''Jeg er 5 år. Ikke tving meg til å kysse eller klemme noen''

[fotonisse]

 

Prøver en gang til,

 

@Løgn, har du egne barn?

Nei. Men jeg har selv vært et barn.

 

 

 

Ja det har vi alle, men det er noe helt annet med egne barn skal jeg si deg. Og den enkleste sak i verden er å mene noe om hva og hvordan andre bør gjøre med sine barn. Alle har forskjellige personligheter, måter å reagere på, etc, så det å være såpass bombastisk som det du er her fungerer ikke for alle, og det er nettopp det i hvert fall jeg forsøker å si noe om.

 

Når det gjelder 1 + 1 = 2 så er det en helt grei fasit på det regnestykket, men en slik fasit kan ikke settes på hverken barn, ungdommer eller voksne personer for hvordan en skal løse ting.

Dette dreier seg om en uønsket klem eller kyss et barn ikke vil, og det å ikke respektere et barn intim/komfortsone kan for barnets del oppleves som tvang om det likevel blir gjennomført.

Og ja det er faktisk noe jeg vet, fordi jeg har egne barn og så hvordan et av dem reagerte på dette. Høyst ukomfortabel med det, og sa tydelig i fra at dette ville hun ikke. 

 

Så hvorfor skal klemmen da likevel gjennomføres?

 

Selv i mange år etterpå så har hun lurt på hvorfor noen måtte tvinge seg til en klem fra henne når hun var liten, hvorfor kunne de ikke respektere at jeg sa nei?

Det skal jeg love deg at setter spor, for det er som sagt nevnt flere ganger fra henne, og vi har aldri tatt det opp med henne, det er det hun som har gjort.

 

Og den «tvangsklemmen» som ble gjennomført ble heller aldri gjentatt, fra hverken den personen eller noen andre.

 

De har hatt et flott forhold etterpå, det eneste min datter ville, var å bestemme selv når og hvem hun ville klemme, er det så mye å forlange da?

Når den personen spurte min datter om en klem etter dette, så var hun ikke så positiv til og begynne med, men når hun forstod at det nå var hun selv som bestemte, så var det ikke noe problem og de klemmer hverandre hver gang de sees den dag i dag.

 

Så det som sees på som en bagatell for enkelte voksne, behøver absolutt ikke være det for et barn. For noen så er det helt uproblematisk, for andre så er det absolutt ikke det, Der er barna som oss, de er forskjellige individer alle sammen og må «behandles» som forskjellige individer også. Det som fungerer for et barn, behøver ikke gjøre det for et annet barn. Det vet jeg godt, for jeg har to barn, og mer forskjellige individer enn de to skal en lete lenge etter........

 

 

At dette har blitt «storm i et vannglass» og vel så det, er det ingen tvil om. 

Men som oftest er det bedre å spørre et barn om å få en klem, enn bare å ta en, og så respektere det svaret barnet gir på det konkrete spørsmålet.

 

Jeg snakker ikke om mat, skolegang, rydding, dusjing, leggetider, etc, for det er noe helt annet som en må løse på helt andre måter, snakker kun om at en klem skal være lystbetont og noe et barn selv vil. Det er mye vi må her i verden, det gjelder både små og store, men å klemme noen er ikke noe en må. Å forsøke med «skyldsfølelser» for at det kan være siste gangen de traff hverandre, har jo ingenting med saken å gjøre. Da kan en jo ikke ha vært uenig med noen heller før en drar ut av huset e.l., for det er jo ikke sikkert at de lever når en kommer tilbake, så nei den der blir helt feil.

 

Ikke noe av det andre her var temaet i tråden heller før det sporet av........

[Løgn]

Mulig jeg missforstod når jeg tenker meg om, jeg sitter å jobber ved siden av forumet også

Jeg og.

 

Setningen du siterte var ment som en parodi på tema i tråden. Overdrivelsene med tvangsforing og oralpenetrering var ment som en analogi til sammenlignelsene med overgrep og voldtekt som man finner i denne tråden.

 

Svaret ditt på den parodien er i samme stil som å si at den som ikke backer synspunktet ditt i denne tråden automatisk er tilsvarende likegyldig til overgrep og voldtekt av barn. Det er helt på trynet. Derfor så du ut til å trolle. Det ble for åpenbart.

