Det går helt fint. Tviler sterkt på at hun liker det, men hun har altså ikke gjort noe som helst for at jeg ikke skal dra på den turen. Hverken implisitt eller eksplisitt. Det er altså ikke hun som har nekta/nekter meg noe som helst, det var noe jeg gjorde selv i håp om at det ville være bra for henne.

 

Du har grublet over dette. Du har vært opptatt av å møte partneren og gi avkall på noe. Har hun vært opptatt av det samme? Har hun møtt deg på halvveien og vært villig til å gi avkall på noe?

 

Det virker som du modererer deg noe i svaret ditt her, for i det første innlegget ditt virket det som hun var fullstendig tapt og ikke engang klar over problematikken selv.

 

Så da blir det vanskelig å si noe, for det er ganske uklart hva som faktisk er situasjonen.

[hekomo]

Du må aldri aldri aldri be om samlivsråd på kvinneguiden! Det er tross alt det mest psykopatiske bunnslammet av norske kvinner du finner der.

Da må vel diskusjon.no være det mest psykopatiske bunnslammet av norske menn. Jeg kan ikke se at Diskusjon.no er noe bedre enn Kvinneguiden.

 

Naturligvis mener du, en teknoligientusiast med sannsynligvis dårlige sosiale antenner, at kvinner er no herk og at menn automatisk er mye bedre. Det betyr ikke at du har rett.

[henrikwl]

Når det kommer til dama di så ville jeg spurt rett ut "Hvorfor tror du at du har så liten verdi at du ikke kan elskes og respekteres?"

 

Dette. Dette er nøkkelen til problemet. Sjalusi bunner ut i usikkerhet. Vi har alle våre usikkerheter og sjalusi er normalt sett ikke farlig i den forstand at den kan håndteres med kommunikasjon, men i ditt tilfelle, TS, høres det ut som om dama di har litt i overkant store problemer. Hun bør nok få hjelp for dette, egentlig uavhengig av deres forhold.

[AnonymDiskusjon]

Her er en bloggpost som oppsummerer mye bra rundt hvor sjalusi kan komme fra, og noen trinn som kan tas for å begynne å jobbe med det. Det er viktig at fruen din i første omgang innser at hun har et sjalusiproblem, ut ifra hva du beskriver så tror jeg hun er klar over det.

http://kristinspitznogle.blogg.no/1353955173_sjalusikontroll.html

Jeg tror ikke PARterapi er veien å gå (problemet er hennes), men hvis problemet er så stort som du sier at det er, og du ikke har kommet noen vei på over ett år, så kanskje hun kunne hatt godt av noen timer med en veileder eller coach? Dersom hun/du går på høgskole så er det ofte gratis veiledere der man kan snakke med absolutt alt om (sosiale veiledere, ikke karriererådgiverne). Det kan jo være en start, og kanskje en rådgiver der kan peke henne videre i en retning hvor hun får mer hjelp. Eventuelt om dere finner et annet tilbud dere har tro på . 

 

Når det er sagt så har jeg hatt lignende trekk som kjæresten din tidligere. Jeg vet hvorfor JEG reagerer som jeg gjør, men det kan hende kjæresten din har helt andre grunner. Jeg har blitt bedre, men det har tatt lang tid. Var nok ikke så ille som det høres ut med dere, jeg starter ikke store sinte krangler men blir mer lei meg, veldig redd, innesluttet osv. Det føles rett og slett som angst i kroppen - en subjektiv  følelse av ubehag som gir en fysisk påvirkning og aktivering. Det er ikke alltid så lett å se forskjell på virkelighet og tenkte problemer når kroppen går inn i den smørja . Jeg har flere ganger ligget halvvåken om natta og svettet ned senga bare fordi samboer tar et par øl med en kompis... det er vondt!

Hva kan gjøres med det?

