Ekstremt usikker og sjalu kjæreste

[AnonymDiskusjon]

Hei!

Formålet med denne tråden er ikke å sanke støtte for/mot eget standpunkt eller noe slik, men jeg søker råd og tips om hva jeg som kjæreste kan gjøre for å takle usikkerheten og sjalusien kjæresten min sliter med. Først og fremst hva jeg kan gjøre _for_ henne og hva jeg bør unngå, men gjerne også noen tips for hvordan jeg kan takle dette her også, om det er noen som har. Det kan være ganske krevende å være på andre siden av dette her også, og jeg reagerer nok ikke alltid slik jeg bør for å støtte kjæresten min best mulig.

 

Jeg er 25, og hun er 22 år. Jeg har det helt fantastisk sammen med kjæresten og samboeren min. En nydelig jente som jeg nå har vært sammen med i ett år og tre måneder. Vi har det veldig, veldig bra sammen. Men hun sliter veldig mye, med sjalusi og med usikkerhet relatert til eget utseende.

 

Spesielt sjalusien tærer mye på. Selv om jeg føler at jeg har gjort veldig, veldig mye for å vise at det er hun jeg elsker, at hun kan stole på meg og at det bare er hun jeg vil ha, så er ikke det nok, hun har et bilde av menn generelt som svin som griseprater bak kjærestens rygg, som går dit pikken peker og som ikke kan være trofaste. Det skal også veldig lite til for at hun føler seg trua av andre damer, og hun sier at hun føler seg som et andrevalg for meg. Antageligvis føler hun at jeg ble sammen med henne bare for å få meg noe. Ingen av disse tingene kunne vært lenger fra sannheten, men dessverre så føler jeg ikke at jeg kommer noen vei med det jeg har gjort hittil. Ved siden av å påpeke at det ikke er sånn og at hun er den eneste for meg, er jeg påpasselig med å si fine ting til henne hver dag, å vise omverdenen at jeg er med henne hvis vi er sammen i offentligheten (kysse henne, holde hender, osv), har kutta kontakten med en veldig god venninne som var en kort flørt for åtte år siden, og dempa kontakten med flere venninner som hun har oppfatta som rivaler. 

 

Likevel tærer altså usikkerheten veldig. På henne, på forholdet, og også på meg. Er det noen som har noen tips for hva jeg kan gjøre for å a) støtte henne slik at dette oppleves mindre jævlig for henne og b) kanskje også hjelpe henne på vei til å bli mindre usikker og sjalu?

 

På forhånd takk for svar!

Anonymous poster hash: 48642...70e

[Civilix]

For min egen del tar jeg å utfordrer min kjærestes sjalusi istede for å prøve å spille med og roe henne ned, og ja hun var ekstremt sjalu i starten.

 

Tror man graver sin egen grav med å akseptere sjalusien og prøve å dempe symptomene istede for å kurere sykdommen, og du kan ende opp med å brenne broer som du kanskje skulle ønske du hadde hvis det ender med a sjalusien tar over hos henne.

 

Uansett hvor mye man trøster vil det ikke dempe sjalusien, men innser hun selv hvor dumme tankene er kan det kanskje bli bedring.

[Kikert]

For å få opp selvsikkerheten hennes så kan du finne på ting som er skremmende å gjøre, f.eks. fallskjerm. Hvis hun blir tøffere med slike ting så vil jeg anta at det "smitter" over når det kommer til det du sliter med at hun sliter med. Bonus er jo at dere får opplevelser sammen

[Sir-Allistair]

Tror ikke du kommer til å ville høre dette, men dette kan du på ingen som helst måte hjelpe henne med. Høres også ut som en veldig dårlig og kortsiktig løsning å kutte ut gode venninner pga dette.

Hun kan prøve psykolog, men du må ikke gjøre flere ting som gir henne rom til å være så sjalu.

[AnonymDiskusjon]

Tusen takk for svar!