 

For å hente oss inn igjen til tema; Jeg forstår poenget ditt med at en kjærlig handling ikke tolkes slik den er ment når den utføres under tvang. Som jeg tidligere påpekte betyr ikke det at handlingen mister all sin betydning.

 

Men fortsatt ser jeg ikke hvordan tema i tråden kan være av så stor betydning at det er nødvendig å starte noe kampanje eller samfunnsdebatt rundt dette.

 

Kampanjen er et bomskudd fordi tema er for generelt sett i sammenheng med de sære eksemplene som forsvarer budskapet. En normal situasjon der et barn er ukomfortabel med å gi en klem til en slekning man kanskje ikke ser så ofte, er en situasjon som ikke spiller noen rolle hverken fra eller til. Det er en situasjon som ikke krever noen til å snakke på vegne av barnet, og det er en situasjon som ikke gir noen konsekvenser. Det er bare et ork for barnet. Hva så?

Alle har forskjellige personligheter, måter å reagere på, etc, så det å være såpass bombastisk som det du er her fungerer ikke for alle, og det er nettopp det i hvert fall jeg forsøker å si noe om.`

Jeg er så bombastisk at jeg påstår denne saken er en ikke-sak. En sak som er konstruert ut fra spekulasjon på vegne av fiktive barn, og som bare kan forsvares med sære situasjoner og overdrivelser - nøyaktig slik vi ser i tråden. Om du tillegger saken sin naturlige kontekst, spiller det normalt sett ingen rolle hverken fra eller til. Problemet er ikke et problem. Dette er ikke en bombastisk holdning. Det er likegyldighet. Fordi jeg anser saken som tøvete.

 

Og ja det er faktisk noe jeg vet, fordi jeg har egne barn og så hvordan et av dem reagerte på dette. Høyst ukomfortabel med det, og sa tydelig i fra at dette ville hun ikke.[...]

Selv i mange år etterpå så har hun lurt på hvorfor noen måtte tvinge seg til en klem fra henne når hun var liten, hvorfor kunne de ikke respektere at jeg sa nei?

Om dette virkelig er et problem for henne (alstå, et problem), så antar jeg det ikke er det eneste området hvor hun problematiserer hverdagen sin på en måte som ikke egentlig samsvarer med virkeligheten. Og jeg er enig. Jeg ville holdt god avstand til ei som henne. Sånt kommer det bare problemer av.

 

Det er poenget ditt, ikke sant?

 

Historien din kommer heller ikke som noen overraskelse etter at du først har spurt meg om jeg har egne barn. Det er en måte å dekvalifisere meg, og kvalifisere historien som valid argumentasjon. Dessverre fører ikke eksempelet til annet enn å la deg lure deg selv ved å tillegge ekstra vekt til ditt anekdotiske "bevis".

 

Det jeg kan si deg er at dersom jeg hadde hatt barn, om barnet var ukomfortabel med å gi en slektning en klem, og om barnet uoppfordret fortsatt problematiserte det flere år senere, så hadde jeg blitt bekymret for barnets mentale helse. I det tilfellet ville jeg ikke ansett selve klemmen som problemet.

 

Det skal jeg love deg at setter spor, for det er som sagt nevnt flere ganger fra henne, og vi har aldri tatt det opp med henne, det er det hun som har gjort.

Det er oppriktig talt leit å høre. Jeg kan ikke gjøre stort annet enn å ønske dere lykke til. Endret 13. januar 2017 av Løgn

[aklla]

Du har brukt feil navn i noen sitater der...

[Gavekort]

For å svare på topic: Av og til er problemet selve problemstillingen. Det er ikke det at barn ikke skal få lov til å være frie individer som kan ta egne valg, men selve premisset om at de blir tvunget til å gjøre noe som helst er feilaktig etter min mening.

[aklla]

Men fortsatt ser jeg ikke hvordan tema i tråden kan være av så stor betydning at det er nødvendig å starte noe kampanje eller samfunnsdebatt rundt dette.

