''Jeg er 5 år. Ikke tving meg til å kysse eller klemme noen''

[Løgn]

Problemet kom den gangen noen ikke respekterte et nei, og tok så fysisk tak i henne og holdt henne fast mens hun strittet i mot og fortsatt sa nei høyt og tydelig, hun ble da redd/skremt og begynte å gråte og likevel så ble klemmen gjennomført med makt.

Dette høres ut som en parodi. Bytt ut "klemmen" med "samleiet", så ser du hva jeg mener. Hendelsen kunne blitt sendt på Midt i Smørøyet i 1998 som en kampanje mot voldtekt.

 

Jeg prater ikke om situasjonen der barnet skriker og hyler mens en voksen presser seg på. Det er en absurd situasjon. Om dette virkelig er utgangspunktet for din vurdering av trådens tema, så må du presisere dette innledningsvis slik at leseren kan avfeie ditt standpunkt umiddelbart. Jeg parodierte en slik situasjon i en tidligere kommentar, nettopp for å illustrere hvor absurd det er.

 

Som jeg må anta at du forstår, representerer heller ikke situasjonen konteksten tråden baseres på, men fremstår snarere som et ytterpunkt, på grunn av ungens reaksjon med redsel, gråt og fysisk motstand, samt det faktum at reaksjonen ikke stanset gjennomføring (noe som kan bety at den voksne var sosialt tilbakestående). Trådens kontekst finner vi imidlertid i artikkelen fra første post, hvilket er en normal situasjon hvor barnet er ukomfortabel med klemmer, men gjennomfører fordi det er slikt man gjør. Og dermed ser vi at ditt anekdotiske eksempel, hvor barnet viser ekstrem frykt for klemmer hun ikke selv formelt har gitt tillatelse til, ikke er representativt som annet enn et ekstremt ytterpunkt. Hadde du lagt til at han også bokset henne i ansiktet, hadde hendelsen vært ytterligere uakseptabel, men også tilsvarende irrelevant for tråden.

 

For øvrig er jeg enig med deg i at hendelsen slik du beskriver den ikke burde funnet sted.

Nei, jeg vil absolutt ikke diskvalifisere deg fra å svare på noe som helst selv om du ikke har egne barn, men det gjør ofte at en ser ting med helt andre øyne. Jeg har selv også forandret syn på mange ting fra tiden før vi fikk egne barn, fordi enkelte ting blir mye mer følelses relatert, og en ser ting fra en helt annen side en ikke hverken kunne eller forstod tidligere.

 

Det ser du ut til å ha helt rett i. Du viser en tydelig bias når du tolker trådens generelle og prinsipielle utgangspunkt ut fra din egen datters sære opplevelse. Ditt anekdotiske bevis kan riktig nok tas som innspill til saken, men kan ikke være utslagsgivende for noe standpunkt i debatten fordi det ikke representerer en normal situasjon. Du har også rett i at du har en emosjonell forankring til din datter og hennes opplevelse. Det betyr at du tillegger situasjonen langt mer vekt enn den fortjener, da den ikke er annet enn et lite representativt ekstremtilfelle. Du opptrer mindre objektivt fordi du er inhabil. Følgelig fremstår en debattant uten emosjonell forankring til sitt standpunkt som mer rasjonell - ikke fordi han da automatisk må ha rett, men fordi han kan vurdere argumentasjon uten tilsvarende emosjonell påvirkning.

 

At du påberoper deg spesialkompetanse og innsikt i debatten fordi du selv har barn, er ikke annet enn en missforståelse som følge av din egen emosjonelle opphisselse. Din situasjon gjør deg ikke til en bedre debattant, og det gjør ikke at du ser problemstillingen i et klarere lys. Du ser derimot situasjonen i lyset av et særtilfelle som du vektlegger urettmessig høyt som følge av din egen emosjonelle tilknytning. Dette er å være trangsynt.