 

Kjenner jo litt på sånne tanker selv fra tid til annen og for meg virker det absolutt logisk å tenke at det har noe med selvsikkerhet å gjøre. På dager der jeg er mer usikker enn andre, så er jeg også mye mer sjalu og sliter med tanken på at hun har hatt et levd liv før meg. På dager med bedre selvtillit, er det den letteste sak i verden å håndtere.

 

Ja, jeg tenker jo selv at det er lurt å utfordre sjalusien. Og jeg har prøvd det også. Men jeg føler liksom ikke at det har hjulpet all verden. Snarere tvert om, det får henne i forsvarsmodus, kan starte krangler og gjør hele temaet vanskelig å snakke om.

 

Det hun sliter aller mest med, tror jeg, er at hun har fått for seg at hun var andrevalget mitt da vi ble sammen. Det stemmer selvfølgelig ikke, men det er inntrykket hun sitter med. Det er basert på noen ting jeg sa til det som senere har blitt felles venner om at jeg syntes at en venninne av henne var deilig. Det var bare et par kommentarer og de har blitt gjengitt i sterkt overdrevet form til kjæresten min, men det har nå skjedd og jeg får liksom ikke endra det inntrykket.

Anonymous poster hash: 48642...70e

[Bjarnemann]

Og takk for svar til deg også, Allistar

 

Du har helt rett. Jeg føler at jeg famler i blinde, og det kan godt hende at jeg rett og slett ikke er i stand til å gjøre noe med dette. Men likevel så har vi (henne) bedre perioder enn andre. Noen ganger er det helt krise, andre ganger, så er disse greiene liksom ikke noe problem. Passer veldig på å unngå å gjøre ting som kan gjøre henne sjalu.

 

Dette er jo fryktelig klisje å si, men jeg føler liksom ikke at jeg kan gi henne opp heller. Dette er hun jeg vil være sammen med resten av mitt liv. Og jada, jada, vi er unge og alle par bryter opp osv, men det er nå ihvertfall sånn jeg føler det.

 

[Leo_]

Huff, TS, du har et problem, et stort problem. Dette her jeg erfart og delt med andre, utallige ganger: Mennesker forandrer seg ikke ovenfor hverandre. Dette er selvsagt en sannhet med modifikasjoner, MEN, det er mye sannhet i det. Jeg har gang på gang opplevd og observert egne og andres problemer, og det går stort sett igjen, par som sliter vil ofte gjøre det til det er slutt. Så plutselig er de i andre forhold, og daførst har de lagt bak seg den oppførselen som skapte problemer. En sjalu mann eller kvinne vil som oftest være dette ovenfor sin partner, vil som oftest forbli slik, men vil ikke nødvendigvis være slik ovenfor neste partner.

[Sir-Allistair]

Bare for å gjøre det klart: Jeg sier ikke at du burde gi henne opp. Bare husk at det er du, eller rettere sagt hennes forhold til deg, som er katalysatoren for sjalusien.

Det er også ofte slik at en såpass ekstrem usikkerhet kan være del av et større problem, som i en personlighetsforstyrrelse.

På den annen side kan man gjennom tjueårene bli mye mer trygg på seg selv og vokse sjalusien litt av seg.

[ex-jordbærplukker]

kommunikasjon er løsningen til problemet. vær ærlig og snakk til henne, fortell at hennes sjalusi skaper problemer for deg og du føler dårlig av dette.

[darkness|]

Dette er jo ikke noe du kan fikse. Det er noe hun må jobbe med selv. 

[Eirik Blodøks]

Selv om jeg føler at jeg har gjort veldig, veldig mye for å vise at det er hun jeg elsker, at hun kan stole på meg og at det bare er hun jeg vil ha, så er ikke det nok, hun har et bilde av menn generelt som svin som griseprater bak kjærestens rygg, som går dit pikken peker og som ikke kan være trofaste. 

 

 

Eg hadde blitt fornærmet. 

[Aiven]

Nå er det jo ikke så rart at hun har dette vrengebildet av menn, for det er det jo faktisk endel menn som har også. Men jeg synes du skulle kreve at hun tror deg på at du er den du gir deg ut for

[Bjarnemann]

Tusen takk for flotte svar, folkens!