 

Kampanjen er et bomskudd fordi tema er for generelt sett i sammenheng med de sære eksemplene som forsvarer budskapet. En normal situasjon der et barn er ukomfortabel med å gi en klem til en slekning man kanskje ikke ser så ofte, er en situasjon som ikke spiller noen rolle hverken fra eller til.

Kanskje ikke, men kanskje det spiller en stor rolle for barnet som blir tvingt til å klemme denne "ukjente" personen?

En klem fra eller til har gjerne lite å si for voksne, men som barn hatet jeg det det virkelig under tvang. Så hvorfor tvinge noen til noe som har lite å si for den andre parten?

 

 

Det er en situasjon som ikke krever noen til å snakke på vegne av barnet, og det er en situasjon som ikke gir noen konsekvenser. Det er bare et ork for barnet. Hva så?

Om det bare er ett ork er det jo ikke det at barnet ikke vil, da gidder det bare ikke. Da må man jo vurdere men da er det jo ikke under tvang heller.

 

Jeg forstår poenget ditt med at en kjærlig handling ikke tolkes slik den er ment når den utføres under tvang. Som jeg tidligere påpekte betyr ikke det at handlingen mister all sin betydning.

Hvilken betydning har en klem utført under tvang av ett barn som ikke vil?

Er det en litt kjærlig handling når barnet stritter imot?

[Løgn]

Kanskje ikke, men kanskje det spiller en stor rolle for barnet som blir tvingt til å klemme denne "ukjente" personen?

En klem fra eller til har gjerne lite å si for voksne, men som barn hatet jeg det det virkelig under tvang. Så hvorfor tvinge noen til noe som har lite å si for den andre parten?

Om det spiller en alt for stor rolle, reflekterer dette et problem i barnet, ikke i handlingen.

 

En klem har høyere sannsynlighet for å styrke et emosjonelt bånd hos minst én av personene, enn fraværet av en klem. Emosjonelle bånd har en verdi. Det som styrker emosjonelle bånd har følgelig også en verdi.

 

Om det bare er ett ork er det jo ikke det at barnet ikke vil, da gidder det bare ikke. Da må man jo vurdere men da er det jo ikke under tvang heller.

Det kan være et ork å ofre egen komfort for andres skyld.

 

Hvilken betydning har en klem utført under tvang av ett barn som ikke vil?

Er det en litt kjærlig handling når barnet stritter imot?

Det er faktisk snakk om en kjærlig handling fra perspektivet til den som klemmer, og sett fra hvem som helst andre som observerer de to. Selv fra barnets perspektiv. Handlingen er en kjærlig handling fordi alle vet at den som klemmer ikke klemmer for å plage barnet, men for å vise for seg selv, barnet og alle andre, at relasjonen mellom de to har en emosjonell betydning. Intensjon har noe å si.

 

Men det jeg egentlig snakket om, som jeg også nevnte tidligere, er at en klem har en sosial betydning som selv barnet kan se dersom barnet ikke utelukkende setter seg selv og sin egen opplevelse i sentrum. Dette er lærdom som ikke kan komme noen for tidlig.

 

Noen lærer imidlertid aldri, og hører det fra alle kanter hele livet: "Det handler ikke alltid om deg."

Endret 13. januar 2017 av Løgn

[fotonisse]

 

Alle har forskjellige personligheter, måter å reagere på, etc, så det å være såpass bombastisk som det du er her fungerer ikke for alle, og det er nettopp det i hvert fall jeg forsøker å si noe om.`

Jeg er så bombastisk at jeg påstår denne saken er en ikke-sak. En sak som er konstruert ut fra spekulasjon på vegne av fiktive barn, og som bare kan forsvares med sære situasjoner og overdrivelser - nøyaktig slik vi ser i tråden. Om du tillegger saken sin naturlige kontekst, spiller det normalt sett ingen rolle hverken fra eller til. Problemet er ikke et problem. Dette er ikke en bombastisk holdning. Det er likegyldighet. Fordi jeg anser saken som tøvete.

 

 

 

Utifra et fiktivt barn i en fiktiv sak, så ja, da kan alle si og mene hva som helst uten at noen tar skade eller blir preget av det. Det er en ikke sak, og det er jeg helt enig med deg i.

Men når jeg faktisk kan relatere dette til eget barn, så kan ikke du si at dette er en ikke sak for barnet det gjelder, for det vet du absolutt ikke noen ting om. 