 

Jo mer du forsvarer ditt anekdotiske eksempel, desto mer understreker du din egen emosjonelle bias og inhabilitet. Det er ikke en styrke. Det er en svakhet.

 

Det betyr ikke at erfaring er en svakhet. Men det betyr at du må kunne ta emosjonell avstand fra hendelsen for å vurdere den objektivt.

 

Forsøk å se ting fra flere sider, for alt er nemlig ikke sort - hvitt

Veldig kloke ord - som for øvrig går imot ditt eget standpunkt, da standpunktet baseres på et anekdotisk bevis.

De argumentene kjøper jeg ikke i det hele tatt.

 

Det er ingen bånd eller relasjoner som blir styrket av tvang, tvert i mot. Når barnet tar avstand fra en person pga hva den person har gjort, så er det ikke et styrket bånd. Det er heller svekket, for relasjonen og tilliten må bygges opp på nytt igjen.

 

Hva sa du om svart-hvitt? Igjen ser det ut til at du bedømmer situajsonen utelukkende fra ditt eget anekdotiske bevis. Du gir heller ingen motargumentasjon til mine argument som du angivelig ikke kjøper. Du bare påstår det motsatte. Mitt argument var imidlertid ikke basert på ditt sære eksempel, men snarere på den generelle konteksten som er trådens tema.

 

 

 

Andre problemer er det ikke, uten at hun fremdeles nevner og spør oss om hvorfor noen ikke kan respektere et barns svar, når barnet sier nei.

 

Det er interessant at du selv understreket hvordan dere aldri har tatt dette opp med henne, mens hun fremdeles tar det opp med dere årevis etter hendelsen. Dette er ikke et poeng i din favør, slik du ser ut til å tro. Det høres mer ut som hun føler at hun ikke blir hørt, og at det tar henne lang tid å bearbeide og forstå hendelsen. Hva har dere egentlig gjort for å hjelpe henne å bearbeide traumen?

 

Hun har ingen emosjonelle problemer i det hele tatt, men hun kunne jo fått det om hun ble behandlet slik flere ganger.

 

Så dette er grunnen til at hun spontant har tatt opp dette i årevis, mens dere aldri tar det opp; dere hører faktisk ikke etter.

 

Hvorfor tror du hun tar dette opp igjen og igjen? Hvorfor kan hun ikke legge det bak seg? Har dere i det hele tatt tenkt over det?

 

Er det virkelig et ikke-problem at datteren deres hadde en unormalt sterk reaksjon som gjør at hun fortsatt sliter med å bearbeide situasjonen flere år senere?

 

På en annen side, dersom du faktisk mener at dette ikke er et problem, hvor er da poenget i ditt eget standpunkt? Om hendelsen ikke var skadelig, og ingenting å bry seg om, hvorfor fremme dette som en kampsak med konklusjonen om at en påtvungen klem er skadelig? Hvorfor bry seg?

 

Min datter behøver ingen å holde avstand til, hverken du eller noen andre, hvorfor kommer du med en slik påstand?

 

Påstanden er at jeg ville holdt meg unna folk som henne. Da jeg skrev dette hadde du ikke poengtert dramatikken i hendelsen, mens du likevel understreket ettervirkninger flere år senere. Det er å tegne et bilde av en emosjonelt ustabil person der en svært dramatisk reaksjon med lange ettervirkninger ikke samsvarer med en lite dramatisk hendelse. Jeg liker ikke dramaqueens, men jeg kjenner heller ikke din datter. Påstanden er imidlertid sann under de forutsetninger den er basert på.

 

 

[Civilix]

 

Enig i at barn skal hjelpes ut av komfortsonen, men for meg inkluderer ikke det å presse noen inn i intimsonen deres.

 

Er virkelig en klem noe som går inn i intimsonen?

 

Jeg kommer ikke fra en familie som klemmer, i det hele tatt, men jeg kunne aldri tenke meg å definere en klem som noe som går inn i intimsonen.