 

Var så sleip at jeg oppretta en lik tråd på Kvinneguiden, og svarene her gruser de svarene jeg fikk der inne

 

Leo: en veldig ubehagelig tanke, men det er noe jeg har hatt i bakhodet. Har hele tiden tenkt at det med tiden kommer til å bli bedre, etterhvert som vi får rydda opp i misforståelser, kommuniserer bedre, jeg kvitter meg med singeloppførsel som uintendert skaper trøbbel (dette er mitt første seriøse forhold), spess for en som sliter med sjalusi, og hun lærer seg at hun kan stole på meg. Men så har det liksom ikke gått så mye den veien da, selv etter ett år og to måneder. Og da ligger jo dette med at man ikke kan forandre folk i bakhodet. Samtidig, så tenker jeg jo at tanken med at det med tiden vil bli bedre også er både rasjonell og logisk. Nå hører det med til historien at det ikke er helt sort/hvitt her, i den betydning at jeg er et dydsmønster på to bein og hun en sjalu gneldrebikkje. Har hatt mye oppførsel som jeg i ettertid har skjønt er problematisk i et forhold. Generelt sett, men spesielt i relasjon til en sjalu partner. Feks så var jeg veldig god til å like nye profilbilder og lignende fra venninner på Face (har mange venninner, en del av dem er også pene), bla et bilde av en venninne som er en veldig seksuelt utfordrende person der hun sto i bikini. Tenkte så absolutt ikke over at det kunne være noe galt i det, likte jo profilbilder osv som en venn, akkurat som jeg gjør med kompiser. Da hun tok opp dette, istedenfor å se hennes side av sakenog berømme at hun tok opp noe som var ømt, som jeg burde gjort, ga jeg henne kamp, følte meg urettferdig behandla og mente at hun prøvde å kontrollere meg. Et lite, men ganske illustrerende eksempel blant flere. Så, hun er veldig sjalu, men jeg har kanskje ikke vært den letteste å ha å gjøre med heller.

 

Sir-Allistar: håper og tror at noen flere år på baken kan hjelpe. Både modningsmessig, men også som beskrevet ovenfor, en kombinasjon av at vi kommer hverandre nærmere, at hun lærer seg å stole på meg og at jeg frir meg for ikke-gjennomtenkt oppførsel som kan skape problemer.

 

Anonimofied: har, med noen få unntak, alltid søkt kommunikasjon. Og det går ihvertfall noe fremover dette her. Ikke i den forstand at hun har blitt mindre sjalu, men at vi kommuniserer mer og bedre enn før. Det ser jeg som et viktig steg i riktig retning. Ang det du sier om at jeg bør fortelle at jeg føler meg dårlig av dette: har gjort det ved flere anledninger tidligere. Jeg vet at hun har forståelse for dette og at hun ikke alltid er så lett å ha å gjøre med.Men tror du det er noe poeng å stresse dette mer? Tenker at det kanskje kan være et dårlig utgangspunkt for samtale?

 

darkness: det er vi begge klar over. Det er hennes problemer, ikke mine. Men så klart spiller det en rolle hvordan partneren oppfører seg. Feks ovennevnte det ovennevnte, med at jeg flere ganger har valgt konfrontasjon istedenfor forståelse. Menneskelig, ja, konstruktivt, nei.

 

Eirik Blodøks: det har jeg blitt. Ofte. Og jeg er veldig opptatt av å ikke ende opp som en kastrert nikkedukke. Men jeg tenker at det må være en bedre måte å ivareta henne på enn det, også uten at jeg gir for mye avkall på meg selv. 

 

Aiven: det er også riktig. Det er mange løkhuer ute og går. Har sagt det ved flere anledninger, at jeg synes hun burde la tvilen komme meg til gode. Og heller se på hva jeg faktisk har gjort og hva jeg faktisk gjør. Det var bla jeg som insja til både det at vi skulle gå inn i et forhold, og det at hun skulle flytte inn. Tuppa til og med ut en sikker leieboer som jeg hadde hatt i fire år for å gjøre plass til henne. Jeg tenker jo at sånne ting som det der, eller det at jeg har stått opp grytidlig og møtt henne på flyplassen med plakat og blomster burde "bevise" en del, men det er tydeligvis ikke så lett da, sett fra hennes ståsted.