 

Det er tydeligvis en ikke sak for deg, men det er ikke det for noen av oss med egne barn, som faktisk har meninger som ble totalt «overkjørt» av en voksen person som bare måtte ha en klem.......

Ja det kan kanskje høres dumt og uproblematisk ut for en som ikke har sett eller opplevd dette selv. Men når en stor voksen person holder fast og klemmer et lite barn mot sin vilje og barnet i tillegg sier tydelig og klart i fra at hun ikke vil klemmes, opplever dette definitivt ikke som uproblematisk eller som en ikke sak, det skal jeg love deg. 

 

At du er likegyldig til dette viser jo bare at du ikke klarer eller vil se det fra andre sider enn hva du selv har bestemt deg for, husk at en sak har minst to sider, selv om du kun velger å se din egen side av dette.

Den fiktive saken og fiktive barnet er en nå ting, men hverken mitt barn eller hennes opplevelser av dette er fiktive, og det er det jeg skriver om. Jeg kommer med helt sanne opplevelser fra egne barn, hvor en av dem har reagert og ikke ønsket at dette skjedde. 

 

Hva er da poenget med å true seg til en klem med fysisk makt, mot et barn som ikke vil?

 

Den klemmen er ikke verdt det og oppleves hverken som kjærlig eller hyggelig for det barnet som dette blir gjort i mot, den saken er helt klar, og det har jeg som sagt både sett og opplevd mot eget barn.

 

 

Hvordan et fiktivt barn opplever dette vet jeg ikke, men tviler vel sterkt på at en slik klem vil bli satt pris av det fiktive barnet heller......

[Løgn]

Ja det kan kanskje høres dumt og uproblematisk ut for en som ikke har sett eller opplevd dette selv.

Jeg har både sett og opplevd uønskede klemmer. Dette er ikke eksklusivt forbeholdt egne barn...

 

Men når en stor voksen person holder fast og klemmer et lite barn mot sin vilje og barnet i tillegg sier tydelig og klart i fra at hun ikke vil klemmes, opplever dette definitivt ikke som uproblematisk eller som en ikke sak, det skal jeg love deg.

Som sagt, dersom problemet oppleves som voldsomt stort, og følgelig også er stort for barnet, så reflekterer dette et problem i barnet - ikke i handlingen. En voldsom problematisk reaksjon på en klem samsvarer ikke med den uønskede handlingen. Det viser et relasjonelt og emosjonelt problem hos barnet.

 

At du er likegyldig til dette viser jo bare at du ikke klarer eller vil se det fra andre sider enn hva du selv har bestemt deg for, husk at en sak har minst to sider, selv om du kun velger å se din egen side av dette.

Her er en ny side for din del:

Som jeg nettopp forklarte for aklla; en klem styrker det emosjonelle båndet mellom de to, selv om dette bare styrkes hos én av dem. Barnet kan dra nytte av en styrket relasjon i fremtiden, selv om barnet ikke er i stand til å tenke dette i øyeblikket. Følgelig er en klem et tegn på et fremtidig gode gjennom et sterkere familiært eller vennskapelig emosjonelt bånd.

 

Dette er et argument for at tvangsklemmer er til barnets eget beste. Og oppleves det som et stort problem har man simpelthen avdekket et potensielt emosjonelt problem hos barnet, og kan behandle dette tidlig fremfor å la det utvikle seg til eksempelvis sosial angst.

 

Der har du to argumenter på rappen.

[aklla]

Et fortsatt ikke med på at å tvinge noen til å bli klemt styrker relasjonen til noen av de.

Heller ikke at slik tvang er til barnas beste.

Om den voksne ikke klarer å ha god relasjon med barnet uten absolutt måtte ha klemmer er det kanskje den voksne det er noe galt med?

 

Om barnet aldri gir noen klemmer til noen, noen gang kan det nok være ett tegn på noe ja.

Men ikke om barnet gir klemmer av egen fri vilje noen ganger og av egen fri vilje ikke.

Det kan vel sees på som noe positivt at barn har en egen vilje også.