Hun må jobbe med tankemønsteret sitt, jeg har ikke lest den bloggposten før idag men den var en mer faglig måte å beskrive noe av det jeg har gjort selv. Gode verktøy for å komme litt på vei! 

Personlig så liker jeg å ha en avtale om f. eks "si ifra hvis dere drar et annet sted/når du er på vei hjem/melding når du har kommet hjem" (hvis vi ikke skal sove i samme seng). Merk: dette betyr IKKE meldinger hele kvelden med oppdateringer om pjatt som ødelegger en sosial kveld ute! I tillegg prøver jeg å ha ting å finne på selv når det kommer eventer jeg vet kan lage uro i kropp og hode . Jeg liker også å høre hvordan kvelden var (i generelle trekk, ikke forhør), og jeg forteller også om ting jeg har vært på eller har opplevd, så det blir en toveis greie. Å luke ut absolutt alt som kan skape en negativ følelse hos henne kommer til å sette deg i fengsel, over tid. 

 

Kvinne, 28 . 

Anonymous poster hash: 70e35...cd3

[0004]

 

 

Man må selvsagt bevare stabiliteten. Det er en grunn til at vi mennesker inngår partnerskap. Men man har kun ett liv, så skal man ofre seg for noen, så er det ikke annet enn naturlig å forvente 100% lojalitet. Når partneren handler i strid med oppfatningene om partnerskap, troskap og lojalitet oppstår sjalusien. Jeg har avfeid det som søtt og elskverdig, og det fungerer for meg. Jeg lar ikke deres usikkerhet gå inn på meg. Samtidig har jeg vært sjalu og det har endt i katastrofe, for hva? Nettopp. Fordi partneren ikke var på samme linje som meg. De var ikke modne nok til å sette pris på et partnerskap. Det er mer business enn kjærlighet, og det vet alle som er voksne nok.

 

EDIT: Du er ingenting alene. Du er nødt til å ha en partner. Hva kjærligheten angår handler det kun om dyrkbar mark. Vi er også en del av dyreriket. Vi har instinkter. Ikke innbill dere noe annet.

Jeg har litt problemer med å få fatt på hva du mener her, lyst til å utdype?

 

 

Ser jeg har vært på diskusjon etter whiskyklubbmøte(alene) igjen..

 

Det jeg mente var at du har en unik mulighet i en jente som nærmest er sykelig i sin hengivenhet og trofasthet. Noe som er svært viktig å ha. Det er kanskje slitsomt å diskutere ting med henne i timesvis som ikke har rot i virkeligheten overhodet, uten å komme noen vei attpåtil. Men det er mye mer slitsomt med utroskap, skilsmisse, barnefordelingssaker, salg og oppdeling av hus og eiendom. Å rive ned alt du har lagt så mye av deg selv i, for ikke å snakke om mange år du aldri vil få tilbake, bare for å måtte starte på nytt. Det du sliter med er så og si bagateller i forhold til det store bildet.

 

Jeg syns neste gang hun trenger deg opp i et hjørne og anklager deg for ting som ikke har noen som helst rot i virkeligheten, så forteller du henne litt om hva som defineres som selvoppfyllende profetier, at liker henne, og at det er søtt at hun er sjalu på deg, men at det finnes en grense og at du også ønsker lojalitet, men ikke på bekostning av normale og stabile forhold, som jo er hensikten bak slike følelsesmessige reaksjoner rundt partnerskap, som sjalusi. At det blir noe slitsomt å måtte gå i avhør hver gang man kommer hjem fra jobb og egentlig har lyst til å slappe av. Hvorfor kan du ikke få lov til å bare glede deg til å komme hjem til henne, istedenfor å måtte grue deg og forberede en forsvarstale? For hvorfor skulle du trenge det dersom du egentlig ikke likte henne?

 

Det kalles kognitiv terapi. Bare argumenter rasjonelt. Ikke om det du har gjort, men om måten hun tenker på, som er feil.

Endret 9. januar 2017 av 0004