 

Har dere noen tips til konstruktive mindset for min egen del når jeg skal deale med dette her, så jeg ikke føler meg angrepet og anklaga og selv går angrep når vi snakker om dette her, samt andre tips både til hvordan jeg kan oppføre meg for å bygge tillit og hvordan hvordan jeg kan være en god samtalepartner for henne og kanskje hjelpe henne mot å bli mindre plaga av dette? 

 

Endret 30. desember 2016 av Bjarnemann

[ex-jordbærplukker]

jeg ser de fleste anbefaler psykolog, men når man går til psykolog så handler det også om kommunikasjon, man forteller til psykologen hva som plager og psykologen kommer med svar. så hvorfor sløser bort penger og tid på å gå til psykolog når man kan gjøre dette selv. pluss forholdet deres vil bli sterkere hvis dere klarer å kommuniserer og samarbeider på en sunt måte. hvis dere er ikke spesialister innen psykologi så anbefaler jeg dere å være ærlig, fryktløs og keep it real når dere diskuterer om hva som plager dere og finne løsninger til problemet deres. det er her mange feiler, de klarer ikke å utrykke hva som egentlig plager dem fordi plagene er kompleks og de vet ikke hva som er det underliggende problemet som forårsaker plagene, de er redd for å bli misforstått, og slutter å kommunisere og  gir opp. lykke til

Endret 30. desember 2016 av Anonimofied

[Aiven]

Tusen takk for flotte svar, folkens!

 

Var så sleip at jeg oppretta en lik tråd på Kvinneguiden, og svarene her gruser de svarene jeg fikk der inne

 

Leo: en veldig ubehagelig tanke, men det er noe jeg har hatt i bakhodet. Har hele tiden tenkt at det med tiden kommer til å bli bedre, etterhvert som vi får rydda opp i misforståelser, kommuniserer bedre, jeg kvitter meg med singeloppførsel som uintendert skaper trøbbel (dette er mitt første seriøse forhold), spess for en som sliter med sjalusi, og hun lærer seg at hun kan stole på meg. Men så har det liksom ikke gått så mye den veien da, selv etter ett år og to måneder. Og da ligger jo dette med at man ikke kan forandre folk i bakhodet. Samtidig, så tenker jeg jo at tanken med at det med tiden vil bli bedre også er både rasjonell og logisk. Nå hører det med til historien at det ikke er helt sort/hvitt her, i den betydning at jeg er et dydsmønster på to bein og hun en sjalu gneldrebikkje. Har hatt mye oppførsel som jeg i ettertid har skjønt er problematisk i et forhold. Generelt sett, men spesielt i relasjon til en sjalu partner. Feks så var jeg veldig god til å like nye profilbilder og lignende fra venninner på Face (har mange venninner, en del av dem er også pene), bla et bilde av en venninne som er en veldig seksuelt utfordrende person der hun sto i bikini. Tenkte så absolutt ikke over at det kunne være noe galt i det, likte jo profilbilder osv som en venn, akkurat som jeg gjør med kompiser. Da hun tok opp dette, istedenfor å se hennes side av sakenog berømme at hun tok opp noe som var ømt, som jeg burde gjort, ga jeg henne kamp, følte meg urettferdig behandla og mente at hun prøvde å kontrollere meg. Et lite, men ganske illustrerende eksempel blant flere. Så, hun er veldig sjalu, men jeg har kanskje ikke vært den letteste å ha å gjøre med heller.

 

Sir-Allistar: håper og tror at noen flere år på baken kan hjelpe. Både modningsmessig, men også som beskrevet ovenfor, en kombinasjon av at vi kommer hverandre nærmere, at hun lærer seg å stole på meg og at jeg frir meg for ikke-gjennomtenkt oppførsel som kan skape problemer.