Endret 13. januar 2017 av aklla

[Løgn]

Et fortsatt ikke med på at å tvinge noen til å bli klemt styrker relasjonen til noen av de.

Heller ikke at slik tvang er til barnas beste.

Om den voksne ikke klarer å ha god relasjon med barnet uten absolutt måtte ha klemmer er det kanskje den voksne det er noe galt med?

 

Om barnet aldri gir noen klemmer til noen, noen gang kan det nok være ett tegn på noe ja.

Men ikke om barnet gir klemmer av egen fri vilje noen ganger og av egen fri vilje ikke.

Det kan vel sees på som noe positivt at barn har en egen vilje også.

Jeg prater om tendenser, ikke svart-hvitt tenking. Det er ikke snakk om alt eller ingenting.

 

Angående den som klemmer; en relasjon med kjærlig fysisk nærhet styrker det emosjonelle båndet. Det er ikke noe man bestemmer seg for, men noe som skjer underbevisst. Å styrke båndet betyr heller ikke at det ikke eksisterer noen emosjonell relasjon uten fysisk nærhet. Det betyr bare at relasjonen som eksisterer styrkes med fysisk nærhet.

 

Om barnet absolutt ikke vil, uten annen grunn enn sin egen angst, er dette et tegn på et emosjonelt problem. Det danner også en barriere mellom de to, og tillegger selve handlingen langt mer vekt enn hva det egentlig innebærer. Det er et dårlig utgangspunkt for dannelsen av en nær og god relasjon fordi barnet er ubegrunnet defensiv. Det er en relasjonell defekt som hverken kommer barnet eller den som klemmer barnet til gode. Hvorfor skal dette underbygges og støttes?

 

[aklla]

"en relasjon med påtvungen og ufrivillig fysisk nærhet styrker det emosjonelle båndet" klinger ikke like godt...

[Torpedo_Peter]

Mon tro hva slags nevroser barna kommer til å vokse opp med når man ikke blir sosialisert til å godta litt trivielt ubehag fra omgivelsene.

[fotonisse]

 

 

Og ja det er faktisk noe jeg vet, fordi jeg har egne barn og så hvordan et av dem reagerte på dette. Høyst ukomfortabel med det, og sa tydelig i fra at dette ville hun ikke.[...]

Selv i mange år etterpå så har hun lurt på hvorfor noen måtte tvinge seg til en klem fra henne når hun var liten, hvorfor kunne de ikke respektere at jeg sa nei?

Om dette virkelig er et problem for henne (alstå, et problem), så antar jeg det ikke er det eneste området hvor hun problematiserer hverdagen sin på en måte som ikke egentlig samsvarer med virkeligheten. Og jeg er enig. Jeg ville holdt god avstand til ei som henne. Sånt kommer det bare problemer av.

 

Det er poenget ditt, ikke sant?

 

Historien din kommer heller ikke som noen overraskelse etter at du først har spurt meg om jeg har egne barn. Det er en måte å dekvalifisere meg, og kvalifisere historien som valid argumentasjon. Dessverre fører ikke eksempelet til annet enn å la deg lure deg selv ved å tillegge ekstra vekt til ditt anekdotiske "bevis".

 

Det jeg kan si deg er at dersom jeg hadde hatt barn, om barnet var ukomfortabel med å gi en slektning en klem, og om barnet uoppfordret fortsatt problematiserte det flere år senere, så hadde jeg blitt bekymret for barnets mentale helse. I det tilfellet ville jeg ikke ansett selve klemmen som problemet.

 

 

 

Som jeg har skrevet tidligere i tråden, hun hadde ingen problemer med å gi bort en klem når hun var liten, men hun ville bli spurt slik at hun velge, og noen ganger så tok det litt tid før hun gjorde det.

 

Problemet kom den gangen noen ikke respekterte et nei, og tok så fysisk tak i henne og holdt henne fast mens hun strittet i mot og fortsatt sa nei høyt og tydelig, hun ble da redd/skremt og begynte å gråte og likevel så ble klemmen gjennomført med makt. Personen som holdt henne snakket høyt og bestemt til henne og sa at nå skal du klemme meg om du vil eller ikke, fordi jeg er glad i deg. Det er jammen en merkelig måte å vise kjærlighet på, og jeg klarer ikke forstå at noen mener det er den rette måten å gjøre det på.