 

Forfriskende for en gang skyld å være enig med Løgn

[BuffyAnneSummers]

Poenget er vel å lære unger å si ifra, samtidig som de ikke verger seg bare fordi de er furtne eller ikke vil. Jeg har ikke klart å gjøre meg opp en endelig mening enda, kan se både positive og negative virkninger av å presse ungene sine.

[Løgn]

Poenget er vel å lære unger å si ifra, samtidig som de ikke verger seg bare fordi de er furtne eller ikke vil. Jeg har ikke klart å gjøre meg opp en endelig mening enda, kan se både positive og negative virkninger av å presse ungene sine.

Jeg er enig i at unger må lære seg å si ifra, eller å stå på sitt når de blir oppfordret til å gjøre noe de mener er galt, etc.

 

Dette er imidlertid ikke riktig sak til å representere viktigheten av at barn lærer seg å si ifra. Kampanjen er fjollete fordi den problematiserer et ikke-problem. I de tilfeller hvor "tvang" kan medføre emosjonelle senvirkninger vil selve situasjonen sannsynligvis være så sær at den faller utenfor kampanjens generelle natur. Uansett barnets reaksjon eller den voksnes oppførsel, er det ikke klemmen som er det eventuelle problemet.

 

For øvrig, tenk gjerne over hvorvidt det eksisterer et skille mellom saker hvor det er greit at en voksen er skyld i at et barn gråter, og hvor dette ikke er greit. Et hvert snev av barnegråt trumfer ikke barnets læringsbehov vedrørende fornuft, oppdragelse, tradisjon, skikk og bruk, matvaner, plikter, eller annet som barnet måtte finne på å reagere negativt på. Det finnes naturligvis mange gale måter å assimilere et barn inn i familiens / samfunnets normale kultur. Men det er ikke barnets motvillighet som definerer dette. Husk at selv et barn kan være urimelig. Ikke bare de dumme voksne.

 

"Jeg er 5 år! Ikke vær så streng mot meg at jeg begynner å grine. Når jeg griner på grunn av noe du ber meg om å gjøre, er dette tvang. Jeg må aldri tvinges!"

 

"Jeg er 5 år! Mine tårer trumfer alt! My will be done!"

 

"Jeg er 5 år! All your base are belong to us!"

 

Enkelte problemstillinger er konstruert av mennesker problemet ikke angår slik at de kan ha noe å syte over på vegne av andre. I slike tilfeller er fokusgruppen vanligvis en minoritet / svakerestilt samfunnsgruppe slik at budskapet får moralsk tyngde, og overdrivelsene lettere skal aksepteres. Denne tråden er basert på en slik problemstiling. Det er fjas fra ende til annen.

Endret 17. januar 2017 av Løgn

[toth]

 

 

 

Enig i at barn skal hjelpes ut av komfortsonen, men for meg inkluderer ikke det å presse noen inn i intimsonen deres.

Er virkelig en klem noe som går inn i intimsonen?

 

Jeg kommer ikke fra en familie som klemmer, i det hele tatt, men jeg kunne aldri tenke meg å definere en klem som noe som går inn i intimsonen.

 

Forfriskende for en gang skyld å være enig med Løgn

Jeg vil kalle klem intimsone for meg, jeg liker ikke å klemme spesielt mange andre enn kjerringa og ungen. Hva er intimsone for deg (bare så det er klart bruker jeg ikke "intim" i en seksuell definisjon her, men som i "personal space" ifht kroppskontakt)

[Civilix]

Jeg vil kalle klem intimsone for meg, jeg liker ikke å klemme spesielt mange andre enn kjerringa og ungen. Hva er intimsone for deg (bare så det er klart bruker jeg ikke "intim" i en seksuell definisjon her, men som i "personal space" ifht kroppskontakt)

 

Vi er enig i hva vi mener med intimsone så jeg har ikke noe problem med å fortsette å bruke det.