 

Anonimofied: har, med noen få unntak, alltid søkt kommunikasjon. Og det går ihvertfall noe fremover dette her. Ikke i den forstand at hun har blitt mindre sjalu, men at vi kommuniserer mer og bedre enn før. Det ser jeg som et viktig steg i riktig retning. Ang det du sier om at jeg bør fortelle at jeg føler meg dårlig av dette: har gjort det ved flere anledninger tidligere. Jeg vet at hun har forståelse for dette og at hun ikke alltid er så lett å ha å gjøre med.Men tror du det er noe poeng å stresse dette mer? Tenker at det kanskje kan være et dårlig utgangspunkt for samtale?

 

darkness: det er vi begge klar over. Det er hennes problemer, ikke mine. Men så klart spiller det en rolle hvordan partneren oppfører seg. Feks ovennevnte det ovennevnte, med at jeg flere ganger har valgt konfrontasjon istedenfor forståelse. Menneskelig, ja, konstruktivt, nei.

 

Eirik Blodøks: det har jeg blitt. Ofte. Og jeg er veldig opptatt av å ikke ende opp som en kastrert nikkedukke. Men jeg tenker at det må være en bedre måte å ivareta henne på enn det, også uten at jeg gir for mye avkall på meg selv. 

 

Aiven: det er også riktig. Det er mange løkhuer ute og går. Har sagt det ved flere anledninger, at jeg synes hun burde la tvilen komme meg til gode. Og heller se på hva jeg faktisk har gjort og hva jeg faktisk gjør. Det var bla jeg som insja til både det at vi skulle gå inn i et forhold, og det at hun skulle flytte inn. Tuppa til og med ut en sikker leieboer som jeg hadde hatt i fire år for å gjøre plass til henne. Jeg tenker jo at sånne ting som det der, eller det at jeg har stått opp grytidlig og møtt henne på flyplassen med plakat og blomster burde "bevise" en del, men det er tydeligvis ikke så lett da, sett fra hennes ståsted.

 

Har dere noen tips til konstruktive mindset for min egen del når jeg skal deale med dette her, så jeg ikke føler meg angrepet og anklaga og selv går angrep når vi snakker om dette her, samt andre tips både til hvordan jeg kan oppføre meg for å bygge tillit og hvordan hvordan jeg kan være en god samtalepartner for henne og kanskje hjelpe henne mot å bli mindre plaga av dette? 

 

 

 

Synes det virker som du har en veldig sunn og reflektert innstilling til problemet. Det er fint at du ønsker å jobbe med det. Kan dere ikke dra i samlivsterapi da? Hørt om mange som har fått mye ut av det. Det virker jo som dere må bli bedre til å kommunisere sammen. Noen ganger kan det bli lettere å løse opp i flokene, bare ved at dere får et perspektiv utenfra.

 

Ikke dumt å spørre på kvinneguiden også, men husk at du er nok kanskje litt predisponert til å være enig med oss gutta, det er jo litt forskjell mellom kjønnene, både genetisk og miljømessig

Endret 30. desember 2016 av Aiven

[Leo_]

TS er 25 år, i sitt første seriøse forhold, ingen barn, ingen større felles eiendom eller andre felles forpliktelser. SAMLIVSTERAPI..?? Jobbe med forhold? Vet du, jeg forstår det er velmente råd, men alvorlig talt, om hvert eneste uerfarne par i 20-årene skulle gått til samlivsterapi, da vet jeg hvilken yrkesgruppe som har skutt gullfuglen. Hvor stor prosentandel av dagens norske befolkning forblir sammen med den aller første partneren de er sammen med? 

 

Jeg sier ikke at man ikke skal jobbe litt for å få forhold til å fungere, men jeg mener en like viktig prosess i livet er å finne ut av hvem man er kompatibel med, og faktisk fase ut de som man faktisk ikke er langtidskompatibel med. Dette er noe som kan spare en for ENORMT mye lidelse. 