 

Hvordan tror du det oppleves av et barn på 4-5 år?

 

Det er hva saken for min del handler om, og det var et problem den gangen.

Andre problemer er det ikke, uten at hun fremdeles nevner og spør oss om hvorfor noen ikke kan respektere et barns svar, når barnet sier nei. Slik ville jo jeg aldri gjort sier hun, og det kan vi jo bare være enig med henne i.

Det er stikk i strid med hva de lærer av oss som foreldre, i barnehagen og i skolen.

Ting skal ikke gjøres med fysisk makt, og det kommer det ikke noe godt i det hele tatt.

 

Min datter behøver ingen å holde avstand til, hverken du eller noen andre, hvorfor kommer du med en slik påstand?

 

Det er bare å behandle henne som en selv vil bli behandlet og respektere et nei for et nei.

Det er vel ikke så mye annerledes enn hvordan andre personer inkludert deg, også ønsker å bli behandlet vil jeg tro?

 

Så nei, hun har ingen problemer med å gi en klem hverken til den personen eller andre slektninger, familie, venner eller bekjente i dag, men det tok tid før hun ville ha noe med den personen som fysisk grep tak i henne, holdt henne i et fast grep og klemte henne med makt å gjøre, og det forstår jeg faktisk veldig godt. Det forstod også alle de andre som var der da dette da det skjedde, og den personen fikk mye kjeft for sin oppførsel av andre slektninger og familiemedlemmer i ettertid.

 

 

Nei, jeg vil absolutt ikke diskvalifisere deg fra å svare på noe som helst selv om du ikke har egne barn, men det gjør ofte at en ser ting med helt andre øyne. Jeg har selv også forandret syn på mange ting fra tiden før vi fikk egne barn, fordi enkelte ting blir mye mer følelses relatert, og en ser ting fra en helt annen side en ikke hverken kunne eller forstod tidligere.

Og akkurat i dette tilfellet så gjorde det vondt å se hvordan min egen datter ble behandlet, og ikke fikk jeg gjort noe med der og da heller, fordi jeg hadde min andre datter i armene som kun var noen få mnd gammel. For det skjedde fort og både jeg og de andre ble jo litt «paralysert» av at noen faktisk kunne gjøre noe slikt mot et lite barn.

 

Det jeg derimot reagerer på her er mer måten du skriver på og tar ting litt ut av den sammenhengen de er skrevet i,for det står gjerne mer der enn hva du siterer, men det er jo slik du får frem dine poeng og synspunkter. Forsøk å se ting fra flere sider, for alt er nemlig ikke sort - hvitt, og alt finnes det faktisk ikke en fasit på, selv om det ser ut til at enkelte kan tro det........

 

 

 

Her er en ny side for din del:

Som jeg nettopp forklarte for aklla; en klem styrker det emosjonelle båndet mellom de to, selv om dette bare styrkes hos én av dem. Barnet kan dra nytte av en styrket relasjon i fremtiden, selv om barnet ikke er i stand til å tenke dette i øyeblikket. Følgelig er en klem et tegn på et fremtidig gode gjennom et sterkere familiært eller vennskapelig emosjonelt bånd.

 

Dette er et argument for at tvangsklemmer er til barnets eget beste. Og oppleves det som et stort problem har man simpelthen avdekket et potensielt emosjonelt problem hos barnet, og kan behandle dette tidlig fremfor å la det utvikle seg til eksempelvis sosial angst.

 

Der har du to argumenter på rappen.

 

 

De argumentene kjøper jeg ikke i det hele tatt.

 

Det er ingen bånd eller relasjoner som blir styrket av tvang, tvert i mot. Når barnet tar avstand fra en person pga hva den person har gjort, så er det ikke et styrket bånd. Det er heller svekket, for relasjonen og tilliten må bygges opp på nytt igjen.

Husk at et barn er et individ med egne meninger og følelser, og de tåler ikke hva som helst. Så det å behandle noen med respekt og faktisk høre på hva de svarer når de blir spurt, betyr mye for barnet og hvordan de kan forholde seg til og stole på andre personer.

 

Hun har ingen emosjonelle problemer i det hele tatt, men hun kunne jo fått det om hun ble behandlet slik flere ganger.