 

For min egen del er man ikke i intimsonen med mindre man utveksler kroppsvesker eller berører kjønnsorganer, men jeg tror ikke jeg er spesielt normal der og for de fleste går nok grensen før det kommer så langt.

Men nå snakker vi jo ikke om meg eller deg, vi må nesten se på normalen. Og jeg mener at normalen burde være på ett nivå hvor ikke all fysisk kontakt er noe man alltid må spørre om.

[toth]

Nei, ikke all fysisk kontakt. Klapp på skuldra e.l. må man tåle om man ikke har en lidelse, da dette er sosialt aksepterte handlinger man kan få fra fremmede. La oss si at berøringer en sjef trygt kan gi sine ansatte er innafor normalen.

 

Men klaps på rumpa, tafsing på øvre lår(snakker om voksne nå)og bryster, blåsing i øret o.l. syns jeg man skal slippe om man ikke har gitt uttrykk for at det er OK.

Nå er noen veldig generøse med klemmene sine og skal ikke skytes for det - men jeg syns det skal være lov å vike unna/be om å slippe neste gang. Voksne i mellom vil respektere det overfor hverandre, så hvorfor ikke barn, når de sier tydelig nei takk?

Endret 18. januar 2017 av toth

[fotonisse]

 

 

Problemet kom den gangen noen ikke respekterte et nei, og tok så fysisk tak i henne og holdt henne fast mens hun strittet i mot og fortsatt sa nei høyt og tydelig, hun ble da redd/skremt og begynte å gråte og likevel så ble klemmen gjennomført med makt.

Dette høres ut som en parodi. Bytt ut "klemmen" med "samleiet", så ser du hva jeg mener. Hendelsen kunne blitt sendt på Midt i Smørøyet i 1998 som en kampanje mot voldtekt.

Jeg prater ikke om situasjonen der barnet skriker og hyler mens en voksen presser seg på. Det er en absurd situasjon. Om dette virkelig er utgangspunktet for din vurdering av trådens tema, så må du presisere dette innledningsvis slik at leseren kan avfeie ditt standpunkt umiddelbart. Jeg parodierte en slik situasjon i en tidligere kommentar, nettopp for å illustrere hvor absurd det er.

Som jeg må anta at du forstår, representerer heller ikke situasjonen konteksten tråden baseres på, men fremstår snarere som et ytterpunkt, på grunn av ungens reaksjon med redsel, gråt og fysisk motstand, samt det faktum at reaksjonen ikke stanset gjennomføring (noe som kan bety at den voksne var sosialt tilbakestående). Trådens kontekst finner vi imidlertid i artikkelen fra første post, hvilket er en normal situasjon hvor barnet er ukomfortabel med klemmer, men gjennomfører fordi det er slikt man gjør. Og dermed ser vi at ditt anekdotiske eksempel, hvor barnet viser ekstrem frykt for klemmer hun ikke selv formelt har gitt tillatelse til, ikke er representativt som annet enn et ekstremt ytterpunkt. Hadde du lagt til at han også bokset henne i ansiktet, hadde hendelsen vært ytterligere uakseptabel, men også tilsvarende irrelevant for tråden.

For øvrig er jeg enig med deg i at hendelsen slik du beskriver den ikke burde funnet sted.

Nei, jeg vil absolutt ikke diskvalifisere deg fra å svare på noe som helst selv om du ikke har egne barn, men det gjør ofte at en ser ting med helt andre øyne. Jeg har selv også forandret syn på mange ting fra tiden før vi fikk egne barn, fordi enkelte ting blir mye mer følelses relatert, og en ser ting fra en helt annen side en ikke hverken kunne eller forstod tidligere.