 

Jeg skal ikke påstå at jeg har noen fasit, men for MEG høres dette ut som et "treningsforhold" som har gått ut på dato. Ene mennesket forstår at det andre mennesket har en oppførsel som ikke er ferdigutviklet. Den andre personen trenger å lære at oppførselen ikke er en god formel for å bli værende i et forhold, men teorien i det siver sjelden inn, det er sånt man ofte bare må lære av konsekvens. 

[Aiven]

 

TS er 25 år, i sitt første seriøse forhold, ingen barn, ingen større felles eiendom eller andre felles forpliktelser. SAMLIVSTERAPI..?? Jobbe med forhold? Vet du, jeg forstår det er velmente råd, men alvorlig talt, om hvert eneste uerfarne par i 20-årene skulle gått til samlivsterapi, da vet jeg hvilken yrkesgruppe som har skutt gullfuglen. Hvor stor prosentandel av dagens norske befolkning forblir sammen med den aller første partneren de er sammen med? 

 

Jeg sier ikke at man ikke skal jobbe litt for å få forhold til å fungere, men jeg mener en like viktig prosess i livet er å finne ut av hvem man er kompatibel med, og faktisk fase ut de som man faktisk ikke er langtidskompatibel med. Dette er noe som kan spare en for ENORMT mye lidelse. 

 

Jeg skal ikke påstå at jeg har noen fasit, men for MEG høres dette ut som et "treningsforhold" som har gått ut på dato. Ene mennesket forstår at det andre mennesket har en oppførsel som ikke er ferdigutviklet. Den andre personen trenger å lære at oppførselen ikke er en god formel for å bli værende i et forhold, men teorien i det siver sjelden inn, det er sånt man ofte bare må lære av konsekvens. 

 

 

Ja, jeg mener at veldig mange burde gå i samlivsterapi. Fordi de fleste trenger å utvikle seg som mennesker for å ha gode relasjoner med dem rundt seg og da er det lurt å oppsøke en ekspert. Selvsagt kan man "klare sjøl" om man er motivert nok, eller finne noen som er kommet så langt allerede at samlivsterapi ikke er nødvendig for å få det til å fungere. Bøker kan også være bra, men jeg vet at mange ikke har ork til å lese. Finnes vel sikkert noe ålreite videoer også.

 

At forhold er en dans på roser, bare man finner noen man er "100% kompatibel" med, tror jeg ikke stemmer for de fleste. Og jeg synes at din teori om at man bare kan lære av å faktisk bli dumpa virker noe søkt, selv om det nok blir slik i praksis for mange.

Endret 31. desember 2016 av Aiven

[0004]

Orker ikke å lese engang..

 

Det er faktisk ikke noen menneskerett å få ta del i et partnerskap, og i tillegg leve som om man var singel.

 

Hvorfor er det så utrolig slitsomt å ha noen som er litt for redd for å miste deg? Sjalusi er en kjærlighetserklæring, det er jo et luksusproblem!

 

Dere som synes det er så negativt at parneren er sjalu, hva er dere egentlig ute etter? Pose og sekk?

- Få være i fred slik at dere kan handle i strid med alt som heter troskap? For hva ellers er det som trigger sykelig sjalusi? Og hva definerer dere som sykelig sjalusi? Hva om det er rasjonelt? Tar man det skrittet og legger ut om det på diskusjon.no, så ligger det jo noe i det. Da er dere kanskje ikke rette folk, og det har vel partneren fått en mistanke om for lenge siden. Skal jeg være ærlig så er den det gjelder alt for god for TS.

Endret 31. desember 2016 av 0004

[BadCat]

Hva er vitsen med samlivsterapi, å bevare noe som ikke funker? Nei, slipp det fri istedet.

[Aiven]

Orker ikke å lese engang..

 

Hvorfor er det så utrolig slitsomt å ha noen som er litt for redd for å miste deg? Sjalusi er en kjærlighetserklæring.

Dere som synes det er så negativt at parneren er sjalu, hva er dere egentlig ute etter? Pose og sekk?

 

 

Eh, du gidder ikke lese tråden, men tar mål av deg å gi råd. Er du synsk da kanskje?