 

Som nevnt tidligere her, det er mange ting i livet både barn, ungdommer og vi voksne bare må finne oss i og gjøre, men en påtvunget klem er definitivt ikke en av dem, og kommer heller aldri til å være det etter min mening.

Og en ting er jeg helt bestemt på, oom jeg skulle være så heldig og bli bestefar en gang, så skal jeg gjøre alt jeg kan for å vise min kjærlighet til mine barnebarn, men å klemme dem med tvang er ikke noe jeg vil gjøre. Vil de gi meg en klem, så vil jeg svært gjerne ha den, men jeg vil aldri forlange å få en klem av dem. Det får komme når de vil og ikke når jeg vil, for det er hvordan jeg vil bygge en sunn relasjon til barnebarn, og ikke med tvangsklemming eller andre ting de ikke vil.

[aklla]

Mon tro hva slags nevroser barna kommer til å vokse opp med når man ikke blir sosialisert til å godta litt trivielt ubehag fra omgivelsene.

Er det så trivielt for barn å bli tvingt til klemmer og kyssing da?

[Torpedo_Peter]

Ja.

 

Det å gjøre en stor sak ut av dette virker totalt mot sin hensikt. En del av det å komme seg ut av toddler-stadiet er å lære seg å tolerere omgivelser og handlinger som man kanskje ikke er helt komfortabel med.

 

Ingen blir emosjonelt skadd av å bli mildt irritert som barn med mindre voksne lager katastrofe ut av det. En analog situasjon er når et barn faller på asfalten, og mor styrter bort og umiddelbart begynner å trøste mens ungen hylgriner -- man oppnår da å trene barnet til lage katastrofe ut av noe trivielt, noe som kun bidrar til å hemme modningen som skal komme med alderen.

 

"You don't make the world smaller, you make the person bigger"

Endret 14. januar 2017 av Torpedo_Peter

[aklla]

Ja.

 

Det å gjøre en stor sak ut av dette virker totalt mot sin hensikt. En del av det å komme seg ut av toddler-stadiet er å lære seg å tolerere omgivelser og handlinger som man kanskje ikke er helt komfortabel med.

 

Ingen blir emosjonelt skadd av å bli mildt irritert som barn med mindre voksne lager katastrofe ut av det. En analog situasjon er når et barn faller på asfalten, og mor styrter bort og umiddelbart begynner å trøste mens ungen hylgriner -- man oppnår da å trene barnet til lage katastrofe ut av noe trivielt, noe som kun bidrar til å hemme modningen som skal komme med alderen.

 

"You don't make the world smaller, you make the person bigger"

En annen tilsvarende analogi er jo når mor og far slår...

De slår seg jo når de faller så da er det vel likt som det?

Endret 14. januar 2017 av aklla

[FrihetensRegn]

Jeg HATER klemming. Min kropp skal ikke tett inntil andre personer om ikke vi skal ligge sammen i samme seng. Ingenting er så teit som en klam klem, spesielt med fremmede mennesker eller mennesker jeg sjelden ser. Et håndtrykk er greit.

[Torpedo_Peter]

En annen tilsvarende analogi er jo når mor og far slår...

De slår seg jo når de faller så da er det vel likt som det?

 

 

Er dette agn?

[toth]

 

Det er stor forskjell på å hinte til og trenge seg på, men en må likevel respektere svaret og responsen et barn gir på det.

 

Uansett så må de som er voksne også respektere et barns meninger om dette, det kommer ikke noe godt ut av å tvinge frem en klem av noen som ikke vil. Det er nok av andre ting barn må gjøre som de ikke har lyst til, så en klem må i hvert fall være lystbetont (etter min mening).

Barn vet ikke alltid sitt eget beste. Med forbehold om at den voksne mener det godt, er det tilfeller hvor voksne bør presse barn ut over barnets komfortsone, men innenfor rimelighetens grenser.

Enig i at barn skal hjelpes ut av komfortsonen, men for meg inkluderer ikke det å presse noen inn i intimsonen deres.

[toth]

Ja.

 

 

Hvis det er trivielt for barn å bli tvunget til kyssing, regner jeg med det er det for deg og?