Det ser du ut til å ha helt rett i. Du viser en tydelig bias når du tolker trådens generelle og prinsipielle utgangspunkt ut fra din egen datters sære opplevelse. Ditt anekdotiske bevis kan riktig nok tas som innspill til saken, men kan ikke være utslagsgivende for noe standpunkt i debatten fordi det ikke representerer en normal situasjon. Du har også rett i at du har en emosjonell forankring til din datter og hennes opplevelse. Det betyr at du tillegger situasjonen langt mer vekt enn den fortjener, da den ikke er annet enn et lite representativt ekstremtilfelle. Du opptrer mindre objektivt fordi du er inhabil. Følgelig fremstår en debattant uten emosjonell forankring til sitt standpunkt som mer rasjonell - ikke fordi han da automatisk må ha rett, men fordi han kan vurdere argumentasjon uten tilsvarende emosjonell påvirkning.

At du påberoper deg spesialkompetanse og innsikt i debatten fordi du selv har barn, er ikke annet enn en missforståelse som følge av din egen emosjonelle opphisselse. Din situasjon gjør deg ikke til en bedre debattant, og det gjør ikke at du ser problemstillingen i et klarere lys. Du ser derimot situasjonen i lyset av et særtilfelle som du vektlegger urettmessig høyt som følge av din egen emosjonelle tilknytning. Dette er å være trangsynt.

Jo mer du forsvarer ditt anekdotiske eksempel, desto mer understreker du din egen emosjonelle bias og inhabilitet. Det er ikke en styrke. Det er en svakhet.

Det betyr ikke at erfaring er en svakhet. Men det betyr at du må kunne ta emosjonell avstand fra hendelsen for å vurdere den objektivt.

Forsøk å se ting fra flere sider, for alt er nemlig ikke sort - hvitt

Veldig kloke ord - som for øvrig går imot ditt eget standpunkt, da standpunktet baseres på et anekdotisk bevis.

De argumentene kjøper jeg ikke i det hele tatt.

Det er ingen bånd eller relasjoner som blir styrket av tvang, tvert i mot. Når barnet tar avstand fra en person pga hva den person har gjort, så er det ikke et styrket bånd. Det er heller svekket, for relasjonen og tilliten må bygges opp på nytt igjen.

Hva sa du om svart-hvitt? Igjen ser det ut til at du bedømmer situajsonen utelukkende fra ditt eget anekdotiske bevis. Du gir heller ingen motargumentasjon til mine argument som du angivelig ikke kjøper. Du bare påstår det motsatte. Mitt argument var imidlertid ikke basert på ditt sære eksempel, men snarere på den generelle konteksten som er trådens tema.

Andre problemer er det ikke, uten at hun fremdeles nevner og spør oss om hvorfor noen ikke kan respektere et barns svar, når barnet sier nei.

Det er interessant at du selv understreket hvordan dere aldri har tatt dette opp med henne, mens hun fremdeles tar det opp med dere årevis etter hendelsen. Dette er ikke et poeng i din favør, slik du ser ut til å tro. Det høres mer ut som hun føler at hun ikke blir hørt, og at det tar henne lang tid å bearbeide og forstå hendelsen. Hva har dere egentlig gjort for å hjelpe henne å bearbeide traumen?

Hun har ingen emosjonelle problemer i det hele tatt, men hun kunne jo fått det om hun ble behandlet slik flere ganger.

Så dette er grunnen til at hun spontant har tatt opp dette i årevis, mens dere aldri tar det opp; dere hører faktisk ikke etter.

Hvorfor tror du hun tar dette opp igjen og igjen? Hvorfor kan hun ikke legge det bak seg? Har dere i det hele tatt tenkt over det?

Er det virkelig et ikke-problem at datteren deres hadde en unormalt sterk reaksjon som gjør at hun fortsatt sliter med å bearbeide situasjonen flere år senere?

På en annen side, dersom du faktisk mener at dette ikke er et problem, hvor er da poenget i ditt eget standpunkt? Om hendelsen ikke var skadelig, og ingenting å bry seg om, hvorfor fremme dette som en kampsak med konklusjonen om at en påtvungen klem er skadelig? Hvorfor bry seg?

Min datter behøver ingen å holde avstand til, hverken du eller noen andre, hvorfor kommer du med en slik påstand?

Påstanden er at jeg ville holdt meg unna folk som henne. Da jeg skrev dette hadde du ikke poengtert dramatikken i hendelsen, mens du likevel understreket ettervirkninger flere år senere. Det er å tegne et bilde av en emosjonelt ustabil person der en svært dramatisk reaksjon med lange ettervirkninger ikke samsvarer med en lite dramatisk hendelse. Jeg liker ikke dramaqueens, men jeg kjenner heller ikke din datter. Påstanden er imidlertid sann under de forutsetninger den er basert på.

 

 

Satt dette i en spoiler slik at innlegget ikke dekker en hel side.

 

@Løgn

 

Du skriver veldig mye fornuftig her, og det skal jeg ikke diskutere videre, for dette har blitt dratt langt utenfor hva tråden startet med, med god hjelp av oss begge. Jeg skal utfylle litt og komme med noen synspunkter, så det ikke blir stående slik det gjør nå.

 

Ja jeg er selvfølgelig preget av at min datter ble tvunget til noe hun ikke ville, og det er alt jeg har villet poengtere. Det gjør meg selvfølgelig ikke mer kvalifisert eller bedre til å diskutere dette her og det har jeg ikke påstått heller. Ei heller påstått at du ikke kan noe om dette fordi du ikke har egne barn, så langt derifra.

Vi ser dette på to helt forskjellige måter, uten at noen av oss sitter med fasiten, og jeg ønsker ikke å gi et uttrykk av at jeg hverken skal ha rett eller få det siste ordet. 

Jeg vet selvfølgelig også at saken har flere sider enn den ene jeg har opplevd og er litt merket/preget av, det skal jeg være helt enig med deg i. For jeg har en datter til som aldri har opplevd noe slikt, og det har ikke jeg eller min kone heller, og ingen andre som har svart i tråden her heller.......

 

Poenget mitt var at en klem gjennomført med tvang ikke førte noe godt med seg i det hele tatt, hverken for den som ble utsatt for det eller for den som gjorde det. 

En klem bør en vanligvis ikke spørre om en gang, det er jeg helt enig i, men akkurat i dette tilfellet så gikk det helt feil når tvang ble brukt mot et barn. 

 

Min datter både er -og ble meget godt tatt vare på og fulgt opp, både den gangen og resten av deres oppvekst. Og grunnen til at hun nevner dette i ny og ne, er at hun rister på hodet av hva som skjedde den gangen, og hun synes den personen oppførte seg dårlig mot henne med tanke på hva han gjorde og ikke minst hvordan han gjorde det. Det var du jo også enig i.

 

Altså vi husker jo de fleste av oss både gode og dårlige opplevelser fra barndommen (du har sikkert noen i begge retninger du også), og dette var en dårlig opplevelse som hun husker, og det var kun det jeg mente med at hun fremdeles husker det.

Og når en husker noe så er det jo for at det har gjort et inntrykk/«satt spor» på en god eller dårlig måte, og dette var dessverre en dårlig opplevelse for henne.

Hun er definitivt ingen dramaqueen av den grunn, uansett hva du mener om det.

 

Du kjenner henne heldigvis ikke (og takk og lov for det), og som du selv meget treffende skriver, det er enkelte personer en virkelig burde holde seg borte fra, og jeg kan ikke annet enn å være helt enig med deg i det.

 

 

 

 

Jeg ikke synes noen skal tvinges til noe de ikke vil, en kan oppmuntre og/eller utfordre barn til mye mer enn hva det gjøres i dag og det må en virkelig gjøre også, men tvang er ikke den rette måten. 

Mange blir ikke utfordret på noe som helst i dag, og det synes godt på enkelte barn og personer, så at det er viktig er jeg helt enig i.

Det er svært mange ting vi er alt for forsiktige med i dag, og enkelte grenser bør både tøyes og utfordres langt mer enn det gjøres i dag, men grensene må ikke brytes med tvang etter min mening. 

 

Intim -og komfortsoner har vi alle, og vi definerer alle forskjellig hvor de grensene går og hva de går ut på, derfor mener jeg at de grensene må en respektere når noen sier nei.

Utfallet kan sette spor om det blir brukt tvang, skriver kan for om/når de grensene brytes så reagerer vi forskjellig alle sammen, og grensene setter vi også på helt forskjellige steder alle sammen. 

[RRhoads]

Ufrivillig klemming er poengløst.

[ExcaliBuR]

Har man som voksen en rett til å klemme dem man vil? Har barn en plikt å bli klemt?

[Civilix]

Ufrivillig klemming er poengløst.

 

Hva mener du om klemming når det kommer til barn som ikke selv klart kan uttrykke om det er frivillig eller ikke? Synes du det er ok å gi et barn som gråter en klem selv om de ikke svarer bekreftende på det?

[ExcaliBuR]

Tror vi må skille mellom fysisk kontakt for å vise empati og den gamle tanta på familiemiddagene som gurgler "Kom å gi tanta di en klem a".

 

Tviler på at du gir fremmede barn som gråter en klem Civilix. Er ganske vanlig at den jobben overlates til de nærmeste som barnet kjenner.

[aklla]

Man må jo se på situasjonen det og da, jeg har tenkt mest på barn som gir uttrykk for at de ikke vil.

[ExcaliBuR]

Hvorfor skal man påtvinge en klem på et barn som ikke vil?

[aklla]

Hvorfor skal man påtvinge en klem på et barn som ikke vil?

Enkelte mener vist at slik tvang styrker relasjonen mellom de av en eller annen grunn.

[ExcaliBuR]

Hvilke argumenter, med grunnlag i forskning, har blitt brukt for å begrunne at tvang styrker relasjoner?

[Civilix]

(...)Tviler på at du gir fremmede barn som gråter en klem Civilix. Er ganske vanlig at den jobben overlates til de nærmeste som barnet kjenner.

 

Jeg har i hele tråden (og vil fortsette framover) bare snakket om personer i nær relasjon til barnet.

[ExcaliBuR]

Da beklager jeg at jeg misforstod premissene i det jeg svarte deg på Civilix. Jeg kan være enig i at et barn som har emosjonelt vondt kan ha godt av en klem fra en person i nær relasjon, spørsmålet er hvem som såret barnet (eller barnet følte at såret det).

 

I et tenkt tilfelle hvor barnet føler seg såret av far så kan det hende at mor er den beste løsningen når det kommer til fysisk kontakt for å trøste barnet om barnet viser at det ikke ønsker fysisk kontakt med far etter hendelsen. Selv om far og mor i utgangspunktet er å regne begge som nære relasjoner, i utgangspunktet om tar stand i en "gjennomsnittelig normal funksjonell familie".

Endret 22. januar 2017 av ExcaliBuR

[RRhoads]

 

Ufrivillig klemming er poengløst.

 

Hva mener du om klemming når det kommer til barn som ikke selv klart kan uttrykke om det er frivillig eller ikke? Synes du det er ok å gi et barn som gråter en klem selv om de ikke svarer bekreftende på det?

 

Med "ufrivillig", mener jeg at barnet trekker seg unna eller på annen måte uttrykker at det ikke vil ha klem. Altså, de må ikke svare bekreftende på det.

 

Når det kommer til barn som gråter, stiller det seg litt anderledes. Da kan klemming være god trøst, og hvis det er nær relasjon ser jeg ingen problemer med det.

Endret 24. januar 2017 av RRhoads